«Da er det skjønt å være til», sang Anita Hegerland i 1972. Da var jeg 4 år. Jeg hadde det veldig godt. Mamma og pappa var mine bautaer. Jeg hadde 3 eldre søsken som stort sett elsket den lille søsteren sin. Jeg kunne nok også være en plage for dem, men jeg følte det aldri slik. Det var alltid noen i familien som hadde et trygt fang å krype opp i. Jeg var det de kalte en skikkelig mammadalt. Dessverre døde mamma i en tragisk ulykke bare 42 år gammel, og livet ble snudd på hodet for hele familien. Til da hadde familien føltes helt perfekt. Livet etter mamma døde ble tungt og vanskelig, men evig takknemlig for gode søsken som alltid var der. Nå er jeg blitt 58 år og en godt voksen dame. Jeg er ektefelle, mamma til 3 flotte og kjekke gutter, en kjekk svigermor (håper og tror jeg) og farmor til 5 herlige skatter. Likevel kan jeg til tider føle meg som den lille jenta, den lille jenta som savner sin mamma.En liten tulle med øyne blå. Livet stoppet på mange måter opp den gangen i 1979 da mamma døde. Allikevel har livet gått videre. Det gjør alltid det og da kan det være smart å gjøre det beste ut av det. Jeg føler meg fortsatt elsket og er takknemlig for å ha en kjær ektemann å bo under samme tak med. En som alltid vil meg vel, og som aksepterer og forstår når jeg har det vanskelig.
Det er så verdifullt å nyte øyeblikkene, samle på gode opplevelser. Være tilstede her og nå. Jeg søker ofte naturen etter litt tunge dager. Der er det godt å være. Av og til er det godt å være alene…
andre ganger er det godt å være sammen med andre,og best av alt er det å kunne være besteforeldre å ha med barnebarn på tur.
Sammen skaper vi gode opplevelser og verdifulle minner.
Å være farmor og farfar og kunne samle barnebarn rundt stormkjøkken i skogen for å steke pannekaker,
da er det skjønt å være til.
Å kunne undre seg sammen med en liten gutt på 3 år som har oppdaget en meitemark.
Da er det skjønt å være til.
Å skape god læring og opplevelse sammen med barn gjennom lek og undring i skogen.
I helgen gikk årets festival for spesielt inviterte av stabelen. Festivalen går over to dager og inneholder god mat og drikke, tur på sjøen for å fange krabbe og sist men ikke minst, en bingo økt.
Vi startet fredag kveld med klippfisk av beste sort og med et utsøkt tilbehør som fleskesaus, her er det alltid litt diskusjon om det heter saus eller sos, uansett kan en trygt kalle utvalget for «smør på flesk», for i tillegg til fleskesaus/sos har vi masse bacon i smeltet smør, kålrot, gulrot og poteter til.
Gjestene har til nå og forhåpentligvis videre gitt Pølsemakeren masse skryt for maten. Det betyr at de får det samme neste år også.
Etter middagen skulle nok alle både tenkt og trengt en hvil på sofaen, men her må tradisjonen følges, så med tung mage og godt humør gikk vi i gang med bingoen. Min svoger er utnevnt til bingovert. Det er bestemt av hele konsernet. Ja for det er det vi kaller oss,»konsernet». Han vil for alltid være bingovert -slik har det vært og slik skal det bli. Alt går fint for seg og alle ser ut til å ønske at de andre skal vinne. Jeg må si vi er lite kravstore der. Vi har en egen evne til å glede oss over at de rundt oss vinner. Gevinstene kan være alt fra en kartong med brus til oppvaskekost og musefelle. Jeg blir like imponert hver gang over hvor kjekt vi kan ha det, bare ved å spille bingo. Der sitter vi alle sammen med et smil om munnen,og det er ikke fritt for at det kommer noe morsomt ut av munnen til enkelte. Det er en ren fornøyelse å være vitne til.
Det skal sies at vi har nådd en alder hvor helsa har gitt oss ulike utfordringer. Samtlige av oss kunne nok med rette kvalifisert oss til medlemskap i dosettforeningen, om den hadde vært oppfunnet. Takk og lov for gode medisiner og for at vi bor i Norge.
Neste dag startet med en liten kopp kaffe og litt Dronning Maud pudding før det bar av gårde på sjøen for å trekke krabbeteiner.
Og krabbe ble det. Som seg hør og bør hadde hadde vi jukset litt, så Pølsemakeren var allerede i gang med å koke krabbe når besøket ankom denne dagen. Det er viktig å ha rikelig med krabbe når en får krabbeelskere på besøk.
Og rikelig med krabbe ble det.
Og som en her kan se,var det til stor glede for disse tre. Vi er alle sammen et godt team som samarbeider både om innkjøp, tilberedning og ikke minst spising. Alt gjøres med godt humør og takknemlighet.
Så var det tid for å bare nyte
….og etterpå? Jo,da gikk alle sammen hjem til sitt. Det ble helt sikkert en rolig ettermiddag/ kveld på oss alle. Vi er tross alt ikke ungdommer lenger, men en ting er sikkert og det er at vi gleder oss allerede til neste års festival.
