Hva skjuler seg utenfor vinduet?

Noen ganger når hverdagen føles mer enn jeg kan klare, ønsker jeg bare å dra dyna over hodet «å bre gammelt over meg.»  Det kjennes som den beste løsningen, der og da. 

Jeg kan saktens tillate meg det men bare for en kort stund, noen timer, kanskje en dag, respektere og akseptere at det er slik. Joda, det er lov men jeg må samtidig bestemme meg for at i morgen skal det være annerledes. Da skal jeg ut å se verden, ta del i det dagen byr på, sette meg mål og føle mestring. Det er ikke lett men egentlig veldig enkelt. For hva befinner seg uten for vinduet?

Høstens frukter. På landsbygda er vi snille med hverandre og deler hvis vi har for mye.

I år har det bugnet av både frukt og bær rundt omkring i hagene. To snille naboer har tatt kontakt og tilbudt oss plommer, to andre og like snille har tilbudt oss epler. Blåbær har vi også fått.

Jeg er lite stolt over å si det, men jeg har aldri benyttet meg av de godene høsten gir oss. Jo, kanskje jeg har rørt noen bær til syltetøy sammen med barna, men det er det hele. I år derimot har jeg prøvd meg på litt av hvert.

Jeg har fryst ned både tyttebær og blåbær som vi kan kose oss med utover høst og vinnter. 

Av plommer og blåbær har vi prøvd å lage likør. Det gjenstår å se om det blir godt. 
Kanskje jeg kan få gi noe tilbake til de jeg har fått bær av. Blir likøren god skal de jammen få litt.

 Å lage en deilig eplekake hører høsten til.

Eplekake med litt vaniljeis og kremfløte til, kan få hvem som helst sine tenner til å løpe i vann.

 

Her har jeg skrelt, skjært eplene i biter og gitt dem et lite oppkok sammen med sukker. Alt  sammen er lagt i porsjonspakker i fryseboksen. Dette kan det bli mange deilige desserter av.

Litt matauk i form av egenproduserte tomater, paprika og egg fra våre trofaste høner har det også blitt. Det er noe glede seg over.

 

Hønsegårdens nykommer ved navn «SaBrura»

Apropos høner. Etter at høna JoSåFine gikk bort i godt voksen alder kommer aldri hønsegården til å bli den samme igjen. Vi savner fortsatt JoSåFine, hun som alltid møtte oss og tok et lite overblikk i handleposene når vi kom hjem fra butikken. Hun som kom gjennom døra fra verandaen og videre inn på soverommet for å speile seg i skyvedørsgarderoben. Kjære leser, ikke begynn og gråte nå men slik var vår JoSåFine.Vi har fortsatt de fire andre, men ingen kan noen gang bli som JoSåFine.

For å opprettholde  bestanden av fem høns har vi tatt til oss en hvit skjønnhet ved navn, SaBrura. Hun har ikke fått innpass av de fire andre enda men vi jobber iherdig med saken.

 

Pølsemakeren kan mer enn kjøtt. Her fileterer han masse deilig fisk.

Kan ikke bli mer kortreist mat enn det.

 

Hva med å starte helgen med et varmt bad i den vedfyrte badestampen.

Det gjorde vi sist helg. Der satt vi, varmt og godt, mens vi kunne se at månen tittet frem bak grantrærne. Himmelen var full av stjerner og vi kunne høre et fly sveve over oss. Etterhvert skyet det over og vi kunne kjenne regndråpene som traff oss i ansiktet. Dette var en av mange gode opplevelser å samle på.

Nå tenker du kanskje at jeg klarer mye, tross alt. Ja, jeg gjør det og det er jeg stolt av, men innimellom alt dette er det også lange perioder med kun hvile. Jeg må hele vegen prioritere hva jeg skal bruke min kapasitet til. Det er helt greit. 

Det er mitt eget ansvar å gjøre livet godt.

God helg!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fjellet er både fristende og vakkert om høsten.

Det er mange som er på fjelltur i disse dager og benytter seg av hyttene til turistforeningen. Noen liker slike turer bedre enn andre. Slik er det med alt. Noen elsker det og andre kan ikke fordra det. 
 

Jeg fikk nylig høre om en familie som var på tur i Etne fjellet. Det var mor, far og to barn. Det vil si, datteren hadde fylt 14 år og mente nok selv at hun var å betegne som voksen. Fjelltur sammen med familien var noe av det siste hun kunne tenke seg. For tiden var hun stormforelsket i en gutt og selvfølgelig betydde han alt for henne. Å være langt av gårde på fjellet hvor en kunne risikere å ha null dekning på mobilen var en uutholdelig tanke. Hun gjorde alt for å få bli hjemme. Resten av familien kunne dra dit pepperen gror for hennes del bare hun kunne få bli hjemme. 
 
Foreldrene var sta og holdt på sitt. Spesielt faren var håpløs urokkelig. Det ble derfor til at jenta pent måtte være med. Som et lite plaster på såret fikk hun viljen sin i at de skulle ha den vante fredagstacoen første kvelden. Noe måtte det nå være å glede seg til selv om alt annet kom til å bli pyton.

Det ble til at de dro av gårde litt utpå fredags ettermiddag. Da de omsider kom frem til hytta hadde jenta kun en tanke i hode, det var å finne dekning. I hytta var det helt håpløst, så det var bare til å trø oppi fjellskoene igjen og vandre litt rundt utenfor hytta. Det ble helt uten hell og hun ble surere og surere. Omsider ble tacoen servert. 

Da var det far som hang litt med hode. Han var ikke så begeistret for denne retten, tataco som han kalte den. For hans mage var taco i sterkeste laget og det var ikke fritt for at det kunne straffe seg neste dag. Da kunne han, som vi sier her på Vestlandet, få skikkelig rennaræv. Etter en lang arbeidsdag i forkant av turen og et par timer i fjellet før de endelig kunne slå seg til ro, var han så sulten at han allikevel gaflet i seg.

De gikk alle tidlig til sengs den kvelden. Neste dag stod de opp en etter en, bare fjortisen lå litt frempå. Hun syntes antagelig at det var lite å stå opp for. Alle de andre hadde både vært på lillehuset, altså utedoen og de hadde spist frokost før hun kom seg opp. Nå kom det hun grudde seg aller mest til, nemlig å gå på utedoen.

Hun var så sabla tissetrengt etter noen bokser med Pepsi Max kvelden før at hun bare måtte. Det nyttet ikke å utsette det lenger. Hun holdt seg for nesen med den ene hånden og i den andre lå mobilen trygt forankret. Det var derfor ingen lett oppgave å lukke opp døren for å gå inn,men hun klarte det allikevel på et vis. 

Det var da hun oppdaget det, at akkurat der, på utedoen, var det dekning.

Yes, da fikk det bare våge seg om det var aldri så ekkelt der inne. Det fikk bare lukte helt pyton men nå kunne hun ringe kjæresten. 
 Hun ringte og han svarte. Så fantastisk følelse. Hun fikk til og med en videochat med han. Hun kunne se ham og høre stemmen hans. Så ubeskrivelig deilig. Hun ble på utedoen både lenge og vel før hun plutselig hørte noen hamre på døren. Det var faren som ville inn. Nå hadde tacoen dagen før gjort seg gjeldene og det hastet noe voldsomt.Jenta fiklet med døren men klarte omsider å få den opp. I det døren gikk opp kom faren stormende inn. Jenta ble så forfjamset at hun mistet mobilen. Til sin fortvilelse såg hun at den havnet rett i utedoen. Faren skjøv henne bort i en farlig fart og slengte rumpa ned på ramma.Nede i doen låg mobilen med skjermen opp. 
Nå tenker jeg på den stakkars gutten som………., ja, du kan vel sikkert tenke deg  hvilket syn han fikk rett i trynet.

 

God tacofredag fra Pølsemakerfrue!

 * Vil du følge innleggene til Pølsemakerfrue så titt innom hver fredag.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det har skjedd store ting i Norge denne uken. Vi får et regjeringsskifte. I nydelig valgvær var vi klare for å gjøre en innsats for gjennomføring av stortingsvalget ved vår lille krins i Sveio kommune.

Viktig med god merking slik at velgerne lett skal finne frem.

En dag hvert andre år stabler jeg meg selv på bena og gjør alt for at valget skal gjennomføres på en best mulig måte i vår lille krins.

Å være en del av felleskapet og få bidra på en slik viktig dag er noe jeg setter pris på. Med mine helseutfordringer «koster» det litt og jeg må lade opp i flere dager på forhånd. 
Etter en slik dag er jeg utladet og må ta det veldig rolig en tid. Når det gjelder det har jeg ikke noe valg, men det er verdt det og jeg er så heldig at jeg bor i et land, uavhengig hvem som styrer det, at jeg kan trekke meg tilbake å «hvile på laurbladene» etter en slik dag.

Jeg kan til og med smykke meg med tittelen « Leiar av valsstyret» er ikke det flott? Vet med meg selv at hadde jeg hatt en bedre helse så hadde jeg ganske sannsynlig bidratt mer for samfunnet. Da gjerne politisk. Valgdagen får jeg mulighet til å bidra litt og det får være godt nok.

Med meg har jeg et godt team. I mine øyne er de helt fantastiske. De tar oppgaven på største alvor, samtidig som de alle har et glimt i øyet, slik at dagen gjennomføres på en seriøs men allikevel lett og ledig måte. 

Hit men ikke lenger.

Vi har som oppgave å være nøytrale over for velgerne. Det er velgerne selv som skal avgjøre hvem de skal stemme på. Det er hemmelig valg. Det er viktig for oss å ha fokus på. 
 
 

Stempel er viktig for at stemmen skal bli godkjent.

Alle høytstående og viktige personer blir fotografert når de avgir stemme. Jeg er selvfølgelig intet unntak, hehe.

Etter en lang valgdag og levering av alt materiell på kommune huset, hvor alt skal godkjennes, kunne jeg trekke meg tilbake i mitt kjære hjem.

Deilig og kunne legge seg på sofaen å følge valgsendingen på TV etter utført oppdrag fra vår lille krins.

På nyhetene neste dag kunne jeg høre at danskene var imponerte over hvor flinke politkerne i Norge var til å gi hverandre fine komplimenter i etterkant av valget. Alle hadde en fin tone seg imellom.

Jonas takket Erna for at hun har vært en stødig og god statsminister for landet vårt i åtte år. 

I Norge har vi politiske motstandere, ingen politiske fiender, sa Jonas Gahr Støre

Erna var tidlig ute med å gratulere Jonas med valgseieren.

Hennes ord med på vegen til ham var: «Vær deg selv».

De viser seg som gode og fornuftige mennesker begge to. Det synes jeg vi alle skal være glade for. 
 

Nå har Erna stått i stormen i 8 år. Kanskje får hun litt roligere dager fremover. Jeg vet ikke men jeg vil håpe og tro at Sindre og resten av familien får se litt mer til henne. Kanskje de får «litt» mer privatliv. Jeg vil tro at det kan føles godt. 
 

Nå er det Jonas som skal  begi seg ut på en meget travel og krevende jobb de neste 4 årene.

Min tanke er at de har jammen stor kapasitet mange av våre politikere. De er stort sett PÅ hele tiden. Det har jeg stor respekt for.

Uansett er hver og en av oss kun et menneske.  Vi er alle like verdifulle og vi er god nok som vi er.

God helg!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Er du klar for et nytt blogginnlegg fra Pølsemakerfrue?

Melvin har lagt seg godt tilrette over bena mine og er helt klar. Se, han går nesten i ett med teppet.
 

I dag er det gråvær ute og jeg har, med god samvittighet,krøpet godt under teppet i sofaen. Med meg i dag har jeg min trofaste og alltid like støttende venn, hunden Melvin. 
 

Broen over til Tungtvannsfabrikken på Rjukan

Bilde tatt fra bilvinduet på veg til Rjukan.

Nå har vi jammen vært på reise igjen. Denne gang også med Vågslid som utgangspunkt. Jeg har aldri tidligere vært på Rauland eller i Rjukan. Jeg har kun sett skilt som fører til disse plassene. Dette blogginnlegget består av litt historie og et rikt utvalg av bilder. 
Sier det som så mange ganger før: «Norge er vakkert».

På Vemork i Rjukan ligger Tungvannsfabrikken og Industriarbeider museet.Sam Eyde bygde Vemork kraftstasjon i 1911. Kraftstasjonen skulle tilføre energi slik at Norsk Hydro kunne produsere kunstgjødsel for å hindre hungersnød ute i den store verden.
 
Opp gjennom årene har jeg hørt om denne fabrikken og det som skjedde her under 2.verdenskrig. Jeg har alltid lurt på hva tungtvann betyr. Nå har jeg lest meg litt opp.

Nå vet jeg at tungtvann var et biprodukt av av hydrogengassen som ble produsert på Vemork. Tungtvann ser ut som vann men er ca.10% tyngre. 

Videre har jeg lurt på hva tyskerne skulle med tungtvann?

Forskning viste at tungtvann kunne utnyttes i atomreaktorer.
Dette var utgangspunktet for at Norge fryktet at Tyskland ville bruke tungtvann for å utvikle atomvåpen. Derfor satte noen av våre norske helter i gang en sabotasje som etter et par forsøk ble vellykket.

Dette var kort fortalt,men hvis du som meg har lurt litt på dette så vet du forhåpentligvis mer nå.
 

Fra Industriarbeidermuseet.

Stemplingsur var helt vanlig på arbeidsplassene.

8 timers dag ble innført. 8 timer arbeide, 8 timer fritid og 8 timer hvile. 
 

Sett fra dette vinduet ligger det nok mye historie.

Rjukan Hytteby.

Etter en god porsjon historie var vi sultne på litt ekte føde. Vi stoppet derfor i sentrum av Rjukan, nærmere bestemt Rjukan Hytteby og spiste lunsj. Her var det veldig fint. God mat serverte de også.

Et snev av høst.

Etter en lang biltur dagen før var det godt og helt passelig å kunne rusle en liten tur i nærområdet til hytta på Vågsli. Det er mye bær i fjellet i år. Nå kan jeg friste med rørte tyttebær til jul.

Det er terapi å kunne nyte naturen slik som dette.

Her og nå er jeg bare her. Jeg skal ikke noe annet akkurat nå,enn å bare være her.

Forberedelser til neste vinter. Rydding av sti til bruk for glade skiløpere.

En favn full av hunder. Millie og Melvin.

Så var vi hjemme igjen. Turen er over for denne gang og hva er vel bedre enn å bli møtt av barn, svigerbarn, barnebarn og hunder.

Håper du også hadde en fin «tur» sammen med oss.

God helg fra Pølsemakerfrue!
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så godt og bare kunne tulle litt å ha det gøy innimellom. Hvorfor ikke kle seg for anledningen når vi har invitert gjester på sjømat.

Det er så lett å ta tak i vonde tanker og bekymringer. Der er jeg ganske sikker på at  jeg er « flinkere» enn mange andre.

Jeg vil så veldig gjerne ikke tillate meg selv å ta imot vanskelige tanker. Det er overhode ikke nyttig. Allikevel gjør jeg det gang på gang, men jeg trener stadig på å la være og jeg er blitt flinkere til det også.

Av og til ser det så mørkt ut at det er skikkelig hardt arbeid å finne det fine i livet. Litt etter litt klarer jeg det og da blir jeg så fornøyd.

Jeg er ikke så «pyntete» av meg men det kan kjennes godt å lage det litt fint og trivelig rundt seg.

Den eldste i en søskenflokk på fire,         fyller 65 år.

Kjenner på takknemlig for å ha tre eldre søsken og at vi alle kan være samlet.

Det er en glede å så poteter og kunne høste sammen med barnebarn som sier: « Eg like at du dyrke poteter eg,farmor. Kan me ha dei te middag med smelta smør på?»

Ja, det er klart vi kan det, svarer jeg.

Det er lite som gir meg mer energi og glede enn å være sammen med barnebarn.

Jeg er også så heldig å få låne hundene i familien. Se på den fine og lille skapningen her. Er hun ikke fin? 

Vi satt og tegnet en dag, mitt yngste barnebarn og jeg, da han spurte om jeg kunne tegne «voven». Han snakker ikke så godt enda men klarer å forklare ordet hund med «vove». Joda, jeg kunne selvfølgelig prøve på det og ganske snart hadde jeg tegnet » voven». 
Ble den ikke fin, sa jeg. Han holdt så tegningen foran seg og sa klart og tydelig, «vovebæ». Jo, han hadde helt rett. Jeg kunne se det selv. Den lignet faktisk mer på en sau enn en hund, men snill som han er denne lille gode gutten, sa han altså «vovebæ». Han kunne umulig skuffe et farmorhjerte med det utsagnet. 
 
 

Så har vi denne godgutten da som elsker å få være med på alt av kjøretøy, og som gjerne kryper oppi fanget og legger hodet godt inntil halsgropen min om han føler seg sliten eller er lei seg. Det blir det fine stunder av. 
 

Jeg lovet å gi dere en oppdatering angående årets agurkplanter og her resultatet. Det må vel kunne kalles en suksess, eller hva? Jeg er iallefall veldig fornøyd.

Agurkene kom i alle slags fasonger og denne var så heldig å få være med på biltur helt til Vågslid.

Pølsemakeren skal selvfølgelig også få smake,men jeg tror han får nøye seg med tomaten, så kan jeg kose meg med agurken.

God helg fra Pølsemakerfrue!