Det var lørdag for veldig lenge siden.Faktisk så må vi helt tilbake til midten av 70-tallet.
For et par mnd. siden var jeg blitt tante for aller første gang og jeg var den mest stolte tanten i hele universet. I den nye brune vognen lå den fineste guttebabyen en kan tenke seg. Jeg ville selvfølgelig være sammen med babyen hele tiden og ble min søsters klegg i denne perioden.
Min søster har alltid vært en meget pen dame.Det kan ingen ta fra henne og hver lørdag formiddag gikk alle med respekt for seg selv frem og tilbake i Haraldsgaten. Det gjorde selvfølgelig også hun.Det var en fin mulighet til å kunne vise seg frem på.Hun var alltid pen i tøyet og nå hadde hun fått en «nydelig» pelshatt av sin kjære. Hatten var på størrelse med en stor bløtkake og skulle vise seg å ha et stort vindfang. Det kommer jeg tilbake til litt senere.
Dette er ikke min søster men hatten er omtrent den samme.
Så gikk vi der da, frem og tilbake i Haraldsgaten. Hun med en stor og flott pelshatt, skinnjakke og et pent skjørt, for skjørt måtte det være samme hvor kaldt det var i været. Det hele var særdeles gjennomført, MEN det var EN ting hun ikke kunne skryte av,og det var synet. Det var en tanke svakt kan man si, men å bruke briller når en skulle være pen dame på byen var det ikke snakk om. Linser var ikke oppfunnet. Dermed gikk hun med nesen i sky og la ikke merke til alle kjente som hilste på henne. Jeg ønsket ikke å være bekjent av å ha en overlegen søster så jeg måtte stadig dytte henne i siden. Jeg pekte til høyre og venstre for å gjøre henne oppmerksom på de hun burde hilse tilbake til.
Omsider var hun fornøyd med byturen og vi var klare for å ta fatt på hjemveien. Det var da det skjedde.Da vi rundet hjørne ved Bergen bank kom det plutselig et skikkelig vindkast. Skjørtet blåste opp og hatten lettet av hodet.Hva skulle hun velge å holde på, hatten eller skjørtet? Anstendig som hun var og fortsatt er, valgte hun å holde på skjørtet. Det medførte at hatten føk ut i veibanen og hun ropte til meg at jeg skulle fange den.Jeg pilte ut i vegbanen og vekslet fra det ene kjørefeltet til det andre for å berge hatten. Bilene tutet fra alle kanter men jeg gav meg ikke, pelsdotten skulle reddes.Til slutt fanget jeg den og holdt den godt fast med begge hendene.
Da jeg etterhvert sto trygt ved siden av min søster på fortauet var det slutt på min gode oppførsel og tålmodighet. Det var greit at hun skulle være fin men det fikk da være måte på. Jeg sa klart fra at hun skulle putte pelsdotten oppi den ene av handleposene og ALDRI ta den fram igjen. Det har hun holdt. For dum har hun aldri vært så hun forsto nok alvoret.
Nå har du kanskje fått et inntrykk av hvor pen min søster er, men for å beskrive det enda bedre så har hun finere øyne,nese,ører og munn, ja hele henne er vel penere enn jeg noen gang kommer til å bli.Ikke så rart kanskje da hun ble den førstefødte i søskenflokken. Jeg, derimot kom som nr. fire og ble kun laget av rester. Jeg skulle mest sannsynlig bare vært en liten skvett på lakenet,men jeg klamret meg fast og ut kom jeg.
Meg som liten.
Det skal sies at jeg ble høyt elsket av min mor, far og resten av familien da jeg allikevel kom til verden. Jaja, kanskje med unntak av min pene søster som heller hadde ønsket seg en lillebror.
I dag tror og håper jeg at hun også er fornøyd med den lillesøsteren hun fikk. Jeg risikerte tross alt livet mitt for for å redde hatten hennes.
God helg til min kjære storesøster og alle andre.
