I helga har det skjedd saker og ting i hønsegården. Høna JoSåFine har begynt å utagere. Hun har begynt å menge seg med høna DritFine. Sammen er de ute «på livet« og trosser grenser for innetid om kveldene.De sniker seg vekk så godt de kan og påvirker hverandre med å finne på fanteskap. Her har vi mye å jobbe med i tiden fremover.
Da hunden «Melvin» kom på besøk stormet høna «DritFine» mot han og ville sloss. Slik oppførsel er totalt uakseptabel og vil bli slått hardt ned på. I verste fall vil hun bli omdøpt til «DritStygge».
Jeg har heldigvis ikke vært innlagt på sykehus mange ganger, men må man så må man og jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte legges inn og var så dårlig at jeg bare var takknemlig for at noen tok vare på meg – noen ganger må det bli slik. Selv den sterkeste,tøffeste og mest selvstendige kan trenge hjelp av og til. Med en CRP som sprengte hele målingen var dette ikke til å unngå.
Jeg lå på akutten i veldig mange timer den dagen og det må jeg bare si at det er en forferdelig trist plass. En ligger bak forheng, er sårbar og veldig syk og hører mye som en godt kunne vært foruten. De menneskene som jobber der må en bare ta av seg hatten for. De springer som piskede rotter og er helt fantastiske.
Dette som jeg nå skal si mener jeg og du må bare legge deg det på minnet:»Hvis jeg en gang blir styrtrik skal en del av pengene gå til denne avdelingen, for å lage den litt triveligere og mer funksjonell, både for ansatte og pasienter».
Så der lå jeg da i 8-9 timer uten å få tilbud om noe å spise,egentlig ville jeg ikke ha noe heller men det hadde sikkert vært bra for magen og få noe å jobbe med.Vann hadde jeg med selv.
Det var fredag og utpå kvelden ble jeg flyttet til medisinsk avdeling.Det var så godt å få eget rom og stillhet.Døren til rommet sto åpen og det var da jeg hørte felespill fra gangen. Hvor i himmelens navn er jeg kommet nå, tenkte jeg. Joda, inn på rommet mitt kom en felespillende prest og sa smilende:»så du må tilbringe helgen her du stakkar». Jeg kjente at jeg ble akutt livredd for at han skulle by meg opp til min «siste dans» og pakket dyna godt rundt meg. Heldigvis så ønsket han meg bare god bedring og tuslet videre med fela si til neste rom.
Etter en stund fikk jeg besøk av min bedre halvdel. Veldig godt å se han. Han hadde handlet lesestoff til meg men jeg kjente at jeg var for syk til å lese. Han hadde mer i posen og drog frem en brusflaske. Jeg elsker Pepsi Max og det vet han veldig godt men hva kom opp av posen? Joda, Ninja Turtles brus. What? Skulle plutselig begynne å drikke Ninja Turtles brus nå som jeg var syk,liksom?Jaja, han gjorde det nok av beste mening velger jeg å tro.
Neste morgen ble jeg trillet ut på gangen med beskjed om at en dame som måtte isoleres, trengte «mitt» rom. Så ble jeg fortalt at det var de som var enklest og kjekkest å forholde seg til som måtte ligge på gangen. Det skal ikke mer til å smigre meg så jeg var fornøyd jeg.
Som dagene gikk begynte jeg å trenge mer av både truser, t- skjorter og joggebukser. Dette måtte min mann fikse. Noe som han gjorde etter beste evne. Jeg tok derfor på meg en selvlysende t-skjorte med noen malingsflekker her og der. Det var da det kom fra den ene sykepleieren: «Vi skal nå klare å finne deg igjen om du skulle bli borte for oss i dag».
Det nærmet seg visitt tid og etter å ha ligget her et par døgn var nå formen min stigende, og fruen (meg) hadde god oversikt på hvor både fru Monsen og herr Gustavsen lå.Det var bare å spørre meg.Jeg hadde full kontroll.
Denne dagen glemte de for andre gang å ta blodprøver av meg og jeg tenkte at nå må jeg selv ta ansvar for at det skal bli gjort. Jeg hadde mast noen ganger men nå måtte jeg gå til mer drastiske tiltak, så jeg sa: « Det er helt greit for meg at jeg ligger her som en selskapsdame på gangen». Da ble det fortgang i prøvene og jeg ble utskrevet neste dag.
I går var det klubb sammen med barndomsvenner. Vi har holdt sammen helt siden vi var små og sprang gjennom gresset med folleskjørt, knestrømper og røde lakksko. Vi var nette, lekne, spretne, uskyldige og vakre. Det meste av det har forandret seg med tiden men lekne vil jeg påstå at vi fortsatt er. Når det gjelder noe av det andre så blir vi like overrasket hver gang vi ser oss selv i speilet.
Flere av oss er yngst i søskenflokken. Mest sannsynlig skulle vi bare vært en skvett på lakenet, men vi klamret oss fast, ble født og elsket av våre foreldre.
Etterhvert vokste vi opp til å bli selvstendige, pliktoppfyllende og hyggelige mennesker.Er ikke det flott? Høyt utdannet er ingen av oss,men vi har klart oss godt allikevel.
Hjelpepleieren som vet å skape trivsel for ansatte og beboere, en lørdag kveld.
Familien min betyr alt for meg og jeg har virkelig en flott familie,men jeg er også beriket med masse venner. Vårt vennskap i klubben er både verdifullt og unikt. Her kan vi snakke om alt og ingenting og vi forstår hverandre godt.Det er så godt å være på samme nivå og kjenne på tilhørighet. Vi har mange års erfaring og har stått hverandre nær i tykt og tynt.
Latteren sitter løst når vi treffes og akkurat i det jeg skal fortelle noe viktig og helt seriøst, smeller vertinnen korken med hvitløksdressing på,slik at den nyvaskede genseren min blir dekket av små hvite prikker av dressing.Da spruter alle (unntatt meg) ut i latter. Ingen medlidenhet å spore hos noen av dem men gode venner er de.
Noe håndarbeid blir det også tid til på slike klubbkvelder og som hjelpepleieren av oss utbrøt da vi skulle gå hjem: « I kveld har vi hatt en heklende kjekk kveld».
Siden 1.januar 2020 har vi bodd i Vestland fylkeskommune. Vestland ble navnet etter at Hordaland og Sogn og Fjordane ble slått sammen til et fylke. Når forandringer skal skje, kan det ofte bli store diskusjoner og vi mennesker har masse meninger. Det er sikkert bra det. Flott at folk engasjerer seg. Engasjement kan være både viktig sunt men det kan også skape unødvendig frustrasjon.
Med årene har det blitt slik at jeg velger å styre under konflikter har vel aldri likt konflikter, egentlig . Jeg synes det er både enkelt og behagelig og bare kunne lene seg tilbake og observere.
Hva har det betydd for meg med fylkessammenslåing og nytt navn?
Tja, jeg har faktisk ikke merket så mye annet at jeg har registrert at det er kommet nytt skilt langs vegen. Jeg har også hørt det nye navnet i media men bortsett fra det, veldig lite.
Det som jeg synes er litt kjekt er at når jeg blir gammel, ja eldre enn jeg er nå,så kan jeg se tilbake og si: «Jeg husker godt da vi bodde i Hordaland og at navnet ble byttet til Vestland fylke». Litt stas å kunne si det.
Synes egentlig det passer fint jeg. Vi bor jo på Vestlandet.
Og Vestland ,Vestland – Noreg ser deg slik med fagre fjell og fjord og tronge vik.
Når en er født sensitiv, og stresset ligger veldig latent i kroppen er det å kunne kose seg ofte langt fra virkeligheten.
Hva betyr det egentlig «å kose seg?» Jeg tror det betyr mye og jeg er overbevist om at det er veldig viktig å kunne kose seg. Det er viktig både mentalt og fysisk. Trives en og er bevisst på å kunne kose seg og ha det godt, tror jeg at det kan gi en stor helsegevinst .
Dette klarte jeg ikke å finne ut av før jeg var godt voksen. Jeg var hos legen min og fortalte om en episode hvor jeg trodde at jeg hadde kost meg litt. Da sa hun at målet måtte være å kose seg ofte. Husker at jeg tenkte at det var et helt uoverkommelig mål.Jeg var bestandig PÅ, opptatt av å mestre og tilfredsstille andre.
Etterhvert fant jeg ut at det gikk faktisk ann å øve på å kose seg.Jeg var god i mye annet så kanskje jeg kunne bli god på dette også. Kunne jeg virkelig tillate meg å kose meg?
Å grille pølser på bål gir en egen ro i kroppen.
I går skrev en kjekk dame til meg om at en kan kose seg hvor enn en måtte være, ute eller inne. En må finne roen.Hun har så rett.
Jeg begynte å strikke i en alder av 45 år.Nå koser jeg meg med håndarbeid.
Det gjelder å kunne nyte øyeblikkene, enten det er sammen med andre, i ditt eget selskap, ute i naturen, med en hobby eller sammen med dyr. Et dyr kan være en veldig god venn. Et dyr blir stort sett alltid glad for å se deg og klager sjelden. Det gir en god opplevelse.
Hva er vel bedre enn å kunne kose seg i naturen med pannekaker fra stormkjøkken.
Det er fint å kunne tenke at akkurat nå er jeg her og skal ikke jage videre til noe annet.
Melvin koser seg i blomsterengen.
Ha en god dag og lag tid til å kose deg litt innimellom.Det fortjener du!
Det har vært et skikkelig drittvær i det siste.Jeg har prøvd etter beste evne og ikke bli «værsyk» men nå måtte jeg gi tapt. Ble bare så lei. Regn og atter regn.
Jeg vil helst fremstå som positiv.Det er best for de jeg omgås, og de jeg skulle være så heldige å treffe på men også for meg selv.
Livet blir bedre med å være positiv. Et smil er jordens blomst og betyr uendelig mye mer enn å gå rundt å være sur og irritere seg over været. Været kan en allikevel ikke gjøre noe med,men et smil kan vi gi hverandre når som helst.
Jeg har heller aldri opplevd at en (regn)byge ikke har gått over og plutselig søndag ettermiddag,kom det jammen et lite solgløtt og vinden stilnet.Det va så deilig og jeg ble så glad.
Jippi, ut på tur og solen skinner.
Jeg er så heldig å ha en mann som elsker å være ute og som liker å skape trivsel…..
noe jeg kan nyte godt av.
Når finværet kommer, bor vi plutselig på verdens fineste plass igjen.
I går var det fastelaven og den forfengelige høna JoSåFine hadde selvfølgelig pyntet seg for anledningen. Hun har det ikke så lett om dagen.Etter at hun har måtte dele sin bopel med fire nye beboere sliter hun med å få lagt eggene sine.Hun liker ikke at alle ser på henne når noe så privat skal skje. Jeg forstår henne godt, for jeg hadde heller ikke likt at fire stk.skulle vært rundt meg når jeg fikk eggløsning. Derfor står hun og hopper på døra helt til vi slipper henne ut fra hønsehuset og så stormer hun inn i garasjen.Der finner hun skuffen sin og legger seg godt tilrette.
Ikke alltid lett å være høne.Kan prøve den som vil.
Her som vi bor har alle felles bossdunker. Når jeg sier alle, så gjelder det kun 5 husstander. Den ene bossdunken begynte å bli temmelig full og som selvutnevnt boss-sjef så syntes jeg at jeg måtte ta ansvar. Jeg fant derfor frem en noe ustødig krakk ,gikk oppå den og klatret så videre oppi bossdunken. Etter iherdig innsats var nå bosset tråkket godt sammen og det var god plass i dunken.Jeg kunne derfor krabbe utav igjen,men i det jeg traff krakken skled den under føttene mine og ble borte. Det resulterte i at jeg stupte tilbake der jeg kom fra,nemlig i bossdunkern. Imens jeg lå der med hode oppi, rumpa i været og med bena sprellende opp og ned for å forhåpentligvis få fotfeste på krakken igjen, hørte jeg en stemme som sa: «Går det bra ned deg?« Hm, den stemmen hadde jeg ikke hørt før, så det måtte være den nyinnflyttete jenta som leide det gamle huset rett nedenfor der vi sto eller rettere sagt,jeg lå.
Jeg svarte henne med påtatt rolig stemme:»Jada,det går fint med meg.Det er helt vanlig det at vi faller i bossdunken her vi bor». Så spurte jeg henne om hun kunne være så snill å sette frem krakken,slik at jeg kunne komme meg utav igjen. Det gjorde hun. Jeg kom meg utav og der sto jeg med noe som lignet gryterett på brillene og håret rett til værs. Jeg takket henne for hjelpen, etter beste evne og tuslet hjemover med bøyd hode, bærende på en krakk og redd for treffe på flere innbyggere.
Etter noen uker hadde jenta flyttet. Om det var som følge av hendelsen med meg i bossdunken eller av fri vilje skal være usagt, men flyttet gjorde hun og siden har jeg aldri sett henne.
Min mann lå på sykehus i Bergen.Han hadde operert tidligere på dagen.Nå satt jeg ved siden av sengen hans og vi snakket rolig sammen. På andre siden av et skjermbrett lå det en eldre kar som hadde meninger om mangt og mye. Disse meningene formidlet han etter beste evne videre til oss. Han mente nemlig at legene ved dette sykehuset var totalt ubrukelige. Sykepleierne derimot var helt fantastiske, særlig de kvinnelige.Ja,de var faktisk så fantastiske at de var hjertelig velkommen oppi sengen hans. Legene derimot hadde han så mye negativt å si om at der var han i så måte utømmelig på meninger. For ham kunne de like gjerne ha sparket alle legene og kun hatt sykepleiere.
Han hadde en del innleggelser bak seg og hadde nok gjort seg en del erfaringer. Han mente at det var alt for mange restriksjoner for pasientene,men erfaren som han var så hadde han klart å smugle med seg en liten flaske brennevin i skapet.Noe måtte han da kose seg med under oppholdet.
Han pratet i et sett og det ble lite ro for oss på denne siden av skjermbrettet.Plutselig oppsto det komplikasjoner med min mann som følge av operasjonen. Snoren over sengen ble dratt i og leger og sykepleiere kom ilende til. Jeg ble forvist ut på gangen for ikke å være til hindring for legene som skulle arbeide. Så satt jeg der da, på en stol på gangen og var både anspent og urolig. Det var da bergenseren på den andre siden av skjermbrettet kom taflende ut på tøflene sine, la hånden på skulderen min og sa: «Ikke vær bekymret frue. Det er flinke leger så de får nok orden på din mann, skal du se».
Det var den rette karen som prøvde å berolige meg. Han var det nok trygt og godt å forholde seg til ,etter alt han hadde lirt utav seg tidligere. Alt gikk heldigvis bra med min mann, så han hadde rett denne gang.
På dette sykehuset var det både flinke sykepleiere ……….og leger.
Det var duket for årets store happening i bygda, nemlig Sveiomarknaden og folk gikk mann av huse for å oppleve tivoli med karuseller,hoppeslott,tombola osv.Her kunne en også finne stands hvor en f.eks.kunne få kjøpt hjemmelagede produkter og annet småknask.
Midt på skoleplassen og foran festivalens scene var det laget til en stor kafe’. Solen skinte fra blå himmel og været var helt upåklagelig. Min venninne og jeg tenkte at nå måtte vi finne oss et bord før showet skulle begynne. Det var det nok mange andre som også hadde tenkt for det var stappfullt med folk ved så og si alle bordene, men der oppdaget vi et ledig bord.Det satt ingen folk der men det var flere tomme kopper og asjetter og på den ene lå der et halvt oppspist stykke med marsipankake.
Vi satte oss godt tilrette og jeg sa at her er det tydeligvis noen som ikke har klart å spise opp kaka si. Vi hadde bordet for oss selv og kunne nyte litt godt fra kafeen og underholdning fra scenen. Jeg kastet derfor tyggegummien min (jeg måtte jo bli kvitt den) på tallerken med det halvt oppspiste kake stykket og kikket meg tilfreds rundt. Det var da det skjedde….. en eldre dame, pent pyntet for dagens anledning satte seg ned ved «vårt» bord, tok asjetten med det halvt oppspiste kakestykket og begynte å spise. Min venninne og jeg kikket forskrekket på hverandre.Nå hadde jeg satt oss i et skikkelig dilemma. Min venninne unnskyldte seg straks med at hun skulle kjøpe seg kaffe og rømte fra bordet. Jeg ble sittende livredd igjen og se på damen som sakte men sikkert begynte å nærme seg enden av marsipanen der tyggegummiklysen min lå. Hjeeelp hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg henvende meg til henne og prøve å forklare, nei det var jeg for pysete til. Jeg kunne kanskje bare reise meg opp fra bordet å gå,men hva med venninnen min da som snart kom tilbake med kaffe. Kroppen min skalv og jeg visste ikke mi arme råd. Akkurat da kom artisten på scenen og alle satte i gang med å klappe. Den eldre damen satt med ryggen til, men da satte hun asjetten som hun hadde sittet og holdt på, rolig fra seg på bordet og snudde seg mot scenen for å delta i applausen. Det var da jeg smatt opp stupte over bordet og kjørte fingrene ned i kakestykket og hentet opp tyggegummiklysen. Jeg hadde akkurat nådd stolen min igjen da da damen snudde seg tilbake,tok opp asjetten og spiste videre.
Der satt jeg med hånden under bordet med fingrene dekket av krem og marsipan med en tyggegummi innimellom. Damen spiste opp resten av kaken sin, tørket seg tilfreds rundt munnen og så både fornøyd og glad ut.
