«Da er det skjønt å være til», sang Anita Hegerland i 1972. Da var jeg 4 år. Jeg hadde det veldig godt. Mamma og pappa var mine bautaer. Jeg hadde 3 eldre søsken som stort sett elsket den lille søsteren sin. Jeg kunne nok også være en plage for dem, men jeg følte det aldri slik. Det var alltid noen i familien som hadde et trygt fang å krype opp i. Jeg var det de kalte en skikkelig mammadalt. Dessverre døde mamma i en tragisk ulykke bare 42 år gammel, og livet ble snudd på hodet for hele familien. Til da hadde familien føltes helt perfekt. Livet etter mamma døde ble tungt og vanskelig, men evig takknemlig for gode søsken som alltid var der. Nå er jeg blitt 58 år og en godt voksen dame. Jeg er ektefelle, mamma til 3 flotte og kjekke gutter, en kjekk svigermor (håper og tror jeg) og farmor til 5 herlige skatter. Likevel kan jeg til tider føle meg som den lille jenta, den lille jenta som savner sin mamma.En liten tulle med øyne blå. Livet stoppet på mange måter opp den gangen i 1979 da mamma døde. Allikevel har livet gått videre. Det gjør alltid det og da kan det være smart å gjøre det beste ut av det. Jeg føler meg fortsatt elsket og er takknemlig for å ha en kjær ektemann å bo under samme tak med. En som alltid vil meg vel, og som aksepterer og forstår når jeg har det vanskelig.
Det er så verdifullt å nyte øyeblikkene, samle på gode opplevelser. Være tilstede her og nå. Jeg søker ofte naturen etter litt tunge dager. Der er det godt å være. Av og til er det godt å være alene…
andre ganger er det godt å være sammen med andre,og best av alt er det å kunne være besteforeldre å ha med barnebarn på tur.
Sammen skaper vi gode opplevelser og verdifulle minner.
Å være farmor og farfar og kunne samle barnebarn rundt stormkjøkken i skogen for å steke pannekaker,
da er det skjønt å være til.
Å kunne undre seg sammen med en liten gutt på 3 år som har oppdaget en meitemark.
Da er det skjønt å være til.
Å skape god læring og opplevelse sammen med barn gjennom lek og undring i skogen.
I helgen gikk årets festival for spesielt inviterte av stabelen. Festivalen går over to dager og inneholder god mat og drikke, tur på sjøen for å fange krabbe og sist men ikke minst, en bingo økt.
Vi startet fredag kveld med klippfisk av beste sort og med et utsøkt tilbehør som fleskesaus, her er det alltid litt diskusjon om det heter saus eller sos, uansett kan en trygt kalle utvalget for «smør på flesk», for i tillegg til fleskesaus/sos har vi masse bacon i smeltet smør, kålrot, gulrot og poteter til.
Gjestene har til nå og forhåpentligvis videre gitt Pølsemakeren masse skryt for maten. Det betyr at de får det samme neste år også.
Etter middagen skulle nok alle både tenkt og trengt en hvil på sofaen, men her må tradisjonen følges, så med tung mage og godt humør gikk vi i gang med bingoen. Min svoger er utnevnt til bingovert. Det er bestemt av hele konsernet. Ja for det er det vi kaller oss,»konsernet». Han vil for alltid være bingovert -slik har det vært og slik skal det bli. Alt går fint for seg og alle ser ut til å ønske at de andre skal vinne. Jeg må si vi er lite kravstore der. Vi har en egen evne til å glede oss over at de rundt oss vinner. Gevinstene kan være alt fra en kartong med brus til oppvaskekost og musefelle. Jeg blir like imponert hver gang over hvor kjekt vi kan ha det, bare ved å spille bingo. Der sitter vi alle sammen med et smil om munnen,og det er ikke fritt for at det kommer noe morsomt ut av munnen til enkelte. Det er en ren fornøyelse å være vitne til.
Det skal sies at vi har nådd en alder hvor helsa har gitt oss ulike utfordringer. Samtlige av oss kunne nok med rette kvalifisert oss til medlemskap i dosettforeningen, om den hadde vært oppfunnet. Takk og lov for gode medisiner og for at vi bor i Norge.
Neste dag startet med en liten kopp kaffe og litt Dronning Maud pudding før det bar av gårde på sjøen for å trekke krabbeteiner.
Og krabbe ble det. Som seg hør og bør hadde hadde vi jukset litt, så Pølsemakeren var allerede i gang med å koke krabbe når besøket ankom denne dagen. Det er viktig å ha rikelig med krabbe når en får krabbeelskere på besøk.
Og rikelig med krabbe ble det.
Og som en her kan se,var det til stor glede for disse tre. Vi er alle sammen et godt team som samarbeider både om innkjøp, tilberedning og ikke minst spising. Alt gjøres med godt humør og takknemlighet.
Så var det tid for å bare nyte
….og etterpå? Jo,da gikk alle sammen hjem til sitt. Det ble helt sikkert en rolig ettermiddag/ kveld på oss alle. Vi er tross alt ikke ungdommer lenger, men en ting er sikkert og det er at vi gleder oss allerede til neste års festival.
Disse setningene dukker stadig opp i tankene mine. Ja, faktisk hver dag og kanskje flere ganger til dagen dukker disse tankene opp.
Nå har jeg vært syk med kronisk utmattelsessyndrom, gjerne kalt ME, i 18 år og både vet og har erfart, at jeg ikke klarer slik aktivitet som jeg gjorde før jeg ble syk. Allikevel tar jeg meg i å tenke at jeg,»burde».
Jeg vet ikke om jeg noen gang klarer å godta at jeg ikke, burde, så mye. Jo, til en viss grad kanskje, men jeg prøver ofte å utfordre meg selv med å presse meg til større aktivitet. Faktum er at jeg blir veldig dårlig om jeg presser meg for mye. Andre kjenner det ikke på den måten. De blir bare sprekere av masse fysisk aktivitet. Jeg vil også bli sprekere av masse fysisk aktivitet – men jeg klarer det ikke. Ingen kan beskylde meg for ikke å ha prøvd, for det har jeg.
En klok mann med utdannelse og masse erfaring innen dette området, sa engang til meg: «Du kommer alltid til å overyte ». Han hadde helt rett. Jeg forlanger mye av meg selv.
Jeg burde vært tynnere. Jeg var jo så slank før, men etter at jeg ble syk ble aktiviteten mindre,og jeg måtte gjøre nytte av medisiner, som gjør at jeg iallfall ikke blir slankere.
Ingenting er som før og vil heller aldri bli det.
Nå er jeg en fyldig farmor med et stort og godt fang med plass til masse herlige barnebarn, og om noen spør dem, så er jeg nok gammel også. For dem er det slik det skal være. De vil at jeg skal være akkurat slik jeg er.
Nå har jeg gått en liten tur. Ute på klessnoren henger det sengeklær til tørk. I kveld skal jeg og min kjære legge oss i rene og luftige sengeklær, så heldig vi er.
Jeg klapper meg selv på skulderen og sier det er godt nok for i dag.
Ha en fin dag du også uten å forlange så mye av deg selv.
Det er sommer og jeg som var så optimistisk og trodde jeg kunne høste ekstreme mengder med agurker. Ja, gavmild som jeg er hadde jeg lovet både familie og venner en agurk eller to.
»En skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt» er det et ordtak som sier. Det skal jeg ta til meg og jeg skal prøve å lære av det.
Joda, jeg har masse kjekt i drivhuset i år også, men jeg er ikke helt fornøyd med avlingen. Spesielt agurkene har vokst tregt og når en da i tillegg oppdager en hel masse små fluer i molden. Da kjenner jeg at jeg er i ferd med å miste motet.
Hallo, jeg gir da ikke opp så lett. Hvordan skal jeg bli kvitt småfluene? Jeg googler. Google vet alt og har svar på alt en trenger å vite og alt en ikke trenger å vite. Nok om det men der står det at hvis en blander litt zalo, litt eddik og litt vann og setter en liten skål i molden av potten, så vil dette holde de små fluene borte.
Med friskt mot fant jeg frem noe til å blande dette sammen i. Det var litt travelt denne dagen og rundt meg hadde jeg noen smårollinger som også ville hjelpe til. Da går gjerne ting litt fort i svingene, så jeg tok det første og kanskje ikke det beste jeg fant. I dette tilfellet ble det en pen liten tallerken fra Ikea. Den var allikevel i største laget for potta med agurkplanten i, og akkurat i det jeg skulle prøve å plassere den fint oppi «snublet» jeg litt med tallerkenen i kanten av potten,slik at alt innholdet rant ut i molden som en slags gjødsel. Zalo reklamerer med at en dråpe er nok. Her var det mye mer enn en dråpe for å si det sånn. I tillegg var det blandet med en god porsjon eddik. Hjelpes, hvordan skulle dette gå. Kunne det gå greit?
Senere på dagen snakket jeg med en av mine gode venninner. Jeg formidlet min fortvilelse og hun trøstet så godt hun kunne. «Du skal se at det ikke skjer noe som helst»,sa hun.
Tusen takk for trøsten men magefølelsen min sa noe annet, og da jeg kom ut i drivhuset neste dag….
ble jeg møtt av dette synet. Agurk planten var så død at det går faktisk ikke ann å bli mer død.
Og om du lurer på hvordan det gikk med fluene. Joda, jeg hadde klart og ta knekken på dem også. Det var ikke liv å se noen plass.
Pølsemakerfrue ønsker alle sine følgere en fortsatt fin sommer!
«Alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned»,sang den folkekjære musikeren Anne Grete Preus. Visste du at hun ble født i Haugesund? Joda, hun gjorde det. Hun ble født Haugesund 22.mai 1952. Hun ble kun 62 år gammel og døde i 2019.
Jeg liker ikke snøvær og kaos rundt omkring på veier og alle de utfordringene som ellers følger med. At jeg føler det slik har nok en sammenheng med at jeg ble tatt av snøras som liten. Selv om det går greit nå og det er lenge siden, bygger det seg allikevel opp en angst i kroppen. Kroppen husker selv om jeg tenker at dette ikke er noe problem lengre.Slik har det også vært i disse dager når snøen har lavet ned utenfor. Jeg har fått kjenne på begynnende angst anfall. Heldigvis har jeg mentale redskap til å jobbe med det, også hjelper det veldig godt når min mann sier at dette vil gå fint.
Så tilbake til denne sangen. Den føles god og beroligende. Det er fint å lukke øynene, lene seg tilbake i stolen og bare lytte.
Du har sikkert hørt ordtaket: «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det»
Jeg har valgt å ha fokus på det gode og jammen har vi hatt mye kjekt i snøen også.
Tenk så fint det er å være 2 år og bli dratt på akebrett av en sprek Farfar. Farfar har nettopp hatt bursdag. 68 år har han blitt. Det er mange år det. En må helst ha mange fingre når en skal vise hvor mange år det er. Seks hele hender + åtte fingre til faktisk.
Det er fint å leke ute i snøen sammen med Farfar og Farmor, renne på akebrett og lage snølykt vel vitende om at i lommen på dressen ligger det tre pepperkakehjerter, som vi etter hvert skal kose oss med. I slike stunder er livet bare godt.
Og når snøen ligger helt i ro så er det jo fint med snø også, men om jeg kunne velge….
Noen som har forsynt seg godt med kremfløte på desserten i Farfar’s bursdag.
Til slutt kan jeg ikke unngå å pirke litt borti dette med en endeløs syklus av slanking og dietter.
Før jul er det om å gjøre å skaffe seg den fineste ribba, pinnekjøtt, julemarsipan osv. Vi må passe på å fylle opp skuffer, kjøleskap og fryser. Det skal iallfall ikke være for lite av noe. Over til dialekt: Steike som me ska eta og kosa oss.
Itte jul vil me bare bli kvitt alt me har igjen for me ska iallfall ikkje trykka det i oss. Nei, nå e det fram med knekkebrød og mager ost åsså e det bare te å komma seg ut å gå, helst springa.
Det har vært noen stille dager. Etter langhelg i Bergen ble bremsen satt på kjente jeg, og dagene etterpå har vært ubehagelige og utmattende. Det er prisen å betale, men det er det verdt.
Etterhvert har det blitt noen rolige spaserturer hvor jeg har benyttet meg av oppmerksomhetstrening. Det har gjort godt, og så fint vær vi har hatt.
Gleda er mest alt for stor til å bera. Hei du vesle, velkommen til jord! Ubrukt er livet ditt, open ligg verda og ventar, og gler seg til dine spor.Ingvar Moe
Så har det skjedd igjen. Vi er blitt besteforeldre. Denne gang til vår femte skatt. En nydelig liten gutt, så fin og så perfekt.
Det har nettopp skjedd så i skrivende stund har vi ikke møtt ham enda. Vi gleder oss til å møte ham, samtidig som vi gleder oss over at den lille familien i første omgang skal få litt tid for seg selv. Nå er lillebror kommet ut av magen, var storebror’s konklusjon, før han sprang ut i gangen for å ta på seg jakke, lue og sko. Helt klar for at han og pappen skulle besøke mamma og lillebror på sykehuset.
Å få et nytt barnebarn er like stort hver gang. Det kan aldri bli en vane, slik jeg ser det. Vi kjenner på en uendelig stor takknemlighet.
Jeg må vel innrømme at selv om jeg prøver å ligge lavt, det er tross alt ikke jeg som skal føde, er allikevel engasjementet stort på forhånd og når fødselen er over og alt har gått fint, føler jeg meg helt utslitt. Det hender jeg blir litt ertet for det men det lever jeg godt med. Bak tankene og bekymringene ligger det en enorm kjærlighet til at mine nærmeste skal ha det godt.
Denne nye skatten er heldig og har et godt utgangspunkt i livet. Han har trygge og gode foreldre, en flott storebror,«unge» oppegående og flinke besteforeldre på begge sider, tanter og onkler som veldig gjerne vil være sammen med ham, og stolte og snille søskenbarn som bare vil ham vel. Det er ingen selvfølge i den verden vi lever i.
Velkommen til oss lille venn.
Nå ble det gjerne litt mye skryt, men det må være lov i en sådan stund.
I forkant av denne store begivenheten var vi en langhelg i Bergen sammen med gode venner. Hele 12 stk.i følge var vi. Vi overnattet på Hotell Norge i Bergen. Her var det allerede pent julepyntet. Veldig fint hotell som ble pusset opp for noen år siden. Kan virkelig anbefale et opphold her.
Innbydende, romslig og rene rom. Vi hadde utsikt til fløyen som var et vakkert sku både i dagslys og om kvelden.
Frokosten var helt upåklagelig. Her var det alt en kunne tenke seg og mere til. Helt fantastisk.
Koselige sittegrupper rundt omkring resepsjonen, hvor det var god plass til både små og store grupper.
Det som skulle være høydepunktet med denne turen var oppsetningen av «Evig ung» ved Forum scene. Forum ligger ved Danmarksplass, om noen lurte på det.
Og et stort høydepunkt ble det.
I rollene fant vi intet mindre enn Hege Schøyen, Bjarte Hjelmeland, Henrik Mestad, Mari Maurstad, Paul -Ottar Haga, Benedicte Søreng og Gisle Børge Styve. Med dette stjernelaget på scenen var det lett å slippe latteren løs.
Evig ung” er en musikalsk komedie med trøkk som handler om det å bli gammel, spekket med dødelig frekk humor og et skråblikk tilpasset vår tid. Mari Maurstad hadde en del kraftige uttrykk som la litt ekstra krydder på det hele. Alle sammen spilte seg selv. Det var lett gjenkjennelig, morsomt og herlig jordnært. Kjempegøy, rett og slett.
Etter et forrykkende festlig show, valgte vi å roe det hele ned ved å gå tilbake til hotellet. En halv times spasertur en nydelig kveld i Bergen er ikke å forakte. Det er fint å være i Bergen når en kun er på forlystelses tur. Vi har opplevd begge deler. Noen ganger har vi vært «tvunget» til å være i Bergen og Haukeland p.g.a. sykdom. Så fint at det ikke alltid trenger å være slik, men så godt at det finnes et slikt tilbud når en skulle trenge det.
Når vi har muligheten til det er vi bevisste på å samle på gode opplevelser.
Lev vel!
God helg fra Pølsemakerfrue!
P.s. Til slutt vil jeg informere om at fredagene i adventstiden vil bli litt annerledes enn vanlig blogg. Det er foreløpig på planleggingsstadiet, men følg med neste fredag så får du mer informasjon. Det blir garantert gøy.
Så satt jeg her i godstolen min igjen. Det er så deilig å stå opp om morgenen, gå inn i stua og sette meg foran ovnen. Hver dag står Pølsemakeren opp før meg og fyrer i ovnen, slik at det er godt og varmt til jeg endelig klarer å dra meg ut av senga. Skikkelig hverdags luksus.
Ukene fyker av gårde selv om årstiden er litt mørk og trist. Hva har jeg egentlig vært med på i det siste? Har det egentlig skjedd så mye?
Jo, når jeg tenker meg om så har det da skjedd litt. Jeg har både tatt influensavaksine og korona vaksine. Det er slik vi «gamle» oppdaterer hverandre om. En stor ting det i grunnen. Har jeg vært hos legen en dag, er det ikke sikkert jeg har kapasitet til så mye annet.
Men se her da. Er det ikke selveste presten som har klatret langt opp i en høy gardintrapp, og det i beste sendetid, eller iallfall midt under gudstjenesten. Vi hadde sittet og sett på denne gardintrappen som stod godt synlig, lent inntil veggen. Min mann og jeg kunne ikke la være å kommentere at de kunne godt ha ryddet den av veien før gudstjenesten begynte. Slik hadde nok aldri skjedd før i tiden. Det virker som alt er tillatt nå for tiden. Slik satt vi og klaget, alt før gudstjenesten i det hele tatt hadde startet. Lite visste vi om at den spreke og underholdende presten, skulle bruke denne stigen som et tre i sin preken. I dag var det nemlig duket for utlevering av bøker til 4 og 6 åringene. Her var det tilrettelagt for at innholdet skulle fenge de søte små. Noe det også gjorde.
Skjerp deg farmor, tenkte jeg i det jeg fulgte mitt kjære barnebarn frem for å motta boken. Hvorfor må jeg alltid tenke det verste.
6- åringen vår var litt spent og hadde gledet seg til dette. Samtidig syntes han det var litt skummelt å gå frem alene. Da var det godt å kunne ha farmor med. Vi som besteforeldre er selvfølgelig glade for å kunne stille opp når foreldrene er forhindret p.g.a. jobb og andre avtaler. Med flere barn og ting som skal skje samtidig, kan det av og til bli vanskelig å få kabalen til å gå opp.
Det var en fin gudstjeneste og etterpå deltok vi på basar på Soknehuset. Der var det mulig å forsyne seg av pølse i brød og masse gode kaker.Takk til alle frivillige som gir av tiden sin for at vi andre skal ha det fint, kjekt og godt.
Det hender at jeg også bidrar som frivillig. Hver siste onsdag i måneden er vi noen damer som lager til bingo på Sveio frivilligsentral. Det er både givende og kjekt. Her er alle velkomne. Trofaste gjester er en gruppe fra voksenopplæringen i Sveio og en gruppe elever fra ungdomsskolen, samt mange flere. Den mest populære gevinsten pleier å være den store esken med frukt, men de siste gangene har noen hatt et stort ønske om å vinne en eske med lego. Endelig kunne denne snille, flinke og blide damen innkassere esken med lego. Det kunne ikke passet bedre. Hun jobber nemlig på loftet på Sveio skule. Der får hun besøk av elever som innimellom trenger litt ro fra en krevende skolehverdag. Håper de får glede av legoen fremover.
Når jeg først har muligheten til det må jeg nesten benytte anledningen til å fortelle litt om Skattekammeret. Lokalet ligger vegg i vegg med Sveio frivilligsentral. Her kan en låne utstyr helt gratis sommer som vinter. Se på det flotte utvalget. Hvorfor investere i dyrt utstyr når en kan låne her. Anbefales.
Hva skjer her da? Har du noen gang sett filmen Nothing Hill? Hvis ikke anbefaler jeg på det sterkeste å se den. Min favoritt film. Ikke så lett å forstå logikken i dette om du ikke har sett den men jeg skal prøve å forklare litt. I slutten av filmen er det en scene hvor alle kluter settes til for at hovedpersonen skal få sin utkårede.De hiver seg alle inni en bil hvor det egentlig ikke er plass til så mange, pluss en rullestol.
Det er da denne karakteren av en leigeboer, den rareste fyren en kan tenke seg, ofrer seg med å krype raskt inn i bagasjerommet. Med overdreven selvtillit hopper han like raskt utav bilen midt i et bilkryss for å dirigere trafikken, slik at hans følge skal komme raskest mulig frem. I hovedrollene i filmen finner du Hugh Grant og Julia Roberts. Jeg bare elsker den filmen.
Selv om jeg gjerne skulle ønske det kan jeg nok ikke sammenlignes med hverken Hugh Grant eller Julia Robert, men meg og Spike kan nok ha litt til felles.
I likhet med han ofret også jeg meg en kveld jeg og noen damer hadde vært ute i festlig lag.
Plutselig var det helt fullt i bilen og sprek som jeg er hoppet jeg like godt baki.
Fra nå av er det meg og Spike.
God helg fra Pølsemakerfrue!
P.s. Det skal sies at det ikke var lange biten jeg satt slik og det var utenfor allfarvei. Så ikke stress noe med at det egentlig ikke var lov.
Hva skjedde med ordforrådet vårt? Har du lagt merke til hvor ofte ordet sinnssyk, sinnssykt, syk eller sykt blir brukt?
Første gang jeg la merke til det var da Jorun Stiansen brukte ordene « helt sinnssykt» da hun vant Idol i 2005. I omtrent hver setning sa hun disse ordene. Jeg husket at jeg reagerte. Det var så voldsomt. Sikkert helt ufattelig kjekt å vinne Idol men var det helt sinnssykt?
Definisjon av sinnssyk- en som lider av sinnssykdom, gal, psykotisk, sier Norsk ordbok.
Er det da riktig å slenge ut disse ordene i øst og vest?
Ordene er flittig brukt i alle realety programmer en kan se på tv og mange andre plasser. Prøv å legge merke til det fremover. Du vil stadig høre det.
Bare de siste dagene har jeg hørt noen uttale:
– Jeg er så sykt spent. Joda, denne uttalelsen kan jeg forstå. En kan bli så spent at en blir syk av det, men bør det ikke brukes når det virkelig er tilfelle?
– Vi hadde det så sinnssykt gøy. Her er jeg litt mer usikker. Kan høres skummelt ut om en skal tolke ordboka rett.
– Hjelpemannskapene er så sinnssykt drillet. Er de så drillet at det går over i galskap?
– Jeg pushet meg selv så sykt mye. Joda, når jeg tenker over det så er det nok noen som kan pushe seg så hardt at de blir syke av det.
Det var da et voldsomt engasjement fra en ellers så rolig og sart sjel som meg. Liker ikke å være negativ, så velger å snu det galant over til refrenget av denne sangen fra Stavanger kameratene. Jeg lener meg tilbake i godstolen og synger av full hals.
Eg seie bare så du vett det.
Eg har så sinnssykt sans for deg,
du e engel du e god som gull,
ja bare så du vett det.
Jammen var det et «sinnssykt» der også. Lytter du til hele sangen får du høre flere. En veldig fin sang forresten. Jeg digger den. En positiv og trivelig sang til å bli glad av.
Liker å se på meg selv som ungdommelig, trivelig og positiv, men etter disse uttalelsene er jeg usikker på om jeg kan kalle meg det.
Nei, det er bare en ting å gjøre og det er å ta seg selv i nakken og komme seg ut av godstolen. Ingen grunn til å sitte her å være pirkete.
Hesten Kraftur. Da er det e mye bedre å vise interesse for barnebarna’s interesser.
Tror du jeg kan få prøve å leie han ut, spurte jeg.
Ja klart det, fikk jeg til svar.
Kjekt når barnebarnet har tro på farmoren sin.
Men hva skjedde her? Dette ble da sinnssykt trangt. Det hadde jeg ikke tatt høyde for. Ikke plass til to « hester» ut døra samtidig.
Tror det er like greit at jeg overlater det til eksperten.
Etter en ettermiddag sammen med to aktive og herlige barnebarn var vi klare for Festiviteten og Ingvard Wilhelmsen, med foredraget «Sjef i eget liv».
Ingvard Wilhelmsen er en norsk psykiater med hypokondri som spesialfelt. Han har hatt stillingen som professor ved Universitetet i Bergen og har i tillegg drevet landets eneste klinikk for hypokondere. Han har skrevet flere bøker om hypokondri og reist og rundt og holdt foredrag om temaet. Wikepedia.
Vi har hørt han før men det er allikevel like nyttig og interessant.
På scenen står det klart et høyt bord som han kan støtte seg til og på bordet står en vann karaffel og et glass med vann. Det er alt han trenger for å stå rett opp og ned i 90 minutter for å formidle sine kunnskaper.
Publikum blir bergtatt fra første sekund der han kommer gående inn med sin rullator som sin trofaste følgesvenn. Da han var 35 år gammel ble han lam fra brystet og ned, rammet av transvers myelitt. Gjennom en infeksjon i ryggmargen ble han lam fra livet og ned i løpet av 8 timer. Han har brukt stokk frem til november i fjor. Da ble han nemlig plagget av isjias. Dette gav han enorme smerter i allerede ødelagte ben. Det var da hans datter påpekte at han burde få seg en rullator å benytte seg av det som et nyttig hjelpemiddel. Han vegret seg litt for det da han ville oppleve å føle seg gammel. Da svarte datter som også er psykolog:»Du er jo gammel» og det stemte jo. Han søkte dermed hjelpemiddel sentralen om å få gåstol. Han fikk like godt to i samme slengen og har aldri vært mer fornøyd.
Nå er han fortrolig med at han er gammel men han er slett ikke ubrukelig, sier han.
Hvorfor er mange av oss så sta og skal stritte imot det å bli eldre. Bør vi ikke være glade for å kunne bli gammel? Nå kan han godt tenke seg å bli kaldt for « rullator influenser».
Videre påpeker han at livet er et usikkert prosjekt og det er jo det. Vi ble alle født av to foreldre som vi ikke hadde mulighet for å velge selv. Noen av oss kommer heldigvis godt ut av det, andre ikke. Vi kan heller ikke velge hvilken sykdom vi engang evt. får. Er det mye kreft i en familie så er det ikke dermed sagt at du kommer til å dø av det samme. Du kan bli påkjørt eller skutt i morgen. Det er ingen som vet, så hvorfor gå rundt å være bekymret for slike ting som KANSKJE kommer til å skje, når det like godt kan skje noe helt annet. Så viser det seg faktisk at folk takler bedre ekte sykdom og alvorlige hendelser, enn tenkte. Det er slett ikke nyttig å bruke hverken tid eller krefter på slike bekymringer. Allikevel gjør mange av oss det, inkludert meg selv, men jeg øver stadig på å legge bekymringer til side og vil påstå at jeg er blitt bedre på det. Han sier videre at det er mange måter å vise de nærmeste at man er glad i dem, uten at vi bekymrer oss for dem hele tiden. Han for sin del gir sine nærmeste penger og viser dem på den måten at han er glad i dem. Har man ikke penger å bidra med kan en gi av tid og omsorg, sier han.
Vi har ikke økonomisk frihet til å gi våre nærmeste penger i tide og utide men vi har masse tid og omsorg å gi dem. Vi føler oss heldige som har denne muligheten. Jeg vil påstå, og som jeg vet våre nærmeste er helt enige i, at tid og omsorg er enda mer verdifullt enn penger.
Tidligere på dagen hadde vi besøk av disse to fine skattene. De er søskenbarn og veldig glade i hverandre. Den eldste er yngst i sin søskenflokk. Her får han føle på mestring og kjenne på hvor viktig han er for sitt yngre søskenbarn. Denne lille karen som klemmer sitt eldre søskenbarn er så kry og føler seg heldig som får være sammen med ham, stjerna i livet. Snart skal han bli storebror og da vil han få kjenne på følelsen av å være størst.
Vi er privilegert og heldige som får være en del av livet til disse små krabatene. Mine foreldre fikk aldri den muligheten. De døde så altfor tidlig. Våre barn har heller ikke hatt gleden av å ha besteforeldre rundt seg i oppveksten. De to eldste fikk ha en kjær og god farfar i noen få år. Dessverre så var de så unge at de sitter igjen med lite minner.
Våre barn/svigerbarn viser at de setter stor pris på og er takknemlig for å ha foreldre som er der for dem og deres barn. Det er slett ingen selvfølge at alle får oppleve det. For det er livet et alt for usikkert prosjekt til å kunne velge hvordan vi vil at livet vårt skal være.
Vi må ta det vi får og ha evnen til å leve med det.
