Sist uke var vi på tur til fjells. Vet ikke når sist det skjedde at jeg helt selvvalgt reiste til fjells i januar. Det har kanskje aldri skjedd i det hele tatt.

Uvær og kolonnekjøring.

Denne gangen trosset vi dårlige meldinger og uvær og satte av gårde. Det er alltid en prøvelse dette, etter å ha opplevd å bli tatt av snøras i ung alder. Traume og angst er trofast med på turen selv om jeg slett ikke inviterer til det. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Slik er det og slik har det vært helt siden jeg var liten, men det skal ikke være fokus for dette blogginnlegget.

Flunkende ny hytte som vi er så heldige å få disponere.

En av våre sønner og svigerdatter har nettopp bygget og tatt i bruk denne flotte hytta. Jeg er både stolt og imponert over hva de får til. Det gjelder ikke bare de,men den yngre generasjon generelt. Før var alt så mye mer tungvint. Vi måtte regne med å gå litt og ofte langt for å komme til reisemålet. Nå er alt så mye bedre tilrettelagt og jeg må si at jeg trives med det. 
 

Litt snømåking må til.

Vi kan klappe oss selv på skulderen og være godt fornøyd med at vi har oppfostret barna våre til å bli flinke og selvstendige. De har et rikt og godt liv. Det er godt å vite, og vi er svært takknemlig for å kunne benytte oss av det de har klart å bygge opp. Til gjengjeld hjelper vi til med det vi kan bidra med, noe de gir uttrykk for at de setter pris på.

Våre barn har et travelt liv, slik også vi hadde en gang.

Et godt måltid med pinnekjøtt smaker fantastisk etter snømåking.

Nå har vi rolige dager og kan tillate oss noen dager på fjellet, midt i uken.

Lun og varm hytte med alle fasiliteter.

En varm kopp te fra et innbydende krus gjør godt etter en tur i snøvær.

Nå er det gjerne flere som ønsker å stille spørsmål om jeg gikk på ski. Til de vil jeg svare:»Nei, jeg gjorde ikke det». Om den tiden er forbi vet jeg ikke, men mest sannsynlig er den det. Sist gang, det var i slalombakken, opplevde jeg det hele som at jeg var en fare for både meg selv og andre. Folk ropte at jeg skulle flytte meg når jeg sto og slappet av litt, midt i løypa. Alt gikk jo så fort.Folk bare raste forbi.Jeg derimot trodde jeg kunne ta det hele sakte og forsiktig. Det endte meg at jeg kjørte rett inni en gutt på ca. 8-9 år. Vi datt over ende begge to. Så lå vi der da, han med skiene mine inn mot magen. Den lille og høflige gutten var rask med å si unnskyld. Det var det jo jeg som skulle sagt.Det var tross alt jeg som kjørte inni ham, men jeg hadde mer enn nok med meg selv.Gutten tredde seg ut av mitt skiutstyr og spurte om jeg ville ha hjelp til å komme meg opp.Jeg mumlet ,neitakk,og sa at det gikk bra. Ok, sa gutten, børstet av seg snøen og rant lett og ledig videre. Jeg derimot var langt fra lett og ledig. Jeg hadde fått skikkelig slagside, noe som tok tid og var tungt å rette opp igjen. Jeg gynget først den ene veien, så den andre og etter mye fram og tilbake var jeg oppe igjen. Brillen hang på haka og lua var helt utav kurs den også.Jeg ordnet litt på brillen men lua fikk bare være der den var. Med en stil som så ut som jeg hadde gjort i buksa og armene rett ut var jeg omsider nede igjen. 

Siden har jeg gått på tur uten ski. Det fungerer stort sett greit så det har jeg tenkt og fortsette med.

Fine naturopplevelser kan en få både med og uten ski.
 
For min del er kanskje naturopplevelsene best uten ski.

God helg!
 

I dag går mine tanker til den stakkars høna som har presset ut DET STORE EGGET. Det kan umulig ha vært en god opplevelse. Gjerne ikke så lett å bedømme størrelsen ut fra bilde, men jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har sett et så stort egg.

Jeg som har lang erfaring med både høne og egg skulle absolutt vite hva jeg snakker om. Jeg har ingen problemer med å kunne kalle meg ekspert på det område.

Kan det være JoSåFine som har gjort en så stor bragd? Det kan hende for hun imponerer stadig.
 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det kan jo selvfølgelig også være en av de andre. I så tilfelle lover det godt for fremtiden.  De er alle en del yngre enn sjefshøna, JoSåFine. 

Dette blir bare spekulasjoner, men at det var en imponerende størrelse er iallefall helt sikkert. 
 

Jeg har her og nå bestemt meg for at dette egget skal Pølsemakeren få til frokost i morgen tidlig. Han fortjener det.

Ha en fortsatt fin søndag!

Er det en mulighet for at «coronatullete» kan bli en ny diagnose? Nå har vi ikke vært sammen med andre folk på et par uker. Vi to, i denne husstanden har kun pratet med oss selv og hverandre. Det hender at vi prater til veggene og andre ting også, men de har ikke svart.Det er vel når de svarer at det begynner å bli skummelt. Da bør vi nok søke hjelp. Enn så lenge prater vi om alt og ingenting, bare vi.

Ikke det at jeg trenger så stor aktivitet og enorm sosial omgang med de helseplagene jeg sliter med, men litt mer hadde vært veldig kjekt. Når det gjelder min kjære så er han flink til å holde seg i aktivitet. Han er ute sommer som vinter og holder stadig på med prosjekter.

Utenfor har vi fått oss lyssøyler som lyser så fint opp i mørket. Det gjør så godt og er så koselig med litt lys utenfor. 
Håper du også legger merke til den fine benken mellom søylene. Den har en av våre sønner laget til oss.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I forbindelse med jul pyntet vi også med lyslenker på hus og eiendom. Omsider var julen over og det var tid for å ta ned julelenkene.

Det hender rett som det er at jeg legger meg først om kveldene.Med kronisk utmattelse er det veldig godt å ligge og da blir det gjerne litt tidlig til sengs for meg. Av og til får jeg allikevel med meg at min kjære kommer for å legge seg og det blir kanskje vekslet et par ord mellom oss. En kveld sier han: «jeg har vært ute og tatt av lysene«. Hvor det da kommer fra meg som allerede er litt ut og inn av drømmeland: « Du har vel ikke tatt av LAMPETTENE?»

Når jeg sa »lampetter« så tenkte jeg på disse utelysene.

Når brukte vi ordet «lampetter» sist? Tror ikke den yngre generasjon vet hva det er engang. Ordet har ihvertfall satt spor i meg som klarer og betegne utelysene for lampetter. Min mann, som da er i ferd med å legge seg, bare rister på hodet og ler godt.

Jeg har fått gode tilbakemeldinger på det skriftlige jeg fremfører, men når det gjelder det verbale har jeg nok enda litt å gå på.

Du hadde gjerne forventet en mer spennende historie når overskriften var «Historie fra soverommet« men fortvil ikke, kanskje kommer det en virkelig spennende historie fra soverommet, en dag.

God helg!
 

Det var tid for et besøk hos frisøren. Det er gjerne slik innimellom.Selv om pandemien herjer for fullt stopper ikke håret å vokse.Det føles heller som det gror mer enn noen gang.

For en tid tilbake valgte jeg å skifte frisør.Ikke fordi jeg ikke var fornøyd med den jeg hadde, har alltid vært fornøyd.Grunnen til at jeg skiftet,var prisen. Der jeg nå går betaler jeg halv pris av tidligere og jeg er like fornøyd. Da er valget enkelt. Ingen ønsker å betale mer enn en trenger.

Frisøren jeg nå bruker er ikke fra Norge.Trenger ikke å være negativt det. Det er ikke noe galt i å være fra et annet land. Inni er vi alle like. Dilemmaet er at jeg ikke forstår noe av det som blir sagt og sist jeg var hos frisøren var det kun jeg som var norsk – og snakket norsk.

Det er her poenget i denne bloggen kommer inn. Som sikkert de fleste vet sliter jeg med reiser til utlandet, blir nervøs og stresset av det. Akkurat da jeg satt der i frisørstolen og alle rundt meg snakket et annet språk, føltes det som jeg var laaaangt av sted på utenlandstur. Da jeg omsider var ferdig og «landet» på fortauet utenfor der frisøren holdt til,kjente jeg at det var godt «å være tilbake i Norge igjen». 

På denne tiden var det slik at alle som hadde vært på utenlandsreise måtte tilbringe karantenetiden på hotell. På andre siden av veien kunne jeg se et skilt hvor det sto »HOTELL» med store bokstaver. Den bygningen måtte jeg passere for å komme til bilen min, der den sto parkert. Det var da tanken slo ned i meg, tenk hvis jeg ble hanket inn på det hotellet og måtte bli der i karantene i 10 dager. Det hadde jeg slett ikke lyst til. Hjeeeelp, jeg ville jo hjem.Det var tross alt jul snart.Kanskje jeg kunne skynde meg forbi, slik at ingen oppdaget meg?  Kanskje løpe alt jeg kunne? Jo, det måtte jeg prøve. Planen ble å spurte forbi i en rasende fart.

Jeg gjorde meg klar og satte i gang det forteste jeg kunne. Bevegelsene mine ble ikke så raske som jeg hadde tenkt og bestemt meg for.Jeg gjorde noen »raske» bevegelser med overkroppen,  men nedre del av kroppen hadde en helt annen rytme. Her gikk det mye saktere. Bevegelsene over og under samstemte overhode ikke.

Jeg har sett det før, gamle damer som skal løpe over gangfeltet. Det ser ut som de løper men de gjør jo ikke det. De bare letter litt på overkroppen. 

Nå er jeg en av dem.Jaja, jeg klarte allikevel å lure meg forbi hotellet og kom meg vel hjem – heldigvis.

God helg!

– Jeg har problemer med å finne ting å si,for dette er helt forferdelig. Det er veldig vanskelig og sette ord på dette, sa kong Harald, da han og dronningen besøkte Gjerdrum etter det forferdelige jordskredet.

Den forferdelige hendelsen preger oss alle, noe annet ville ikke være naturlig. Vi tenker på de berørte og føler med dem. 

Hendelsen i Gjerdrum er det siste jeg tenker på før jeg sovner og det første jeg tenker på når jeg våkner.Slik er det nok for veldig mange.

Midt oppi denne tragedien, ser norske myndigheter seg nødt til å gjøre innstramninger når det gjelder pandemien, som herjer i landet. Vi blir anbefalt om og ikke gå på besøk eller ha besøk før tidligst 18.januar.Vi skal være glade for at fagpersonene som bestemmer dette passer på oss og vil oss vel.

Som ikke det var nok blir vi gjort oppmerksom på stormingen av kongressen i Washington.

Dette kan bli mye å ta inn over seg for noen og enhver. Jeg kjenner at det blir for mye til tider. Må ha pause fra all elendighet.Blir sliten og utmattet.

Tenker at det er riktig og nødvendig med litt pusterom. Se seg om etter lyspunkter.De finnes bare vi leter litt.

Vi for vår del kan se tilbake på en fredelig og god julefeiring. Vi startet litt før jul av hensyn til de i familien som skulle være på jobb i høytiden, men vi har fått være sammen med våre aller nærmeste. Vi har alle vært friske og hatt det veldig godt. Det er stor rikdom.

I dagene før statsministeren gikk ut med at vi ikke kunne gå på besøk eller ha besøk, har vi fått nyte det fine været og det å få være sammen med våre kjære barnebarn.

Vi har fått vært masse ute og vi har stekt pølser på bål.

Vi har også stekt pannekaker på stormkjøkken. Det er noe av det beste våre barnebarn kan tenke seg. 

Koser barnebarna seg så koser vi oss,slik er det bare.

Vi har fått spilt «Moromix» etter ønske fra en av våre…..

…..og »Hopp i havet» etter ønske fra en annen. I tillegg har vi fått prøve oss på PlayStation. Her har vi, besteforeldre, et stort forbedringspotensiale.

Noe både vi og de rundt oss setter pris på er dyrene vi har i familien. Her prøver «JoSåFine» seg på en flyvetur uten særlig hell, men blir hun så glad at hun får lyst til å fly, ja så gjør hun det.Hun lever i nuet og er ikke berørt av problemene i verden.

Melvin er ofte innom på besøk. Han er veldig sosial og elsker å gå på to ben. En liten kosehund som alltid er glad når han ser oss.

Det er også denne karen.Alltid glad og veldig snill. Han elsker å gå lange turer og blir ekstra glad når vi finner litt godbiter til han.

Når jeg ser tilbake på og tenker på hvor fine og gode dager vi har hatt, er det som jeg får dårlig samvittighet for alle dem som er berørt etter jordskredet. Samtidig så hjelper det ikke dem at vi lager det vanskelig for oss selv, i sympati for dem. Det gagner ingen.

Det vi derimot må respektere er at vi de neste dagene og ukene må forholde oss til det myndighetene pålegger oss.

Nå må vi alle ta vare på oss selv så godt vi kan, å gjøre nytte av små gleder. For meg er små turer i nærområdet god terapi.

Jeg har alltid  tanker om et håp og et ønske om at ALLE skal ha det godt. De tankene kan ingen ta fra meg.

God helg!

Joda, før jul var det viktig å skaffe til hus pinnekjøtt og ribbe. Mediene skrev om at i år kunne det bli vanskelig å få tak i ribbe. Det var derfor lurt å være tidlig ute,og da var vi det.Tenk om vi skulle være en av dem som ikke fikk tak i denne herligheten. Da hadde det ikke blitt ordentlig jul. Et annet år er det pinnekjøtt det gjelder, men vi har fått tak i det også. Vi har fått tak i alt vi måtte ønske og mere til. 
Nå ,etter jul, «kaster« de ribben etter oss i butikkene. Host opp Kr.19,90 og du får en kilo ribbe. Nå er det viktig for butikkene å bli kvitt den,men nå er det plutselig ikke så viktig for oss lenger. Nå vil vi heller ha kalkun, eller aller helst kalkunfilet som er litt lettere å tilberede, for nå er det nyttårsfeiring og da skal det helst være kalkun på menyen. De siste dagene før nyttårsaften kan det være vanskelig å oppdrive kalkunfilet i butikken.Det er ofte utsolgt. Da blir alternativet gjerne en hel kalkun eller i verste fall ribbe eller pinnekjøtt, på tilbud. Tenk om vi skulle bli en av dem som måtte nøye oss med alternativene. Nei, da henger vi litt med hode og blir misfornøyde. Vi er og blir noen rare skapninger – vi mennesker.

Men at det smaker godt med både ribbe, pinnekjøtt og kalkun kan jeg være den første til å skrive under på. Det er deilig å kunne boltre seg med disse deilige måltidene. Allikevel har jeg fått en vill ide/behov for å besøke McDonalds i romjulen.Ja, du leste riktig. Jeg skrev McDonalds. Er ikke stolt av det. For noen er et besøk der like galt som å banne i kirken, så helst ikke si idet til noen at jeg var der i romjulen.Med et kjøleskap hjemme fullt av allskens godsaker var det langt fra nødvendig, men jeg var der altså. Helt alene – fikk ingen andre med. 

Hvordan skulle jeg gjennomføre dette besøket? Jeg våget ikke å gå inn i restauranten nå i disse koronatider. Tenk om jeg hadde blitt smittet. Jeg syntes jeg kunne høre noen si: «Hvor ble du smittet?« Tenk hvor flaut det måtte være å svare på akkurat det spørsmålet. Valget måtte derfor bli å kjøre gjennom å bestille. «Drive true« sto det på et skilt. Jeg begynte å kjøre sakte på frem, helt til jeg kom til en høyttaler som sa «versågod». Jeg begynte med å fortelle om hvorfor jeg valgte å gjøre det på denne måten, og at jeg i forkant hadde vært på Outletten og byttet et ullsett min mann fikk til jul. Kan du gjenta hva du vil ha? sa høyttaleren. Dermed forklarte jeg hele historien på nytt igjen. Nå var det plutselig kommet fire biler bak meg i køen. Hva skal du ha? sa høyttaleren på nytt. Jo, jeg skal ha en BigMac meny, svarte jeg. Det er det jeg kjøper hver romjul, sa jeg.Bare det? sa høyttaleren. Pluss fire pakker ketchup, svarte jeg. Så fikk jeg beskjed om å gjenta enda en gang.Det var visst ikke vanlig å presisere hvor mange pakker med ketchup en ville ha, men jeg elsker ketchup og da ville det være veldig synd å bare få en eller to. Det er alltid viktig å få frem budskapet, synes jeg.
Det blir Kr.99,- sa høyttaleren. Jeg lette etter en plass til å putte inn kortet, men fant ingen sprekke å putte det i. Hvor skal jeg putte inn kortet, spurte jeg. Kjør rundt til luken på andre siden, svarte høyttaleren. Det gjorde jeg og der sto alt klart. Ekspeditøren kikket litt merkelig på meg,men høflig var han. Det skal ingen ta fra han.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Å gjett om fruen koste seg med BigMac menyen, i bilen – helt alene. 

Av og til er det deilig å kunne legge all fornuft til side å bare nyte.

God helg og godt nytt år!