Klar for kamp.

Hva gjør de i Sveio når de plutselig mangler dommer til gutter 8 år? Jo, de bare bruker en gammel bestemor. Nå tenker gjerne du som kjenner meg godt at hun er da ikke så gammel. Jo, i deres øyne er jeg nok det. En av kompisene til mitt barnebarn spurte her forleden dag om jeg var oldemoren hans.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

At jeg i det hele tatt turte å være dommer?
Jo, hvorfor ikke? Det verste som kunne skje var at jeg kunne bli oppsagt, og det hadde for så vidt ikke gjort noe.
 

Det var mange fremtidige fotballstjerner som ble overrasket, og kanskje litt skeptisk når jeg entret banen og blåste i fløyten.Med en utstråling full av autoritet stilte jeg meg på midtbanen og blåste i fløyta. Guttene ruslet sakte men sikkert på plassene sine, og så på meg med store øyne. Noen dristet seg til å spørre: «Skal du dømme?» »Jepp, det skal jeg. Er dere klare?» 

Bilde fra tidligere.
 

Så ble det hele sparket i gang av borte laget. Så herlig å se disse flotte unge fotballspillerne gjøre det de kan for at laget sitt skal vinne. Jeg har fulgt dem en stund, fra sidelinjen vel og merke, og ser stor fremgang hos de fleste. De har fått større innblikk i både regler og samspill. Så flott å se og så kjekt å følge deres utviklingen.

Jeg derimot har stått på stedet hvil i mange år. Her har det heller vært liten utvikling. Det vil si at utvikling har det vært, men den har gått litt i feil retning. Det er lenge siden jeg la fotballskoene på hylla og der står de helt likt fortsatt. Jeg ble aldri noen stor fotballspiller, men jeg hadde det gøy og det er gode minner å ta med.

Du vet at når en gammel bestemor med litt mye ballast og skavanker både her og der skal holde tritt med noen spreke 8 – åringer, så er det ikke bare lett. Det blir så det blir for å si det enkelt og enkelt ble det. For noe aktiv løping frem og tilbake var helt uaktuelt. Alternativet var å bruke blikket og her har jeg oppgradert skavanken litt. Fra å være full av grå stær på begge øynene, og følelsen av og se gjennom folie, har jeg nå fått operert begge øyne og fått et mer ungdommelig syn på det meste.

Jeg kunne derfor gjøre god nytte av synet. Konsentrasjonen er heller laber. Her spiller hverken alder eller helse på lag men med en brukbar stemme, sterke meninger og en god dommerfløyte gjennomførte jeg oppgaven med en viss stil.

Disse flotte fotballskoene er et av mine barnebarn stolt eier av. Stor forskjell på fotball sko før og nå. 

Jeg må bare si takk for tilliten til Marie som hadde tro på meg og ga meg oppdraget. Det skal også nevnes at bortelaget hadde en svært så hyggelig og positiv trener og ikke minst vil jeg takke de flotte guttene på banen. De viste stor respekt og støtte til en gammel bestemor og avgjørelsene hun tok gjennom kampen.

Vel blåst, bokstavelig talt.

God helg fra Pølsemakerfrue!

Torsdag og komle til middag.

På vestlandet er det mange som er glad i en god komlemiddag og den skal gjerne inntas om torsdagen. Det er nemlig den store komledagen. «Komla med dott og suppa med snott», som min farmor så ofte sa. Det var alltid dott i komla før, en liten fleskebit midt i komla som skulle gjøre den både saftigere og bedre. Det var før, men ikke nå lenger. Hvor denne dotten har blitt av i løpet av årene vet ikke jeg, men jeg har ikke sett noe til den på mangfoldige år. Suppa med snott har jeg heller ikke erfart. Jeg passet alltid på å holde meg klar komlesøet. Det innbilte jeg meg inneholdt snott, eller snue som mange kjenner det bedre som.

Nok om det. Sist torsdag var han som jeg deler bossbøtte og veldig mye annet med, på Saga hotell for å spise av deres gode og smakfulle komlebuffet. Vi var der sammen med gode venner. Alle sammen av god gammel årgang, vil jeg si. Jeg var først ut til å forsyne meg. Bak meg stod to karer som også var klar for til å forsyne seg av buffeen. Ikke at jeg er så nysgjerrig, men jeg kunne ikke la være og overhøre samtalen de imellom. Ok, så er jeg vel litt nysgjerrig da, men nå skal du høre. La oss kalle dem Lars og Per.

Lars: har du ikke kona di med deg, hvor er hun i dag?

Per: Hun skulle til frisøren.

Lars: Åja, jaja det er godt at de prøver å pynte seg litt for oss.

Lars: Ja, de trenger det. De ser ikke akkurat ut som noe fruktfat lenger.

Der stod jeg og holdt på å sette komla i halsen, av kommentaren. Eller, jeg hadde ikke fått komla mer enn oppå tallerken, men hadde jeg begynt å spise så hadde jeg nok satt den i vrangstrupen. Istedenfor begynte jeg å skratte og le.

Fruktfat du liksom og der stod de to karene som to overmodne nedfallsfrukter, begge to. 

God helg fra Pølsemakerfrue!

Sist uke skrev jeg om min kjære onkel og hans mange hobbyer, deriblant hans store interesse for duer. Gjennom blogginnlegget kunne det gjerne virke som at livet, kun var en dans på roser, og når det gjelder hans lidenskap for sine hobbyer så er det nok det også. 

De aller fleste av oss ønsker å være snill og ha omsorg for dyrene rundt oss, men av og til gjør tilfeldighetene det slik at det kan føles som det motsatte skjer. Det fikk min gode venninne, Kristin fra Stavanger så smertelig erfare på en liten kjøretur.

Her kommer hennes historie:
 

Jeg har drept Fatima.

Kjørte gjennom Pedersgata i dag. Det var noen duer i veikanten, og én due stod midt i veien. Jeg lurte faktisk på om jeg skulle stanse, jeg gjør alltid det for dyr. Men jeg har alltid opplevd at fugler flyr, så jeg kjørte sakte mot duen og var helt sikker på at den kom til å flytte seg.

Vel, det gjorde den ikke. Da jeg så i speilet, så jeg at duen fremdeles var der. Jeg tenkte på å stoppe og se, men det var ikke så lett å stoppe akkurat der, og Pedersgata er blitt enveiskjørt. Så jeg kjørte til Europris. Men jeg tenkte på at jeg burde sjekke om den var død, så jeg kjørte tilbake.

Ingen due, men en blodflekk i veien. En mann kom ut av innvandrerbutikken like ved, og jeg spurte om han hadde sett en død due.

-Ja, vi har tatt den bort og kastet den. Den var vår.

-Det var jeg som kjørte over den.

-Hvorfor gjorde du det?

-Jeg gjorde det ikke med vilje. Jeg trodde den skulle flytte seg, men det gjorde den ikke. Så jeg måtte tilbake og sjekke om den var død.

-Det var dumt. Vi pleier å gi duene mat. Den het Fatima.

-Jeg er veldig lei for det. Jeg håper den var helt død.

-Ja. Vi fjernet den med en spade og kastet den.

-Ja, jeg beklager veldig.

-Ja. Hadet.

Plutselig ble en ellers fin dag, så trist.

Det føltes som at samtalen var som tatt ut av en filmscene… Og det var litt absurd. «Hvorfor gjorde du det?» Eh… jo… nå skal du høre…

Nå er jeg full av dårlig samvittighet. Jeg har drept Fatima. Selv om det var et uhell. 
 

Du har kanskje selv opplevd noe lignende? Dette var altså Kristin sin historie og opplevelse på en ellers fin dag. Slik jeg kjenner Kristin så er hun et av verdens snilleste mennesker, og hun hadde det helt sikkert vondt inni seg etterpå. Jeg føler med henne. Samtidig må jeg innrømme at jeg syntes historien var knakende morsom. Trist med duen Fatima, men slikt skjer og det er heldigvis ikke verdens undergang.

God helg til Kristin og alle dere andre fra Pølsemakerfrue!

En livslang hobby!

Fint å ha en hobby. Her blomstrer det i hagestuen.

Hva er det som gjør at noen blir helt lidenskapelig interessert i noe og bruker omtrent all sin fritid på det. Det kan være interesse for blomster, fotball, turn, sykling, trening, håndarbeid, hest, akvariefisk, duer osv.  Jeg kunne nevnt eksempler i det uendelige. Noen av oss liker å holde på med litt av hvert. Andre vil påstå at de har interesse for svært lite, allikevel går dagene sin vante gang, mens andre igjen er helt lidenskapelig interessert i sin hobby. Hvordan klarer noen å dyrke sin hobby over lang tid? Kanskje et helt liv?Jeg har prøvd litt forskjellig av hobbyer, men aldri landet på noe som gjør meg helt oppslukt og som jeg helst vil holde på med hele tiden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg tror at det å ha en hobby som en virkelig trives med, kan være med på å redusere stress og bidra til at en finner en fin ro i livet.
 

Min kjære onkel, har ikke bare en, men flere hobbyer i livet sitt. Ja, slik har det vært i hele hans liv. Helt fra han var bitteliten gutt. Nå er denne lille gutten snart 80 år og han har fortsatt like stor glede og interesse for det han holder på med. 
 

Min kjære onkel Rolf har et helt kjellerrom med akvarier med utallige forskjellige sorter fisk. 

Slik har det vært så langt tilbake som jeg kan huske og mye lengre enn det.

Onkel Rolf.

Det er ikke få besøkende som er blitt imponert og har beundret det fine innebygde akvariet som er i gangen deres. Dette syntes jeg var ekstra spennende da jeg var liten. Da lurte jeg svært på hvordan han hadde klart å lage det slik, inni veggen.

Onkel kan nok det aller meste om akvariefisk. Han er et levende leksikon i så måte. 

Etter å ha besøkt onkel i kjelleren og fått innblikk i hans rike utvalg av akvariefisk, tusler vi videre ut i hagen og inn i hagestuen. Her bugner det av blomster og planter som han også er ivrig opptatt av. Det er et syn for øyet som møter oss. Han er allsidig og flink denne onkelen min og grønne fingre må det absolutt kunne sies at han har.

Videre beveger vi oss inn i duehuset. Dette er også en hobby som står hans hjerte nær, også her er han svært kunnskapsrik og lidenskapelig interessert.  

Det er ikke få dueutstillinger hvor min onkels duer er blitt utstilt. Mange priser er det blitt etterhvert.

Duene har det godt hos onkel Rolf.

Jeg vil påstå at de fleste har det godt sammen med onkel Rolf, både dyr og mennesker. Jeg opplever ham som rolig, harmonisk og veldig sosial. Det er både kjekt, lærerikt og interessant å høre han fortelle og vise frem det han er opptatt av.

Alle skulle hatt en onkel Rolf.

God helg!