Det er langt fra greit!

Så satt jeg her da. Etter i overkant høy aktivitet den siste tiden har det tvunget seg frem noen rolige dager. De fleste vet at jeg sliter med kronisk utmattelse og derfor trenger jeg ikke utdype det noe mer.

Kroppen og hodet er ute av drift i slike perioder, men så snart det begynner å komme seg litt begynner hode å virke igjen, heldigvis får jeg nesten si, og da skal det ikke så mye til for at engasjementet gjør seg gjeldene. Denne gang kom det opp en masse tanker om våre folkevalgte, våre politikere, de som skal styre landet. I tillegg så baksnakker de hverandre og gjør alt for å fryse hverandre ut.

Herlighet for en gjeng. Hva er det som gjør at tilsynelatende oppegående mennesker stjeler dyre solbriller, roter bevisst med reiseregninger, drar partikortet for å reise på sydentur med familien eller legger seg til med unge jenter under kurs og konferanser. Jeg tenker, skjerp dere. Hvor er oppdragelesen? Er de helt blottet for selvinnsikt?

Da jeg var liten så jeg opp til disse menneskene som styrte landet. Trodde de var perfekte individer som gjorde alt for Norge. Det var helt til jeg så serien «makta». De var jo ikke bedre i den tiden heller.

Ingen kan lenger sitte på sin høye hest og si at slik er det ikke i mitt parti og slik er det ikke i det partiet jeg velger å stemme på.

Joda, det er noe i alle partier viser det seg, og de er voksne folk som skal fronte landet. Hvorfor ble det sånn? Er de for høye på seg selv og tror at de kan gjøre akkurat som de vil?  Hvilken oppdragelse har de fått?
Hjemme hos meg lærte vi å oppføre oss. Vi skulle være høflige, imøtekommende, takknemlige og arbeidsom. Å stjele eller å bruke av andre sine midler hadde aldri falt oss inn.

Må en være ekstra vågal og tøff for å være politiker? Tja, jeg tror egentlig ikke det, men en må tro på det en mener og stå for det en gjør.

De fleste er nok skikkelige og oppegående mennesker. Høyt utdannet er de også. De burde forstå at journalistene graver for å finne noe negativt, noe de kan felles på. En skal ikke gjøre store feiltrinn før det blir oppdaget. Hvordan våger da en viss ektefelle å spekulere i aksjer mens kona er statsminister? Etterpå må hun svare for elendigheten. Da svarer hun det samme som hun også gjorde etter at ordføreren i Stavanger, nå nylig hadde brukt penger som slett ikke var hennes: « Nå har det skjedd og det er på tide å gå videre». Jo, klart vi må gå videre, men fra nå av bør det være full skjerpings. Spør du meg så er det rett og slett toskaskap å holde på slik.

Nå kan en jo tenke at de er bare mennesker og alle har sine feil og mangler. Det heter at man skal lære av sine egne feil. Kanskje det er lurt å lære av andres feil også? Vær så snill å vise normal folkeskikk.

Som voksne skal vi være gode forbilder for barna, og når det gjelder politikere, som som alle andre, så skal vi ikke greie alle under en kam. Det finnes også gode forbilder.

Sist periode hadde vi en ung dame som ordfører i kommunen Sveio, hvor jeg bor. Denne gangen har vi en ung mann. Veldig flinke begge to og for et engasjement de har vist. De stiller opp i de fleste sammenhenger som f.eks. familiekvelds på sambrukshuset, fotball turnering, songtreff osv. Min erfaring er at de er ydmyke,allsidige og jordnære borgere som er villig til å lære, og samtidig vil det beste for kommunen og vi som bor her. Felles for dem begge er at de er unge. Det er forøvrig også ordføreren i nabokommunen, Haugesund. Han er forresten oppvokst i Sveio. Kommer nemlig mange gode folk derfra. Når en treffer han som billettkontrollør i inngangen for fotball klubben FKH så vises det at en vil noe. En går ikke som ordfører og bare skummer fløten.
La oss heie de unge frem. Alt var ikke bedre før.

Nå tenker du kanskje at med et slikt engasjement som jeg viser for det ene og det andre, så er det ikke rart om jeg er kronisk utmattet.

Jeg er enig i det og har nok selvinnsikt til å forstå det.

God helg fra Pølsemakerfrue!

Vakre kvinne!

Vakre kvinne!

Det er det vi sier til hverandre, denne unge damen og meg. Det sier vi når vi møtes eller når en av oss har bursdag. Det er en greie vi har hatt sammen i mange år. Det ligger en liten porsjon ironi i utsagnet, men samtidig hever vi også hverandre. Vi blir glade begge to og det gjør alltid godt. Hun har all grunn til å kunne ta til seg disse ordene. Jeg derimot….tja det er et annet spørsmål, kjekt har vi det iallefall.

Hva er en kvinne? Wikipedia sier at det er et kjønnsmodent, voksent menneske av hunkjønn.

Tenk alt en kvinne skal gjennom i et helt liv. Det er ikke rent lite. Barndommen er forhåpentlig fin og uten alt for store bekymringer, MEN apropos kjønnsmoden. Når vi blir litt eldre sånn ca. 12 års alder går praten mellom venninnene om menstrasjonen er kommet. Det er så viktig å få for å kunne bli fruktbar. Alle vil ha den og samtidig ikke ha den.

En etter en fikk vi den. Hvilke hjelpemidler hadde vi i den tiden? Joda, det eneste vi fikk tak i var Saba Self Sit. Bind som loet og var lite behagelig. Vi fikk et særdeles spesielt ganglag for at disse hersens greiene skulle holde seg på plass.

Gymnastikk, idrett og svømming var gjerne noe en gruet seg for. Utrolig irriterende var det når mannlige lærere sa at det var ingen problem å ha gym når en hadde mensen. Der gikk vi med bøyd hode og tok i mot disse uttalelsene fra mannlige «eksperter». De hadde sikkert et godt grunnlag for å si noe sånt. Hadde det vært i dag så hadde jeg kløpet dem en viss plass.

Etterhvert som årene gikk begynte vi å få barn. Flotte greier det. Det meste fungerte, men hormonene som gjorde seg gjeldene allerede i tenårene bare fortsatte å forstyrre. Særlig i tiden etter fødsel.

Tiden som småbarnsforeldre gikk i en rykende fart og svupp så var vi i overgangsalderen. Da skal vi tåle hetetokter, uregelmessige blødninger, vektøkning og hormonene styrer på i fri utfoldelse. Det er rart å se tilbake på hvordan samtale emne i klubben vår har endret seg med årene.

Nå går spørsmålene i «Når var du til mammografi sist?» «Gjør du fortsatt knipeøvelser?» « Hvilke hormontabletter bruker du?» « Har du helt sluttet å farge håret?» «Er du klar for å slippe det gråe frem?» «Hva sier du, har du fått høyt blodtrykk?»

Joda, vi er i en herlig alder. Allikevel har vi mye fint å se tilbake på. Bare tenk hvor mange titler vi har opparbeidet oss gjennom årenes løp. Ikke likt for alle selvsagt, men hvis jeg tenker på meg selv så kan jeg smukke meg med titler som: Datter, søster, kone, svigerdatter, svigerinne, mor, farmor, svigermor,niese, kusine, venninne, tante, grandtante og kanskje enda flere titler.

Med så mange titler vil en i løpet av et liv sette spor etter seg. Både på godt og vondt. Håper jeg klarer å dekke de fleste på en god måte.

Smak litt på ordet Grandtante. Er ikke det flott?

For et par helger siden var jeg så heldig å bli invitert som grandtante til denne flotte konfirmanten (i midten). Her er hun sammen med en av sine søsken og meg. Det var så stas. Se den fine bunaden hun har fått til den store dagen. Jeg hadde helt lik hennes vest da jeg stod som konfirmant. Den var sikkert omtrent samme størrelse også. Nå hadde jeg måttet hatt en helt annen størrelse. En størrelse for en grande (stor) tante. Årene har gått og kiloene har kommet.
Jaja, nok om det. Dagen var helt fantastisk og det var godt å være i denne konfirmantens selskap. Skikkelig fin ungdom som var smilende, høflig og svært takknemlig.
Når jeg tenker meg om så er grandtante en behagelig og takknemlig tittel å ha. Her kom jeg til duk og dekket bord. Jeg hadde ingen oppdrag i hverken forberedelser eller undervegs i selskapet. Dette var uvant. Jeg pleier alltid å være involvert på en eller annen måte. Nå kunne jeg bare senke skuldrene, lene meg tilbake, spise god mat og kose meg sammen med konfirmanten og hennes gjester. Jo, Grandtante er en fin tittel.

De beste ønsker for konfirmanten og fremtiden.

Vakre kvinne!

Sist søndag var vi i bursdag til denne vakre kvinnen. Hun har nå fylt 80 år. I den anledning laget hun til et stort selskap og inviterte alle sine nærmeste. Hun verdsetter sin familie høyt og sier alltid ja, selv når hun gjerne burde sagt nei.Hun er en aktiv dame og stiller alltid opp for de hun har rundt seg. Hun er fortsatt aktiv i styre og stell og er en nøyaktig og flink kasserer i Haugesund fjellag.

Hver torsdag lager hun pannekaker til hele familien. Da dukker de opp en etter en utover ettermiddagen, og kommer alle sammen så har 17 stk. vært innom. Slik har det vært opp gjennom alle år og familien blir bare større etterhvert. Det er imponerende.

Det er stil over denne damen som jeg er så heldig å ha som tante.

Denne bloggen ble en hyllest til kvinnen. En kvinne finnes i alle slags fasonger og varianter, tynne, tykke, smale, lange, korte osv. Alle er de vakre på hver sin måte.

Som en ung jente sa det så fint her om dagen:

« fete damer er også damer».

God helg fra Pølsemakerfrue!

….og to til den som fisken dro!

De siste dagene har bestått av fiske og nytelse av det sjøen har å by på. Denne 10 – åringen viser enorm glede og stort engasjement for aktiviteter på sjøen. Han elsker å fiske og kjøre båt og fange krabbe. Det stopper ikke der. Han liker å spise fisk også. Han kan nesten ikke vente med å få kokt eller stekt fangsten etterpå. Så fin og sunn interesse, tenker farmor og farfar som er like glad i disse aktivitetene som han er.
Noe av det som hører med å få fisk er det å sløye fisken etterpå. Det gjør han med glede.

Vi nyter godt av å bo slik vi gjør og er heldig som har tilgang til både havets delikatesser og grønnsaker fra egen hage. På tallerkenen på bildet ovenfor er ingenting kjøpt i butikk. Det må vel kunne kalles sjølberging og kortreist mat.

Jeg må kanskje legge inn en skrytealarm når det gjelder ukens blogg. Jeg spurte Pølsemakeren om jeg kunne legge ut alt dette. «Blir det ikke mye skryt?»,spurte jeg han. Han svarte bare med:»er det ikke det alle som legger ut noe gjør da?» «Bare kjør på du», var hans konklusjon.

Ok, da kjører jeg på så er det opp til deg som leser om du vil følge meg videre eller ikke.

September er den fineste måneden i året synes Pølsemakeren. På fine dager hender det at han er ute på sjøen fra tidlig morgen til langt på ettermiddagen. Av en slik tur kan det bli masse deilige fiskekaker. Noe hele familien får glede av.

Storfiskeren vår sykler gladelig 9 km. for å komme på besøk for å smake på farfar’s fiskekaker, og med litt majones på er det lite som kan måle seg med dette måltidet.

Vi har vært velsignet med noen dager med nydelig sommervær i september og ekstra heldige var vi når vårt årlige krabbelag gikk av stabelen. Da kunne vi sitte på brygga å kose oss til sent på natt. Det er det ikke ofte vi kan. Som regel så blåser det kald vind,men denne dagen lå temperatur måleren langt oppe på 20 tallet. En kveld vi kommer til å huske i lang tid fremover.

Det er ikke bare sjøen som har mye å by på. På trærne bugner det av både epler og plommer.

En dag fikk vi besøk av disse to kjekke guttene. De hadde så lyst til å plukke epler å lage eplekake.

Dette ble resultatet. Den ble kjempegod. Flinke gutter. Heldige er de som en gang blir kjæreste med disse to fine guttene.

Det har blitt mye aktivitet i det siste, men jammen har vi hatt det gøy. Vi har fått vært sammen med både familie, venner og barnebarn.

Vi ønsker alltid å stille opp med pass av barnebarn eller hjelpe våre etterkommere på andre måter. Noe de vet å sette pris på. Nå har de nemlig sendt oss til fjells for å nyte stille og rolige dager. Bare vi to.
Og selv om vi stort sett har levd på fisk og krabbe den siste tiden så klarte vi jammen å dra med oss noen reker til fjells også.

God helg fra Pølsemakerfrue!

Kjærlighet!

 Ved første øyekast skulle en tro at det her har skjedd noe alvorlig som av respekt burde dekkes til, men neida det var bare Martha og Durek som skulle gifte seg. Du hendelse for et styr det må ha vært. Ikke bare bare når en har solgt rettighetene til «Hello» for å ta bilder og filme vielsen.

Ok, kanskje jeg også hadde sørget for å bli dekket til med laken hvis jeg risikerte å bli søkk rik av det.
Men uansett- størst av alt er kjærligheten og sist helg stjal dette brudeparet all oppmerksomhet. Om forholdet vil vare livet ut, gjenstår å se. Det vet de ikke selv en gang,men jeg vil tro det er målet.

Jaja, enn så lenge får de nå styre på med sitt. Endelig kan oppmerksomheten rettes mot meg igjen.

Kjærlighet

Hva er kjærlighet? Kjærlighet kan være så mangt. Kjærlighet til kjæreste/ektefelle, kjærlighet til nær familie, kjærlighet til røtter og opphav.
Det er det siste jeg denne gang vil rette et ekstra fokus på. Selve plattformen. Hvor en kommer fra. Hvilken tilhørighet. Alt dette har mye å si for hvordan en blir som voksen. Min farfar sa alltid at han var halv Nordlending og halv Sveibu. Med det mente han at hans mor var fra Nordland og hans far var fra Sveio. Selv var han født og oppvokst i Haugesund. Han sa mye min farfar og vi kunne ofte smile og le litt av det han sa. Jeg har nok litt av hans blod i årene.

Jeg har mine røtter i Tysvær og Haugesund. Født og oppvokst i Haugesund men bor i Sveio.

Noen ganger kan det være fint og kunne se seg tilbake og oppleve barndommens rike litt på nytt. Denne gang har jeg lokket med meg min kjære søster og hennes yngste datter (som jeg er så heldig å være tante til), til mamma’s hjemplass Nodland i Tysvær. De var egentlig slett ikke vanskelige å lokke.

Her akkurat her har vi tilbrakt mange fine stunder. Vi kunne leke hvor vi ville uten stor fare for mye trafikk.

Noe er forandret f.eks. i form av nyere bygninger  men det meste er likt.

Slik var Bestefars hus. Han het Bård Førre og sammen med sin kone Signe (min mormor) fikk de 9 barn. Den yngste av disse var min mor Sigrid. Hun døde så altfor tidlig i en tragisk ulykke bare 42 år gammel. Min farfar, min pappa og meg overlevde. Dette har preget hele familien og slekta siden. Jeg skal ikke gå videre inn på det nå for det har jeg både snakket om og skrevet om mange ganger før.

Vi hadde det så godt her på Nodland i mamma’s barndomshjem. Her tilbrakte vi mange fine dager stunder.  Så og si hver lørdag ettermiddag kjørte vi til Nodland for å besøke bestefar. Mormor døde da jeg var 1 1/2 år så henne husker jeg desverre ikke. Det var så fint å komme inn i bestefars hus. Jeg kan enda huske lukten av auresuppe som stod klar på den gamle komfyren, klokken på veggen som tikket ustanselig, en smilende bestefar som var glad for å se oss og tanter, onkler og søskenbarn, som stakk innom for å hilse på. Jeg husker alle som glade og gode mennesker. Jeg opplevde et godt samhold. Nå var ikke jeg store jenta den gangen, men jeg tror ikke jeg tar mye feil i mine antagelser. Det var godt å være i bestefars hus. Var jeg ekstra heldig kunne jeg ta mamma i hånden og sammen gikk vi ut i gangen og i kottet hvor bruskassen stod. Der kunne jeg velge meg en liten flaske brus. Bestefar hadde alltid stående en kasse brus i kottet. Den var av merket Viking brus og jeg pleide å velge meg Sjako. Vi var i slekt med dem som produserte denne brusen og det var litt stas.

I dag skulle vi gå fra Nodland til Stakkestad. Jeg husker det som svært langt da jeg var liten. Jeg må innrømme at jeg trodde det skulle være like langt i dag. Noe det selvfølgelig ikke var.

På Stakkestad bodde det tanter og onkler, så vi var ofte der også og det er mange fine minner å se tilbake på. Der lærte jeg meg å svømme. Somrene føltes som de var ekstra lange og fine på Stakkestad. Vi besøkte tante Molla og onkel Sivert. Tante Molla var en bauta som hjalp alt og alle. Hun var god å ha for mange. Like nedenfor bodde tante Kirsten og onkel Osmund. De drev blomsterbutikk på Haugå. Det er fint å kjenne tilhørighet til mamma’ s familie.

En gang lillesøster-alltid lillesøster. Her ser du noe som er helt typisk når det gjelder min storesøster. Hun vil alltid verne om lillesøster (meg). Her har hun vondt av at jeg leier hunden. Det kan da hun gjøre,mener hun.

Hun synes det er kjekt at jeg skriver blogg, men påpeker stadig at jeg må passe på at det ikke blir for mye for meg. Hun vet så altfor godt at jeg sliter med kronisk utmattelse (ME) og hennes store skrekk er at jeg blir liggende og ikke kommer meg på bena igjen. Hun er en snill og omsorgsfull storesøster som jeg er så uendelig glad i.

Ryktene forteller at i dette huset bodde det en dame som jeg er oppkalt etter. Her bodde Elisabeth eller kanskje hun het Lisebet. Hun bodde sammen med mannen Engel og deres sønn Jakob, har jeg blitt fortalt. Jeg kan bare så vidt erindre å ha sett henne. Jeg husker plassen som et koselig og lite gårdstun.

Her har det sikkert ikke bodd folk på veldig lenge og det er et under at huset fortsatt står, tenker vi og går videre.

Glade og fornøyde tok vi en liten rast i Gapahuken i enden av vannet. Takk til de som har laget denne. Flott tiltak. Her har vi vært mange ganger. Synes det var ekstra kjekt ved juletider da det var satt ut koselige nisser langs stien.

Joda, jeg kjenner så absolutt på kjærlighet og tilhørighet for Nodland/Stakkestad og Tysvær.

Nå helt på tampen skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet. Det får bli mellom oss så ikke Pølsemakeren får vite det. Min første kjærlighet traff jeg nemlig i Førre.

Forresten så gjør det sikkert ingenting om Pølsemakeren får vite det, så lenge han vet at han har vært og fortsatt er min største kjærlighet.

Størst av alt er kjærligheten og ettehvert vant Sveio på det området.

Bilde t.v. tatt hos fotograf og bilde t.h. tatt av barnebarn 6 år. Farmor er imponert over hvor flink han er til å ta bilder.

Når en ser på bildene ovenfor. Hva er den største forskjellen på før og ? Jo, nå skal du høre. Nå kan jeg trygt gå ute etter mørkets frembrudd uten å være redd for at noen skal voldta meg eller noe. Det kan neppe bli så mørkt at noen lar seg friste av meg lenger.

God helg fra Pølsemakerfrue!

P.s.Nå blir det spennende å se når Vestavind – Bygdeblad for Sveio, og Tysvær Bygdeblad skal sloss om rettigheten til dette innlegget.