Det er for tiden stor etterspørsel etter eggene mine. Jeg kan skrive under på at de er av ypperste kvalitet og av god dato. Ingen andre egg kan måle seg med mine.Jeg har ingen problem med å gi dem terningkast seks.
Uff, nå kjente jeg at dette kanskje kom litt feil ut.Det er selvsagt ikke helt bokstavelig MINE egg som jeg skryter opp i skyene. Mine er utgått på dato for lenge siden og er slett ikke noe å skryte av lenger. De har gjort nytten sin de også, det skal ikke være usagt.De har tross alt vært med å bidra til tre flotte og kjekke barn men nå er de til liten eller ingen nytte.På billigsalg hadde de også vært. Kunne ikke tatt full pris på det sortimentet.
For å komme tilbake til saken igjen (kjente at blodtrykket steg litt nå) så er det selvfølgelig eggene til høna: JoSåFine og vennene hennes jeg sikter til. De er virkelig flotte og smaker helt fortreffelig. Har kun fått gode tilbakemeldinger og det er kjekt. Hønene får godt stell, trives og har det godt.
I helgene får jeg snap fra folk som koser seg med de gode eggene fra PØLESEMAKERFRUE,altså de eggene som JoSåFine og vennene har produsert men som jeg formidler. Rett skal være rett og vi samarbeider godt.
Har du ikke smakt eggene fra JoSåFine og vennene så har du godt glipp av noe men fortvil ikke, det er ikke for sent. De produserer ferske egg hver dag. Mer enn hva undertegnede kan skryte av.
Det var fredag og jeg skulle ut for å samle inn hønene for kvelden.
Da kom det plutselig en prest gående forbi huset vårt. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Ikke det at jeg har så mange øyne til disposisjon for tiden.Det er bare det ene som virker.Det andre er så fullt av grå stær at det føles som se gjennom flere lag med plastfolie.
Hva i himmelens navn og rike, tenkte jeg. Var det virkelig en prest jeg så? Jeg knep det ene øyet (som allikevel ikke duger) igjen for å se bedre med det andre.Gikk det en prest forbi her hos oss på denne gudsforlatte plassen? Jo, det gjorde visst det.
Da han oppdaget meg smilte han så fint. Stilig var han også.Såpass klarte jeg å se.Det var en riktig flott kar.
Før han gikk videre gjorde han slik med hendene som prester ofte gjør.Og der sto jeg med høna mi i den ene hånden,det ene øyet fortsatt godt knept igjen og løftet den andre hånden litt tafatt i et forsøk på å gjengjelde hans hilsen.
Etterpå fikk jeg hønene inn i en farlig fart før jeg sprang så fort inn i huset at jeg snublet litt og satte den ene tøffelen fast i døra. Der og da tror jeg ikke at jeg registrerte det engang.Jeg spurtet bare videre med en tøffel inn i stua, satte meg i en stol og stirret rett i veggen. Jeg var fortsatt ganske sikker på at jeg hadde sett syner.
Natten kom og jeg drømte om denne presten. Så han for meg smilende og guddommelig.Litt skummel men han så jo ganske kjekk ut.
Natten ble til dag og på Instagram dagen etter kunne jeg se bilder og lese om at en av de få naboene vi har hadde hatt sin årlige tema kveld. Temaet for i år hadde vært: «Mordet på Mystery Manor»
Det var slik det hang sammen. Jeg pustet lettet ut og gledet meg over at den yngre generasjon er kreative, fulle av liv og har evnen til å ha det gøy og kose seg.
Så var det min tur. I helgen som var lå jeg strekk ut. Febermåleren viste 39,7 gr. Jeg var dårlig, skikkelig dårlig. Det kom så plutselig og jeg tenkte bare: «hva er dette, hvorfor skulle jeg bli så syk nå?» Så snek tanken seg inn om at det kanskje var korona.Jeg var så elendig at jeg ikke orket å tenke mer på det. Jeg måtte bare ha ro, måtte sove.Neste dag var det like ille og nå begynte jeg å kjenne det skikkelig i halsen.
Dag ble til natt igjen og inni mine feberfantasier følte jeg at Bent (vår allés kjære) sto over meg og sa med vennlig røst: « Ikke skam deg, test deg.» Jeg hadde for så vidt ingenting å skamme meg over men jeg følte på ansvaret og tok en for laget.
Neste morgen måtte jeg ringe koronatelefonen. Etter det som jeg syntes tok en hel evighet og jeg hadde nærmest begynt å føle nær tilknytning til damen i automatisk telefonsvarer, dukket det en hyggelig og blid stemme opp i andre enden.Den virket helt levende og det stemte. Vi avtalte et tidspunkt jeg kunne komme,ikke lenge etter.
Jeg karret meg på bena og kylte innpå to Paracet for i det hele tatt orke kjøreturen, så kjørte jeg avgårde.
Det var tre biler foran meg i køen og etterhvert kom det flere bak.Herlighet, er det flere enn meg som har korona i dag, tenkte jeg.
Dette gikk raskt.Raskere en DriveIn på Mac Donalds faktisk, og nå var det min tur. Jeg stanset bilen og slukket motoren, eller det med å stoppe motoren måtte jeg bli bedt om.Jeg var for omtåket og stresset til å tenke fornuftig. Der ble jeg møtt av en flott, ung og hyggelig dame. Pent sminket var hun også, og selv kroppen hennes tok seg godt ut under koronakostymet.
Og der satt jeg inni bilen og følte meg som et vrak. Joda, jeg hadde pusset tennene men håret sto enda til alle kanter. Med min form i forkant av turen så måtte jeg gjøre visse prioriterInger når det gjaldt hygiene og utsende.
Det siste hun sa før jeg kjørte videre var at nå var jeg i karantene til jeg hadde fått prøvesvar.
Da jeg kom hjem var jeg sliten og lei. Jeg er ikke god på å takle at det feiler meg noe og blir mentalt nedbrutt. Da må jeg lete etter noe som kan være positivt.
Hm, tenkte jeg…..et av punktene for karantene er å unngå besøk.
Jaha, nå kunne jeg være sikker på at ingen verken skulle eller kunne komme til oss på et døgn i minste fall. Dermed tuslet jeg innpå soverommet og tok sakte av meg et og et klesplagg. Deretter tok jeg på meg noe ledig og lett og lot alt henge fritt rett og slett. Slik bekledning jeg nå var iført,ønsker jeg ingen andre enn han jeg lever sammen med skal bli utsatt for å se meg i. Han er tross alt vant t det. Jeg gikk sakte videre inn i stuen, krøp under teppet i godstolen og satt på ein thriller på Viaplay. Denne serien var så heftig at den fikk tankene og bekymringene mine rundt koronaviruset til å blekne. Jeg trengte det virkelig. Det var deilig å få et pusterom.Jeg hater å være syk og har en evne til å gå «all in» når det gjelder negative tanker og bekymringer.
Heldigvis så snur som regel det vonde til det gode igjen, også for meg.
Feberen gikk etterhvert tilbake og jeg ble friskere.
Et par dager etter fikk jeg svaret.
Hurra!
Nå har jeg kledd meg anstendig igjen og er klar for å omgås andre mennesker.
To gode venner, en jente og en gutt kommer syklende bortover vegen.Solen skinner virkelig for disse to. Har sett de ofte de siste dagene. De bruker en «jentesykkel» og en «guttesykkel». Den ene sykkelen er svart og rosa. De er enige om at de begge liker rosa og bytter ofte på syklene – de er venner. Plutselig stopper de opp, strekker hendene i været og synger av full hals på en sang de antagelig har fra en serie på NRK super,Netflix e.l. Så glade og så full av liv der de sykler videre med shorts, t-skjorte og gummistøvler.Gummistøvler vil jeg tro at de har fordi det er snart gjort å tråkke oppi.Det skal helst gå fort i denne alderen. De møter etterhvert på en stor sølepytt. De sykler like godt midt oppi – ingen grunn til å sykle utenom, synes de. Da er det jo også praktisk med gummistøvler.
Jeg er ute og steller litt i hagen.Jeg spør om de vil ha en saftis. De takker høflig ja og biter av er stort stykke av den kalde isen. Vi står og småprater litt.De forteller at de snart skal begynne på skolen.Jenta viser en hel hånd, tar bort to fingre og viser at det er tre fingre, altså tre dager til hun skal begynne. Deretter kaster de seg på sykkelen igjen og sykler glade og syngende videre.
Dagen er god, sommeren er fin og livet er godt for disse to gode vennene – gutt og jente.
Om noen dager skal de begynne på skolen i første klasse. Tenk så stort det er. Samtidig begynner gjerne alvoret i livet med både krav og prestasjoner.
Lykke til alle små som ut i den store verden skal gå.
Språket vårt utvikler seg hele tiden – det gjør forøvrig det meste i denne verden og jeg har tenkt å følge med. Jeg mener at vi egentlig ikke har noe annet valg.Det nytter ikke å stritte imot.Den eneste som taper på det er en selv og det er jo ikke nyttig i det hele tatt.
MEN, jeg hører stadig flere bruke ordet «ish». Slik jeg forstår det brukes det istedenfor ordet «ca.»eller »noe i nærheten av». KAN vi ikke bare si ca. som vi alltid har gjort?
Noe annet som jeg oftere og oftere hører når noen skal fortelle/forklare noe,er at de i slutten slenger på: «og den type ting». Hva sier det egentlig? Slik jeg oppfatter det brukes disse ordene i mangel av å ha noe bestemt å sammenligne med. Skal «alle» si:»og den type ting» nå? Må jeg det også?
Har du noen gang blitt fridd til? Tenk så romantisk!
Gjennom tidene har det vært tradisjon for at mannen frir til kvinnen, ikke omvendt. Kvinnen kan kun fri på skuddårsdagen. Lite likestilling å vise til her i grunnen. Hva med frieri til samme kjønn, finnes det noen «regel«der ?
Jeg tok en liten spørrerunde blant mine barndomsvenninner. Vi ble alle gift i slutten av 80 tallet/ begynnelsen av 90 tallet.
Ble vi fridd til av vår kjære? Svaret som gikk igjen var: «Vi ble vel bare enige om å gifte oss» og slik var det for oss. Mest praktisk på den måten – vi ble bare enige om å gifte oss. Seks barndomsvenninner som fortsatt er gift med samme mann som vi ble enige om å gifte oss med.Er ikke det flott?
Det har nok helt sikkert vært «skjær i sjøen» for de fleste av oss men vi har allikevel holdt ut. Slik jeg oppfatter det så vil ingen av oss ha det annerledes heller.
Misforstå meg ikke.Jeg synes at det er sååå romantisk når mannen i parforholdet går ned på kne og frir til sin drømmekvinne. Det må være en stor opplevelse og helst noe en bare opplever en gang i livet.
Allikevel holder det i massevis å bare bli enige.
Det har alle vi seks parene vist.
Etter et liv med erfaringer på godt og vondt er hendene blitt eldre og mer skrukkete. Ringene er allikevel fortsatt på den »rette» fingeren og skinner stort sett like fint nå som den gang.
Tenk å være 2 år, få utforske farmors hage og kjenne smaken av rips for første gang.Så fristende og fine henger bærene på trærne, og toåringen har lært og si «bær«.Det er forresten en felles betegnelse for både frukt, grønnsaker og bær, enn så lenge. Men det duger, farmor forstår.
Røde og fine henger bærene i lange ranker. «Ripsbær» sier farmor at de heter, hun plukker ett og smaker…..mmmm…. det smaker godt. Toåringen plukker selv og gjør det samme. Etterhvert blir det mange bær.Noen treffer munnen andre ikke men hva gjør vel det. Deilig er det uansett og det er så mye at vi til og med kan fylle en liten boks.
Mmm….. ripsbær er så godt.
Etterpå trasker vi inn på farmors kjøkken for å lage pannekaker. Vi gjør det sammen.Det er det som er så fint.
Deilige pannekaker blir det.
Vi kan røre ripsbærene i en kopp med litt sukker på, sier storebror. Da blir det syltetøy. Han er stor og vet mye om bær. Han har laget syltetøy av bær før.
Det finnes en første gang for alt – lag det til en god opplevelse.
En deilig sommerdag i farmors hage – gode barndomsminner.
Jeg er ikke så begeistret for alt det søte vi kan putte i oss.Da foretrekker jeg mye heller chips, det er salt og godt.Kunne faktisk spist det både til frokost, middag og kvelds, men skal det først være søtt så må det være skikkelig søtt. Noe kremet og deilig som f.eks. napoleonskake. Jeg har aldri i mitt liv smakt napoleonskake men det ser veldig godt ut. Forbinder det egentlig med eldre, litt finere damer som sitter på kafe’ og spiser denne nytelsen med gaffel.
Jeg ser for meg en dame fylt 70 år med permanent,hatt,kåpe til litt under knærne, nylonstrømper, gjerne av en litt tykk og massiv sort og pene upraktiske sko med litt hel, og håndveske selvfølgelig.Den holdt jeg helt på å glemme. Håndvesken må inneholde et nystrøket lommetørkle og portemone.
Jeg er «bare» 52 så da har jeg noen år igjen før jeg kan oppleve et slikt kakestykke. Kanskje må jeg bli litt finere på det også.
Jeg har bestemt meg for veldig lenge siden at den opplevelsen skal jeg ikke ha før, når eller hvis jeg blir 70. Nytter ikke å rokke ved det. Det finnes saktens de som har prøvd, men de har ikke hatt hellet med seg.
70- åringer av i dag kler seg jo ikke slik jeg beskriver engang, så der har jeg en solid utfordring. Dessuten har jeg aldri kledd meg opp slik, så det blir ganske sikkert en enda større utfordring.
Et helt tullete og lite viktig mål men jeg MÅ altså vente til,når eller hvis jeg blir 70.
Håper at mange vil delta på min 70 års-feiring. Napoleonskake skal det iallefall bli.
