Velsignet med en ny skatt!

Gleda er mest alt for stor til å bera.
Hei du vesle, velkommen til jord!

Ubrukt er livet ditt, open ligg verda
og ventar, og gler seg til dine spor.
Ingvar Moe

På tampen av døgnet tar jeg meg endelig tid til å skrive ukens blogginnlegg. Jeg har ikke funnet rette anledningen til å gjøre det denne uken.
Livet skjer og det er ikke alltid jeg klarer å henge med.
For tre uker siden kom en av verdens fineste lille skatter til verden. Vi ble da velsignet med et nytt barnebarn. Det er så stort, så uendelig stort. Flokken vår vokser og vi har så mye å være takknemlig for, og det er vi. Vi er så inderlig takknemlig. Vi har det godt sammen i flokken vår. Vi verdsetter hverandre, respekterer hverandre og støtter hverandre. Slik er det for oss. Vi vet at det ikke er alle forunt å ha det slik. Vi føler oss rike.
Nå tenker du kanskje at det var da svært hvor rosenrødt alt er hos dem.
Du skal vite at vi har også våre utfordringer. Noe annet hadde vært ganske uvanlig.
MEN vi har erfart at livet kan være skjørt.
Gleder og sorger går hånd i hånd også hos oss.
I en gledesrus av å bli besteforeldre på ny, spøker det også et sykdomsforløp som alle i familien berøres av. Farfar har fått kreft. Det er tungt og vanskelig å forholde seg til. Vi vil egentlig ikke forholde oss til det, men vi må og vi står sammen. Farfar skal bli frisk. Prognosen er absolutt god. Vi må bare holde ut til behandlingen er vel gjennomført. Samtidig føler vi på en stor takknemlig for at vi har så fin familie og et godt liv.
Vi får være tilstede i våre barnebarns liv og følge dem i deres utvikling. Vi kunne ikke tenkt oss en bedre dessert i livet en akkurat det. Vi kjenner begge på hvor heldige vi er.
Det er en stor glede å få være på trilletur med vårt lille barnebarn. Han er så fin og han har det så godt denne gutten. Han er heldig å få vokse opp i et trygt og harmonisk hjem. Han er velsignet med gode foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, tanter, onkler og søskenbarn. Alle vil det beste for ham. Han har det bare godt denne lille gutten. Til nå har han ikke hatt noen bekymringer.
Han gir beskjed når han vil ha mat. Da er han «på». Etter mat og bleieskift, lukker han gjerne øynene og tar seg en hvil. Da slapper han av i hver en muskel av kroppen. Han kan det. Så fint og bekymringsløst. Når han våkner igjen opplever han at mamma eller pappa er der. De  er alltid der. De passer alltid på.

Alt dette kalles livet.
God helg fra Pølsemakerfrue!

Stemplet som «den sinte damen»

En dag jeg var ute og gikk tur traff jeg på noen kjekke gutter. De kom syklende mot meg på rett side av vegen. Dagen var fin. En nydelig høstdag. Så fint å se at barna koser seg ute i det fine været, tenkte jeg. Det er nok av de som gjerne tenker at «alle» barn nå for tiden bare sitter inne og trykker på mobilen sin. Ja, jeg har hørt det mange ganger, men jeg har sett at det ikke alltid er sannheten. De er ute og de er aktive.

Nok om det. Mot disse guttene kom en dame kjørende. Vegen var smal og damen såg slett ikke blid ut. Guttene syklet raskt ut i grøften og gikk av syklene. Jeg ble straks imponert. Da jeg kom bort til dem sa jeg: «så flinke dere er som sykler til siden, og går av sykkelen når det kommer bil kjørende». Mamma har lært oss det, sa en av guttene. Dessuten er den dama som kjørte forbi alltid så sint. Hun kjefter på oss samme hva vi gjør. Alt er galt og hun pleier alltid å stoppe for å kjefte på oss når vi er ute og leker.

Denne gangen stoppet hun ikke, sa jeg. Nei, det var merkelig, sa guttene nesten samtidig. Deretter sa vi «hade» til hverandre og jeg sa at de måtte kose seg videre ute i det fine været. De svarte «ja» og hoppet så opp på sykkelsetene igjen. Videre syklet de glade og fornøyde.

Hvorfor stoppet ikke damen denne gang? Var det for at jeg kom gående akkurat da?

Tenk å bli stemplet som «den sinte damen». Hva er det som gjør at en utsetter seg selv for en slik rolle. Det kan umulig være noen god følelse og alltid bli sett på som sint og at barna blir redde når de møter deg.
Uff, en slik rolle vil jeg for alt i verden prøve å unngå.

Hvilken grunn hadde denne damen for å hele tiden kjefte på og kritisere barna? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at det som regel er en grunn for at mennesker oppfører seg slik som dem gjør.

I dette tilfellet vil jeg ikke spekulere i hvilken grunn damen hadde til å fremstå som sint,men at hun hadde det godt etter slike utblåsninger, det tviler jeg sterkt på.

Jeg håper og tror at det bor mye godt i «den sinte damen». En dag kommer kanskje det også frem. La oss håpe det.

– Det er fullt mulig å lære barn samfunnets regler på en fin måte.

– Begynn med en vennlig tone.

– Forklar på en måte som gjør dere til venner, ikke uvenner.

– Skryt av dem for det de mestrer.

Så deilig å få hoppe i sølepytter. Kommentaren til denne karen var: «Oi, nå blir den nye dressen min skitten». Det er helt greit, svarte jeg.

Tenk så fint å kunne legge et barn om kvelden, vel vitende om at det har vært aktivt gjennom hele dagen. Det har fått muligheten til å bli litt skitten, sliten og trett på en god og sunn måte. Da er det godt å kunne krype under dyna, bli lest for i en fin bok, få en god nattaklem og sove trygt og godt.

God helg fra Pølsemakerfrue!

 

 

 

 

 

Pølsemakerfrue stuper i badestampen!


Det er helg, Pølsemakerfrue og selveste pølsemakeren er klare for å stupe i badestampen. Vel, å si at jeg stuper oppi er vel å ta litt godt i. Den tid er forbi. Nå velter jeg meg oppi på et vis, men oppi kommer jeg. Pølsemakeren derimot jumper fortsatt lett og ledig oppi stampen. Han er sprek pølsemakeren.

Godt å ha slike fine stunder omgitt av masse deilig varmt vann, mens det regner lett i ansiktet vårt.

Det er en fin høstkveld hvor vi har en god samtale – bare vi to. Vi snakker om hvor godt vi egentlig har det og at vi vil være bevisst på å kose oss innimellom.

Snart skal min mann gjennom en ny operasjon for kreft. Vi vil nyte rolige og mest mulig vanlige dager før det skal skje. Vi samler krefter til å stå i det.

Ha en fortsatt fin høsthelg!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Pølsemakerfrue får prøvd seg som jordmor!

Når mormor, som er jordmor helt på ekte, må av gårde til jobben sin på sykehuset. Da er det farmor som må overta.

Typisk altså!