Nå skal jeg snart ikke mase mer om julegaver fra i fjor,men som dere sikkert vet fra før var «opplevelser» på ønskelisten fra våre 3 sønner.
Det har vi så visst også fått. Nesten som at jeg får dårlig samvittighet for alt de har stelt i stand. I år skal jeg være litt mer forsiktig kanskje? Vil ikke at det skal bli noe press på dem.
Vi er iallefall utrolig takknemlig og har hatt det helt supert sammen med dem alle. De to første opplevelsene kan du lese om i tidligere blogger.
Det begynte med at vår yngste sønn tok oss med på overnatting under åpen himmel i Vigdarvatnet i mai.
I juli besøkte vi tretoppvegen i Fyresdal sammen med vår eldste sønn m/fam.
Denne gang har vi vært i regnfulle Bergen sammen med vår mellomste sønn m/ fam. Der bodde vi i en stor og fin leilighet som tilhører Norsk Sjøoffisersforbund. Leiligheten lå 50 meter fra akvariet, så at det regnet gjorde ikke så mye.
Og med gode regnklær og et liten gutt på snart 2 år var dette en flott opplevelse. Jeg var litt usikker på om vårt yngste barnebarn var litt liten til at en tur i akvariet skulle fenge han.Der tok jeg grundig feil. Jeg har aldri sett maken til engasjement. Han sprang rundt omkring og ble så fascinert av STOR krokodille,STORE fisker og STOR krabbe. Det siste var favoritten. Der måtte han tilbake flere ganger. På bildet ovenfor sitter han trygt på mamma’s arm og følger godt med når pingvinene blir matet med fisk.
Den skal tidlig krøkes den som god sjømann skal bli. Jo, jeg vet at ordtaket sier «krok» men i dette tilfellet passet det godt med sjømann.
Hvem vet kanskje går denne lille karen i sin fars fotspor og blir sjømann når han blir stor.
Alt skal prøves og her er det den lille matrosen og farfar som står ved roret.
Farmor som har lang erfaring med barn vil påstå at det er en svært så oppvakt, blid og selvstendig kar som trasker nedover fortauet. Nå skal vi gå å spise pizza og det er noe av det beste både han og farmor vet om.
Vi hadde en helt fantastisk helg sammen med denne lille familien på tre. I november kommer lillebror og da blir de fire. Vi føler oss rike.
Alt jeg nå har fortalt høres sikkert rosenrødt ut og det var det. På hjemveien måtte jeg tenke litt. Alt hadde gått så bra. Til og med jeg hadde klart å unngå rare eller flaue situasjoner. Det pleier gjerne å skje litt rundt meg som du gjerne vet.
Joda, turen var ikke helt over enda for på hjemveien ble vi oppringt av vår sønn med spørsmål om vi skulle stoppe og ta en liten matbit på Stord. Jo,så klart. Positive som bare det vi.
Det ble at vi stoppet på McDonalds og i pøsende regnvær kom vi dundrende inn. Et toalettbesøk hører som oftest med når vi stopper etter å ha kjørt en stund og mennene fortsatte inn på do, mens min svigerdatter og jeg bestilte mat på de selvbetjente skjermene. Deretter gikk vi også på do. Liker slett ikke å gå på offentlige toaletter, men en får gjerne en bedre matopplevelse etter å ha tømt seg. Dermed bar det inn i ett avlukke hvor det behørlig ble lagt toalettpapir som et dekke rundt ringen. Det skal visstnok ikke ha noen effekt men jeg gjør det likevel. Nå skulle ting gå litt fort for maten var jo allerede bestilt så etter jeg hadde gjort mitt fornødne trakk jeg raskt opp buksa for så å vaske hendene grundig. Da jeg kom ut stod min svigerdatter allerede og fylte ketchup oppi beger. Det samme begynte jeg med. Det er viktig å ha nok ketchup. Jeg elsker ketchup, så det ble noen beger. Da jeg kom bort til bordet og skulle til å sette ned begrene nappet min svigerdatter meg lit i bakenden før hun sa lavt: «Du har dopapir hengende nedover buksa». Å neeeei, så hadde det altså skjedd det som aldri skulle skje meg. Jeg har sett det et par ganger før på andre og nå, nå var det meg som «dreit»meg ut. Skal si jeg var kjapp å få det bort, før jeg gikk inn igjen for å vaske hendene på nytt.
Jeg bestemte meg der og da for at dette skulle jeg ikke skrive om i noen blogg, men nå har jeg visst gjort det allikevel.
Sist gang skrev jeg om mitt nyinnkjøpte telt fra Temu. Lurer du på hvordan det var og overnatte i det? I så fall må jeg skuffe deg. Det ligger fortsatt ubrukt i posen sin. Om du vil låne det så kan du gjerne det, helt gratis om du vil. Har aldri vært god på å ta betalt for noe så jeg kommer aldri til å bli rik av den grunn. Er alt for snill til det. Spør du fint så skal du ikke se bort fra at du kan få det. Joda, kan hende det blir brukt av meg også en gang. Kanskje neste år. Men fortvil ikke. Ingen grunn til å kalle meg pingle. Jeg kan faktisk imponere med å ha overnattet i hengekøy denne uken.
Og Pølsemakeren var med. Trofast som han er. Han er alltid positiv til de stunt jeg måtte finne på. Da smiler han litt, spretter opp av stolen og starter med å tilrettelegge, også gleder vi oss begge to.
Så satt vi der da i stresslessene til det ble mørkt,
og månen tittet frem, før vi la oss i hver vår hengekøy.
Det var en helt upåklagelig stemning. For ikke å snakke om fasilitetene. Med blærer som ønsker å bli tømt om natten,var det bare til å velte seg ut av køya og gå noen meter inn til vegghengt toalett. Kan ikke bli bedre enn det. Dessuten var det bare å stikke laderen til mobilen i den utvendige kontaktet og vipps så kunne vi høre på lydbok hele natten om vi ville.
Deilig å ligge ute om natten å kjenne vinden i ansiktet. Hengekøyen beveget seg sakte med vinden, frem og tilbake. En behagelig følelse bredde seg gjennom kroppen og så sovnet jeg.
Da jeg våknet neste morgen var ting litt annerledes. Det var ingen bevegelse å kjenne i hengekøyen lenger. Uansett om jeg prøvde aldri så mye så ville den ikke rikke seg. Etter å ha gnikket søvn ut av øynene og kikket meg litt rundt, oppdaget jeg at rumpa lå godt plantet i betongen. Beina mine fant jeg så langt opp de kunne komme og myggnettet hadde virvlet seg rundt hode på meg. Det ble en del armer og ben, kaving og styr før jeg etterhvert klarte og velte meg utav og lå på alle fire på betongen.
Nok en opplevelse som nå er satt inn på minnekontoen.
Vi liker oss ute Pølsemakeren og jeg, tror jeg. Kunne leve i ett med naturen. Eller prøver vi bare å imponere både oss selv og andre?
Tja, jeg vet sannelig ikke helt, men jeg kan si såpass at jeg vil mye heller tisse ute i naturen enn på et skittent do. Åsså er jeg avhengig av toalettpapir. Det må alltid være med. Helt krise om det skulle gå tomt for det.
Jo, jeg tror jeg bestemt kan si at vi trives godt ute. Vi er også glad i å invitere venner på besøk.
Her ser du en av dem. Denne dama har passert 60 år og hopper på trampoline for første gang i sitt liv. Eneste jeg gjorde var å holde brillene for henne. Hun var så smilende og positiv. Flink var hun også. Jeg digger å ha venner som er så sprek i både hode og kropp.
Etterpå ventet en velfortjent hjortegryte middag i gapahuken, både for min spreke venninne og oss andre. Hjortegryten smakte alldeles nydelig så kokken burde absolutt koste på seg et stort smil.
Vi prøver å ha det litt kjekt hver dag. Trenger ikke å være mye og lenge, men et lite øyeblikk som får oss til å smile og le.
Her har farfar og en av våre kjære barnebarn sirkusforestilling for farmor. En herlig opplevelse.
Lev kvar dag!
Til slutt i bloggen vil jeg denne gang avslutte med et dikt av Ingvar Moe. Forfatter, kosør og humorist. Han var født og oppvokst i Etne men bodde også en periode i Sveio.
Perspektiv – Av Ingvar Moe
Du ska skaffa deg frø før moldjordo fryse Du ska ulma og glø mens endå du lyse Du må handla litt fort, for butikkane stengje Me ska leva så kort og vara daue så skrekkjele lengje
Du ska dansa kvar dans mens tonane strøyme. Og drikk uten stans nå’ livet det fløyme Men rot di kje bort dei draumar du vrengje Me ska leva så kort og vara daue så skrekkjele lengje
Nå’ hu ber deg bli, så skund deg å svara D’e dårligt me ti’, men la di då vara tå finaste sort dei ordo du slengje Me ska leva så kort og vara daue så skrekkjele lengje
Så kom an og lev, for sjøl om du tøkje at livet e strev, så e der så møkje du aldri får gjort Og sorgjo, hu sprengje Me ska leva så kort og vara daue så skrekkjele lengje
Du har sikkert sett han. Mannen som har satt Sveio på kartet. Litt stas for oss sveibuer.
Han som skal handle på Finn.no,men som ikke vil betale for frakt. Han skal visst nok ikke være fra Sveio, men jeg synes han allikevel gjør en god figur.
Netthandelen er kommet for å bli og de fleste av oss lar oss friste til å handle på nett. Vi kan selvfølgelig stritte imot og kan fortsatt velge og handle i butikk. Som min gode venninne alltid sier: «jeg vil kjenne på kvaliteten på tøyet før jeg kjøper det».
Verden er i stadig utvikling og jeg tror det er like greit å følge med utviklingen som å stritte mot. Det kan bli krevende i lengden å stritte mot og det er stor sannsynlighet for at en taper den kampen.
Ta f.eks. dette med selvbetjente kasser i matvarebutikker. Da det skulle innføres var det stor stå hei rundt dette temaet. Mange mente at folk kom til å miste jobbene sine og den personlige kontakten mellom kunde og butikkmedarbeider kom heller ikke til å bli den samme.
Nå har jeg gjort litt reesurch omkring dette. Wow, nå følte jeg meg ungdommelig som brukte ordet «reesurch» som i dette tilfellet betyr «undersøke». Engelske ord sniker seg nemlig mer og mer inn i det norske språket, men okei, det kan vi komme tilbake til en annen gang.
Tilbake til selvbetjente kasser. Erfaring fra ansatte viser at det er like travelt, om ikke enda travlere å jobbe i butikk nå som tidligere. Samtidig som de stadig er på jakt etter flere ansatte. Det som kommer frem som negativt med selvbetjente kasser er at det har blitt mer svinn. Noe som selvfølgelig ikke er bra.
Hvis jeg kan driste meg til å si noe positivt så er det at vi som kunder treffer flere ansatte i selve butikken og en kan da lettere spørre om hjelp. Kanskje øker kvalitet og tilgjengelighet på varer også. Alt dette kan helt sikkert diskuteres og det vil alltid være for og i mot. Da er det iallefall fint å vite at vi som kunder fortsatt kan velge i hvilken kasse vi vil betale for varene våre.
Som sagt så har vi en verden i utvikling og vi har mulighet til å gjøre mange valg.
For meg som bor i vakre Sveio kommune, en kommune rik på flotte naturopplevelser, men hvor shoppingtilbudet er i underkant av de fleste andre steder, er det raskt og enkelt å kunne handle på nett. Nå skal det sies at de butikkene som allerede er i Sveio er av meget god kvalitet. Allikevel lar jeg meg friste av å handle litt på nett også.
Har du hørt om Temu? Det har du sikkert. «Alle» snakker om Temu og det er mange som lar seg friste av fri frakt og ekstremt lave priser.
Jeg er inntett unntak.Tenk å få tilsendt en kakespade, helt fraktfritt og til kun seks kroner. Ja, da får bare den gamle kakespaden min i sølv, ligge å hvile seg, stille og rolig i skuffen sin. Eller hva med et klesplagg til under femtilappen?Det tar helt av vet du og jeg blir stadig ertet av barn og ikke minst barnebarn.
Til opplysning kan disse varene være av varierende kvalitet og det er ikke alltid at størrelsen stemmer. Noe mine barn og barnebarn har en egen evne til å poengtere.
Nå skal du få høre om min siste investering. Det kan godt bli mellom deg og meg. Vi skulle reise på tur og det ble snakk om å overnatte i telt en natt. Vi har et kjempestort telt, men jeg tenkte med gru på å pakke det i bilen for så å sette det opp for kun en natt.
Det var da farmor satte seg ned og søkte opp telt på Temu. Joda, godt utvalg der og billig var det også. Vipps så hadde jeg bestilt et telt. Vanntett telt for 2-4 personer kr.450,-.
Juhuu, jeg var så kry og ringte straks til mitt eldste barnebarn for å fortelle at nå gledet jeg meg til tur i nytt telt fra Temu. Da kom det kontant: « Farmor du har ikkje kjøpt deg telt på Temu?» Jo, visst hadde jeg det.
« Tenk om det ser slik ut når du får det?»
Etter som dagene gikk ble det snakket mye om dette med hvilken størrelse på teltet jeg kunne risikere å ende opp med. Lett kunne de se for seg mamma/farmor/svigermor ligge i nyinnkjøpt telt som vist på bildet ovenfor.
Da det plinget i telefonen med melding om at pakken fra Temu var kommet, var det med blandede følelser jeg hentet den. Jeg la det deretter fint i kjelleren med håp om at ingen etterlyste det. Det var litt for mye å håpe på for allerede samme kveld ble det etterspurt, og jeg skal si enkelte i familien ble ivrige til å få det frem og opp. Det ble full aktivitet utenfor mens jeg prøvde å finne på noe viktig som måtte gjøres inne.
Tadda, som du ser hadde jeg ingenting å frykte. Full kontroll som alltid jeg. Ikke kom her og fortell meg at jeg ikke vet hva jeg gjør.
Her inne er det plass til både meg og Pølsemakeren.
En av våre etterkommere bemerket at teltet ikke var utstyrt med barduner. Nå var jeg blitt ovenpå og selvtilliten var så absolutt på plass igjen. Derfor smalt jeg tilbake med at når vi to robuste og omfangsrike skapninger legger oss til med full tyngde inni der, må det minst bli stiv kuling og opp i orkan styrke for at teltet skal flytte på seg. Så noen barduner trenger vi ikke til å holde oss på plass.
Du har sikkert merket det du også. Det begynner å bli mørkt om kveldene. Litt trist å tenke på at vi går mot høst og vinter? Ja, så absolutt men for min del er det verst å tenke på i starten av sommeren. Er redd for at sommeren skal føles for kort. Tiden frem mot St.Hans går alltid så fort og plutselig har solen snudd. Synes dette er like vanskelig hvert år. Vil helst pinnholde på vår og sommer.
Men når august kommer, og alle våre kjære har kommet tilbake fra ferie og barna snart skal begynne på skolen igjen, så kjennes det faktisk helt greit det også.
Og for meg som sliter med utmattelse kan dagene føles litt lettere helsemessig. Gjennom hele sommeren tvinger jeg meg selv til i overkant mye aktivitet. Det røyner på i lengden. Om høst og vinter blir det roligere dager og mer rom for restitusjon.
Allikevel er det godt å kunne se tilbake på fine sommerdager med behagelig temperatur og vakre solnedganger.Nå tenker du kanskje at det er mye igjen av sommeren enda og det er det så visst.
I allefall for oss som ikke skal tilbake på jobb og dermed kan nytte oss av både dager og stunder med fint vær. Klare fine høstdager kan være finere enn det meste.
To søskenbarn som skal til sjøen for å se om storebror /søskenbarn har fått fisk.
Denne uken har vi kost oss sammen med barnebarn før de skal tilbake i skole og barnehage. Vi kommer nok til å være mye sammen videre også, men det er noe med lange fine sommerdager, uten faste aktiviteter og avtaler.
Og fisk hadde han fått. En stor fin sei som ble stekt med det samme og spist på ferskt rundstykke med majones. Alle syntes det var kjempegodt.
Tenk å få servert nystekt sei som barnebarn har fisket. Det er stor lykke og noe vi virkelig synes er stas.
Da fortjener de flinke fiskerne å komme på besøk i gapahuken til farmor og farfar og spise vafler. Slike dager er bare gode.
Olympiske leker
Olympiske leker er også gjennomført. På hjemmebane og i privat regi hos gode venner, vel å merke. Vi trengte ikke å reise lenger enn til Valevåg for å delta.
Her gjør Pølsemakeren seg klar til en forhåpentligvis stor poengsum i ringspill.
I fin stil gjorde denne damen det godt i pilkast.
Den som stod igjen med høyeste poengsum og som også serverte verdens beste steinbakte pizza, var vertinnen. Helt uslåelig på begge områder.
Jeg derimot deltok med stor iver i både OL og pizzaspising. Pizzaspising mestret jeg utmerket, men i de Olympiske leker kom jeg på desidert siste plass. For å si det på en forsiktig måte så sprang alle de andre deltakerne vekk da jeg skulle kaste piler.
Dermed satte jeg meg like godt på vaglet. Fant ut at det var der jeg passet best.
Når jeg leser ordet «Festival» ser jeg gjerne for meg masse mennesker, høy kose faktor, mye støy og fulle folk.
Du må gjerne kalle meg sær,men jeg kjenner at jeg blir stresset og nervøs bare ved tanken på masse mennesker, mye støy og fulle folk. Særlig det siste sliter jeg med. Blir skikkelig uvel av fulle folk som raver rundt, men når det gjelder høy kosefaktor er jeg med. Digger det rett og slett.
Noen av de jeg liker veldig godt å være sammen med er mine søsken. Vi er tre igjen nå i søskenflokken. Vår kjære storesøster er dessverre ikke blant oss lenger, men minnene består. De kan ingen ta fra oss.
For et par år siden startet lillesøster, altså meg, attpåklatten som antagelig bare skulle vært en skvett på lakenet, opp med Mini Sommerfestival med antall mulige påmeldte 6 stk.
Da koser vi oss sammen i to hele dager og har det kjempeskoy.
Gjett om jeg gledet meg MEN….dagen startet langt fra ønskelig, plutselig ble jeg vekket av Pølsemakeren, « jeg får ikke låst opp bilen», sa han.
Vi har kjøpt oss ny bil. Helt flette ny EL- bil. Kjempegreier det vet du. Helt til teknologien slår seg vrang. Noe den gjorde raskt i dette tilfellet. Vi har bare hatt den i noen uker. Vi prøvde alt for å få den opplåst, nøkkelbrikke, nøkkelkort og apper i øst og vest. Kul umulig å få åpnet merakkelset. I bagasjerommet låg det varer og ingredienser som skulle brukes i anledning Sommerfestivalen.
Det er i slike situasjoner jeg bruker mitt kraftigste uttrykk,»forbanna greier».
Hva gjør vi nå? Først ringte vi selgeren som vi kjøpte bilen av. Kjekk og imøtekommende kar. For tidlig å hisse seg opp tenkte jeg. Etter litt ble vi rådet til å ringe veihjelp. Joda, Pølsemakeren tok oppdraget og ringte. I andre enden møter han på en mann som kan sammenlignes med NRK profilen, den samiske Jan Olsen. Han var såååå treg,»ka du ska med bilen?» «Har du prøvd nøkkelkortet?» «Ska vi se ka vi kan gjøre?» Det varte og det rakk og vi tenkte mer og mer på kålroten som vi ikke fikk ut av bagasjerommet. Den skulle brukes i forbindelse med det som skulle bli en deilig klippfisk middag. For ikke snakke om den nye pannen vi hadde investert i for å være sikker på at fleske sausen ikke skulle svi seg.
P.s.dette blir en lang blogg men hold ut. Du vil ikke angre.
Pølsemakeren var tålmodig med samen i fra nord en lang stund, men så fikk han helt nok. Han var så lei av å lytte til han i andre enden. Det skjedde absolutt ingenting. Det var over hode ingen fremgang. Dessuten måtte Pølsemakeren i gang med middagen. Han hoppet i den gamle Volvoen vår,2008 modell, og kjørte for å kjøpe nye varer og ny panne. Jeg overtok dermed telefonen og tenkte som så at nå skal jammen samen få bli lei meg også. Dermed la jeg ut om alt vi skulle gjennomføre denne dagen. Alt fra kålrot, klippfisk, fleskesaus og bløtkake. Etter en stund sa han at han skulle sende bilberging til oss.
Etter nok en stund ringte bilbergeren. Han sa han hadde to oppdrag før oss, men så skulle han komme. Han regnet med at han var hos oss om en og en halv time. Jeg prøvde å påvirke han til å komme til oss litt snarere, men da var han bestemt og sa at de to foran meg var like viktige så jeg fikk bare klare å vente. Han sa videre at det var langt å kjøre fra Kopervik til Sveio så jeg måtte bare smøre meg med tålmodighet. Det var nå forbasket og tenkte jeg og kjente at jeg syntes synd på meg selv.
Okei, da fikk jeg bare nytte tiden til å pynte kaka og kaka ble pyntet i rekordfart. Stresset hadde bygget seg opp. Samtidig fikk jeg allikevel litt tid til å tenke. Klart de andre to før meg var like viktige. Se og skjerp deg, sa jeg til meg selv. Det var hverken selgeren, bilbergeren, eller samen i nord sin feil at vi ikke fikk opp bilen. Jaja, akkurat i øyeblikket slet jeg fortsatt med samen, men jeg bestemte meg der og da at jeg fra da av heller skulle se på dem som venner og ikke fiender.
Kaken var pyntet og fortsatt var ingen bilberger ankommet. Ok, da fikk jeg ta fatt på bad og toalett. I det jeg var i full gang ble jeg oppringt av bilbergeren som sa at nå var han ikke langt unna.
Og der kom han. Et fyrverkeri av en mann. Han hadde vært ute en vinternatt før og var klar for det meste. Fra nå av ble det slutt på å omtale han som bilbergeren, venner fra første stund Artur og meg, selv om jeg måtte svelge noen kameler. Han dømte nemlig den nye bilen min nedenom og hjem. Han hadde absolutt ingenting godt å si om EL-biler. Dette var hans tredje oppdrag med El-bil og med omtrent det samme problemet denne dagen,og enda var det tidlig på dagen. Det ble nok flere mente han.
Det varte og det rakk og han kom seg heller ikke inn i bilen. Han prøvde med de mulighetene han hadde, men etter en lang samtale med bilselgeren ble det bestemt at bilen måtte fraktes til verksted. Altså rett tilbake hvor den kom fra. Artur sa at det kom til å bli dyrt for da måtte han rekvirere en større bergingsbil som kunne ta den på planet.
Verkstedet bekreftet at slik måtte det bli og at de uansett tok kostnaden.
Artur smilte bredt og sa at denne jobben kom de til å tjene mye penger på. Tommelen opp fra han og tommelen ned fra meg. Selv om det ikke berørte meg økonomisk var det allikevel slett ingen ønskelig situasjon vi nå hadde.
Midt opp i alt dette styret kom det en syklist inni hagen. Han spurte om jeg snakket engelsk? « A litle bit»,svarte jeg. Så spurte han fint på engelsk om han kunne få litt vann i flaskene sine. «Ofcourse», icecold water», svarte jeg. I mellomtiden var også Pølsemakeren kommet hjem og jeg sa at han også måtte finne et par brusbokser til den stakkars syklisten. Deretter gikk jeg inn i kjelleren og fylte opp vannflaskene hans. På vei ut igjen stappet jeg hånda i fryseboksen og fant frem en ispinne til han. Han ble så glad og takket og takket. Skulle jo gitt han enda mer oppmerksomhet men tror ikke jeg fikk med meg at han syklet videre, en gang.
Det skjedde så mye på en gang. Er slett ikke vant til det her på denne gudsforlatte plassen.
Artur og meg som begge hadde biler fra 2008 var nå skjønt enige om at de var mye mer til å stole på enn flotte nye El-biler. Pølsemakeren bare ristet på hode av hele greia og fortsatte med forberedelsene til klippfisk middag og til å ta i mot gjester.
Det var nemlig slett ikke sikkert jeg var hjemme når gjestene kom for nå hadde jeg inntatt bergingsbilen og var klar til å følge bilen til verksted.
Vel fremme og bilen levert på verksted var det tid for å ringe tilbake til «samen» igjen for å få ordnet leigebil. Det var slik avtalen var. Tidkrevende greier dette her. Joda, jeg skulle få leigebil, men den stod på flyplassen så den måtte hentes der.
Før jeg rakk å bli fortvilet og altfor irritert sa bilselgeren som overhørte samtalen at han skulle kjøre meg ut til flyplassen. Han heter forøvrig Kristoffer og gjorde sikkert også det beste han kunne i denne situasjonen. Alle har regler og andre overordnede de skal forholde seg til. På veg til flyplassen hadde vi fine samtaler og i løpet av kjøreturen kunne også han anses som en venn.
Kristoffer fulgte meg inn på flyplassen og såg til at jeg fikk den hjelpen jeg skulle før han kjørte videre.
I luka til Sixt bilutleige traff vi på denne smilende dama som heter Ingrid. Hun var bare god hun. Utrolig fint å kunne møte på et slikt menneske når en ellers er litt misfornøyd med situasjonen en er i. Hun var til å bli godt humør av. En venn i nøden.
Så var jeg endelig på veg hjem i igjen i leigebil. Hjem til gjestene og hjem til vår årlige mini festival.
Jeg ankom omtrent 2 min. før de kom. Da er det jammen godt å ha en mann som står for all mat og tilrettelegging.
Som en velkomst fikk de alle et stort stykke av fløtekaka. Min kjære søster har nettopp hatt bursdag og som en tradisjon i familien er den blitt feiret med fløtekake med jordbær på. Denne dagen startet vi altså like godt med desserten.
Høydepunktet ble allikevel klippfisk middagen. Den var ubeskrivelig god, noe alle var skjønt enig om. Takk til Pølsemakeren.
Utpå kvelden var det klart for sommerens bingo. Vi klarer å lage mye løye ut av den og det er min svoger som er fast bingovert.
Som de voksne og anstendige menneskene vi er og alle fra relativt pent møblerte hjem, gikk vi tidlig til ro for natten.
Neste dag møttes vi til frokost før karene drog på sjøen for å trekke krabbeteiner, Min kjære bror kunne konstantere at det ble god fangst.
Vi søskenene må vel kunne sies å være over gjennomsnittet glad i krabbe.
Her kaster alle festivaldeltakerne seg over rensking og tilbereding.
Den som er aller gladest for et krabbemåltid er unektelig min kjære søster. Det er lite som kan måle seg med et krabbemåltid for hennes del og ekstra godt er det når den er fanget i Mølstrevåg. Hun setter stor pris på at svogeren hennes (min mann) gjør dette mulig.
Ut på ettermiddagen var vi alle mette og fornøyde. Ja, trette var vi også. Det tar på med festival i to dager til ende, men gøy og vellykket ble det. Vi kan allerede glede oss til neste år.
For min del ble det noen dager med hvile og restitusjon og samtidig bygge opp motivasjon til å følge opp bilsituasjonen. Jeg hadde ikke helt tro på at alt skulle gå av seg selv, uten oppfølging. Håpet jeg skulle ta feil selvfølgelig.
I bagasjerommet lå fortsatt kålroten og vi var redd for at den skulle begynne å lukte om vi ikke snart fikk åpnet bilen. Så gikk jeg der da i noen dager og maset om den evinnelige kålroten som måtte ut. Ikke helt usannsynlig at de hos forhandleren i disse dagene sa: «Der kommer hun med kålroten». Blir sikkert en snakkis på neste julebord.
Jeg tok ikke feil for det krevdes oppfølging. Blir sliten av sånt. Etter å ha nøstet litt opp i dette fikk vi endelig kontakt med rett person. Da skjedde ting fort og alt ble på stell igjen.
