Etter en ettermiddag sammen med to aktive og herlige barnebarn var vi klare for Festiviteten og Ingvard Wilhelmsen, med foredraget «Sjef i eget liv».

Ingvard Wilhelmsen er en norsk psykiater med hypokondri som spesialfelt. Han har hatt stillingen som professor ved Universitetet i Bergen og har i tillegg drevet landets eneste klinikk for hypokondere. Han har skrevet flere bøker om hypokondri og reist og rundt og holdt foredrag om temaet. Wikepedia.

Vi har hørt han før men det er allikevel like nyttig og interessant.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

På scenen står det klart et høyt bord som han kan støtte seg til og på bordet står en vann karaffel og et glass med vann. Det er alt han trenger for å stå rett opp og ned i 90 minutter for å formidle sine kunnskaper.

Publikum blir bergtatt fra første sekund der han kommer gående inn med sin rullator som sin trofaste følgesvenn. Da han var 35 år gammel ble han lam fra brystet og ned, rammet av transvers myelitt. Gjennom en infeksjon i ryggmargen ble han lam fra livet og ned i løpet av 8 timer. Han har brukt stokk frem til november i fjor. Da ble han nemlig plagget av isjias. Dette gav han enorme smerter i allerede ødelagte ben. Det var da hans datter påpekte at han burde få seg en rullator å benytte seg av det som et nyttig hjelpemiddel. Han vegret seg litt for det da han ville oppleve å føle seg gammel. Da svarte datter som også er psykolog:»Du er jo gammel» og det stemte jo. Han søkte dermed hjelpemiddel sentralen om å få gåstol. Han fikk like godt to i samme slengen og har aldri vært mer fornøyd.

Nå er han fortrolig med at han er gammel men han er slett ikke ubrukelig, sier han.

Hvorfor er mange av oss så sta og skal stritte imot det å bli eldre. Bør vi ikke være glade for å kunne bli gammel? Nå kan han godt tenke seg å bli kaldt for « rullator influenser».

Videre påpeker han at livet er et usikkert prosjekt og det er jo det. Vi ble alle født av to foreldre som vi ikke hadde mulighet for å velge selv. Noen av oss kommer heldigvis godt ut av det, andre ikke. Vi kan heller ikke velge hvilken sykdom vi engang evt. får. Er det mye kreft i en familie så er det ikke dermed sagt at du kommer til å dø av det samme. Du kan bli påkjørt eller skutt i morgen. Det er ingen som vet, så hvorfor gå rundt å være bekymret for slike ting som KANSKJE kommer til å skje, når det like godt kan skje noe helt annet. Så viser det seg faktisk at folk takler bedre ekte sykdom og alvorlige hendelser, enn tenkte. Det er slett ikke nyttig å bruke hverken tid eller krefter på slike bekymringer. Allikevel gjør mange av oss det, inkludert meg selv, men jeg øver stadig på å legge bekymringer til side og vil påstå at jeg er blitt bedre på det. Han sier videre at det er mange måter å vise de nærmeste at man er glad i dem, uten at vi bekymrer oss for dem hele tiden. Han for sin del gir sine nærmeste penger og viser dem på den måten at han er glad i dem. Har man ikke penger å bidra med kan en gi av tid og omsorg, sier han.

Vi har ikke økonomisk frihet til å gi våre nærmeste penger i tide og utide men vi har masse tid og omsorg å gi dem. Vi føler oss heldige som har denne muligheten. Jeg vil påstå, og som jeg vet våre nærmeste er helt enige i, at tid og omsorg er enda mer verdifullt enn penger.

Tidligere på dagen hadde vi besøk av disse to fine skattene. De er søskenbarn og veldig glade i hverandre. Den eldste er yngst i sin søskenflokk. Her får han føle på mestring og kjenne på hvor viktig han er for sitt yngre søskenbarn. Denne lille karen som klemmer sitt eldre søskenbarn er så kry og føler seg heldig som får være sammen med ham, stjerna i livet. Snart skal han bli storebror og da vil han få kjenne på følelsen av å være størst.

Vi er privilegert og heldige som får være en del av livet til disse små krabatene. Mine foreldre fikk aldri den muligheten. De døde så altfor tidlig. Våre barn har heller ikke hatt gleden av å ha besteforeldre rundt seg i oppveksten. De to eldste fikk ha en kjær og god farfar i noen få år. Dessverre så var de så unge at de sitter igjen med lite minner.

Våre barn/svigerbarn viser at de setter stor pris på og er takknemlig for å ha foreldre som er der for dem og deres barn. Det er slett ingen selvfølge at alle får oppleve det. For det er livet et alt for usikkert prosjekt til å kunne velge hvordan vi vil at livet vårt skal være.

Vi må ta det vi får og ha evnen til å leve med det.

God helg fra Pølsemakerfue!

Gode venner er gull vært. Veldig kjekt å bli invitert i selskap midt på en formiddag. Når en tenker på hvor travelt vi alle hadde det da barna våre var små så er dette rene luksusen, og for meg er dette som å komme i et luksuriøst hjem. Det er det sikkert for de fleste andre også. Det som er like fint og kanskje vel så fint er at disse menneskene som bor her er jordnære og gode mennesker som liker å samle venner. De liker å lage det koselig å ta vare på de rundt seg.

I stedet for å bli misunnelig har jeg heller med årene lært å unne andre lykke og suksess. Jeg lener meg heller tilbake og nyter å være der. Nyter å se forskjeller.Tenk så trist det hadde vært om alle hadde det likt.

Denne vertinnen er flink på interiør, flink på detaljer og ekstremt flink til å lage det koselig rundt seg. Hun har interesse for det og mulighet til det. Jeg har evnen til å lene meg tilbake å bare nyte. Jeg kjenner takknemlig for å være en del av hennes liv. Selv om vi ikke ser hverandre hver uke passer vi allikevel på å besøke hverandre ved bursdager og litt andre anledninger.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Hun elsker å få gaver og viser oppriktig glede når de skal pakkes opp. Hun er også flink med å gi fine og personlige kort. Jeg derimot gir sjelden kort sammen med gaver. Det er noe hun vet. Jeg tenker slik at hun vet godt hva jeg mener om henne og jeg kan heller si disse fine ordene når jeg gir gaven. I disse dager mistenker jeg at de fleste kaster disse kortene etter en stund allikevel. Jeg vil slett ikke påstå at hun gjør det men mange gjør nok det. Det er liksom blitt en greie mellom oss. Det kommer sjelden noe kort fra meg.

Når det gjelder interiør så er det nok ikke så mye å hente hos meg, men jeg glimter til innimellom og da får jeg litt oppmerksomhet. «Så flink du er og hvor fint det ble», «hvordan fant du på det?» får jeg som kommentarer. Da svarer jeg raskt og ironisk at de må selvfølgelig bare komme til meg om de trenger noen interiør tips.

Jeg er imponert av denne dama som til vanlig er i full jobb og samtidig alltid stiller opp for venner og ikke minst familien.

Noen dager senere var vi invitert til dette gamle og koselige huset. Her snakker vi forskjeller.

Mens det første huset som jeg skrev om ovenfor er 10 år gammelt så er dette av god gammel årgang. Det er over 100 år gammelt. Eierne bor like ved i et nyere hus men har valgt å ta vare på det gamle. Her ligger det masse minner, slår det meg når vi rusler opp bakken opp til huset. Her har mann, kone og tre barn bodd i mange år. Før de flyttet inn har kanskje andre bodd der. Det jeg vet er at de drev gård på gamlemåten selvfølgelig og jeg kan huske at jeg i ganske ung alder var hos dem og kjøpte egg. De drev altså også med eggproduksjon og det var helt vanlig å stoppe for å kjøpe egg hos dem. Alt var nok mye mer tungvint enn det vi er vant til,men jeg er ganske sikker på at de hadde det minst like koselig og hyggelig som vi har det i dag. Før var det flott å kunne eige å bo i eget hus. Nå har en ofte flere hus/hytter å benytte seg av.

Det var lørdag kveld. Ute var det surt regnvær og vi hadde kledd oss med regntøy og godt skotøy. Kjekt å besøke venner en kan ta beina fatt og gå til. Når en bor på landet er det langt mellom eventuelle gatelys. De skal du forresten lete lenge etter. Hva er vel koseligere da enn å ankomme et slikt fint gardstun hvor lyset skinner ut av vinduene.

Når en titter inn vinduet kan en skimte «gardskona» som fyller opp i glassene med velkomst drikke. Så innbydende og koselig. Vi kjenner at vi gleder så til å komme inn.

Det første vi legger merke til er kjøkken lampen. Ser du hva den er laget av? Ja, det stemmer. Hele lampen er dekket av stettglass, så fint og så kreativt.

Tenk alt som har hendt i denne koselige stua opp gjennom årene. Disse menneskene har nok opplevd sorger og gleder slik som oss andre. Jeg lukker øynene et lite øyeblikk og ser for meg at de går inn og ut av døra til gangen, mens de passer på å lukke døra, slik at varmen ikke skal trekke ut. Jeg kan se for meg lange og mørke vinterkvelder uten tv, hvor de kanskje har en liten radio av merket Kurér hvor de lytter til dagens nyheter og værmeldingen for neste dag. Bonden sitter i gyngestolen og patter på pipa si mens kona er er opptatt med å strikke et nytt par med lubber fra restegarn.

I det jeg er i ferd med å drømme meg helt bort er vi plutselig tilbake til virkeligheten igjen. Vi har alle fått et glass med noe godt i og kan virkelig føle den gode stemningen. I vedovnen knitrer det i tørr og god bjørkeved.

Fra stolen jeg sitter i har jeg utsyn til det som en gang var et lite kammers. Alle gamle hus med respekt for seg selv har et lite kammers hvor en kan trekke inn for å ta seg en liten middagslur.

Apropos middag. Vi fikk servert en deilig høst gryte med nybakt urte brød til. Det smakte helt fortreffelig. Vi ble godt mette og kunne nok så visst trengt en liten strekk på kammerset etterpå.

Etter middagen trakk vi oss tilbake til sofagruppen. Det fine bordet som vi satt rundt ble etterhvert kommentert. Vertinnen kunne fortelle at hun hadde kjøpt bordet i en bruktbutikk. Nysgjerrig som vi var måtte vi utforske det litt nærmere. Vi oppdaget at dette var et ganske så eksklusivt bord til å ha sysaker i og plutselig var jeg tilbake i drømmeland igjen. Der kunne jeg se for meg de pene fruer i de kondisjonerte hjem, som satt pent og pyntelig ytterst på kanten med samlet ben, i en rokokko stol ved et slikt bord og broderte.Det var omtrent det eneste de gjorde disse kondisjonerte fruene. Det var det eneste de skulle gjøre. Alt annet sømmet seg ikke. De måtte selvfølgelig på do innimellom og da gjerne utedo. Da unnskyldte de seg med at de måtte ut i et nødvendig ærend. Om de måtte forklare litt nærmere hvor de skulle brukte de ord som «avtrede». Det er da jeg kommer innpå dette med forskjeller og rang igjen. Hvor fin går det egentlig ann og bli? Når alt kommer til alt er det liten forskjell på Kong Salomo og Jørgen hattemaker. Vi er ikke finere enn at vi skiter med rumpa alle sammen. Hvis en ikke har utlagt tarm da, men det er slett ingen ønskelig situasjon å komme i.

Tilbake til virkeligheten igjen. Jeg kunne se tilbake på et kjekt formiddagstreff, og en like kjekk lørdagskveld sammen med gode venner. Alt sammen er nå pakket godt inn i minneboken.

God helg fra Pølsemakerfrue!

Se så fint det har vært ute mens jeg har ligget i senga mi i time etter time. Jeg har faktisk vært glad for at det har vært mange timer igjen til neste morgen, slik at jeg bare kunne ligge helt i ro lenge. Døgnet har gått i en evig døs og innimellom har jeg blitt forstyrret av intense smerter. Det er så pyton å ha disse dagene, disse periodene som setter meg helt ut av spill.

Det er ikke fritt for at jeg synes synd på meg selv når jeg er midt oppi dette. Det er så intenst. Selv om jeg har vært gjennom dette mange ganger før, hender det at jeg blir redd for at det ikke skal gå over.

Heldigvis har jeg god støtte og forståelse hos mine kjære, som denne gang har tatt bilder for meg som jeg kan bruke i bloggen. Jeg kunne selvsagt hoppet over hele bloggen denne uken, men så vil jeg også svært gjerne glede mine følgere hver fredag.

Vår eldste sønn som har vært på fjellet, på hytta sammen med familien sin i høstferien, foreslo at jeg skulle hoppe over denne ukens blogg. Da jeg ikke ville det sa han at jeg kunne legge ut et bilde. «Du vet jo det mamma at et bilde kan si mer enn tusen ord», sa han. Jeg er enig i det og han har helt rett. «Får jeg lov til å legge ut et bilde av deg?», spurte jeg. Da bare lo han og sa:»ta deg ut». Så gjorde jeg det da.

Samtidig blir jeg både rørt og takknemlig for at vi en gang ble velsignet med tre flotte og kjekke gutter.

Så er det heldigvis slik at verden går videre selv om jeg er ute av drift noen dager. Pølsemakeren er som regel operativ og har fortsatt stor arbeidskapasitet. Her er han i gang med å lage fiskekaker.

Han koser seg da. Resten av familien koser seg med å spise dem og hva er vel bedre enn hjemmelagede fiskekaker.

Ellers så er som mange vet hummerfiske i gang. Når en prøver seg på hummerfiske ender en veldig ofte også opp med krabbe. Noe vi har nytt godt av. Vi deltar ikke i hummerfiske, men fikk en dag en hel bøtte med krabbe av naboen. Selv om vi ofte fisker krabbe selv, sier vi ikke nei takk til et slik tilbud.

Dermed kokte Pølsemakeren krabben og her er hva jeg fikk servert.

Jeg er så heldig og har så mye å være takknemlig for. Allikevel synes jeg litt synd på meg selv når symptomene på sykdommen blir litt vel sterke.

Nå som helgen nærmer seg kjenner jeg på bedring og takk for det.

Dette ble en litt kort blogg men av og til får det være godt nok.

God helg fra Pølsemakerfrue!

En er svak og en er sterk. Vi er begge mesterverk – Vi lever 

Disse ordene som synges av Wenche Myhre forteller mye. Vi må huske å leve selv om livet kan kreve litt mye av oss til tider. Jeg har det så inderlig godt. Allikevel føles det som jeg til tider, og litt for ofte, kjenner på at livet krever, litt vel mye.

En skal spise sunt. En skal ikke drikke alkohol, en skal trene regelmessig og det er viktig å ha rutiner. Stå opp til samme tidspunkt, hver dag og legge seg til samme tidspunkt, hver dag.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Gjennom ungdom og tidlig voksen alder har en gjerne vært slank og fjong. Etterhrvert som en blir eldre gjør livsstil sykdommer sin fremtreden. I voksen alder må en gjerne av ulike årsaker starte på medisiner og svupp så er en 10 kilo, og vel så det, tyngre.

Jeg synes det er vanskelig å forholde seg til alle disse «kravene». Vanskelig å forholde seg til «det perfekte liv». Må vi klare det? Heldigvis er vi velsignet med masse gode medisiner som kan hjelpe oss med det ene og det andre. Medisiner som kan forlenge liv. Medisiner som gir oss en bedre livskvalitet. Har vi egentlig noe å klage over? Nei, vi har vel ikke det, men jeg er nå en gang bygd slik at jeg føler på presset.

Samtidig prøver jeg å være bevisst på å leve godt den tiden jeg har på denne jord.

En er frisk og en er syk. En får stå og en får stryk. Vi lever  (Wenche Myhre).

Vi er alle forskjellige og vi må gjennom forskjellige faser i livet som vi er nødt til å takle. Det kalles å leve. Alt er en del av selve livet.

En veldig god del av livet er å kunne være sammen med denne fine gjengen. Et trygt og godt vennskap,helt fra tidlige barne år. Det er verdifullt.

Vi er fortsatt lekne og har det veldig gøy sammen. Sist helg tilbrakte vi på Floke hytta Horda -Kåre.

Hvis vi blir helt stille nå, kan vi høre hjerte slå.
Vi lever (Wenche Myhre).

For en plass, for en utsikt og for en opplevelse.

Det er mye å ta inn over seg. Det er nok og bare være der. Være i nuet. Det hele blir litt overveldende. Selv vi blir rolige i slike settinger. Vi bare nyter øyeblikket og lader batteriene.

Etter et godt måltid taco gikk praten om løst og fast, mens vi nøt utsikten.

Etter mørket hadde senket seg gikk vi inn på en app for å følge med på hvilke båter som gikk forbi. Da gjettet vi litt på hvilken type båt, hvor mange knop den gikk osv.

Det ble en rolig kveld og da klokken var 22.30 hadde alle sammen krøpet under dyna.

Hardt å våkne neste dag,

men så fint å våkne til flotte regnbuer.

Om vi var rolige kvelden før, var vi adskillig mer aktive dagen etter. Her sjekker en av mine gode venninner hvilken størrelse det er på jakken. Jeg hadde nettopp kommentert hvor fin den var og lurte på om jeg skulle kjøpe en lik.
Min gode venninne kunne fortelle at den var av ull, kjøpt på Spar Kjøp og av størrelse extra lekker (XL).

Etter en deilig frokost var det tid for en aldri så liten morgen dans.

Ingenting å utsette på stil og innsats.

Etter en fornøyelig morgen stund gjorde vi rent etter oss og tok bena fatt for en gåtur tilbake til parkeringsplassen og bilene våre.

Tusen takk for oss Horda-Kåre. Vi kommer veldig gjerne igjen.

God helg fra Pølsemakerfrue og hennes spreke venninner!