Har du noen gang blitt fridd til? Tenk så romantisk!
Gjennom tidene har det vært tradisjon for at mannen frir til kvinnen, ikke omvendt. Kvinnen kan kun fri på skuddårsdagen. Lite likestilling å vise til her i grunnen. Hva med frieri til samme kjønn, finnes det noen «regel«der ?
Jeg tok en liten spørrerunde blant mine barndomsvenninner. Vi ble alle gift i slutten av 80 tallet/ begynnelsen av 90 tallet.
Ble vi fridd til av vår kjære? Svaret som gikk igjen var: «Vi ble vel bare enige om å gifte oss» og slik var det for oss. Mest praktisk på den måten – vi ble bare enige om å gifte oss. Seks barndomsvenninner som fortsatt er gift med samme mann som vi ble enige om å gifte oss med.Er ikke det flott?
Det har nok helt sikkert vært «skjær i sjøen» for de fleste av oss men vi har allikevel holdt ut. Slik jeg oppfatter det så vil ingen av oss ha det annerledes heller.
Misforstå meg ikke.Jeg synes at det er sååå romantisk når mannen i parforholdet går ned på kne og frir til sin drømmekvinne. Det må være en stor opplevelse og helst noe en bare opplever en gang i livet.
Allikevel holder det i massevis å bare bli enige.
Det har alle vi seks parene vist.
Etter et liv med erfaringer på godt og vondt er hendene blitt eldre og mer skrukkete. Ringene er allikevel fortsatt på den »rette» fingeren og skinner stort sett like fint nå som den gang.
Tenk å være 2 år, få utforske farmors hage og kjenne smaken av rips for første gang.Så fristende og fine henger bærene på trærne, og toåringen har lært og si «bær«.Det er forresten en felles betegnelse for både frukt, grønnsaker og bær, enn så lenge. Men det duger, farmor forstår.
Røde og fine henger bærene i lange ranker. «Ripsbær» sier farmor at de heter, hun plukker ett og smaker…..mmmm…. det smaker godt. Toåringen plukker selv og gjør det samme. Etterhvert blir det mange bær.Noen treffer munnen andre ikke men hva gjør vel det. Deilig er det uansett og det er så mye at vi til og med kan fylle en liten boks.
Etterpå trasker vi inn på farmors kjøkken for å lage pannekaker. Vi gjør det sammen.Det er det som er så fint.
Deilige pannekaker blir det.
Vi kan røre ripsbærene i en kopp med litt sukker på, sier storebror. Da blir det syltetøy. Han er stor og vet mye om bær. Han har laget syltetøy av bær før.
Det finnes en første gang for alt – lag det til en god opplevelse.
En deilig sommerdag i farmors hage – gode barndomsminner.
Jeg er ikke så begeistret for alt det søte vi kan putte i oss.Da foretrekker jeg mye heller chips, det er salt og godt.Kunne faktisk spist det både til frokost, middag og kvelds, men skal det først være søtt så må det være skikkelig søtt. Noe kremet og deilig som f.eks. napoleonskake. Jeg har aldri i mitt liv smakt napoleonskake men det ser veldig godt ut. Forbinder det egentlig med eldre, litt finere damer som sitter på kafe’ og spiser denne nytelsen med gaffel.
Jeg ser for meg en dame fylt 70 år med permanent,hatt,kåpe til litt under knærne, nylonstrømper, gjerne av en litt tykk og massiv sort og pene upraktiske sko med litt hel, og håndveske selvfølgelig.Den holdt jeg helt på å glemme. Håndvesken må inneholde et nystrøket lommetørkle og portemone.
Jeg er «bare» 52 så da har jeg noen år igjen før jeg kan oppleve et slikt kakestykke. Kanskje må jeg bli litt finere på det også.
Jeg har bestemt meg for veldig lenge siden at den opplevelsen skal jeg ikke ha før, når eller hvis jeg blir 70. Nytter ikke å rokke ved det. Det finnes saktens de som har prøvd, men de har ikke hatt hellet med seg.
70- åringer av i dag kler seg jo ikke slik jeg beskriver engang, så der har jeg en solid utfordring. Dessuten har jeg aldri kledd meg opp slik, så det blir ganske sikkert en enda større utfordring.
Et helt tullete og lite viktig mål men jeg MÅ altså vente til,når eller hvis jeg blir 70.
Håper at mange vil delta på min 70 års-feiring. Napoleonskake skal det iallefall bli.
Sist uke fulgte jeg litt med på «Sommerbilen – minutt for minutt på NRK. I disse corana tider måtte NRK tenke litt annerledes iht. smittevernregler og løste det med å sende oss rundt i Norges land med Sommerbilen.
Det er helt valgfritt å se på. Vi verken må eller trenger å følge programmet om vi ikke vil.Det er helt frivillig faktisk. Joda, vi betaler lisens i form av skatt men smaken er som baken – delt i to, og det er vanskelig om kanskje helt umulig å gjøre alle til lags.
Sist uke var det dette blide og imøtekommende paret vi kunne se og høre på. De viste oss rundt i Norge.Vi fikk se norsk natur, møte trivelige mennesker langs vegen og lytte til fin musikk.
Etter å ha sett et par program popper det plutselig opp på internet fullt av negative kommentarer og stygge utalelser om programlederne. Disse to er på jobb og har fått utlevert et konsept. Utifra det gjør de jobben sin etter beste evne.
Jeg kjenner at det bare gjør vondt å lese alt det negative vi mennesker klarer og lire ut av oss. Hvis du nå tenker at: «Du MÅ jo ikke lese disse kommentarene», så har du helt rett. Jeg burde sikkert la være.
Jeg føler at verden er blitt slik at vi skal mene noe om det meste og da helst i negativ forstand.Vi er blitt gode på å kritisere og raske med å finne det som er negativt. Er det rart at folk blir syke og sliter mentalt?
Jeg føler meg til tider så sterk at jeg kunne vært landets øverste leder, men det hadde falt fort i grus av negative kommentarer og meninger. Så da er jeg nok ikke så sterk allikevel. Er vel kanskje rettere å kalle meg sårbar og sensitiv.
Ære være de som klarer å stå i slike roller.
Min drøm er at vi mennesker skal være snille med hverandre. I realiteten er nok det en helt uoppnåelig drøm. Jeg vil allikevel prøve å gjøre mitt. Ikke sikkert at jeg klarer det men det er et mål.
