Så kom den igjen. Den vonde følelsen. Den som kan virke så håpløs. Kraftløs. Helt uovervinnelig. Den kommer ikke så ofte nå som den gjorde før. Takk for det. Det er jeg svært takknemlig for.
Noe jeg allikevel må akseptere er at den kommer.
Denne morgenen våknet jeg med uro, bekymring og angst for at noe alvorlig kunne skje, angst for sykdom og jeg kjente på flash backs. Alt blir så overveldende stort og vanskelig. Å leve med traumer.
Relativt raskt begynte jeg å resonnere, reflektere og bruke verktøy jeg har fått tildelt gjennom gjentatte mestringsprogram.
Skulle jeg ta imot denne vonde uroen jeg kjente på nå? Kunne den være nyttig å ta vare på? Ønsket jeg virkelig det å ta imot? Hadde jeg noen grunn til å la uroen få tak?
Svaret ble raskt et stort NEI!
Som dere sikkert vet sliter jeg med utmattelse men jeg har også utfordringer psykisk. Disse utfordringen kan til tider krasje litt.
Utmattelsen gjør at jeg trenger hvile og tid til å lade. Blir det for mye hvile kommer de vonde og vanskelige tankene. Da hjelper det med aktivitet.
Tid sammen med barnebarn gjør stort sett alltid godt for det mentale.
Det er ikke alltid lett å finne balansen men jeg gjør så godt jeg kan.
Etter å ha bestemt meg for at jeg ikke ville ta imot denne dritten av vanskelige tanker som oppsto denne morgenen, satte jeg meg i robåten min. Den har hjulpet meg mange ganger.
Fint å kunne sette seg godt til rette i robåten, ta tak i årene og ro sakte for egen kraft utover fjorden. Gjøre nytte av oppmerksomhetstrening for å få tankene over på noe annet.
Etterhvert kunne jeg til og med koste på meg et smil.
Være bevisst på å gjøre nytte av pusten. Kjenne at en puster lett ut og inn, uten store anstrengelser. Slippe fiskesnøret uti. Så fint å sitte slik. Hadde vært helt supert om en fisk ville bite på kroken. Gjør den ikke det, er det helt greit det også. Uansett har jeg hatt en fin og god opplevelse.
Akkurat her og akkurat nå.
Men plutselig nappet det i snøret og jeg kunne dra opp en fin torsk. Så kjekt. En fin middag til oss to.
Nå var jeg i gang med dagen og hvorfor ikke lage den så god som mulig. Med mye godt i hagen kunne jeg grave opp litt reddiker og kål.
Det meste på tallerken er kortreist. Det er litt fint å tenke på og middagen ble kjempegod.
Alt ble ikke helt bra denne dagen, men den ble mye bedre ved at jeg gjorde noen grep.
Fra å ha gjort en iherdig innsats for å forbedre psyken kom utmattelsen på kvelden.
Det er den evige balansen.
God helg fra Pølsemakerfrue!
P.s. Det er kanskje ikke lett å forstå for de som ikke er borti dette. Jeg synes det er vanskelig å forstå selv til tider. Innlegget er ikke ment som klaging, syting eller for å få medfølelse. Det er heller ment som en forklaring og de fleste dagene er heldigvis gode.
Natt til 16. Mai tilbrakte vi natten under åpen himmel.
Vi har tilbrakt netter ute før, men da i telt eller hengekøy. For noen år siden overnattet min mann og jeg i hengekøye i skogen i slutten av januar. Det var sprekt, synes jeg. Det var mørkt og kaldt og en helt annen opplevelse enn det jeg nå skal fortelle om. Allikevel står det som et godt minne på opplevelses kontoen.
I mange år har vi hatt lyst til å dra på tur med båt i Vigdarvatnet i Sveio. Det er så mange fine plasser der som vi har hatt lyst til å oppleve. Det har allikevel ikke blitt noe av. Det er mye som skal klaffe, ikke minst bør været være sikret med behagelig temperatur og oppholdsvær. Det er vanskelig å få det til å passe. Dessuten har vi en evne til å lage livet vårt travelt. Sikkert noen som kjenner seg igjen.Jeg må også innrømme at det er lett å komme med unnskyldninger. Det er jo så deilig å ligge hjemme i sin egen seng. Sikkert noen som kjenner seg igjen i det også.
Det er ikke lett å planlegge frem i tid. Det beste er ofte å ta slike ting på sparket. Det var nettopp det som skjedde. Vår yngste sønn ringte meg en morgen og spurte om vi var klar for frokost. Han hadde tatt seg fri fra en travel jobb i noen dager for å gjøre litt stas på oss foreldre. Dermed kom han hjem og vi fikk servert ferske rundstykker, masse deilig pålegg og jordbær med fløte på. For en fin start på dagen og for en flott overraskelse.
Han lurte videre på om vi var klare til å benytte oss av julepresangen han hadde lovet oss. Den bestod i et opphold ved Vigdarvatnet med all inklusive. Det eneste vi skulle ta med var oss selv, klær og sovepose.
Han vet hva vi vil og hva vi liker å gjøre og heldig for oss så er også han veldig glad i naturen. Han er oppvokst med turer på sjøen og i skog og mark. Nå som han er voksen har han den samme interessen som oss. Det er kjekt å se.
Med fullastet båt,som kunne forveksles med fanter på omreise,var vi klare. Ingenting å si på utstyret som du ser.
Vel fremme var det tid for en velfortjent ankerdram. Her i form av Pepsi Max. Min sønn kjenner moren sin og vet hva hun setter pris på.
Så satt jeg der da og koste meg med kald Pepsi Max i nydelig solskinn og med nydelig utsikt over vannet.
Tid for lunsj. Her var det bare til å velge.
Jeg gikk for denne. Bolognese fra selveste Lars Monsen. Jeg kjente friluftsfølelsen kikke inn, rettet meg opp og følte meg helt på linje med Monsen. Ikke store forskjellen på han og meg,tenkte jeg. Like tøffe begge to.
Men vet du hva Lars. Akkurat her skuffet du. Dette smakte slett ikke til forventningen. Joda,det stod «mat som metter» på posen og det gjorde den så absolutt, men smaken, den var ikke noe å skrive hjem om. Luft i magen ble det også av den, noe det ikke var informert noe om på pakken, men det er ikke til å stikke under en stol at det ble endel vindskit etterpå. Takk for at jeg var ute i Guds frie natur akkurat da.
Med den turmaten så er det ikke rart at Lars Monsen bruker mye tid på å fiske. Det hadde jammen jeg også gjort. Det var stor enighet om at vi ville prøve fiskelykken for å få en bedre middag enn posene til Lars.
Og fisk fikk vi. Disse to og faktisk enda to til.
Bålet ble fyrt opp i strandkanten og fisken lagt pent og pyntelig i stekepannen.
Deretter tryllet vår sønn frem masse gode grønnsaker.
Og vipps så var middagen klar og den kan jeg si smakte helt himmelsk.
Så var det bare til å nyte resten av dagen og kvelden. Vi kommer nært innpå hverandre i slike settinger og gode samtaler oppstår. Litt alvor og mye lått og løye.
Men mest av alt er det så godt å kjenne på stillheten.Den fine stemningen,uten stress og mas.
Se hvordan roen senker seg og landskapet endre seg utover kvelden.
Så magisk – så vakkert.
Så var tiden inne for å krype opp i soveposen og lukke øynene. Jeg lå nok lenge før jeg klarte å lukke øynene. Det var bare så fantastisk å ligge der å se utover landskapet, men etterhvert sovnet jeg. Jeg sovnet til nydelig solnedgang, og i halv fem tiden våknet jeg til flott måneskinn. Da jeg tittet opp på himmelen oppdaget jeg at jeg lå rett under Karlsvogna.
Neste dag startet med deilig frokost på «senga»,bestående av brød med stekt egg og fattigmannsbacon (stekt salami),
før vi tok farvel med leirplassen og tok fatt på hjemturen. Hjem til det vanlige travle livet.
Kanskje dette var en «en gang i livet opplevelse».
Jeg skal love å ta godt vare på den. Sette den på opplevelses kontoen for gode minner.
Tusen takk for julegaven, Håkon!
Fine dager og en god helg ønskes dere alle fra Pølsemakerfrue!
17. Mai er gjerne først og fremst barnas dag. Finnes det noe vakrere enn glade, smilende og forventningsfulle barn som går i tog, pyntet i sine fineste klær, og som vifter med norske flagg høyt opp i luften. Jeg gleder meg så inderlig sammen med dem.
I dag er det lov å kaste en svamp full av såpe og vann rett i fjeset på farfar. Om en treffer da. Joda, om en holder på lenge nok og går litt nærmere så treffer en nok.
Eller en kan rett og slett spise opp farmor om en heller vil det.
Kake på 17. Mai hører med og gjerne pyntet i rødt, hvitt og blått.
Men det aller viktigste er is har jeg hørt. Veldig masse is.
Tok meg like godt en på forhånd jeg, sånn i tilfelle det ikke skulle bli noen på 17.Mai.
En riktig fin nasjonaldag ønskes fra Pølsemakerfrue!
I skrivende stund sitter jeg her og venter på å få komme inn til kiropraktor. Jeg har slitt med vond rygg i årevis. Det har gått litt opp og ned. Noen ganger bedre, andre ganger verre. Jeg har en skade i F 5 virvelen,sier deg sikkert ikke så mye, men vondt er det iallefall. Alt er sammensatt og det ene drar det andre med seg. Akkurat nå er alt bare pyton og livskvaliteten er redusert. Heldigvis har jeg veldig god erfaring med kiropraktoren jeg nå skal inn til og som jeg har fått hjelp av så mange ganger før. Takk for at du finnes Danielle Strømme Bollvåg v/ Haugesund Kiropraktorsenter. Det finnes sikkert mange flinke kiropraktorer rundt om, men noe finere enn Danielle skal en lete lenge etter. Hun viser med hele seg at hun vil hjelpe og vet virkelig hva hun gjør. Jeg har all grunn til å være trygg hos henne. Hun er meget dyktig i faget sitt og i tillegg har hun lang erfaring.
Akkurat nå er det lite bevegelse og dermed lite å oppleve for min del. Er det noen ganger jeg kan beskyldes for å være sur så er det når jeg har vondt i ryggen. Det føles så håpløst. Ja, jeg vet det finnes mer alvorlige ting, men det hjelper ikke meg akkurat nå.
Det som derimot hjelper litt er å tenke tilbake på den fine turen vi hadde sammen med et av våre barnebarn, sist helg. Tenk å få sitte helt oppe og helt framme i denne flotte bussen. Det var gøy det. Han er nå blitt 10 år, noe som kvalifiserer til en tur til Bergen sammen med farfar og farmor.
Første stopp etter å ha sjekket inn på hotellet er « 3 kroneren». Har du aldri vært innom denne pølseboden i Bergen vil jeg absolutt anbefale et besøk der.
Der har de forskjellige varianter og smaker av ekte kjøttpølser. De er kjempegode og noen er kjempestore.
Etter litt påfyll i magen var vi klare for å gå til Akvariet. Det er et stykke å gå fra sentrum, men når man har fylt 10 år, det er fint vær og man har noe å glede seg til, bør en klare såpass.
Og gledet seg gjorde gutten vår.
Han er vant til å være ved farfar og farmor’s naust og er ivrig til å fange krabbe og være med på fisketur. Han synes det er spennende å sløye fisken og ikke minst elsker han å spise både fisk og krabbe.
Etter et kjekt besøk i Akvariet vandret vi tilbake til hotellet i nydelig solskinn. Tenk å være i Bergen og være så heldig med været.
Vel fremme på hotellet fortjente vi alle en liten hvil før restaurant besøk om kvelden. Her fikset farmor det slik at 10 – åringen fikk se litt på tv mens farmor og farfar veltet seg på senga. Ikke fritt for at det ble litt snorking også. Når det skjer får vi klar beskjed og vi prøver å skjerpe oss. Vi lover, men det varer kanskje bare et par minutter og så er det på ann igjen.
Kveldens utflukt gikk til Friday’s. Det svarte til forventningene på alle punkter. En kul plass å spise.
Etterpå var det tilbake på hotellet. Vi var alle tidlig i seng etter en lang og kjekk dag.
Hotellfrokost er alltid snadder. Farmor frotset i alle sorter egg, farfar i litt av vært bl.a. sild og vårt barnebarn forsynte seg godt av bl.a. bacon og croissant.
Så var vi klare for en dag på VilVite senteret og jeg vil påstå at dette toppet hele turen.
Her var det mye å gjøre og ikke minst utforske.
En dag full av opplevelser og kreativitet.
Vanskelig å gå lei her og så kjekt å få være deltakende. Her går timene fort. Etter flere timer oppdaget vi fortsatt nye ting. Dette er noe vi kommer til å huske lenge. Både kjekt og lærerikt.
Dagen på VilVite senteret hadde vært så kjekk at vi nesten glemte å spise. Da var det deilig med en pizza på Peppes.
Etter en god frokost neste dag satte vi oss på bussen og tok ferje hjem igjen. Glade og fornøyde med turen var vi alle tre.
En takknemlig 10 – åring takket for gaven han hadde fått i form av reise sammen med farmor og farfar. Forhåpentligvis et minne for livet.
Om 4 år håper jeg at vi er klare for ny tur. 6 – åringen vår er allerede begynt å glede seg. I mellomtiden skal farmor og farfar spare litt på det farmor kaller familiekontoen.
Nå er det naturlig at du som leser tenker: « Selv om hun sliter med helseplager så har hun det jammen godt også».
Det har du helt rett i og jeg er helt enig, og som jeg har sagt før så har jeg bestemt meg for å samle på opplevelser i det livet jeg har fått til disposisjon.
Nå har vi manglet en nøkkel til bilen i et par uker. Når det skjer så tenker jeg som så at dette har skjedd før. Min mistanke går straks til min kjære. Han er nemlig super flink til å legge enkelte ting på lure plasser. I allefall synes han det akkurat i det han gjør det. Saken er bare den at det er helt glemt etterpå. Tenk tilbake sier jeg. Da får jeg som oftest til svar at han har sett og lett alle plasser men sporløst forsvunnet er de.
Før kunne jeg bli litt fortvilet når f.eks.nøkler forsvant. Nå tar jeg det med knusende ro. Iallefall i noen dager, men så begynner tvilen å melde seg. Kan det være jeg som har rotet dem bort denne gang? Ja,det kan jo det. Nei, men det pleier jo å være han. Joda, men denne gang er det sikkert meg. Så går jeg slik en stund.
Han sier han har lett gjennom alle lommene, både hans og mine. Jeg tenker at jeg får ta en kikk jeg også, men så blir det ikke noe av det den dagen og kanskje ikke neste dag heller.
Slik holder vi på helt til en av oss legger en lapp på kjøkkenbenken om at dette må prioriteres. Da bestemmer vi oss for å gå mer drastisk til verks.
Jeg bretter opp armene og går på med godt mot. Jeg leter og jeg tenker. Ja,jeg prøver å tenke hvordan han har tenkt i gjerningsøyeblikket. Jeg kjenner han godt etterhvert så jeg vet det kan være nytttig «å gå i hans fotspor» om jeg skal finne ut av dette. Jeg tenker: hva har han gjort og hvor har han vært i det siste. Enda en gang leter jeg gjennom alle lommene i jakker og bukser. Fri og bevares hvor mange jakker vi har. Jeg visste ikke at vi hadde SÅ mange. For ikke å snakke om arbeidsbukser. Vi kunne kledd opp et helt arbeidslag. Kjenner at jeg rett og slett blir litt oppaset av hele greia. Hm, la meg tenke meg om. Han går jo stort sett i arbeidsbukser, men det jeg til nå har funnet der er skruer, muttere og en og annen tannstikke.
Nå har jeg sett gjennom disse hersens antrekkene opp til flere ganger og begynner å bli lei. Allikevel blir jeg mer og mer sikker på at den forsvunnede nøkkelen, skyldes han.
Jeg tenker videre. Hva annet er det han pleier å gjøre utenom å arbeide, knove i sofaen med joggebukse eller kle seg litt finere innimellom?
En siste tanke og mulighet dukker opp i hode mitt. Han liker å gå på tur. Med raske skritt og litt avmålt blikk fortsetter jeg videre innover kjelleren til turtøy og tursekker. Først leter jeg i alle sekkene uten hell, men det skal sies at jeg fant mye annet praktisk innhold som kompass og førstehjelpsutstyr osv. Allikevel kjente jeg i hele kroppen at jeg begynte og nærme meg og der rett ved den ene tursekken hang min siste sjanse, nemlig turbuksen. Raskt puttet jeg hånda i den ene lommen med skuffende resultat, mye saktere og med et sterkt håp puttet jeg hånda i den andre lomma og… Der var de. Du og hendelse så glad jeg ble.
Det var så klart min bedre halvdel som hadde rotet dem bort og gjett om jeg følte meg ovenpå.
Kan skjønne jeg ikke gir opp. Jeg gir aldri opp og dessuten er jeg skikkelig glad i karen.
Denne gang var det han som rotet bort noe og jeg velger å være raus, så håper jeg han er det med meg neste gang jeg roter noe til.
God helg fra Pølsemakerfrue!
P.s. Jeg har fortsatt tilgode å lete etter den forsvunnede Pølsemaker.
