Denne gangen kommer det ikke så mye fra meg. Har rett og slett ikke kapasitet til det.
Siden før jul har jeg vært i en prosess med rotfylling. Tirsdag denne uken skulle være siste gang.MEN på fredag skulle Pølsemakeren og jeg kose oss med reker. Jeg har vært redd for at det skulle skje noe med den tanna før alt var reparert, men tenkte at reker er mykt og trygt å spise.Den gang ei. Det hadde nemlig lurt seg inn et hardt skall fra en eller annen del av reka. Jeg hørte og følte et knekk og der var tanna delt i to.
Heldigvis så hadde jeg jo allerede avtalt time hos tannlegen noen dager etter. Han tok vel imot meg og var klar for dagens rotfylling, da jeg kunne meddele at hele tanna sprakk p.g.a.en reke.
Sammen kom vi frem til at tanna måtte ut. Den måtte opereres ut. Kompliserte greier dette her.
Nå er jækelskapet ute. Jeg er glad og takknemlig for hjelpen jeg fikk. Snill og veldig flink både tannlege og assistent. Godt og betryggende å bli tatt vare på og stelt med av flinke folk.
Dette skulle jeg sikkert tatt på strak arm. Noe både tannlege og assistenten mente at jeg gjorde. Jeg var en perfekt og eksemplarisk pasient, mente de begge.
Jo, jeg lå dønn i ro og lot dem gjøre jobben sin. Det var faktisk ikke alle som gjorde det, sa de. Allikevel skulle jeg ønske at jeg var like perfekt etter at jeg kom hjem, men nå er jeg helt utmattet og ligger dønn i ro her også. Nå jobber jeg med å komme meg på bena igjen. Skal nok klare det denne gangen også.
Det hjelper også på å ha et fantastisk snilt barnebarn som lager deilig smoothie til Farmor når hun ellers ikke klarer å få i seg så mye annet.
Ser ikke dette lovende ut? En bra start på det nye året,tenker du kanskje. Jeg skulle ønske jeg kunne svart et høyt og tydelig JA på det. Dessverre er det slik at skinnet bedrar. Eller rettere sagt så bedrar både skinnet og bildet i dette tilfellet.
Målet for denne kvelden var nemlig å treffe alle klubbvenninnene, spise god mat, spise kake og skravle. Så hender det at vi slår til med litt håndarbeid også. Kjekt og endelig være i gang igjen.
For å nå det målet måtte vi kjøre langt og lenger enn langt. Nei, det var vel å overdrive litt, men med et forrykende snøvær og glatt føre så føltes det litt slik. På messenger utover dagen begynte den ene etter den andre av oss å syte. Ingen hadde egentlig lyst å kjøre, men helst sitte på. Etter litt frem og tilbake var det jeg som til slutt vant i det store lotteriet om å bli kveldens sjåfør. Helt greit det. Vanligvis kjører vi i flere biler da vi bor i forskjellige kommuner, men denne gangen kjørte vi innom byen og samlet oss sammen i en bil. Kan tro det ble trivelig. Det ble så kjekt at nesten all frykt for glatte veier forsvant. Turen gikk fint den.
Selv om det var høylytt og svært så livlig i bilen, hadde vi fortsatt vett til å kjøre forsiktig. Det føltes som å kjøre på et vaskebrett og da mener jeg bestemt at en må ta det med ro i trafikken. Allikevel blir jeg stadig overrasket og stiller meg undrende til at noen ikke klarer å holde avstand. Det virker som at de av gammel vane «må» ligge helt oppi ræva på bilen foran.Når jeg tenker på alle som stadig kjører på den måten er det bare flaks at det ikke oftere går galt.
Jaja, nok om det. Omsider var vi fremme. Like hele alle sammen.
Vi kom til duk og dekket bord. Hvor herlig er ikke det. Denne kvelden ble vi servert deilig Thai-kyllingsuppe. Litt spenstig rett for vår årgang. Det er slik som ungdommene liker, og det var et av våre fantastiske avkom som hadde bidratt med oppskrift av suppa. Den falt virkelig i smak hos oss alle. En skal ikke se bort fra at vi prøver oss på denne flere ganger.
Gode og mette, beveget vi oss videre inn i stua og plasserte oss godt i sofaen med forventning om enda mer oppvartning.
Det var da dette vidunderet av en treningsmaskin ble dratt frem på gulvet. Oppfordringen var at den burde prøves. Joda, med litt skrekkblandet fryd var det bare til å kaste seg ut i det.
Puff,er det noen sak? Går jo som en lek dette.
Joda, det gikk greit å skyve seg fremover, men hvordan i alle dager trekker en seg tilbake igjen?
Så var det eksperten av oss. Etter en skade har hun trent seg opp igjen og trener jevnt og trutt. Her har vi andre noe å lære.
Det vi har felles er at vi er godt voksne damer som har vært ute en vinternatt før. Vi har masse livserfaring på godt og vondt. Det er lenge siden vi kunne smykke oss med tittelen jomfru, for å si det slik.
Utfordringer tar vi også på strak arm. Har aldri vært vanskelige vi, bare litt sytete innimellom.
Endelig var det klart for kaffe og kake. Denne nytelsen har navnet, Budapest-rull. Som en kan se av fatet ble det gjort et stort innhogg i denne herligheten, men så hadde vi jo trimmet også.
Ikke nok med det, men mens vi satt og spiste kaken som vertinnen hadde laget, ringte det plutselig på døra. Der stod de som bor i kjellerleiligheten. De er fra Ukraina. De hadde hatt bursdagsselskap og ville overbringe litt av restene.
Da vi kjørte hjem var vi enige om at det hadde vært en kveld med internasjonal opplevelse, med retter fra Thailand, Budapest og Ukraina. Den hadde ingen av oss sett komme på forhånd.
Nå sitter jeg her og er gangsperr i magen. Om det kommer av «all» treningen eller av all maten skal være usagt.
Jeg er faktisk det. Jeg er drittlei store måltider og feiringer opp og i mente. Nå får det være nok for en stund. Ikke nok med at det har vært jul, men bare noen dager etter at jula ble kastet ut, var det tid for ny feiring. Da var det bursdags feiring for far i huset. Jeg kjente at jeg nesten ble litt irritert, men så tenkte jeg at han kan jo ikke noe for at han en gang ble født rett etter jul. Med relativt god selvinnsikt snudde jeg surskapen min om til å bli så positiv som jeg klarte.
Det at «eg e dritalei»,som vi sier her på Vestlandet,kan nok høres litt voldsomt ut. Kanskje var det bare for å skape en god overskrift? Tja, det er nok litt sannhet i det. Jeg har sett det på nettet. Overskriften gjør meg nysgjerrig og når jeg har lest hele stykket, ser jeg at det slett ikke var i nærheten av den dramatikken som overskriften skapte i hodet mitt.
I fare for og kunne miste både familie og venner må jeg poengtere at jeg elsker å være sammen med dem, og jeg ser frem til flere høytider og feiringer sammen med dem alle.
De neste dagene skal helsa prioriteres, noe jeg allerede er i gang med. Den beste medisin for å komme til «hektene» igjen er å få komme ut i naturen. Bilde tatt 09.01.24
Lek utenfor lavvoen.
Det er flest hverdager. Det er jeg takknemlig for. De er ofte de beste. Vi har fine, men kalde dager på Vestlandet nå. Dagene begynner og bli lysere og det er godt å få være litt ute. Besøk av barnebarn er det alltid rom for hos farmor og farfar. Det inngår absolutt som prioritering av helsen.
Målet er litt aktivitet/ opplevelse hver dag. Noe som gjør godt for kropp-og ikke minst sinn. Her kokes det vann på kvistbrenner for en enkel og rask kopp med kakao.
Så var kakaoen klar og med litt sprutekrem på toppen smakte det helt fortreffelig. Vi hadde en så fin stund, og mens vi satt der og småpratet, bestemte vi oss for å spise middag i lavvoen neste dag.
Og middag ble det. Pølser stekt i stekepanne på kvistbrenneren. Helt topp det. Maten smaker ofte best ute.
Ja, farmor (jeg) liker godt ketchup. Det har aldri vært noen tvil om det.
Selv om vi har kost oss sammen med barnebarn har jeg også hatt dager med egenpleie. Det gjør godt. Jeg har behov for begge deler for å kunne begrense psykiske og fysiske smerter.
For meg er oppmerksomhetstrening et viktig og nyttig redskap. Se så vakker naturen rundt oss kan være.
Naturens kunstverk på en kubbe av bjørkeved.
Kalde vinterdager er ideelle for motorsag og vedhogst. Det er noe min kjære tar seg av.
Og takk for det. Det gjør at jeg kan sitte foran ovnen, og varme kalde føtter,og kjenne på hvor heldig jeg er som har det så godt.
Søndag 07.Januar blir han pensjonist helt på ekte. Han har fått smake på pensjonist tilværelsen noen år,men nå blir han altså ekte pensjonist.
—————————————————————
Du kan få honnørrabatt dersom du er over 67 år, uføretrygdet, blind eller svaksynt. Du må ha med legitimasjon. Hvis du har kortet «Honnørrabatt Tilleggslegitimasjon», må du også vise dette
Honnør er en militær hilsen som indikerer respekt.
—————————————————————
Denne informasjonen finnes på nettet. Ved fylte 67 år har en krav på honnørrabatt. Jeg tyder det slik at vi skal vise honnør/ respekt til pensjonister som en takk for alt de har gjort for samfunnet gjennom et helt arbeidsliv. Jeg synes virkelig min egen Pølsemaker fortjener all honnør for alle tunge tak han har tatt gjennom alle disse årene. Hurra for Pølsemakeren!!!
Hvordan blir livet som pensjonist? Kanskje det blir litt slik som det er skrevet i diktet nedenfor.
PENSJONISTVASK
Som Pensjonist har eg det kjekt
For eg har så mange slags prosjekt.
Så dagane går veldig fort
Stundom synes eg dei blir for kort.
Prosjekta er ofte av ein slik art
At eg både lukta og blir litt svart.
Så det eg gjer når dagen er slutt
– Eg besøker dusjen et par minutt.
Eg veit at det finst dei som seie
At eg burde satsa litt på personleg pleie.
Og løysinga kom som bestilt.
På bensinstasjonen sto det et skilt:
»Pensjonistvask på torsdag»
– «med 50 prosent prisavslag!»
Eg reiste på sykkel og hadde med
Eit sett med nyvaska underkle.
Dama bak disken kom med ein anbefaling!
»understellspyling utan ekstra betaling,
For der fins mange sprekker og høl
Som du ikkje kjem til når du vaskar sjøl.
Hugs å legga ned antenna, for det er lite kjekt
Viss den av ein børste blir knekt!»
Eg sa: Det er ingen fare, som du forstår.
Den har ikkje vore oppe på mange år.
Eg betalte kontant og fekk lappen min
Og dama forklarte kvar eg skulle inn.
Dei andre pensjonistane var nok litt seine
Så der var ingen andre.Eg var heilt aleine.
Eg kledde av meg og så trykte eg på start
Og då skjedde det ting i ein rasane fart.
Det er vanskeleg å fortelja om det som hende.
Eg såg ikkje alt, men det meste eg kjende.
Eg blei spyla og skrubba på hender og fota
Og frykta at håret blei reve opp med rota.
Eg var som ein astronaut i eit vektlaust rom.
Eg slost mot børstar og såpeskum.
Understellspyling: Ja, då miste eg mest pusten.
Til slutt blei eg sprøyta med «Tectyl» mot rusten.
Og vondt var det då eg skulle gå,
Ja, det var heller ikkje mykje eg kunne sjå.
Eg sykla ikkje heimatt, nei, eg gjekk.
For huda på baken var nesten vekk.
Og viss du spør kva eg gjer no
Eg ligg på foring og tar det med ro.
Neste gong me møtes, er eg rein skal du sjå.
Kor lenge det varer, det lurer eg på.
Men om eg atter blir skitten og grå
PENSJONISTVASK skal eg aldri meir prøva meg på.
Jostein Kvithaug
En hyllest til Pølsemakeren og alle andre pensjonister fra Pølsemakerfrue.
