Pølsemakerfrue Gjør det beste ut av livet!

Arv etter min barndoms jul.

Julen i mine første leveår var fullt av glede, trygghet, kjærlighet og harmoni. En jul hvor familien,sammen med besteforeldre, onkel, tante og søskenbarn var samlet i vår lille stue. Lysene var tent, middagen var inntatt og servert på det fine serviset som vi kun brukte på julaften. Alle sammen var glade og og ikledd sin finaste stas.Så fint vi hadde det, så trygt og så godt.

 Jeg var verdens største mammadalt og livredd nissen. Da nissen dukket opp og jeg lette etter mammas trygge fang, fant jeg det ikke. Lite visste jeg om at hvis jeg hadde krøpet oppi fanget til nissen så hadde jeg funnet det. Mamma hadde mange roller, deriblant nisse og hun mestret dem alle. Vi hadde en fantastisk god og flink mamma.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg  fikk en flott lommebok det året. Den var rød, med bilde av en jente med fint, gult hår. Inne i lommeboken var det til og med et speil. Jeg var så glad for den og bar den med meg hvor jeg gikk de neste dagene. 
 

Da tredje juledag kom og butikkene åpnet igjen, sa mamma til meg at vi skulle en tur til byen. Hun sa ikke noe om hva vi skulle før vi sto utenfor en butikk hvor det sto «urmaker» over døren. «Nå vennen min, skal du få din første klokke»,sa hun. Hun og pappa hadde bestemt seg for at nå var det på tide at jeg skulle lære klokken. Hvorfor jeg fikk den fine gaven tredje juledag vet jeg ikke, men kanskje de såg at de allikevel hadde råd til det, etter alle utgiftene de hadde hatt rundt julefeiringen. Med fire barn ble det nok et innhogg i økonomien rundt juletider, men jeg tror ingen av oss har følt at vi noen gang har manglet noe. Vi hadde det alltid godt.

Norske flagg som jeg har arvet av min kjære farmor og farfar. Kan tenke meg at flaggene er over 70 år gamle.

Vi hadde det godt i mange år, men så kom det året hvor alt ble annerledes. Glede ble brått snudd til sorg, en uendelig sorg. Vi hadde mistet vår kjære farmor og vår kjære, gode og umistelige mamma. Nå var det ingen av oss som gledet seg til jul lenger. Julen var plutselig blitt kald, hard og vanskelig. Min pappa hadde mistet sin mor og sin kone i løpet av to uker. Hvem kan klare å gå videre etter en slik opplevelse? Vi hadde ikke noe valg, videre måtte vi og vi sto sammen – vi hadde hverandre, men manglet det aller viktigste. Mine eldre søsken tok ansvar og skapte en så god jul som mulig i årene som kom. Jeg er evig takknemlig for det.

Kjenner at det gjør meg vondt og at det er vanskelig å skrive om dette. Hadde egentlig vært enklest å la være. Samtidig håper og tror jeg at det kan være godt for flere at jeg er åpen om det.
 

Livet er sjelden «en dans på roser». De fleste får oppleve det – på ulike måter, men vi må alle gjøre det beste ut av det. 
 

Denne har jeg også arvet hjemmefra. Den får fortsatt henge på treet hvert år.

Nå er vi barna godt voksne. Vi er alle gift, vi er foreldre og vi er besteforeldre. Vi har klart oss godt alle sammen. Allikevel vil vi alltid bære med oss en stor sorg, men vi lever gode liv. Takket være gode foreldre som gav oss en god start og et godt grunnlag for å klare det.

Nå er det jeg som har mange roller, deriblant nisse….

….og som min mamma, vil også jeg alltid være der for alle mine.
 

Ta godt vare på hverandre og gjør hverandre godt.

Fortsatt god jul!

Solen har snudd og vi ser frem mot lysere tider – det er glede.

Nå før julen setter inn vil jeg gjerne ta dere med noen måneder tilbake i tid, nærmere bestemt rett etter sommerferien.

Det var lenge siden vi damene hadde sett hverandre og bestemte oss for å møtes på kafe’. Vi kom vandrende inn en etter en og etter en stund var vi fulltallig. Trenger kanskje ikke  utdype hva som ble sagt og ikke sagt. Det hadde lett blitt en halv bok, men at skravla gikk er vel en selvfølge. Vi spiste godt, en lei vane vi har, og karbonadesmørbrød m/løk, brus m/kullsyre, kaffe og litt dessert ble inntatt.  For sikkerhet skyld, toppet vi det hele med varm sjokolade m/krem. Tiden flyr i godt selskap og det var tid for å gå hver til sitt. Vi lo oss ut til parkerings plassen og enkelte av oss måtte krysse bena et par ganger for ikke å tisse i buksa. 

Vi bor i forskjellige kommuner i distriktet og noen hadde lenger veg enn andre, men hjem kom vi på et vis alle sammen. Den ene på en litt mer komplisert måte enn oss andre. 

Nå vil jeg at du skal se for deg den kjekkeste, romsligste, mest smilende og minst selvhøytidelige dama du kan tenke deg. Hvis du da plusser på enda litt flere positive sider så begynner du å nærme deg. Det var hun som var uheldig å komme seg hjem på en litt annerledes måte enn oss andre.

På vegen hjem kjente hun at det begynte å rumle godt i magen og karbonade m/løk og varm sjokolade m/krem begynte å gjøre seg gjeldene. Nå begynte det å haste med å komme seg hjem til toalettet. Allikevel valgte hun å stoppe ved postkassen for å ta posten. Like godt å få det gjort, med det samme hun var på farten.Det var godt å få komme ut av bilen å strekke seg litt. Nå var hun blitt så «knasjen» i magen at hun bare måtte få ut litt luft. Det ble mer enn litt (ikke godt å beregne det). Det ble en skikkelig brakfis og med den fulgte det også en spiseskje med noe som absolutt ikke skulle komme.

Hva skulle hun nå gjøre? Bilen måtte hjem og hun ville ikke sette seg, slik situasjonen nå var. Hun valgte derfor å prøve å kjøre litt stående med rumpa opp av setet. Det gikk bra det  – en stund, men i det hun skulle flytte foten over på bremsen bommet hun litt.Dermed trykket hun heller gassen enda mer inn, noe som resulterte i at hun kom i rasende fart inn på tunet hvor de frittgående hønene flakset til alle kanter. Plutselig sto hagebordet rett foran henne. Rundt dette bordet hadde de hatt mange koselige stunder i løpet av sommeren. Nå ble det flyttet i rekordfart til vinteropplagring på et mer eller mindre egnet sted.Der ble det bom stopp og dama, med en spiseskje av noe som ikke skulle vært i buksa, falt pladask tilbake i setet igjen.

Stuntet hadde vært helt forgjeves men nå var hun hjemme og kunne gå skrevende inn på toalettet.

God helg!

P.s. innlegget er publisert med godkjenning fra vedkommende.

Pølsemakerfrue og pølsemakeren på fisketur med M/S Ranaexspressen.

I dag la vi bort førjulstress og juleforberedelser og dro på fisketur. Det angrer vi slett ikke på. Vi dro opp den ene fine torsken etter den andre.

Pølsemakeren har fått sin første torsk for dagen. Det skulle bli mange flere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Litt av dagens fangst.

Jeg har nemlig funnet en veldig god fiskeplass.

Jeg tegnet og forklarte hvordan min mann skulle styre båten,slik at vi kunne reke over «min» fiskeplass, men ikke tale om han gjorde slik som jeg sa. At han aldri kan høre etter, tenkte jeg for meg selv. Plutselig hørte jeg han si: «tenk litt». Jaja, da måtte jeg vel bare tie stille og tenke litt da. Det hjalp det, for når jeg tenkte etter så var det ikke den samme vindretningen som sist jeg var her og fisket. Altså måtte vi legge oss i motsatt retning for å reke over den gode fiskeplassen.Nå har jeg bestemt meg for « å tenke» litt oftere, så får vi nå se hvordan det går.

Ett trygt og smittefritt kyss, tror jeg.

Nå er vi klare for et deilig torskemåltid.

God middag!

Etter snart 40 år med briller, er jeg nå brillefri.

I løpet av de siste ukene har jeg operert begge øynene for grå stær. Nå har jeg ikke flere øyne å kunne operere, så nå er jeg ferdig med det. 

På dette bildet var jeg ferdig med ett av to.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ettersom jeg har forstått er grå stær operasjoner relativt enkle, men operasjon er operasjon. For meg som har flere diagnoser som bl.a. kronisk utmattelse og PTSD er alt utenfor det  normale, en påkjenning. Jeg leter fram det jeg har av krefter og gjennomfører avtaler på en grei og akseptabel måte.Etterpå faller jeg sammen og er avhengig av veldig rolige dager,en periode. 

Allikevel  er jeg svært takknemlig, glad og fornøyd for å ha fått tilbud om å operere begge øynene. Operasjonene ble gjennomført på øyeavdelingen ved Haugesund sjukehus.Det var kjapt gjort og personalet var enestående.Nå ser jeg alt så mye klarere. Helt magisk.Takk skal dere alle ha.

I dag står jeg her og nyter denne utsikten med «nye» øyne. Tenk så vakkert. Føler meg heldig.

Enkelte ganger har det vært utfordrende å være avhengig av briller. Når barna var små gikk vi ofte i svømmehallen lørdag formiddag, for å bade. Det var det også mange andre barnefamilier som gjorde og det var fullt av både folk og badeleker. I slike samnnhenger valgte jeg å ha brillene av for å slippe å miste dem.

 Iført min mors badehette, en solid gammeldags badehette med blomster innfelt (som jeg hadde arvet) og bikini (min egen), var jeg klar. 

Barna syntes det var kjempegøy å få bade og vi koste oss alle sammen. Jeg kikket meg rundt for å se om det var noen kjente, ikke lett når en er uten briller. Da står man gjerne og myser. Det var det jeg gjorde og plutselig oppdaget jeg en gammel flamme fra ungdomsskolen. Hvis du ikke helt kjenner til betegnelsen «gammel flamme» så kan jeg forklare at det er en som man tidligere har hatt et godt øye til. Jeg knep øynene igjen for å kunne se bedre. Jo, det var virkelig han som var der med sin familie. Akkurat da jeg sto der, gapte med munnen og myste med øynene, ble jeg truffet av en stor badeleke midt i hodet. Med den fulgte det en bølge av vann som jeg satte rett i halsen. Min solide badehette hadde kommet ut av kurs og var helt på «halv åtte». Nå hadde jeg mye å ordne opp i. Jeg harket og hostet mens jeg febrilsk prøvde å få badehetten på rett kjøl igjen.

Etter denne hendelsen bestemte jeg meg for at neste gang skulle jeg ha på meg briller. Risikoen for å miste dem måtte jeg bare ta.

Nå hadde jeg skaffet meg en nymotens badehette, litt må man investere, men bikinien var den samme. Denne gangen gikk alt mye bedre. Jeg klarte å registrere badeleker som kom i susende fart og kontrollerte lettere blikket for gamle flammer. Vi hadde det ordentlig gøy. Den store tragedien skjedde da jeg gikk opp av bassenget. Da oppdaget jeg at bikinien som jeg hadde brukt over flere år, men aldri sammen med briller, var helt gjennomsiktig. I det øyeblikket kjente jeg at rødmen spredde seg fra tærne og videre opp så langt en kunne komme. Det ganglaget jeg fikk da jeg skulle prøve å dekke meg til med det jeg hadde til disposisjon, nemlig armer og ben, har jeg aldri senere klart å etterligne.
 

Hjeeeelp, slik hadde jeg altså gått rundt i denne svømmehallen i mange år. Bikinien var fullstendig gjennomsiktig.

Det tok litt tid før jeg gikk i svømmehallen igjen,etter dette. Da hadde jeg byttet ut bikinien og investert i ny badedrakt. Nå var det den som var mest solid, ikke badehetten.

God helg!

Brannmann Sam og hans gode og mindre gode hjelpere.

I helgen har vi hatt besøk av barnebarn. Vi har en toåring som elsker å se på Brannmann Sam.Det han elsker å se,elsker også farmor å se på,selvfølgelig. Det er en fryd å sitte sammen med han å observere hvor oppslukt og ivrig han blir når han ser denne serien. Forstår han godt for her skjer der mye. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Full fyr i Pontypandy.
 

Farmor (meg) ser serien på en litt annen måte enn han, som naturlig er, kanskje. Det som slår meg er at her må det settes inn strakstiltak. Det er helt uakseptabelt å ha så mange branner på et så lite sted.  I Pontypandy er det, etter som jeg har forstått ca.25 innbyggere. 7 av disse er fulltidsansatte i brannvesenet. Den eneste som de kan stole fullt og helt på er allikevel, Brannmann Sam. Ikke har de nødnummer, neida de bare ringer Sam.

Hvor er barnevernet? Georg steller i stand så mange branner at det går utover alt og alle. Gutten må få hjelp, stakkars.

Vi lever oss nok inn i denne serien på hver vår måte mitt barnebarn og jeg, men gøy har vi det begge to. 

Jeg er fortsatt barnslig nok til å se det fra hans ståsted, heldigvis.

God søndag!

Pølsemakeren og PØLSEMAKERFRUE  på tur.

Så satt vi der, en formiddag i desember. Ikke ute som på bildet, men godt og varmt i vår lune stue og lyttet til «lokalen» med Kvinnesland og Skjeveland på NRK Rogaland. Jeg strikket på en lue til pølsemakeren og han satt med kaffekoppen, lesebriller på nesen og kikket ned i dagens avis. Riktig koselig hadde vi det. 

Plutselig hører vi kommentator Skjeveland si: «Nå ska me ringa opp ein lytter som har meldt seg på vår julesang konkurranse. Svarer han/hun med å synge ein julesang,får dei ein premie fra oss.Svarer lytteren, HALLO e.l. blir det ingen gevinst«. Skjeveland ringte og lytteren svarte straks – «HALLO». Ingen gevinst,altså. 
 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var da min kjære gløttet opp fra avisen og sa: «dette bør jo du melde deg på». 
Jeg har aldri vært vanskelig å be.Jeg har tross alt et bittelite snev av PR-kåthet,så jeg sendte SMS og dermed var jeg meldt på.

 Dagene gikk og jeg hadde glemt ut hele greiene. Plutselig en dag da jeg sto på kjøkkenet og stekte en hel haug med karbonader til jul (alle må få) så ringte telefonen. Det var min bror.Han ville bare høre om grå stær operasjonen min hadde gått fint. Jeg svarte etter beste evne mens karbonadene putret på stekepannen. Jeg hadde  ikke før lagt på så ringte en av mine søstre og lurte på akkurat det samme. Glad for å ha så snille og omtenksomme søsken, men nå var planen min å steke karbonader og ikke snakke i telefonen hele tiden. Kjente at jeg ble litt utålmodig og en tanke irritert. 

 Der ringte det jammen igjen – ukjent nummer. Hm, det kunne jo være fra sykehuset så det var nok best å ta den, tenkte jeg. Rusket derfor telefonen opp av kjøkkenbenken og svarte kjapt «HALLO». Det var akkurat da jeg kom på at her skulle jeg sikkert ha sunget, og det stemte. I andre enden hørte jeg en velkjent stemme,nemlig Skjeveland. En alle tiders kar som jeg så gjerne skulle ha sunget for. Ingen problem for meg det men nå var det for sent. Jeg var kanskje litt irritert i stemmen men prøvde å svare høflig at jeg var så opptatt med å steke karbonader at jeg ikke koblet at det kanskje kunne være NRK, før der var for sent. Samtalen var snart over – resultat, ingen gevinst.

Jeg ble omsider ferdig med stekingen, deilig. En av mine kjære svigerdøtre kom for å hente sin pakke med karbonader og vi satte oss ned, småpratet og koste oss med julekaker. Da ringte plutselig telefonen igjen. Jeg kjente ikke nummeret denne gangen heller og Skjeveland hadde jo ringt, så det var sikkert ikke han. Hm… hvem kunne de nå være?  Jaja, jeg risikerer ikke å glipp av en evt. premie så jeg svarte med å synge:»På låven sitter nissen». I andre enden hørte jeg en mann som lo godt og lenge, og vet du hva? Det var Skjeveland. Han hadde ikke gitt opp. Han måtte jo høre om jeg var ferdig med å lage karbonader og om de smakte godt. Jeg bekreftet at jeg var ferdig og at de smakte helt fortreffelig. 

Nå venter jeg på premie i posten. 
 

Gi aldri opp og vær ikke redd for å »drite deg ut»
 

Fortsatt god helg!

Bamsen, Koronius Klemmestad

Vi lever i en krevende tid med restriksjoner hengende over oss hele tiden. Det gjelder oss alle. Vi må forholde oss til det enten vi vil eller ikke. Ingen av oss ønsker å bli smittet, men for de fleste er det vel så viktig og ikke være årsak til at andre blir smittet. En god tanke.Det viser at vi vil hverandre vel. 
 

Mennesker i risikogruppen må være ekstra påpasselig og varsomme. Mange må forsake mye. De får gjerne ikke treffe hverken barn eller barnebarn. For meg hadde det vært forferdelig tøft. Jeg er heldig som kan ha dem i min kohort. 
 Det er også litt ekstra krevende for alle som bor alene. En kan ha et rikt sosialt nettverk ellers, men gode klemmer blir det lite av. Klemmer på en meters avstand blir liksom ikke helt det samme.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

«Du trenger ikke å dele kakene med meg men jeg vil ha 1000- vis av klemmer.
 

Denne uken vil jeg glede en spesielt god venn av meg som har stor omgangskrets av både familie, venner og kollegaer, men som bor alene. Derfor har jeg lurt meg inn i leiligheten hennes (jeg har egen nøkkel), og satt denne myke og flotte karen i sofaen.Nå sitter den der og venter på masse klemmer. 
 

Risboller- også kalt ristopper.

I sin favn har bamsen risboller. Noe min venn har elsket helt siden hun var ei lita jente. 

Vepsebol.

I de senere år har kakene, kalt Vepsebol også blitt en av hennes favoritter.

Av og til kan det være deilig å slippe og dele. Nå kan hun kose seg med sine favorittkaker, helt alene. Det har hun virkelig fortjent. Jeg vet at jeg og min familie har fått og kommer til å få så mye tilbake av vår gode og trofaste venn. Nå var det vår tur til glede henne.

For å kunne ta vare på andre må en først ta vare på seg selv.

Skaff deg gjerne en Koronius Klemmestad.

God helg!

Pølsemakerfrue får thai-massasje.

Jeg har noen av de fineste vennene en kan tenke seg. Her representert ved to av dem.

Det er tre til av samme slag.Gode venninner helt fra vi var barn. Vi er der alltid for hverandre – tenk så godt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da min mann og jeg hadde sølvbyllupsdag slo disse fem vennene våre til med å gi oss gavekort på thai – massasje. Vi ble svært takknemlig og gledet oss til behandlingen.

Mann og kone i 25 år – respekt.

Jeg var først ute til å «gjennomgå». Jeg visste nok ikke på forhånd hva thai – massasje innebar.Trodde det var rolig musikk, oljer, varme hender, pleie og omsorg. Jeg trippet derfor relativt lett ned trappen til kjelleren hvor thaidamen holdt til. 

Jeg ventet litt utenfor hennes lokale og ble straks kalt inn. Ved første øyekast virket denne damen litt streng, syntes jeg.Hun var også litt kvass i stemmen da hun ba meg komme inn.

Hun sa at jeg skulle kle av meg. Da jeg syntes at jeg hadde kledd av meg nok, sto nå kun i undertøyet, kom det kontant fra massøsen: «ta av deg bh’en». Jeg prøvde å protestere men fant det klokest å gjøre som jeg fikk beskjed om, her var det ingen kjære mor. Deretter pekte hun på gulvet og sa at jeg skulle legge meg på magen på en madrass.

Hittil hadde dette vært en heller kald opplevelse uten hverken levende lys, varme eller rolig musikk. Jeg valgte allikevel å tenke positivt og glede meg til fortsettelsen. Plutselig hører jeg massøsen utbryte på thainorsk: »ka skjedd med dine bein, dei så stygge?». Jeg forklarte at jeg som liten hadde vært i en ulykke hvor jeg forfrøs bena og med årene har det også blitt et rikt utvalg av åreknuter.Hadde ikke før sagt det før hun satte seg på alle fire og oppå ryggen min og kylte albuer og knær langt inni ryggmargen. Med en kropp plaget av fibromyalgi og det som verre er, kjentes dette ustyrtelig vondt og tårene mine sprutet til alle kanter. 

Jeg begynte å vri å vrenge meg i smerte. Noe som resulterte i at hele massøsen veltet av. Nå lå hun på rygg på gulvet. Da ble hun skikkelig streng i stemmen og sa: « du ligga i ro eller du bara kasta pengene ut vinduet». Jeg kikket meg rundt og så absolutt ingen vinduer. Hadde det vært det så hadde jeg gladelig kastet hele 500 – lappen ut, for dette var en sann lidelse.

Etterpå kravlet jeg opp trappen igjen og ønsket min mann lykke til. Nå var det nemlig hans tur.  Etter en stund kom han ut igjen glad og fornøyd. Jo, det hadde gjort litt vondt men det var verdt det, sa han. 

I ettertid har jeg lurt på hvilken behandling han fikk som gjorde at han var så mye mer fornøyd enn meg. 
Uff nei, la meg ikke spekulere i det.

God helg!

Meg og selveste pølsemakeren på frokost sendingen til TV Haugaland.

Etter at jeg begynte å skrive blogg under navnet PØLSEMAKERFRUE har det skjedd mye i en ellers rolig hverdag. Jeg har blitt kontaktet av både lokal avis og lokal TV. Ikke ante jeg at det som var ment som en uskyldig og enkel aktivitet skulle ta av på den måten det har gjort. 

I går var vi gjester i studio til Knut Netland på TV Haugaland.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Intervjuet startet med en meget dramatisk og sterk historie om når meg og min familie ble utsatt for snøskred 10. juni 1979 , hvor min kjære mamma omkom 42 år gammel. Livet har for hele min familie vært krevende og vanskelig etter den gang. Ikke lett å leve etter en så traumatisk opplevelse.

Her er det alvor.

Jeg har i tiden etter ulykken fremstått som sterk og tøff, men virkeligheten har vært en helt annen. Etter 29 år sa det stopp og jeg ble syk, skikkelig syk.Kroppen min «husket» selv om jeg prøvde å fortrenge det. Nå lever jeg med en varig ME diagnose.

Trives godt med å være PØLSEMAKERFRUE og trekke frem både alvor og humor.

Til tross av min diagnose har jeg valgt det å leve og gjøre det beste ut av dagene. Humor er god medisin. Jeg velger å se det morsomme i det meste jeg opplever.
 

Jeg er heldig som opplever god støtte fra min kjære.

Dagen i dag etter TV innslaget har vært helt overveldende. Vi har opplevd en enorm respons fra alle kanter. Både kjente og helt ukjente har kontaktet oss. Er mektig imponert  over hvordan folk bryr seg på en positiv måte. 

Ellers har vi hatt en fin og god dag sammen med en skatt av et barnebarn som elsker å mate hønene til farmor og farfar, leke med traktor og se Peppa gris og brannmann Sam på TV.Har og fått snakket med alle guttene våre og resten av barnebarna på telefon. Det  gjør godt.

Dagen ble avsluttet med et deilig måltid nykokt krabbe før PØLSEMAKERFRUE gikk tidlig og la seg, helt utslitt men med et stort smil om munnen.

Takk til alle som bryr seg på en god måte!

Livet kan være helt fantastisk. Jeg mener virkelig det, men langt fra bestandig. Jeg kan klare å nyte det innimellom men klarer noen å nyte livet hver time, hver dag,uke,måned og år? 
 

Starten på dagen kan være tung men slike øyeblikk kan bidra til at dagen blir lettere. Stoppe opp litt, trekke pusten og kjenne at en er akkurat her, akkurat nå.

For å oppfylle kriteriene for å kunne være en livsnyter mener jeg at en hele tiden lever i en bekymringsløs tilstand. Er det noen som kan klare det? Kan det i hele tatt la seg gjøre å gå gjennom livet – helt bekymringsløs? Det har jeg vanskelig for å tro. Jeg tror ikke at vi lever da. Jeg vil påstå at ingen kan klare det, men jeg tar kanskje feil? Kanskje har jeg helt feil oppfatning av det å være en livsnyter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De aller fleste av oss må i løpet av livet gjennom enkelte påkjenninger, noen små og andre store. Vi må starte på nye ting.Vi må gjennom eksamener, blir syke og må til lege, tannlege osv. 

Jeg for min del har alltid vært livredd for å gå til tannlegen.Gjennom årene har jeg tenkt på det som dommedag. Livet før og livet som «kanskje» kommer etter. 
Det har vært helt ubegrunnet. Jeg har og har hatt verdens snilleste, kjekkeste og flinkeste tannlege. Hele personalet fortjener skryt. Det er jeg som har måttet jobbe med meg selv, ikke de.

Husker en gang jeg skulle av gårde til tannlegen tidlig en morgen.Det siste min mann sa til meg før jeg dro var: «husk å koble fra motorvarmeren til bilen«. Klart det, tenkte jeg og løp ut døra. Deretter satte jeg meg i bilen, startet og rygget raskt bakover ut av garasjen.  Det resulterte i at motorvarmeren føk en vei, kontakt og lednig en annen og gnistene stod til alle kanter som et stjerneskudd på nyttårsaften.

Nå som 52- åring forstår jeg at jeg har ingenting å frykte når det gjelder det å gå til tannlegen, Han fikser alltid det som måtte være galt med tennene mine på en utmerket måte.

Nyoperert for grå stær.

I slike situasjoner blir jeg berørt av stress, uro og bekymringer, men samtidig er jeg svært takknemlig for at vi har et helsevesen som hjelper oss med det aller meste.

Innimellom kan vi bare NYTE og fokusere på det som er vakkert.

Kan ikke klage.Livet et godt men samtidig er jeg alltid på vakt.

Noen ganger kan vi bli så glade at vi vil stå på hendene. Akkurat som min venninne gjør i dette tilfellet. Hun er sprek og bare gjør det.Jeg er ikke så sprek og bare tenker det.

Slik vår verden er har vi kanskje lite å klage over MEN vi gjør det allikevel. Leter vi etter det perfekte? Da er det i så tilfelle ikke rart at vi strever. Vi kan streve oss ihjel. 
Hva med å være fornøyd med de små tingene som et lite « hei» når en møter noen. Et lite smil, synge litt, kjenne glede ved å fyre i ovnen en uværsdag.

Vi skulle gjerne alle være litt mer sånn som Tomine, 91 år.

Hun sier:

-Jeg ser at det skal mer til for å være blid og fornøyd i dag. Spesielt de unge tror jeg sliter med høye krav.

Før var lykken bare det at far kom inn med et stort favn ved om kvelden så vi kunne kose oss med varme i ovnen. I dag glemmer nok mange å glede seg over slike hverdagsgleder.

Hvorfor tror du at det er mye depresjon i dag?

– Livet vil føles tungt i motgang om man ikke har vedkjent at livet ikke alltid er søtt. Før visste vi at livet ikke var smertefritt.

I dag skal livet være så glansfullt at man ikke en gang kan si at man har en dårlig dag. Vi lever under gode forutsetninger, men det betyr ikke at livet alltid vil være perfekt.

Er du trist noen ganger?

– Selvfølgelig. Noen gang tenker jeg tunge tanker, for eksempel når kroppen ikke er helt frisk eller når jeg hører triste nyheter, men da bruker jeg å synge, det letter alltid på humøret.

Hva er oppskriften din på lykke, Tomine?

– Det er å glede andre, da får man glede tilbake.

Hvordan gjør du det?

– Men å, det er lett! Man rekker jo så langt med et smil! 🙂

Nyt livet innimellom. Benytt alle muligheter til å kjenne på de små gledene,for noe som er helt sikkert er at nye utfordringer alltid vil komme. Ikke sitt med hendene i fanget og vent på dem. Lev livet så godt som bare du kan og gi et smil til de du møter.

God helg!