Hobby skaper trivsel og glede.

Her er årets agurkplante.Kjøpt hos blomsterhandler. Ikke stor, men det kan den bli?

Jeg er ivrig i drivhuset om dagen.

Vel, alt er relativt men jeg gjør virkelig så godt jeg kan. Det gjorde jeg i fjor også. Da sådde jeg nemlig agurkfrø. Ei god,og vel bevandret drivhusvenninne av meg sa at hun pleide å kjøpe ferdige agurk planter til drivhuset. Hun hadde dårlig erfaring med frø.Hver gang hun hadde sådd frø, hadde hun mislykkes.
 Å pyttsann, tenkte jeg og sådde masse frø. Det kunne da ikke være så vanskelig. Det tok ikke mange dagene før det begynte å vokse og gro. Jeg var så stolt. Etterhvert plantet jeg dem om og delte ut agurkplanter til både den ene og den andre. Deriblant til en ung nabo. Jeg ba henne passe godt på dem og støtte dem opp etterhvert som de ble større. Noe hun fulgte til punkt og prikke. 
Mine vokste også. De var finest og trivdes best av alle plantene i drivhuset. Jeg gjorde min venninnes erfaringer helt til skamme, tenkte jeg og var fornøyd med meg selv. 
Så kom den dagen da jeg var på besøk hos hos naboen. Jeg kikket på agurkplantene og kommenterte hvor store de var blitt. Jeg var mektig imponert. 
Det var da mannen i huset forsiktig sa:»Er du sikker på at det er agurkplanter?»

.Kan skjønne det er agurkplanter, svarte jeg. «Javel, vi lurer faktisk litt på om det kan være ugress, sa han«.Forsiktig også denne gangen. Jeg nektet for det og kjente i samme øyeblikk at jeg ble litt fornærmet. Rett etter takket jeg for meg og syklet hjem. Deretter satte jeg kursen mot drivhuset for å sjekke mine planter. På vei over plenen oppdaget jeg fullt av «agurkplanter» eller «not» (som ungdommene sier). Der og da måtte jeg bare krype til korset og innrømme at det måtte være ugress. Det opplevdes hardt og brutalt,men min nabo hadde fullstendig rett i sine antagelser. Her hadde altså jeg gått og pleiet ugress i lange tider og ikke nok med det, jeg hadde forlangt og passet på at andre gjorde det også.

I år kjøpte jeg plante for å være sikker. I tillegg føler jeg meg rimelig sikker på hva jeg ellers har dyrket frem.

Her vokser det blomkarse og ringblomster, tror jeg.

Dette er en tomatplante.Det er jeg ganske sikker på.

Her kommer det sukkererter. Det er jeg enda mer sikker på. 

Og her kommer ett jordbær.Det er jeg helt sikker på.
 

Stor truse funnet under arbeid av ny plen.

Sist men ikke minst må jeg benytte anledningen til å komme med en etterlysning.

Naboen har sådd ny og fin plen. I den forbindelse ble det funnet en nedgravd truse på størrelse med et putetrekk.

Jeg vet at det var en poppis (jeg har nettopp lærte det ordet),blant bønder i fjor hvor de gravde ned trusene sine. Litt av et påfunn forresten. Her er jeg blitt fortalt at det ikke er tilfelle denne gangen og ikke er de bønder heller. Det er rett og slett et mysterium. 

Vi lurer derfor på om vi kan finne den rettmessige eier av denne underbuksen. For å få den tilbake kreves en god beskrivelse av funnet som er gjort. Eieren må kunne besvare følgende spørsmål:

• Navn og rykte på vedkommende?
• Når ble den mistet?
• I hvilket formål ble den mistet/tapt?

Siste punkt er mest interresant.

Ta gjerne kontakt med undertegnede om du drar kjensel på denne herligheten. Jeg lover å bringe beskjeden videre.

God helg! 

Med hilsen

Pølsemakerfrue

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gjennom alle tider har det vært forskjeller mellom kjønnene. Nettopp fordi det finnes ulike kjønn så er det kanskje naturlig at vi ikke er helt likestilt? 
 Jeg tror at veldig mye kan være likt, men alt?

I fare for å bevege meg ut på dypt vann tør jeg påstå at gutt/mann i de aller fleste tilfeller er fysisk sterkere enn jente/dame. Det betyr ikke at vi kvinner (kvinner er et fint ord), ikke kan utføre mange oppgaver like godt som menn. Det finnes da hjelpemidler som gjør at vi kan utrette de fleste arbeidsoppgaver på samme måte. Allikevel er det slik at vi er forskjellig bygget og utstyrt, kanskje vi bare skal godta det, dra nytte av det og nyte godene. 

Det hender at jeg tar fatt på litt tunge arbeidsoppgaver i og utenfor huset. Etter en stund kommer min kjære mann og sier at han godt kan overta hvis jeg vil hvile litt eller om det er andre oppgaver jeg skulle ha gjort. Da takker jeg pent for tilbudet og trekker meg takknemlig tilbake. Jeg har ingen problem med det. Kjenner at det faktisk er litt deilig. I andre tilfeller er det gjerne jeg som utfører oppgavene lettest og best. Helt greit det,da utfyller vi hverandre. 
 

Hva med tittelen: herr,frk.og fru? Hvorfor har gutter/menn tittelen «herr» hele livet,mens vi kvinner blir født som «frøken« og går over til å være «fru», først etter at vi er gift? Jo, jeg har sett forslag om at hunkjønn skal tituleres som «fr. hele livet men er det blitt en realitet? Jeg vet ikke. I mellomtiden koser jeg meg på en litt spøkefull måte med tittelen «fru».

 Jeg ser da for meg en pen dame som sitter utpå kanten av en rokkokostol. Hun er pen i tøyet, har upraktiske sko med høy hel ,hun er opptatt av etikette og er av høy rang. Videre ser jeg for meg at hun er litt hjelpeløs. Det må hun jo være når hun hele tiden bare sitter på stas og er pen i tøyet. Det er veldig langt fra min verden og mange av de jeg omgås sin også.Desto morsommere er det å kunne spøke med denne tittelen i enkelte sammenheng.

Kvinner og menn av nåtiden er likestilt med det å være hardtarbeidende og like respektert. Det er jeg selvfølgelig uendelig glad for, men at det er en fysisk forskjell på kjønnene holder jeg fast ved.

Nå er nok mange damer fysisk sterkere enn meg og heldigvis for det. Jeg har levd et svært rolig liv de siste 13 årene mye p.g.a.helseutfordringer og kan ikke skryte på meg enorme biceps. Fikk meg allikevel en stor overraskelse da jeg så meg selv i speilet og spente musklene i overarmen.Der oppdaget jeg et like stort eller vel så stort grevinneheng som de med store biceps. 
Nå er det registrert. Jeg har ikke tenkt å anstrenge meg så mye for å rette på akkurat det.

Det finnes da andre måter å vise styrke på, som en dag da jeg og min mann var ute for å trekke krabbeteiner. Jeg satt ved roret, jeg kan nemlig brife med å ha tatt båtførerprøven, mens han dro opp tunge teiner. 

Akkurat da han hadde dratt opp den siste teinen gav jeg full gass fremover. Den stakkars mannen fikk overbalanse og holdt på å stupe rett i sjøen. 

Selvsagt gjorde jeg det kun for å markere meg litt og vise styrke.

God helg og god pinse!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På høy tid å oppsøke frisøren.

Hva gjør en når en ikke har fått gjennomført juleklubb med venninner og det snart er 17.mai?

En måte å gjøre det på er å først ta en tur til frisøren etter at å ha utsatt det en gang  tidligere p.g.a. mye smitte. 
Nå var det på høy tid å få klippet fakset. Pakket inn med både munnbind og hette var jeg klar for å få striper i håret. Så kom den fæle heklenålen, den som frisøren drar litt hår ut med for å kunne lage striper. Vet ikke om du har opplevd det samme men hver gang nålen treffer hodebunnen, spesielt fremme, så får jeg en enorm trang til å nyse.Det har omtrent den samme effekten som når et nys ligger latent og en ser opp mot solen. Det bygger seg opp og så kommer det, av full kraft. Men nyse skal man jo helst ikke gjøre i disse tider. Jeg har spekulert lenge på hvordan jeg skal kunne la være å nyse når denne »heklenålen« treffer hodebunnen.
Nå har jeg endelig funnet ut av det. Joda, hvis jeg presser tungespissen hardt bak fortennene så klarer jeg som oftest å stagge hele nysen. 
Det var bare et lite råd fra meg hvis du skulle komme i samme situasjon en gang.

Men hvor var jeg? Jo, det var det med juleklubb og 17. Mai.

Jeg skulle hatt juleklubb  i des. 2020,men sånn som med så mye annet, hadde en viss pandemi skylden for at den ikke kunne gjennomføres. Men den som venter på noe godt osv.  Nå skulle vi endelig ha klubb igjen.

Så etter å ha blitt fin på håret bærte det rett  hjem for å lage deilig julemiddag. Ikke helt sant at jeg gjorde det, jeg la meg nemlig til å hvile for i det hele tatt å klare kvelden. Det er et godt og fornuftig triks når en har kronisk utmattelse. 
Det var min kjære  som disket opp med middagen.Han er også best på slike middager så da er det jo veldig greit at han lager dem. Han er tross alt gammel pølsemaker,må vite.
 

God jul! Deilig ribbe med sprø svor .

Så var juleklubbmiddagen endelig fortært.Et halvt år for sent,men god var den, faktisk helt perfekt.

Hurra for 17. Mai!

Nå var det tid for å hylle våren og vi tok like godt en liten 17.mai feiring på forskudd.

Til kaffen koste vi oss med god gammeldags fløtekake og den kunne jeg skryte av å ha laget helt selv.

Karmøys stolthet fikk æren av å åpne kaken.

Det var kjempekoselig og endelig kunne møtes igjen. 
Etterpå kunne jeg legge meg glad og fornøyd og med et smil om munnen.

Neste dag var det på med munnbindet igjen. Nå var Pølsemakerfrue klar for å vaksineres.

Så fornøyd og takknemlig for å ha fått mitt første stikk. 
Tusen takk til flinke vaksinatører i Sveio.
 

God helg og god 17.Mai!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å føle på skam kan i noen tilfeller være bra og rett at en gjør. I andre tilfeller, helt unødvendig og kun ødeleggende.

«Du burde skamme deg», de fleste av oss har nok hørt disse ordene bli sagt. Når jeg tenker meg om så er det veldig lenge siden.Ble dette brukt mer før? Hva bør en skamme seg over? 

Jeg synes ingen skal skamme seg for noe de ikke kan for. Her kan nevnes inntekt, ikke så fin bil som naboen,hus,hage,utseende,legning, jeg kunne fortsette og ramse opp i det uendelige. Hvorfor er vi så opptatt av å være lik «alle andre» når egentlig ingen er like, men stort sett helt forskjellige?

Det en absolutt bør føle skam over er hva en får seg til å si om andre. Her er jeg ganske sikker på at hver og en av oss har et forbedringspotensiale. En ting er hva som blir sagt innenfor husets fire vegger, det er ikke bra det heller, men tenk på alt gørr som blir spydd ut i sosiale medier. Det er så mye stygt at det henger ikke på greip. Her er det virkelig grunn til å skamme seg. En kan ende opp med å ødelegge et menneske etter å ha lirt utav seg stygge kommentarer. Er det verdt det? Er det virkelig det en ønsker?

Hva med flauhet? Fra vi blir født er foreldrene våre de beste forbildene vi kan tenke oss. Våre helter. Min pappa er sterkere enn din, min mamma lager verdens beste kjøttkaker osv. 
Vi er stolte over hva de jobber med. Det finnes ingen bedre arbeidsplass. Så vokser vi til, vi vil stå litt på egne ben og begynner å se verden i et litt større perspektiv. Da kan vi plutselig begynne å bli flau over våre nærmeste. 
Jeg sier ikke at dette gjelder for alle men for mange er det slik. En kan bli flau over ting foreldrene sier eller gjør, flau over å bli kjørt og hentet på forskjellige aktiviteter. Flau over hvordan de går, hva de har på seg,hvordan de tygger maten osv. Andre foreldre er helt ok, men mine. Felles for alle disse foreldrene er at de stort sett er helt vanlige mennesker og sannheten er at barna elsker sine foreldre. Det har de egentlig alltid gjort.

Etterhvert vokser barna til, stifter sin egen familie og vet fortsatt bedre enn sine foreldre. 
De får barn og mye av den samme utviklingen og de samme utfordringene kommer på ny. Dette er en evig runddans. 
 

Til slutt har jeg en avsløring å komme med.

Etter å ha jobbet med barn og samarbeidet med deres foreldre i mange år, har jeg sett at de fleste barna har gått i foreldrenes fotspor og blitt, om ikke helt lik, så ganske så like sine foreldre.

Det er kanskje noe for barna som er flaue over sine foreldre å tenke på.

Men er det ikke helt ok,egentlig?

God helg!