I dag går mine tanker til den stakkars høna som har presset ut DET STORE EGGET. Det kan umulig ha vært en god opplevelse. Gjerne ikke så lett å bedømme størrelsen ut fra bilde, men jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har sett et så stort egg.
Jeg som har lang erfaring med både høne og egg skulle absolutt vite hva jeg snakker om. Jeg har ingen problemer med å kunne kalle meg ekspert på det område.
Kan det være JoSåFine som har gjort en så stor bragd? Det kan hende for hun imponerer stadig.
Er det en mulighet for at «coronatullete» kan bli en ny diagnose? Nå har vi ikke vært sammen med andre folk på et par uker. Vi to, i denne husstanden har kun pratet med oss selv og hverandre. Det hender at vi prater til veggene og andre ting også, men de har ikke svart.Det er vel når de svarer at det begynner å bli skummelt. Da bør vi nok søke hjelp. Enn så lenge prater vi om alt og ingenting, bare vi.
Ikke det at jeg trenger så stor aktivitet og enorm sosial omgang med de helseplagene jeg sliter med, men litt mer hadde vært veldig kjekt. Når det gjelder min kjære så er han flink til å holde seg i aktivitet. Han er ute sommer som vinter og holder stadig på med prosjekter.
Utenfor har vi fått oss lyssøyler som lyser så fint opp i mørket. Det gjør så godt og er så koselig med litt lys utenfor. Håper du også legger merke til den fine benken mellom søylene. Den har en av våre sønner laget til oss.
I forbindelse med jul pyntet vi også med lyslenker på hus og eiendom. Omsider var julen over og det var tid for å ta ned julelenkene.
Det hender rett som det er at jeg legger meg først om kveldene.Med kronisk utmattelse er det veldig godt å ligge og da blir det gjerne litt tidlig til sengs for meg. Av og til får jeg allikevel med meg at min kjære kommer for å legge seg og det blir kanskje vekslet et par ord mellom oss. En kveld sier han: «jeg har vært ute og tatt av lysene«. Hvor det da kommer fra meg som allerede er litt ut og inn av drømmeland: « Du har vel ikke tatt av LAMPETTENE?»
Når jeg sa »lampetter« så tenkte jeg på disse utelysene.
Når brukte vi ordet «lampetter» sist? Tror ikke den yngre generasjon vet hva det er engang. Ordet har ihvertfall satt spor i meg som klarer og betegne utelysene for lampetter. Min mann, som da er i ferd med å legge seg, bare rister på hodet og ler godt.
Jeg har fått gode tilbakemeldinger på det skriftlige jeg fremfører, men når det gjelder det verbale har jeg nok enda litt å gå på.
Du hadde gjerne forventet en mer spennende historie når overskriften var «Historie fra soverommet« men fortvil ikke, kanskje kommer det en virkelig spennende historie fra soverommet, en dag.
Det var tid for et besøk hos frisøren. Det er gjerne slik innimellom.Selv om pandemien herjer for fullt stopper ikke håret å vokse.Det føles heller som det gror mer enn noen gang.
For en tid tilbake valgte jeg å skifte frisør.Ikke fordi jeg ikke var fornøyd med den jeg hadde, har alltid vært fornøyd.Grunnen til at jeg skiftet,var prisen. Der jeg nå går betaler jeg halv pris av tidligere og jeg er like fornøyd. Da er valget enkelt. Ingen ønsker å betale mer enn en trenger.
Frisøren jeg nå bruker er ikke fra Norge.Trenger ikke å være negativt det. Det er ikke noe galt i å være fra et annet land. Inni er vi alle like. Dilemmaet er at jeg ikke forstår noe av det som blir sagt og sist jeg var hos frisøren var det kun jeg som var norsk – og snakket norsk.
Det er her poenget i denne bloggen kommer inn. Som sikkert de fleste vet sliter jeg med reiser til utlandet, blir nervøs og stresset av det. Akkurat da jeg satt der i frisørstolen og alle rundt meg snakket et annet språk, føltes det som jeg var laaaangt av sted på utenlandstur. Da jeg omsider var ferdig og «landet» på fortauet utenfor der frisøren holdt til,kjente jeg at det var godt «å være tilbake i Norge igjen».
På denne tiden var det slik at alle som hadde vært på utenlandsreise måtte tilbringe karantenetiden på hotell. På andre siden av veien kunne jeg se et skilt hvor det sto »HOTELL» med store bokstaver. Den bygningen måtte jeg passere for å komme til bilen min, der den sto parkert. Det var da tanken slo ned i meg, tenk hvis jeg ble hanket inn på det hotellet og måtte bli der i karantene i 10 dager. Det hadde jeg slett ikke lyst til. Hjeeeelp, jeg ville jo hjem.Det var tross alt jul snart.Kanskje jeg kunne skynde meg forbi, slik at ingen oppdaget meg? Kanskje løpe alt jeg kunne? Jo, det måtte jeg prøve. Planen ble å spurte forbi i en rasende fart.
Jeg gjorde meg klar og satte i gang det forteste jeg kunne. Bevegelsene mine ble ikke så raske som jeg hadde tenkt og bestemt meg for.Jeg gjorde noen »raske» bevegelser med overkroppen, men nedre del av kroppen hadde en helt annen rytme. Her gikk det mye saktere. Bevegelsene over og under samstemte overhode ikke.
Jeg har sett det før, gamle damer som skal løpe over gangfeltet. Det ser ut som de løper men de gjør jo ikke det. De bare letter litt på overkroppen.
Nå er jeg en av dem.Jaja, jeg klarte allikevel å lure meg forbi hotellet og kom meg vel hjem – heldigvis.
– Jeg har problemer med å finne ting å si,for dette er helt forferdelig. Det er veldig vanskelig og sette ord på dette, sa kong Harald, da han og dronningen besøkte Gjerdrum etter det forferdelige jordskredet.
Den forferdelige hendelsen preger oss alle, noe annet ville ikke være naturlig. Vi tenker på de berørte og føler med dem.
Hendelsen i Gjerdrum er det siste jeg tenker på før jeg sovner og det første jeg tenker på når jeg våkner.Slik er det nok for veldig mange.
Midt oppi denne tragedien, ser norske myndigheter seg nødt til å gjøre innstramninger når det gjelder pandemien, som herjer i landet. Vi blir anbefalt om og ikke gå på besøk eller ha besøk før tidligst 18.januar.Vi skal være glade for at fagpersonene som bestemmer dette passer på oss og vil oss vel.
Som ikke det var nok blir vi gjort oppmerksom på stormingen av kongressen i Washington.
Dette kan bli mye å ta inn over seg for noen og enhver. Jeg kjenner at det blir for mye til tider. Må ha pause fra all elendighet.Blir sliten og utmattet.
Tenker at det er riktig og nødvendig med litt pusterom. Se seg om etter lyspunkter.De finnes bare vi leter litt.
Vi for vår del kan se tilbake på en fredelig og god julefeiring. Vi startet litt før jul av hensyn til de i familien som skulle være på jobb i høytiden, men vi har fått være sammen med våre aller nærmeste. Vi har alle vært friske og hatt det veldig godt. Det er stor rikdom.
I dagene før statsministeren gikk ut med at vi ikke kunne gå på besøk eller ha besøk, har vi fått nyte det fine været og det å få være sammen med våre kjære barnebarn.
Vi har fått vært masse ute og vi har stekt pølser på bål.
Vi har også stekt pannekaker på stormkjøkken. Det er noe av det beste våre barnebarn kan tenke seg.
Koser barnebarna seg så koser vi oss,slik er det bare.
Vi har fått spilt «Moromix» etter ønske fra en av våre…..
…..og »Hopp i havet» etter ønske fra en annen. I tillegg har vi fått prøve oss på PlayStation. Her har vi, besteforeldre, et stort forbedringspotensiale.
Noe både vi og de rundt oss setter pris på er dyrene vi har i familien. Her prøver «JoSåFine» seg på en flyvetur uten særlig hell, men blir hun så glad at hun får lyst til å fly, ja så gjør hun det.Hun lever i nuet og er ikke berørt av problemene i verden.
Melvin er ofte innom på besøk. Han er veldig sosial og elsker å gå på to ben. En liten kosehund som alltid er glad når han ser oss.
Det er også denne karen.Alltid glad og veldig snill. Han elsker å gå lange turer og blir ekstra glad når vi finner litt godbiter til han.
Når jeg ser tilbake på og tenker på hvor fine og gode dager vi har hatt, er det som jeg får dårlig samvittighet for alle dem som er berørt etter jordskredet. Samtidig så hjelper det ikke dem at vi lager det vanskelig for oss selv, i sympati for dem. Det gagner ingen.
Det vi derimot må respektere er at vi de neste dagene og ukene må forholde oss til det myndighetene pålegger oss.
Nå må vi alle ta vare på oss selv så godt vi kan, å gjøre nytte av små gleder. For meg er små turer i nærområdet god terapi.
Jeg har alltid tanker om et håp og et ønske om at ALLE skal ha det godt. De tankene kan ingen ta fra meg.
Joda, før jul var det viktig å skaffe til hus pinnekjøtt og ribbe. Mediene skrev om at i år kunne det bli vanskelig å få tak i ribbe. Det var derfor lurt å være tidlig ute,og da var vi det.Tenk om vi skulle være en av dem som ikke fikk tak i denne herligheten. Da hadde det ikke blitt ordentlig jul. Et annet år er det pinnekjøtt det gjelder, men vi har fått tak i det også. Vi har fått tak i alt vi måtte ønske og mere til. Nå ,etter jul, «kaster« de ribben etter oss i butikkene. Host opp Kr.19,90 og du får en kilo ribbe. Nå er det viktig for butikkene å bli kvitt den,men nå er det plutselig ikke så viktig for oss lenger. Nå vil vi heller ha kalkun, eller aller helst kalkunfilet som er litt lettere å tilberede, for nå er det nyttårsfeiring og da skal det helst være kalkun på menyen. De siste dagene før nyttårsaften kan det være vanskelig å oppdrive kalkunfilet i butikken.Det er ofte utsolgt. Da blir alternativet gjerne en hel kalkun eller i verste fall ribbe eller pinnekjøtt, på tilbud. Tenk om vi skulle bli en av dem som måtte nøye oss med alternativene. Nei, da henger vi litt med hode og blir misfornøyde. Vi er og blir noen rare skapninger – vi mennesker.
Men at det smaker godt med både ribbe, pinnekjøtt og kalkun kan jeg være den første til å skrive under på. Det er deilig å kunne boltre seg med disse deilige måltidene. Allikevel har jeg fått en vill ide/behov for å besøke McDonalds i romjulen.Ja, du leste riktig. Jeg skrev McDonalds. Er ikke stolt av det. For noen er et besøk der like galt som å banne i kirken, så helst ikke si idet til noen at jeg var der i romjulen.Med et kjøleskap hjemme fullt av allskens godsaker var det langt fra nødvendig, men jeg var der altså. Helt alene – fikk ingen andre med.
Hvordan skulle jeg gjennomføre dette besøket? Jeg våget ikke å gå inn i restauranten nå i disse koronatider. Tenk om jeg hadde blitt smittet. Jeg syntes jeg kunne høre noen si: «Hvor ble du smittet?« Tenk hvor flaut det måtte være å svare på akkurat det spørsmålet. Valget måtte derfor bli å kjøre gjennom å bestille. «Drive true« sto det på et skilt. Jeg begynte å kjøre sakte på frem, helt til jeg kom til en høyttaler som sa «versågod». Jeg begynte med å fortelle om hvorfor jeg valgte å gjøre det på denne måten, og at jeg i forkant hadde vært på Outletten og byttet et ullsett min mann fikk til jul. Kan du gjenta hva du vil ha? sa høyttaleren. Dermed forklarte jeg hele historien på nytt igjen. Nå var det plutselig kommet fire biler bak meg i køen. Hva skal du ha? sa høyttaleren på nytt. Jo, jeg skal ha en BigMac meny, svarte jeg. Det er det jeg kjøper hver romjul, sa jeg.Bare det? sa høyttaleren. Pluss fire pakker ketchup, svarte jeg. Så fikk jeg beskjed om å gjenta enda en gang.Det var visst ikke vanlig å presisere hvor mange pakker med ketchup en ville ha, men jeg elsker ketchup og da ville det være veldig synd å bare få en eller to. Det er alltid viktig å få frem budskapet, synes jeg. Det blir Kr.99,- sa høyttaleren. Jeg lette etter en plass til å putte inn kortet, men fant ingen sprekke å putte det i. Hvor skal jeg putte inn kortet, spurte jeg. Kjør rundt til luken på andre siden, svarte høyttaleren. Det gjorde jeg og der sto alt klart. Ekspeditøren kikket litt merkelig på meg,men høflig var han. Det skal ingen ta fra han.
Julen i mine første leveår var fullt av glede, trygghet, kjærlighet og harmoni. En jul hvor familien,sammen med besteforeldre, onkel, tante og søskenbarn var samlet i vår lille stue. Lysene var tent, middagen var inntatt og servert på det fine serviset som vi kun brukte på julaften. Alle sammen var glade og og ikledd sin finaste stas.Så fint vi hadde det, så trygt og så godt.
Jeg var verdens største mammadalt og livredd nissen. Da nissen dukket opp og jeg lette etter mammas trygge fang, fant jeg det ikke. Lite visste jeg om at hvis jeg hadde krøpet oppi fanget til nissen så hadde jeg funnet det. Mamma hadde mange roller, deriblant nisse og hun mestret dem alle. Vi hadde en fantastisk god og flink mamma.
Jeg fikk en flott lommebok det året. Den var rød, med bilde av en jente med fint, gult hår. Inne i lommeboken var det til og med et speil. Jeg var så glad for den og bar den med meg hvor jeg gikk de neste dagene.
Da tredje juledag kom og butikkene åpnet igjen, sa mamma til meg at vi skulle en tur til byen. Hun sa ikke noe om hva vi skulle før vi sto utenfor en butikk hvor det sto «urmaker» over døren. «Nå vennen min, skal du få din første klokke»,sa hun. Hun og pappa hadde bestemt seg for at nå var det på tide at jeg skulle lære klokken. Hvorfor jeg fikk den fine gaven tredje juledag vet jeg ikke, men kanskje de såg at de allikevel hadde råd til det, etter alle utgiftene de hadde hatt rundt julefeiringen. Med fire barn ble det nok et innhogg i økonomien rundt juletider, men jeg tror ingen av oss har følt at vi noen gang har manglet noe. Vi hadde det alltid godt.
Norske flagg som jeg har arvet av min kjære farmor og farfar. Kan tenke meg at flaggene er over 70 år gamle.
Vi hadde det godt i mange år, men så kom det året hvor alt ble annerledes. Glede ble brått snudd til sorg, en uendelig sorg. Vi hadde mistet vår kjære farmor og vår kjære, gode og umistelige mamma. Nå var det ingen av oss som gledet seg til jul lenger. Julen var plutselig blitt kald, hard og vanskelig. Min pappa hadde mistet sin mor og sin kone i løpet av to uker. Hvem kan klare å gå videre etter en slik opplevelse? Vi hadde ikke noe valg, videre måtte vi og vi sto sammen – vi hadde hverandre, men manglet det aller viktigste. Mine eldre søsken tok ansvar og skapte en så god jul som mulig i årene som kom. Jeg er evig takknemlig for det.
Kjenner at det gjør meg vondt og at det er vanskelig å skrive om dette. Hadde egentlig vært enklest å la være. Samtidig håper og tror jeg at det kan være godt for flere at jeg er åpen om det.
Livet er sjelden «en dans på roser». De fleste får oppleve det – på ulike måter, men vi må alle gjøre det beste ut av det.
Denne har jeg også arvet hjemmefra. Den får fortsatt henge på treet hvert år.
Nå er vi barna godt voksne. Vi er alle gift, vi er foreldre og vi er besteforeldre. Vi har klart oss godt alle sammen. Allikevel vil vi alltid bære med oss en stor sorg, men vi lever gode liv. Takket være gode foreldre som gav oss en god start og et godt grunnlag for å klare det.
Nå er det jeg som har mange roller, deriblant nisse….
….og som min mamma, vil også jeg alltid være der for alle mine.
Ta godt vare på hverandre og gjør hverandre godt.
Fortsatt god jul!
Solen har snudd og vi ser frem mot lysere tider – det er glede.
Nå før julen setter inn vil jeg gjerne ta dere med noen måneder tilbake i tid, nærmere bestemt rett etter sommerferien.
Det var lenge siden vi damene hadde sett hverandre og bestemte oss for å møtes på kafe’. Vi kom vandrende inn en etter en og etter en stund var vi fulltallig. Trenger kanskje ikke utdype hva som ble sagt og ikke sagt. Det hadde lett blitt en halv bok, men at skravla gikk er vel en selvfølge. Vi spiste godt, en lei vane vi har, og karbonadesmørbrød m/løk, brus m/kullsyre, kaffe og litt dessert ble inntatt. For sikkerhet skyld, toppet vi det hele med varm sjokolade m/krem. Tiden flyr i godt selskap og det var tid for å gå hver til sitt. Vi lo oss ut til parkerings plassen og enkelte av oss måtte krysse bena et par ganger for ikke å tisse i buksa.
Vi bor i forskjellige kommuner i distriktet og noen hadde lenger veg enn andre, men hjem kom vi på et vis alle sammen. Den ene på en litt mer komplisert måte enn oss andre.
Nå vil jeg at du skal se for deg den kjekkeste, romsligste, mest smilende og minst selvhøytidelige dama du kan tenke deg. Hvis du da plusser på enda litt flere positive sider så begynner du å nærme deg. Det var hun som var uheldig å komme seg hjem på en litt annerledes måte enn oss andre.
På vegen hjem kjente hun at det begynte å rumle godt i magen og karbonade m/løk og varm sjokolade m/krem begynte å gjøre seg gjeldene. Nå begynte det å haste med å komme seg hjem til toalettet. Allikevel valgte hun å stoppe ved postkassen for å ta posten. Like godt å få det gjort, med det samme hun var på farten.Det var godt å få komme ut av bilen å strekke seg litt. Nå var hun blitt så «knasjen» i magen at hun bare måtte få ut litt luft. Det ble mer enn litt (ikke godt å beregne det). Det ble en skikkelig brakfis og med den fulgte det også en spiseskje med noe som absolutt ikke skulle komme.
Hva skulle hun nå gjøre? Bilen måtte hjem og hun ville ikke sette seg, slik situasjonen nå var. Hun valgte derfor å prøve å kjøre litt stående med rumpa opp av setet. Det gikk bra det – en stund, men i det hun skulle flytte foten over på bremsen bommet hun litt.Dermed trykket hun heller gassen enda mer inn, noe som resulterte i at hun kom i rasende fart inn på tunet hvor de frittgående hønene flakset til alle kanter. Plutselig sto hagebordet rett foran henne. Rundt dette bordet hadde de hatt mange koselige stunder i løpet av sommeren. Nå ble det flyttet i rekordfart til vinteropplagring på et mer eller mindre egnet sted.Der ble det bom stopp og dama, med en spiseskje av noe som ikke skulle vært i buksa, falt pladask tilbake i setet igjen.
Stuntet hadde vært helt forgjeves men nå var hun hjemme og kunne gå skrevende inn på toalettet.
God helg!
P.s. innlegget er publisert med godkjenning fra vedkommende.
Jeg tegnet og forklarte hvordan min mann skulle styre båten,slik at vi kunne reke over «min» fiskeplass, men ikke tale om han gjorde slik som jeg sa. At han aldri kan høre etter, tenkte jeg for meg selv. Plutselig hørte jeg han si: «tenk litt». Jaja, da måtte jeg vel bare tie stille og tenke litt da. Det hjalp det, for når jeg tenkte etter så var det ikke den samme vindretningen som sist jeg var her og fisket. Altså måtte vi legge oss i motsatt retning for å reke over den gode fiskeplassen.Nå har jeg bestemt meg for « å tenke» litt oftere, så får vi nå se hvordan det går.
Ettersom jeg har forstått er grå stær operasjoner relativt enkle, men operasjon er operasjon. For meg som har flere diagnoser som bl.a. kronisk utmattelse og PTSD er alt utenfor det normale, en påkjenning. Jeg leter fram det jeg har av krefter og gjennomfører avtaler på en grei og akseptabel måte.Etterpå faller jeg sammen og er avhengig av veldig rolige dager,en periode.
Allikevel er jeg svært takknemlig, glad og fornøyd for å ha fått tilbud om å operere begge øynene. Operasjonene ble gjennomført på øyeavdelingen ved Haugesund sjukehus.Det var kjapt gjort og personalet var enestående.Nå ser jeg alt så mye klarere. Helt magisk.Takk skal dere alle ha.
I dag står jeg her og nyter denne utsikten med «nye» øyne. Tenk så vakkert. Føler meg heldig.
Enkelte ganger har det vært utfordrende å være avhengig av briller. Når barna var små gikk vi ofte i svømmehallen lørdag formiddag, for å bade. Det var det også mange andre barnefamilier som gjorde og det var fullt av både folk og badeleker. I slike samnnhenger valgte jeg å ha brillene av for å slippe å miste dem.
Iført min mors badehette, en solid gammeldags badehette med blomster innfelt (som jeg hadde arvet) og bikini (min egen), var jeg klar.
Barna syntes det var kjempegøy å få bade og vi koste oss alle sammen. Jeg kikket meg rundt for å se om det var noen kjente, ikke lett når en er uten briller. Da står man gjerne og myser. Det var det jeg gjorde og plutselig oppdaget jeg en gammel flamme fra ungdomsskolen. Hvis du ikke helt kjenner til betegnelsen «gammel flamme» så kan jeg forklare at det er en som man tidligere har hatt et godt øye til. Jeg knep øynene igjen for å kunne se bedre. Jo, det var virkelig han som var der med sin familie. Akkurat da jeg sto der, gapte med munnen og myste med øynene, ble jeg truffet av en stor badeleke midt i hodet. Med den fulgte det en bølge av vann som jeg satte rett i halsen. Min solide badehette hadde kommet ut av kurs og var helt på «halv åtte». Nå hadde jeg mye å ordne opp i. Jeg harket og hostet mens jeg febrilsk prøvde å få badehetten på rett kjøl igjen.
Etter denne hendelsen bestemte jeg meg for at neste gang skulle jeg ha på meg briller. Risikoen for å miste dem måtte jeg bare ta.
Nå hadde jeg skaffet meg en nymotens badehette, litt må man investere, men bikinien var den samme. Denne gangen gikk alt mye bedre. Jeg klarte å registrere badeleker som kom i susende fart og kontrollerte lettere blikket for gamle flammer. Vi hadde det ordentlig gøy. Den store tragedien skjedde da jeg gikk opp av bassenget. Da oppdaget jeg at bikinien som jeg hadde brukt over flere år, men aldri sammen med briller, var helt gjennomsiktig. I det øyeblikket kjente jeg at rødmen spredde seg fra tærne og videre opp så langt en kunne komme. Det ganglaget jeg fikk da jeg skulle prøve å dekke meg til med det jeg hadde til disposisjon, nemlig armer og ben, har jeg aldri senere klart å etterligne.
Hjeeeelp, slik hadde jeg altså gått rundt i denne svømmehallen i mange år. Bikinien var fullstendig gjennomsiktig.
Det tok litt tid før jeg gikk i svømmehallen igjen,etter dette. Da hadde jeg byttet ut bikinien og investert i ny badedrakt. Nå var det den som var mest solid, ikke badehetten.
Brannmann Sam og hans gode og mindre gode hjelpere.
I helgen har vi hatt besøk av barnebarn. Vi har en toåring som elsker å se på Brannmann Sam.Det han elsker å se,elsker også farmor å se på,selvfølgelig. Det er en fryd å sitte sammen med han å observere hvor oppslukt og ivrig han blir når han ser denne serien. Forstår han godt for her skjer der mye.
Farmor (meg) ser serien på en litt annen måte enn han, som naturlig er, kanskje. Det som slår meg er at her må det settes inn strakstiltak. Det er helt uakseptabelt å ha så mange branner på et så lite sted. I Pontypandy er det, etter som jeg har forstått ca.25 innbyggere. 7 av disse er fulltidsansatte i brannvesenet. Den eneste som de kan stole fullt og helt på er allikevel, Brannmann Sam. Ikke har de nødnummer, neida de bare ringer Sam.
Hvor er barnevernet? Georg steller i stand så mange branner at det går utover alt og alle. Gutten må få hjelp, stakkars.
Vi lever oss nok inn i denne serien på hver vår måte mitt barnebarn og jeg, men gøy har vi det begge to.
Jeg er fortsatt barnslig nok til å se det fra hans ståsted, heldigvis.
