FØR
……også ganske mye FØR
Etter en lang fotballkarriere (alt er relativt) og gjennomført treningslederkurs i valgfag på ungdomskolen, følte jeg meg godt rustet til å bli trener for gutter 5-7år.
Det var en herlig gjeng av vimsete, ukonsentrerte og lekne gutter jeg hadde ansvaret for.
Joda, og kamper skulle vi spille akkurat slik som proffene gjør.Dommer måtte også hjemmelaget stille med og det var ikke alltid like enkelt å få tak i. Jeg kunne selvsagt være det selv, noe jeg også var av og til,men så skulle jeg jo også prøve å holde styr på «mine» søte små. Jeg spurte flere fotballspillere i ungdomsavdelingen om de ville stille opp. Svaret var ,nei, fordi de grudde seg slik til å få tilsnakk og kjeft fra engasjerte foreldre på sidelinjen.Til slutt fikk jeg overtalt en kjekk gutt med lovnad om at jeg skulle stille opp for ham om noe skjedde.
Og skjedde gjorde det, og det var ikke foreldrene jeg måtte snakke til men treneren på det andre laget. Han ropte, kjeftet og klaget på den stakkars dommeren gjennom hele kampen.Jeg på min side sto der og ble mer og mer irritert og fortvilet over mannens oppførsel. Da kampen var slutt langet han avgårde over banen for å irettesette dommeren. Jeg var klar, skikkelig klar, så jeg spurtet frem (ja jeg var sprekere den gang) og hoppet inn mellom treneren og vår snille og gode dommer, som bare prøvde å gjøre sitt beste. Før den ufordragelige treneren fikk sagt et kvekk lesset jeg utav meg om at han nå var i ferd med å ødelegge en mulig dommerkarriere for den stakkars gutten. Han prøvde flere ganger å få frem noen argumenter men jeg lot ham ikke komme til ordet.Etter en stund snudde han på helen og forlot banen. Det var da en av fedrene på vårt lag kom bort til meg og sa: «Det var virkelig på sin plass det du gjorde, men er du klar over hvem du la deg ut med nå ?» Nei, det visste jeg ikke. Det var en av byens mektigste menn, fikk jeg beskjed om.
Jaja, han skiter sikkert med rumpa han også som alle oss andre, svarte jeg.
Jeg angret overhode ikke på hva jeg hadde gjort.
For det første var mannen svært så ufin i sin oppførsel.
For det andre var dette fotball på et uskyldig nivå og det var ingen grunn til å legge ned så mye alvor i kampen.
For det tredje og kanskje det viktigste skulle både trenere,foreldre,dommeren og ikke minst de små spillerne bare ha det gøy.
NÅ
Selv var jeg en sårbar og sensitiv sjel som liten og slike opplevelser kan sette spor for resten av livet. Nå er jeg fortsatt sårbar og sensitiv men jeg er voksen og er mye bedre rustet. Den stakkers dommeren hadde ikke mye å stille opp med mot en stor og voksen mann.
Ta vare på unge håpefulle!
God helg!
