Heldigvis er jeg utstyrt med en god porsjon humor. Noe som ofte kan komme godt med når det gjelder meg og det jeg foretar meg.

Jeg er så heldig å få låne denne flotte kompisen av og til. Han elsker å være med på alt av kjøretøy, som her når han får være med på en liten kjøretur på ATV. Han er så stolt. 

 Vi liker også begge å gå tur og han har slik et fint bånd som jeg kan feste rundt livet mitt. Ganske praktisk i grunn, da kan en ha hendene fri når en går. Det var varmt og fint i været og jeg kunne gå med t-skjorte og en lett og ledig bukse. Så var vi klar for tur.
Han er alltid litt ivrig i begynnelsen av turen og drar da gjerne litt i båndet. Det er helt greit. Jeg er vant til det. Vi to kjenner hverandre godt, etterhvert.  
Vi var akkurat kommet i gang med turen vår da jeg hørte en bil komme kjørende på grusvegen bak oss. Jeg snudde meg og registrerte at det ikke bare var en men to biler som kom.  Hunden var som sagt ivrig etter å komme seg fremover, men nå måtte vi  trå litt inn til siden og stoppe opp for at bilene kunne passere. Hunden er veloppdratt og gjorde som jeg ønsket av ham. Vi gikk inntil siden begge to og han satte seg fint ned. Det resulterte i at båndet ble slakt. Så slakt at jeg kjente at det falt ned langs bena mine. Jaja, tenkte jeg og stilte meg pent opp og vinket høflig til de forbipasserende bilene. Vi gjør gjerne det her på landet. Vi hilser på de vi møter enten de kommer i bil eller på andre måter. Så sto jeg der da, smilte og vinket. De vinket tilbake fra begge bilene, men jeg syntes de hadde et rart uttrykk i ansiktet. Javel, typisk byasser, tenkte jeg. De er sikkert ikke vant til at noen hilser på dem.
 

De kjørte videre og jeg bøyde meg ned for å ta opp båndet som hadde falt ned langs bena mine. Det var da jeg oppdaget det. Det var ikke bare båndet som lå der. Buksa mi som også var litt løs lå der også, sånn ca. rundt knærne.

Å hjelpes for et syn det må ha vært for de som kom kjørende forbi. Der i veikanten hadde altså jeg, en halvgammel dame fra landet, stått med buksa på knærne og vinket ivrig da de kjørte forbi. Jeg må innrømme at jeg ble dritflau og dro buksa raskt opp igjen, men uansett var det for sent til å bøte på skaden. Min trofaste turkompis så ut til å ta opptrinnet med knusende ro og dro meg bare videre bortover vegen på tur. Det var jo tross alt det vi skulle, på tur, så det var bare til å dra buksa opp igjen, feste båndet og traske videre.

God helg fra Pølsemakerfrue!

 

 

 

 

 

 

 

 

Det finnes en tid for alt, heter det. I dagens samfunn finnes det også en app for alt. En kan laste ned Apper med alt fra helse, aviser(nyheter), facebook, snap,spill,marine trafikk osv. Jeg kunne ramse opp i det uendelige. Vi bruker stadig oftere disse appene. Noen mer enn andre selvfølgelig og mange av oss bruker de jevnlig uten å tenke over det. Jeg er nok en av dem. Jeg er stadig innom for å sjekke aviser med oppdaterte nyheter. Her får en også en rask oppdatering på det meste. Noe viktigere og mer nyttig enn andre . En kan f.eks. lese av nye smittetall hver dag. Akkurat nå er smitten stigende har jeg fått med meg, ikke kjekt men det hjelper godt med vaksine, sier Nakstad.

 Mellom alle disse nyhetene popper det opp reklame og annonser. Jeg forstår selvsagt at det er en grunn for at det skjer. Alt som vi kan benytte oss av ,stort sett gratis, skal jo finansieres på et vis. Jeg forstår det. Det er bare det at det føles så malplassert noen ganger.

I det jeg leser om en særdeles tragisk hendelse som har skjedd, kommer det plutselig opp en annonse om hvordan en kan skaffe seg hvitere tenner. Hva skjedde nå, tenker jeg. Jeg er overhode ikke interessert i å skaffe meg hvitere tenner akkurat nå. Hvorfor måtte den annonsen presses inn akkurat her, midt i dette tragiske?

 Det går fint, altså. Jeg skal ikke være vanskelig.  Jeg kommer fortsatt til å forholde meg til det på en relativt grei måte, men at det føles malplassert, det står jeg ved.

Skulle bare lukke øynene litt. 
 
Min nyeste anskaffelse i denne verdenen av apper, er fra folkebiblioteket. Jeg har aldri vært flink til å benytte meg av bibliotekets tjenester. Når jeg nylig skulle oppdatere lånekortet mitt, ble jeg spurt om jeg fortsatt hadde fasttelefon og om jeg kanskje hadde fått meg e-post adresse, så noen flittig bruker kan jeg ikke kalles.Men nå har jeg altså fått installert app hvor jeg kan lese eller lytte til bøker, helt gratis. 
 

Jeg følte meg helt klar for en lydbok og lastet ned en lettlest serie med handling fra 1800-tallet om storfolk og fattigfolk. Tittelen på serien er helt uvesentlig å formidle videre. De handler stort sett om det samme alle seriene av dette slaget. Allikevel er det greit å låne øret til dem, synes jeg. Da slipper jeg iallefall å tenke på andre bekymringer den stunden. 
 

En ettermiddag la jeg meg ned på sofaen for å hvile. Skulle ikke sove, bare lukke øynene litt og lytte til lydboken. Jeg var allerede kommet et stykke i boken og hadde fått hørt om både storbonde, storfrue, fintauser, grovtauser, dreng og krambukar. I denne boken var storbonden snill. Frua var ond. Tausene ble tatt med vold av den skumle broren til storbonden,de ble med barn og avskjediget. Det var også en snill ung jente der, det bruker ofte å være det. 

Joda, her var alt som det pleide å være i slike serier, nikket jeg anerkjennende til meg selv, før jeg sovnet. 

 Omsider våknet jeg igjen. Jeg registrerte søvnig at jeg fortsatt hadde lyd på øret. Her hadde det skjedd mye. Den ene fintausa var tatt av dage, en grovtaus hadde født tvillinger hvor den ene døde under fødsel og en annen fintaus, den snille jenta, viste seg å være datter av storbonden.

Jeg skulle jo ikke sove og mente selv at jeg ikke hadde gjort det heller, men plutselig var det gått over en time.

 Min mann derimot kunne meddele at jeg hadde sovet veldig godt. Det hadde han hørt, sa han. 
 

God helg fra Pølsemakerfrue!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fjellet er vakkert om sommeren.

Veldig ofte, ja så og si alltid er vi opptatt av å komme oss fra a til b  og kjører dermed forbi utrolig mange fine plasser. Denne gangen derimot hadde vi bestemt oss for å gjøre det annerledes. Denne dagen skulle vi boltre oss i det Vinje i Telemark hadde å by på.
 

Vi ble ikke på noen måte skuffet. For et vakkert landskap og så fint de som bor og holder til her, lager det rundt seg. Her oppdaget vi en helt fantastisk nydelig natur, fine og artige utstillinger og koselige plasser. Nytelser for ganen var også å finne, både her og der.

Det var ikke alltid så greit å få problemer med bilen når en var på tur over fjellet før i tiden.

På vårt første stopp møtte vi på denne uheldige familien som antagelig var på sommerferie med bil over fjellet. Her ligger far sjøl under bilen for å prøve å reparere den. Jeg fikk lyst til å spenne litt i bena hans for å se om det var liv, men ble plutselig redd for at han skulle kvekke til å skalle hode i understellet.

En liten baby hadde de også med.

Pen i tøyet må det kunne sies at denne familien var, men det var vel gjerne slik på den tiden at var man på reise så tok man på det fineste man hadde. 

Det gjorde også min farfar da han syklet fra Haugesund til Oslo i 1928. Jeg er blitt fortalt at han da var ikledd konfirmasjonadressen sin. 
I dag har de fleste et rikt utvalg av klær i garderobeskapet. Vi kan kle oss i det som er mest praktisk for anledningen og heldigvis for det.

Kanskje bilen til familien ovenfor rett og slett bare var tom for drivstoff? I så tilfelle kunne gjerne denne tankbilen bistå.

Smart løsning.

Hvorfor ikke pynte opp med et gammelt badekar fullt av blomster, utenfor huset.

Eller slik som her hvor en gammel bukse er omgjort til blomsterpotte.

Det er kun fantasien som setter grenser har jeg hørt og dette er vel et godt eksempel på det.
 

Etter å ha hilst på disse raritetene, tittet vi innom utsalget her på Haukeligrend. En koselig butikk hvor en kunne få kjøpt alt fra nystekte sveler til juletrepynt. 
 

Etter koselige og morsomme inntrykk satte vi oss i bilen igjen og fortsatte mot Edland.

Nydelig natur sett fra bilvinduet.

Er det ikke vakkert? Jeg har sagt det før og drister meg til å si det igjen, hvorfor må vi sette oss på et fly for å komme lengst mulig bort når vi har så mye fint å oppleve nær oss? Jeg vet at mange rister på hode av meg nå og kanskje har de god grunn til det også. 
Jo, det er bare en fire fem timers flytur så er en på en plass med stabilt vær, hvor det er deilig og varmt hele døgnet. Billig mat og drikke hver dag, kvoten på taxfreen og alt det der. Det høres jo både fristende og behagelig ut. Hvis en da skal se på det som ikke er like positivt, noe jeg kanskje ikke skulle gjort, men våger meg til allikevel. En må ofte kjøre en time og vel så det for å komme til flyplassen. Der må en være minst to timer før avgang. En må stå i lange køer og forholde seg til alle regler og rammer rundt det å oppholde seg på fly og flyplass. Jo, taxfreen og kvoten kan kanskje friste, men hadde en ikke reist så hadde en faktisk spart penger ved å oppsøke nærmeste polutsalg på hjemplassen. 
Når alt kommer til alt så har en brukt rikelig av både penger og timer på en flyreise. 

Uff, nå var jeg negativ. Liker ikke å være det. Jeg er ikke bedre enn at jeg ganske sikkert kommer til å sette meg på et fly for å oppsøke varmere strøk igjen.

Håper du vil følge meg videre i denne bloggen for nå skal jeg dra fram det jeg har av positivitet igjen. 

Tilbake til vår biltur i Vinje. 
Vårt neste stopp gjorde vi ved Mjonøy camping. Her har vi sett på våre mange turer over fjellet at de frister med ferske bakevarer fra vedfyrt bakeri.

Selvbetjent bakeriutsalg.

Vi ruslet inn på tunet. Her var det virkelig koselig. Ganske raskt fikk vi øye på bakeriet.P.g.a. korona restriksjoner var det kun tillatt med 3 personer inne om gangen. 
Vi måtte ikke vente lenge før vi kunne bøye hode og bevege oss inn gjennom den lave døråpningen. 
 

Rikt utvalg av ferske bakevarer.

Her var det som å komme tilbake til gamledager. Vi ble møtt av en lun, varm og koselig stemning og ikke minst en aldeles deilig duft. 

Deilige fristelser.

Det var vanskelig å bestemme seg, men etter å ha funnet frem til hver vår herlighet bøyde vi oss og gikk ut av den lave døra igjen. På et lite blunk var vi tilbake til nåtida for nå skulle vi bruke Vipps for å betale for kakene. Vi vippset, og fant oss et fint bord ute under noen skyggefulle trær. Dagen var varm og solfylt så det var godt å kunne sitte i skyggen. Rundt oss var det flere andre som gjorde det samme. Her var det lite støy og bråk. Folk satt fredelig og avslappet ved bordene. De tok en bit av det de hadde kjøpt i det koselige bakeriet, tygget, tok en slurk av kaffekoppen og nøt smaken og atmosfæren.

Etterhvert kom kvelden sigende på. Vi hadde fått hvilt noen timer på hytta til nær familie og nå var vi klare for å prøve fiskelykken.

På veg til vannet vi skulle fiske i. Se så vakkert.

Ro i sjelen.

Så fint å bare kunne stå slik, se på solnedgangen og slippe snøret uti vannet. 

Du lurer kanskje på om det ble noen fisk. Nei, det gjorde ikke det men fint var det allikevel.

Vi har reist noen ganger over Haukeli i det siste og mange irriterer seg over vegarbeid, køer og lang ventetid. Jeg kan til en viss grad forstå dette. Det kan selvfølgelig være litt trassig å stå i kø med utålmodige barn i bilen. Kanskje en må gjennomføre både bleieskift og «dobesøk» eller det kan være voksne som sliter med helsen og som gjerne også er avhengig av hyppige toalettbesøk.

 Er en frisk, har ferie og egentlig veldig god tid så synes jeg ikke det er noen grunn til å klage seg. Jeg synes vi bør sette pris på at noen vedlikeholder veien for oss. Vi vil alle helst at veien skal være så bra som mulig når vi kommer i de fine bilene våre og skal raskt fra a til b. Nå kan vi glede oss over bedre vegstrekninger til vinteren. Det må vel være bra.

Et godt råd på tampen av bloggen.

Nyt en soft is i Røldal, før eller etter turen over Haukeli og legg bort all frustrasjon over vegarbeid.

P.S. Softisen i Røldal er kjempegod.

God helg!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tanker om livet!

Er det lettere å dømme og kritisere enn å være villig til forstå? 
Jeg tror mange av oss, jeg sier ikke alle, er snar med å dømme, og kanskje kritisere medmennsker istedenfor å tenke seg litt om først. Det er ofte en grunn for at det er slik det er. 
Er det noe vi alle vet så er det at ingen er perfekt. Hva er det å være perfekt,egentlig? Det tror jeg ingen, absolutt ingen kan svare på. 

Den dagen en går rundt og synes noe negativt om alt og alle kan det være nyttig å tenke om det kanskje er en god ide å forandre seg selv. Faktisk tror jeg at det da er på høy tid å forandre seg selv. Jeg er sikker på at en da vil få det bedre og en vil ha større respekt og aksept for andre. 
Det lønner seg som oftest å være raus. Er en stadig kritisk og kritiserende møter en som regel seg selv i døra en dag.

I sommer har jeg møtt flere unge som trives med jobben de har og synes selv at de står på og gjør en god jobb. Samtidig opplever de at sjefen aldri synes at det er godt nok. Felles er at de forteller om en godt voksen sjef som kritiserer og kjefter istedenfor å fortelle hvordan ting kunne vært gjort annerledes. 
Hva er det med eldre sjefer som har behov for eller føler at de må markere seg så sterkt?

Er det de unge jobbtakerne eller de eldre sjefene det er noe galt med? 
Ikke vet jeg, men jeg har en gang vært sjef selv og vet at jeg kunne gjort ting annerledes. Jeg ville aldri gått inn i en stilling som sjef igjen. 

Det er mange som ønsker å bli sjef,men det er ikke alle som tåler det. 

Alle mennesker er like verdifulle og som sjef må en være bevisst og villig til å bygge opp medarbeiderne istedenfor å risikere at de blir dratt ned. Det er vondt å være vitne til at noen sliter mentalt ,men det er enda vondere for de som gjør det. 

Ja, det kan jo være noe å tenke på for sure og vanskelige sjefer.

Selv i Norge, et av verdens beste land å leve i er det mennesker som lever for å overleve. De lever ikke for å leve. Det er trist å tenke på. 
Hva er det som gjør at folk ikke orker å leve?

Kan det være at vi forlanger for mye av oss selv og hverandre? 
 

Kanskje vi kunne bli litt flinkere til å være ærlige om hvordan vi har det?

Jeg tror at åpenhet,ærlighet,fortrolighet og oppriktighet kan hjelpe de fleste på vei til et godt liv. Folk rundt oss respekterer det meste når de VET, istedenfor å spekulere på hvordan det virkelig er.

En ting jeg er helt sikker på er at kjærlighet og oppløftende ord er godt for alle.

God helg fra Pølsemakerfrue!

• Det skal sies at jeg er ingen ekspert på mental helse, men erfaring,det har jeg.