Jul med glede -jul med sorg.

Arv etter min barndoms jul.

Julen i mine første leveår var fullt av glede, trygghet, kjærlighet og harmoni. En jul hvor familien,sammen med besteforeldre, onkel, tante og søskenbarn var samlet i vår lille stue. Lysene var tent, middagen var inntatt og servert på det fine serviset som vi kun brukte på julaften. Alle sammen var glade og og ikledd sin finaste stas.Så fint vi hadde det, så trygt og så godt.

Jeg var verdens største mammadalt og livredd nissen. Da nissen dukket opp og jeg lette etter mammas trygge fang, fant jeg det ikke. Lite visste jeg om at hvis jeg hadde krøpet oppi fanget til nissen så hadde jeg funnet det. Mamma hadde mange roller, deriblant nisse og hun mestret dem alle. Vi hadde en fantastisk god og flink mamma.

Jeg fikk en flott lommebok det året. Den var rød, med bilde av en jente med fint, gult hår. Inne i lommeboken var det til og med et speil. Jeg var så glad for den og bar den med meg hvor jeg gikk de neste dagene.

Da tredje juledag kom og butikkene åpnet igjen, sa mamma til meg at vi skulle en tur til byen. Hun sa ikke noe om hva vi skulle før vi sto utenfor en butikk hvor det sto «urmaker» over døren. «Nå vennen min, skal du få din første klokke»,sa hun. Hun og pappa hadde bestemt seg for at nå var det på tide at jeg skulle lære klokken. Hvorfor jeg fikk den fine gaven tredje juledag vet jeg ikke, men kanskje de såg at de allikevel hadde råd til det, etter alle utgiftene de hadde hatt rundt julefeiringen. Med fire barn ble det nok et innhogg i økonomien rundt juletider, men jeg tror ingen av oss har følt at vi noen gang har manglet noe. Vi hadde det alltid godt.

Norske flagg som jeg har arvet av min kjære farmor og farfar. Kan tenke meg at flaggene er over 70 år gamle.

Vi hadde det godt i mange år, men så kom det året hvor alt ble annerledes. Glede ble brått snudd til sorg, en uendelig sorg. Vi hadde mistet vår kjære farmor og vår kjære, gode og umistelige mamma. Nå var det ingen av oss som gledet seg til jul lenger. Julen var plutselig blitt kald, hard og vanskelig. Min pappa hadde mistet sin mor og sin kone i løpet av to uker. Hvem kan klare å gå videre etter en slik opplevelse? Vi hadde ikke noe valg, videre måtte vi og vi sto sammen – vi hadde hverandre, men manglet det aller viktigste. Mine eldre søsken tok ansvar og skapte en så god jul som mulig i årene som kom. Jeg er evig takknemlig for det.

Kjenner at det gjør meg vondt og at det er vanskelig å skrive om dette. Hadde egentlig vært enklest å la være. Samtidig håper og tror jeg at det kan være godt for flere at jeg er åpen om det.

Livet er sjelden «en dans på roser». De fleste får oppleve det – på ulike måter, men vi må alle gjøre det beste ut av det.

Denne har jeg også arvet hjemmefra. Den får fortsatt henge på treet hvert år.

Nå er vi barna godt voksne. Vi er alle gift, vi er foreldre og vi er besteforeldre. Vi har klart oss godt alle sammen. Allikevel vil vi alltid bære med oss en stor sorg, men vi lever gode liv. Takket være gode foreldre som gav oss en god start og et godt grunnlag for å klare det.