Deilig med vår.Da kommer alt frem igjen.Vi er ute, og nyter det å kunne være ute.
Det var nettopp en slik dag.Deler av familien var samlet og vi spiste grillmat og koste oss. Noen var opptatt med båtvask andre sprang etter hønene og noen spilte krokket. ATV’en eller firhjulingen som vi kaller den,sto også fremme til fri benyttelse.Siden alle andre var aktive så kunne jeg saktens gjøre et stunt jeg også. Dermed satte jeg hjelmen på hode,skrevde over setet på firhjulingen og kjørte av gårde på marka et stykke fra huset.Jeg freste rundt i bånn gass (ihvertfall syntes jeg at det gikk fort).
Tenk hvor kjekt det er for mine sønner å ha en så tøff mor som bare hiver seg på firhjulingen og kjører av gårde, tenkte jeg. Jeg måtte snu meg og se om de sto og så på den tøffe moren sin. Joda, det såg ut som de fulgte med. Yes! Men det å se seg bakover mens en kjører fremover har sjelden eller aldri vært særlig fornuftig. Det var det heller ikke denne gang. Fokuset mitt var slett ikke der det skulle være – og brått stoppet doningen opp og jeg sto bomfast i gjørma. Iført crocs hoppet jeg av og prøvde febrilsk og skubbe den utav igjen,men helt uten hell.Ville jo helst klare meg selv men nå kjente jeg at jeg begynte å bli ganske utålmodig og irritert. Nå var det plutselig ikke så viktig å klare seg selv lenger— nå ville jeg ha hjelp.Hvor var mine sterke sønner? De måtte da kunne hjelpe sin mor i nød.Jeg kikket opp og bort på dem. Da såg jeg at de gjorde seg enig i form av blikkontakt, hvem som skulle komme sin mor til unnsetning. For den sterke karen som kom, såg det ut som den enkleste sak av verden å få firhjulingen ut av gjørma.
Jeg tuslet derfor hjemover i surklende crocs (ja,jeg kunne sikkert valgt et annet skotøy), gikk inn i vaskekjelleren og fant meg et par tørre og gode sokker og skikkelige sko. Da jeg kom ut igjen stod min reddende engel og vasket firhjulingen som den «tøffe» moren hans nettopp hadde brukt.
Det må kunne betegnes som en drøm når en kan oppleve så flott natur rundt seg.
Her ligger det historie om mye vær og vind.Vær et det mye av her på Vestlandet men i dag er det flott, helt ubeskrivelig flott og det veier opp for alle andre sure dager.
Gammelt og nytt. En kan oppleve/oppdage mye spennende, flott og spektakulært fra en robåt. En kan kjenne at stresset blir sterkt redusert og inntrykkene desto mer beriket. Godt for kropp og sjel. Vil kunne påstå at dette gir helsegevinst.
Har du tid og anledning så vil jeg anbefale deg å lytte til Tonje Unstad «Æ ror aleina«.En fantastisk sang som forteller mye.
Lun vik og ganske uberørt.
Naust fra gammel tid.Her ligger det mye arbeidsinnsats. Jobben de gjorde må ha vært av god kvalitet for dette har stått i mange år og er tilnærmet vedlikeholdsfritt.
Denne har kanskje vært på sin siste reis og blir liggende akkurat her resten av sin tid.Ligger nok mye historie fra gammel tid i denne båten også. Kan bare tenke meg at den ble brukt til matauk i form av fiske og at de rodde til butikken for å handle.
Nå har jeg delt litt av mine opplevelser i dag.Håper de var litt til glede for deg også.
Nærtur er ingen nedtur. For meg er det heller en opptur. Jeg føler det trygge og gode i nære omgivelser.Slik har det egentlig alltid vært, og det ble enda mer forsterket etter at jeg var i en ulykke på reise som 11-åring.
21.Januar overnattet min mann og jeg i skogen ikke langt fra huset vårt. En god opplevelse, som for meg gir mestringsfølelse.
Den 40 år gamle soveposen min gjør fortsatt nytten.
Pannekaker stekt på stormkjøkken smaker ekstra godt.
Tenk litt på alle mulighetene vi egentlig har nå i disse corona tider. Tenk det vakre landet vi bor i.De aller fleste av oss har tilgang til flott natur nær hjemmet. Benytt deg av den. Her kan en senke skuldrene, stresse ned, puste godt inn og bare nyte.Det er verdifullt. Jeg kan ramse opp mange fordeler med turer i nære omgivelser, men en av de beste og enkleste er at det krever lite forberedelser og kan taes på sparket. For meg krever det mye energi og krefter med lange reiser, flyplasser og fremmede omgivelser.
På fisketur i min egen robåt.Vi har flere båter men denne er bare min.Her finner jeg roen.De andre båtene våre har motor.Det skal det aldri være på denne.
Ut fra mine blogginnlegg kan jeg virke som en aktiv person som finner på mye rart.Det må jeg være ærlig på at jeg slett ikke er.Jeg lider av kronisk utmattelse og er veldig mye mer i ro enn aktiv. Innimellom er jeg dritdårlig. Da er jeg hverken sosial,morsom eller snakkesalig.De dagene lar jeg renne i elva fortest mulig.Jeg velger å fokusere på det som gir meg glede i livet og har bestemt meg for å samle på opplevelser.
I går hadde jeg fødselsdag.Hurra! Det er ingen selvfølge for noen å bli et år eldre.Derfor gleder jeg meg over hver bursdag og synes ikke det gjør noe å fylle 52 år.Alternativet er ikke noe å trakte etter.
Mitt barnebarn som går i fjerde klasse hadde heimkunnskap hjemme i går,siden skolen nå er stengt.De timene benyttet hun til å lage bursdagskake til meg.Den var skikkelig fin og veldig god. Slike opplevelser varmer et farmorhjerte.
Lev livet på en måte som bare DU kan og sørg for at det gjør deg godt.
Jeg husker når jeg var liten og fikk sitte ved farmor’s kjøkkenbenk å se hva hun drev med.Det var på denne kjøkkenbenken «alt« foregikk. Det var fint å kunne sitte å studere henne når hun stod der i forkle sitt og laget mat eller gjorde håndarbeid.Den beste middagen hun laget var plopfisk.Etterhvert så skjønte jeg at det ikke het plopfisk men plukkfisk, men det var ikke før jeg ble voksen.Jeg var sikker på at hun sa plopfisk og syntes at det var helt naturlig,siden det plopet i pannen når den kokte.
Jeg kunne ikke fordra løk når jeg var liten og var helt sikker på at i farmor’s «plopfisk» fantes det ikke løk.Den var jo kjempegod, verdens beste faktisk. Der gikk jeg fem på gitt. Det har jeg også skjønt etter at jeg ble voksen. Hun hadde nemlig masse «deilig» løk i.
Hun var også flink med håndarbeid og sydde bl.a. flotte hatter og lampeskjermer. Yndlingsfargene var hvitt og blått.Hun snakket egentlig ikke bokmål men når hun skulle si fargene,pyntet hun ofte litt på dialekten.
Jeg var liten og så opp til min farmor og alt hun kunne.
Noe hun hadde problemer med var å tre nålen når hun skulle sy.Hun hadde også problemer med det å åpne plastposer.Du vet slike plast/brød eller fryseposer som en drar av rullen.
Da spurte hun alltid om hjelp fra lille meg.Farmor som var så flink til «alt»,også måtte hun ha hjelp av meg til dette. Noe så enkelt ville jeg da alltid komme til å klare.
Nå sitter jeg her med grå stær på begge øyne og sliter med å få tre nålen. Det samme gjelder når jeg skal åpne posene.Husker jeg kunne irretere meg over at folk strevde med akkurat det.
Det er påske og alt er litt annerledes enn det pleier her hjemme. Det er gjerne slik i ferier.
Barna (som nå er godt voksne) har vært hjemme på besøk hos mamma og pappa og vi har kost oss med gode middager.
Etter måltidet har de alle bidratt til å rydde av bordet.Etter at pappen pådro seg en skade i ryggen rett før påske og med ei mamme som lider av kronisk utmattelse, var det helt naturlig for dem og ta i et tak.
Bordet ble ryddet, ting ble satt inn i kjøleskapet og oppvaskmaskinen ble satt på.Alt såg tilsynelatende veldig fint ut.
Neste morgen kom vi ut på kjøkkenet og skulle gjennomføre våre faste rutiner. Pappen tok ut flaska si med tran og tok sin daglige klunk, så var det min tur. Hvor var min flaske? Den stod nemlig ikke på sin vanlige plass.Jeg kjente at jeg ble urolig.Den pleier jo alltid å stå i enden av den nederste hyllen.Nå var den ikke der. Jeg har til og med merket den med min forbokstav på korken for å kunne ha den helt for meg selv. Jeg deler det meste med min make men å dele tranflasken er helt uaktuelt.Det er krevende og fælt nok å drikke av min egen. Hvor var den blitt av nå? Jeg lette høyt og lavt men laaangt inne og bak noen rester av kyllinglår fant jeg den.Phu! Det var faktisk litt godt å se den igjen.Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle si om å se en flaske med tran.Endelig kunne jeg ta mine daglige spiseskjeer med tran.Etterpå satte jeg den på sin faste plass og dagen kunne fortsette.
Ikke lett når barna kommer hjem og roter i tingene våre.
Som en god venninne av meg pleier og si: dette var et eksempel på et luksusproblem.
Nå nærmer påskedagene seg og vi kan håpe på godt vær og fine dager.I dag har vi ingen grunn til å klage på været her på Vestlandet.Vi våknet til en STOR SOL på himmelen.Det gir glede og den har vi alle lov til å nyte.Tenk så flott.
Stod opp grytidlig i dag. Noe som min kropp langt fra er vant til,men i dag hadde vi bestemt oss for å komme oss tidlig på butikken for å handle.Greit å være litt taktiske .Regner med at det blir flere folk i butikkene senere i dag så vi var der kl.07.10.Ikke verst det. Vipps så var vi ferdige med påskehandelen. Synes folk generelt er flinke til å holde avstand og forholde seg til det myndighetene har anbefalt. Må selvfølgelig også gi masse skryt til de butikkansatte.Hyggelige,smilende og positive så tidlig på morgenen. Hurra for dere!
Nå har jeg allerede tatt dagens tur og fått hengt opp et par figurer til glede og motivasjon for påskens turgåere.
Hold ut hold sammen, slå ring om det vakre som finns,som Jahn Teigen så fint sang.
Ta vare på deg selv, hverandre og den verden vi lever i.
Tenk å bli gravid i en alder av 52 år. Nå blir virkelig livet mitt snudd helt på hodet. Hadde ikke i min villeste fantasi trodd at noe slikt kunne skje. Håper på trøst og omtanke av dere alle i tiden som kommer.
