I sist blogg røpet jeg at jeg denne gang ville ta dere med på en helt unik opplevelse. Nå får du vite litt om plassen og være med meg her, men ta gjerne en tur selv også. Her var det virkelig koselig.
En trenger ikke alltid å reise så langt for å oppnå fine og gode opplevelser. Hva med en søndagstur til Imsland, og for de som reiser til og fra sine hytter/camping i området bør det være perfekt med en liten stopp her.
Som skrevet på skiltet har bakstehuset oppe hver fredag og søndag kl.13 -18.Her kan en få kjøpt surdeigsbrød og boller. Kjøper en kaffe, kan en fylle på fra kanna så mange ganger en vil.
Jeg som ikke drikker kaffe var veldig spent på om de hadde Pepsi Max og det hadde de. Om søndagen kan en og få kjøpt surdeigs pizza som i følge Anita er blitt veldig populær. Ta turen innom og smak selv. Det skal jammen jeg gjøre.
Her kan alle stikke innom men er dere en hel gruppe, kan det være lurt å bestille på forhånd. Hjemmelaget flatbrød kan en og få kjøpt og det var nettopp flatbrød Anita startet med først.
Velkommen til Øvregård. Bureist 1895.
Og velkomne følte vi oss så absolutt da vi ble møtt av denne smilende og imøtekommende dama.Hun driver gården og plassen sammen med sin mann som er 5. generasjon som driver denne flotte plassen. De overtok gården fra hans farfar.
Gården ble bureist i 1895 og ligger idyllisk til med flott utsikt.
Paret som nå driver gården overtok i 2002. Da med sauehold og melkekvote som låg i dvale. Gården har blitt utviklet mye etter det.
Anita som dama på gården heter er utdannet sykepleier og fra 2012 til 2019 drev hun med demensomsorg på gården, såkalt IPT(inn på tunet).
Ikke noe å si på fasilitetene til dyra. Utenom sauehold og melkekyr observerte vi trippende høner og søte små kaniner på tunet. Her er det altså noe å oppleve for både små og store.
Har du en ekstra kjærlighet for Volvo,slik som jeg har, finner du et rikt utvalg her.
Her ser du noen biler men det fantes enda flere.
Drivstoff må en ha.Ikke snakk om el-bil her nei.
Veldig kjekt å kunne gå rundt på tunet og se seg rundt og kanskje drømme seg litt tilbake i tid.
«Gamle låven» blir brukt til litt forskjellig som konserter, møtevirksomhet, selskaper osv.
På «Gamle låven» er det plass til ca.40 stk.
Omvisningen vi fikk på gården var både interessant og lærerik, men vi må tilbake til bakstehuset. Her ble vi ønsket velkommen av den smilende dama bak disken. Vi kjøpte hver vår cookie og litt å drikke.Noen av oss kjøpte også med bakervarer hjem.
Så samlet vi oss rundt et bord i andre etasje og spiste,drakk,pratet og riktig nøt den koselige atmosfæren.
Det er sikkert mange av dere som kjenner igjen og kanskje har hatt slike møbler hjemme. Vi hadde slike husker jeg og mener vi sa det var Norsy stoler.
Var det ikke koselig her? Imponerende hva de har fått til. Her ligger det mange timer med arbeid.
Til slutt må jeg opplyse om at det også tilbys bobilparkering tilhørende gården. Den ligger ved vannet. Der ligger også en båt som kan benyttes helt gratis.
Hyttene har 5 doble soverom som gjorde at de fleste av oss fikk eget soverom. Det kan være greit om en skal ta hensyn til snorking, fising og litt forskjellig en ikke vil inkludere/forstyrre andre med.
Fordelt i to biler var syv smilende og positive damer klare for et par timers kjøretur.
God mat og drikke må vi ha og Kiwi Ølen var så «heldige» å få besøk av denne gjengen. Handleliste var skrevet i forkant og handelen gikk som smurt. Kunne trodd vi aldri hadde gjort noe annet.
Etter et helt upåklagelig samarbeid inkludert tissepause, bluseshopping og proviant var vi tilbake i bilene og på hjul igjen.
2 tissetrengte damer.
Ryfylke byr på vakker natur og da passer det godt å legge inn noen tiltrengte tissepauser. Her nyter to av damene naturen imens de venter på et ledig toalett.
Disse tre fine er mer avslappet og ikke fullt så tissetrengt.
Joda, alle må taes bilde av. Det er ikke mer enn rett og rimelig det, men nå synes jeg det er på tide å dra videre.
Der var vi fremme og vi kunne som seg hør og bør sprette champagnen.
Og her er vi på plass. En herlig blanding av damer som livet har gitt forskjellige helseutfordringer. Bortsett fra en. Hun er også herlig så klart, men hun kan skilte med at hun er en høyst oppegående pensjonist. Felles for oss alle er allikevel at vi ønsker å gjøre det beste ut av den korte tiden vi er på denne jord.
Vi er heldige, tross alt. All respekt for de som ikke orker eller klarer det.
Jeg vil samtidig og allerede nå beklage hvis denne bloggen for deg oppleves som tullete, fjasete og lite seriøs, men dere skal vite at her ligger det masse kjærlighet og omsorg for hverandre og en stor porsjon raushet. Vi har stor respekt for at alle har forskjellige behov og i løpet av disse dagene opplevde jeg ingen støtende kommentarer fra noen eller om noen. Alt det skal jeg komme tilbake til senere.
Hytten har eget basseng. Her er er det bare til å boltre seg sammen med alle valkene en har. For akkurat det var vi skjønt enige om at blant oss var det valker i fri utfoldelse. I tillegg til basseng har hyttene badstue og boblebad.
Skikkelig luksus og når en er en hel gjeng til å dele beløpet for leige, inkludert utvask, så blir det heller ikke store kostnaden for hver enkelt.
Denne fantastisk flotte, sprudlende, inkluderende, positive, ja jeg kunne fortsatt i det uendelige, havfruen hadde ikke mulighet for å bade p.g.a. et inngrep og dermed sting som ikke skulle bli våte. Hva gjør vel det når en kan leke at en er i syden, nyte varmen og godt selskap. I tillegg hadde hun oppdrag som dirigent for de sangglade damene i bassenget. Alle roller er til for å fylles.
Første kvelden stod reker på menyen. Enkelt å tilberede og alle var enige om at det var veldig godt. Det må det ha vært når 5 kg. ble satt på bordet og alt ble oppspist. 5 kg. reker på 7 damer. Ja, du kan jo regne ut selv.
Etterpå kastet vi rekeskallet på sjøen. Ja, vi tillot oss det. Fra sjø er du kommet til sjø skal du bli.
Se den fine og lune atmosfæren i den hytta med masse lys. Der bodde vi.
Etter en god natt søvn, jaja alt er relativt, og en god frokost med bl.a. medbrakt hjemmelaget pastasalat og rekesalat, var vi klare for tur. Også her var det ulike behov og vi la opp til 2 forskjellige turer. Her er noen sprekinger klare for topptur. Ikke så veldig krevende, tror jeg.
Vi andre dro ut på oppmerksomhetstur langs vegen og plutselig var tiden kommet for en fortjent pause. Den ble tatt i et solrikt buss skur og tror du ikke Pølsemakerfrue kunne dra opp en flaske Baileys fra lommen. En kjærkommen overraskelse for mitt turfølge.
Jeg lurer på om det noen gang tidligere har blitt inntatt et lite glass Baileys i dette buss skuret og på en tirsdag formiddag, jeg tror ikke det.
Tilbake fra tur og med et nydelig vær var det bare til å sette på kaffen, finne frem medbrakt Dronning Maud pudding og nyte stunden i solveggen. Etterpå ble det en rolig stund hvor noen ville hvile litt, andre strikke og noen bare fortsette å sitte i solkroken, prate og nyte finværet.
For en deilig dag.
Middagen denne kvelden var det pensjonisten som stod for. Jeg har smakt den før og visste at det var bare til å glede seg.
Da jeg satte meg til bordet kjente jeg at det begynte å tære på kreftene og utmattelsen gjorde seg gjeldende. Å nei, jeg ville ikke ta imot. Ikke nå.
Helt vanlig for meg at det skjer. Jeg er vant til det og med tiden har jeg lært og ikke grue meg. Ikke være redd for at det skal skje. For at det kommer til å skje,er ganske sikkert.
Jeg har fått god hjelp til å takle det og har redskaper inni meg til å klare og mestre det. Redskaper til å utsette det som føles som total utmattelse.De rundt meg merker gjerne ingen ting når det oppstår og pågår. Godt er det for akkurat da har jeg nok med meg selv. Hadde jeg vært hjemme så hadde jeg mest sannsynlig gått rett på sofaen eller i senga og lagt meg. Nå ville jeg veldig gjerne være med en stund videre. Den opplevelsen med å kjenne på utmattelse er slett ikke god og noe jeg aller helst ville unngått, men for en enorm mestringsfølelse å klare å gå videre. Klare å utsette det.
Og med videre var jeg. Nå skulle det spilles bingo. Jeg var bingovert for i første runde.
Neste runde ble gjennomført med stødig hånd av denne alltid like gode,snille og smilende dama.
Etter litt oppmerksomhetstrening ute etter en flott dag og litt informasjon til de andre om at det nå var nok for meg for denne dagen, var jeg den første som gikk å la meg.
Vi hadde alle hatt en flott, innholdsrik og god dag.
Så var det snart tid for hjemreise.Disse to damene tok seg av litt ryddespising.
Samtidig som vi alle satt rundt bordet ble jeg spurt om hvordan jeg opplevde det å bli utmattet, få katastrofetanker og oppleve angst.
Jeg er villig til å fortelle og det gjør meg ingenting å være åpen rundt dette. Allikevel ligger det i meg at jeg tror det har liten interesse for andre og prøver å holde det for meg selv. En kan ikke la det bli e vane og hele tiden trekke frem dette temaet. Da er jeg faktisk sikker på at folk rundt meg hadde blitt drittlei, forståelig nok. Jeg hadde blitt det selv også. Nå satt de der og viste ekte interesse. Til å begynne med var jeg kort.Tenkte at de ikke trengte bruke tiden sin på meg, men der satt de videre, de ville lytte og vite. Så fine mennesker å være sammen med.
Vi kan tulle, fjase og spre godt humør, men disse damene kan også lytte og bry seg om hverandre.
Det føltes godt.
Tusen takk!
Tusen takk for oss.Her har vi hatt det trivelig og godt.
På hjemveien fikk vi også med oss en helt unik opplevelse. Det vil jeg skrive om i neste blogg. Kjenner at det er nok for i dag. Jeg er slett ikke i form. Er utmattet og har vondt i hele kroppen, men turen var så absolutt verdt det.
Skal jeg være ærlig så følte jeg ikke for å skrive blogg i dag, men jeg vil nødig svikte mine trofaste følgere.
Det var fredag og jeg hadde gått hele formiddagen og gledet meg til noe ekstra godt til middag. I hodet mitt såg jeg for meg taco, eller kanskje vi skulle ta hamburger med pommesfrites. Det siste hadde vi faktisk i fryseboksen så da slapp vi å kjøre ut og handle også. Ok, da fikk det bli hamburger sa jeg til meg selv,mens jeg satt der og strikket.
Etter en stund kom Pølsemakeren inn fra hagen og satte seg ned for å drikke kaffe. Full av iver la jeg frem hva vi skulle kose oss med til middag, og håpet han skulle glede seg sammen med meg.
Men neida, jeg såg skepsisen i fjeset hans og så kom det: «skal vi ikke ha rester av lapskausen da?»
Å nei, for en nedtur. Det var noe av det siste jeg kunne tenke meg. Vær så snill. Ikke på en fredag. Nei, vet du hva. Det orker jeg ikke.
For all del, det er godt med lapskaus og et par dager før hadde vi invitert hele familien på nettopp det. Jeg hadde bare SÅ lite lyst på oppettervarmet lapskaus for andre gang etter det besøket. Det var tross alt fredag og helg.
Min kjære syntes allikevel det var for galt å kaste den, så vi burde spise den opp.
Med alle krefter prøvde jeg så godt jeg kunne å motivere meg til en rikelig porsjon lapskaus. Det var ikke lett. Såpass ærlig må jeg være. Tanker som at det ikke er bra å kaste mat og husk på barna i fattige land osv. ble gravet frem. Allikevel kjente jeg på hele meg at jeg var skuffet. Ja, jeg syntes rett og slett synd på meg selv.
Midt oppi alle tanker og anstrengelser for å takle lapskausen ringte min kjære søster. Vi pratet om løst og fast slik vi pleier å gjøre. Et godt stykke ut i samtalen spurte hun: «Hva skal dere kose dere med i kveld da?» De pleier å ha reker om fredagen og hun gledet seg selvfølgelig til det.
«VI SKAL HA LAPSKAUS»,svarte jeg litt krassere og høyere enn nødvendig. I bakgrunnen lo Pølsemakeren godt.
Og lapskaus ble det. Jeg slet med å få i meg alt. Det ble som å drikke melk når en tenker cola. Det ble bare feil. Jeg lot faktisk litt ligge igjen på tallerken og det skjer ikke ofte.
Resten av kvelden ble rolig der vi lå i hver vår ende av sofaen og tittet på tv.
I ni tiden på kvelden reiste jeg meg opp og formidlet at jeg ville gå å legge meg.
»Skal du legge deg alt nå, klokken er jo bare ni på en fredag kveld», sa Pølsemakeren.
«Ja, det skal jeg»,svarte jeg og fortsatte mens jeg brettet sammen ullpleddet:
«Når vi kan ha lapskaus til middag på en fredag så kan vel jeg legge meg klokken ni selv om det er fredag».
Påsken er over og hverdagen er tilbake. Kjekt med ferie og høytider, men hverdagen er absolutt best i lengden.
Selv om jeg ikke er i arbeid lenger og ikke har vært det på mange år, klarer jeg fint å forstå at alle som er i arbeid trenger ferie og fortjener fri innimellom. Det er godt med et pusterom fra hverdagens rutiner og tjas og mas. Hente seg inn litt.
Alle skal bare kose seg og gjøre kjekke ting. Med forskjellige forventninger er det ikke alltid det blir slik. En må kunne regne med skuffelser og at noe oppstår som gjør at ferien slett ikke blir slik en hadde tenkt. Slik er livet. Det byr alltid på oppturer og nedturer.
Med et surt påskevær og piskende regn i ansiktet er det en luksus og kunne sitte i stampen og nyte varmen.
Jeg har valgt å fokusere mest på oppturene i min blogg. For noen lesere kan alle disse oppturene og fine stunder virke støtene. Det kan jeg forstå.Det kan være vanskelig å forholde seg til når en kanskje har «en ræva dag» selv. Tro for all del ikke at alt er rosenrødt hos oss hele tiden heller.Vi har sikkert like mange utfordringer, tanker og bekymring som folk flest, men VI VIL HA DET BRA. VI VIL GLEDE OSS OVER DET VI HAR.
Jeg tenker stadig at jeg skal fokusere på det jeg kan gjøre noe med. Det jeg ikke kan gjøre noe med legger jeg til side. Det er ikke alltid jeg får det til,men jeg prøver.
Dette kan hun, vår gode venn. Hun kan veldig mye annet også, men påskelammet hun tryller frem og tilbereder på en aldeles fabelaktig måte er en like stor nytelse for ganen, hver gang.
De er så fine og gjestfrie dette paret (våre venner) og de gjør det de kan for at vi skal føle oss velkomne.
Jeg har mistet tallet på hvor mange påskeaftener vi har sittet sammen rundt deres bord og spist lammelår. Vi er heldige.Tusen takk!
Dette hørtes rosenrødt ut og den stunden var virkelig det, men «alle» vet at det ikke alltid er slik.
Jeg vil forsøke å vise litt av kontrastene. Det er kanskje et heller dårlig forsøk,men jeg prøver likevel.
Vi liker og være ærlige og fortelle alt slik det er, så her kommer det:
Før et måltid bør min mann huske på å røre ut et pulver som heter VI-SIBLIN i i et glass med vann og drikke det. Gjør han ikke det er det stor sannsynlighet for at han rett og slett skiter i buksa. Ja, det kan skje ellers og, men om han tar pulveret minker sjansen for at det skjer. Et toalett innen rimelig rekkevidde hjelper også på. Ellers kan bleie være et godt hjelpemiddel.
Dette må han leve med etter kreftoperasjon i endetarmen.
Han er glad i livet og tåler derfor dette godt.
Tilbake til ordet ferie. Jeg har tenkt litt. Hva er egentlig ferie?
En kan ta ferie fra jobb og forhåpentligvis ikke tenke jobb i den perioden en har fri. Gjøre kjekke ting, lade batteriene og kose seg. Det er velfortjent og det unner jeg alle. Uansett er det godt å få være frisk å stå i jobb
Er en blitt syk derimot og kanskje ufør, kan en faktisk aldri ta ferie fra sykdommen. Den må en leve med hele tiden.
En kan allikevel leve godt innimellom og det må være det som er fokuset.
