Du har sikkert sett han. Mannen som har satt Sveio på kartet. Litt stas for oss sveibuer.
Han som skal handle på Finn.no,men som ikke vil betale for frakt. Han skal visst nok ikke være fra Sveio, men jeg synes han allikevel gjør en god figur.
Netthandelen er kommet for å bli og de fleste av oss lar oss friste til å handle på nett. Vi kan selvfølgelig stritte imot og kan fortsatt velge og handle i butikk. Som min gode venninne alltid sier: «jeg vil kjenne på kvaliteten på tøyet før jeg kjøper det».
Verden er i stadig utvikling og jeg tror det er like greit å følge med utviklingen som å stritte mot. Det kan bli krevende i lengden å stritte mot og det er stor sannsynlighet for at en taper den kampen.
Ta f.eks. dette med selvbetjente kasser i matvarebutikker. Da det skulle innføres var det stor stå hei rundt dette temaet. Mange mente at folk kom til å miste jobbene sine og den personlige kontakten mellom kunde og butikkmedarbeider kom heller ikke til å bli den samme.
Nå har jeg gjort litt reesurch omkring dette. Wow, nå følte jeg meg ungdommelig som brukte ordet «reesurch» som i dette tilfellet betyr «undersøke». Engelske ord sniker seg nemlig mer og mer inn i det norske språket, men okei, det kan vi komme tilbake til en annen gang.
Tilbake til selvbetjente kasser. Erfaring fra ansatte viser at det er like travelt, om ikke enda travlere å jobbe i butikk nå som tidligere. Samtidig som de stadig er på jakt etter flere ansatte. Det som kommer frem som negativt med selvbetjente kasser er at det har blitt mer svinn. Noe som selvfølgelig ikke er bra.
Hvis jeg kan driste meg til å si noe positivt så er det at vi som kunder treffer flere ansatte i selve butikken og en kan da lettere spørre om hjelp. Kanskje øker kvalitet og tilgjengelighet på varer også. Alt dette kan helt sikkert diskuteres og det vil alltid være for og i mot. Da er det iallefall fint å vite at vi som kunder fortsatt kan velge i hvilken kasse vi vil betale for varene våre.
Som sagt så har vi en verden i utvikling og vi har mulighet til å gjøre mange valg.
For meg som bor i vakre Sveio kommune, en kommune rik på flotte naturopplevelser, men hvor shoppingtilbudet er i underkant av de fleste andre steder, er det raskt og enkelt å kunne handle på nett. Nå skal det sies at de butikkene som allerede er i Sveio er av meget god kvalitet. Allikevel lar jeg meg friste av å handle litt på nett også.
Har du hørt om Temu? Det har du sikkert. «Alle» snakker om Temu og det er mange som lar seg friste av fri frakt og ekstremt lave priser.
Jeg er inntett unntak.Tenk å få tilsendt en kakespade, helt fraktfritt og til kun seks kroner. Ja, da får bare den gamle kakespaden min i sølv, ligge å hvile seg, stille og rolig i skuffen sin. Eller hva med et klesplagg til under femtilappen?Det tar helt av vet du og jeg blir stadig ertet av barn og ikke minst barnebarn.
Til opplysning kan disse varene være av varierende kvalitet og det er ikke alltid at størrelsen stemmer. Noe mine barn og barnebarn har en egen evne til å poengtere.
Nå skal du få høre om min siste investering. Det kan godt bli mellom deg og meg. Vi skulle reise på tur og det ble snakk om å overnatte i telt en natt. Vi har et kjempestort telt, men jeg tenkte med gru på å pakke det i bilen for så å sette det opp for kun en natt.
Det var da farmor satte seg ned og søkte opp telt på Temu. Joda, godt utvalg der og billig var det også. Vipps så hadde jeg bestilt et telt. Vanntett telt for 2-4 personer kr.450,-.
Juhuu, jeg var så kry og ringte straks til mitt eldste barnebarn for å fortelle at nå gledet jeg meg til tur i nytt telt fra Temu. Da kom det kontant: « Farmor du har ikkje kjøpt deg telt på Temu?» Jo, visst hadde jeg det.
« Tenk om det ser slik ut når du får det?»
Etter som dagene gikk ble det snakket mye om dette med hvilken størrelse på teltet jeg kunne risikere å ende opp med. Lett kunne de se for seg mamma/farmor/svigermor ligge i nyinnkjøpt telt som vist på bildet ovenfor.
Da det plinget i telefonen med melding om at pakken fra Temu var kommet, var det med blandede følelser jeg hentet den. Jeg la det deretter fint i kjelleren med håp om at ingen etterlyste det. Det var litt for mye å håpe på for allerede samme kveld ble det etterspurt, og jeg skal si enkelte i familien ble ivrige til å få det frem og opp. Det ble full aktivitet utenfor mens jeg prøvde å finne på noe viktig som måtte gjøres inne.
Tadda, som du ser hadde jeg ingenting å frykte. Full kontroll som alltid jeg. Ikke kom her og fortell meg at jeg ikke vet hva jeg gjør.
Her inne er det plass til både meg og Pølsemakeren.
En av våre etterkommere bemerket at teltet ikke var utstyrt med barduner. Nå var jeg blitt ovenpå og selvtilliten var så absolutt på plass igjen. Derfor smalt jeg tilbake med at når vi to robuste og omfangsrike skapninger legger oss til med full tyngde inni der, må det minst bli stiv kuling og opp i orkan styrke for at teltet skal flytte på seg. Så noen barduner trenger vi ikke til å holde oss på plass.
Du har sikkert merket det du også. Det begynner å bli mørkt om kveldene. Litt trist å tenke på at vi går mot høst og vinter? Ja, så absolutt men for min del er det verst å tenke på i starten av sommeren. Er redd for at sommeren skal føles for kort. Tiden frem mot St.Hans går alltid så fort og plutselig har solen snudd. Synes dette er like vanskelig hvert år. Vil helst pinnholde på vår og sommer.
Men når august kommer, og alle våre kjære har kommet tilbake fra ferie og barna snart skal begynne på skolen igjen, så kjennes det faktisk helt greit det også.
Og for meg som sliter med utmattelse kan dagene føles litt lettere helsemessig. Gjennom hele sommeren tvinger jeg meg selv til i overkant mye aktivitet. Det røyner på i lengden. Om høst og vinter blir det roligere dager og mer rom for restitusjon.
Allikevel er det godt å kunne se tilbake på fine sommerdager med behagelig temperatur og vakre solnedganger.Nå tenker du kanskje at det er mye igjen av sommeren enda og det er det så visst.
I allefall for oss som ikke skal tilbake på jobb og dermed kan nytte oss av både dager og stunder med fint vær. Klare fine høstdager kan være finere enn det meste.
To søskenbarn som skal til sjøen for å se om storebror /søskenbarn har fått fisk.
Denne uken har vi kost oss sammen med barnebarn før de skal tilbake i skole og barnehage. Vi kommer nok til å være mye sammen videre også, men det er noe med lange fine sommerdager, uten faste aktiviteter og avtaler.
Og fisk hadde han fått. En stor fin sei som ble stekt med det samme og spist på ferskt rundstykke med majones. Alle syntes det var kjempegodt.
Tenk å få servert nystekt sei som barnebarn har fisket. Det er stor lykke og noe vi virkelig synes er stas.
Da fortjener de flinke fiskerne å komme på besøk i gapahuken til farmor og farfar og spise vafler. Slike dager er bare gode.
Olympiske leker
Olympiske leker er også gjennomført. På hjemmebane og i privat regi hos gode venner, vel å merke. Vi trengte ikke å reise lenger enn til Valevåg for å delta.
Her gjør Pølsemakeren seg klar til en forhåpentligvis stor poengsum i ringspill.
I fin stil gjorde denne damen det godt i pilkast.
Den som stod igjen med høyeste poengsum og som også serverte verdens beste steinbakte pizza, var vertinnen. Helt uslåelig på begge områder.
Jeg derimot deltok med stor iver i både OL og pizzaspising. Pizzaspising mestret jeg utmerket, men i de Olympiske leker kom jeg på desidert siste plass. For å si det på en forsiktig måte så sprang alle de andre deltakerne vekk da jeg skulle kaste piler.
Dermed satte jeg meg like godt på vaglet. Fant ut at det var der jeg passet best.
Når jeg leser ordet «Festival» ser jeg gjerne for meg masse mennesker, høy kose faktor, mye støy og fulle folk.
Du må gjerne kalle meg sær,men jeg kjenner at jeg blir stresset og nervøs bare ved tanken på masse mennesker, mye støy og fulle folk. Særlig det siste sliter jeg med. Blir skikkelig uvel av fulle folk som raver rundt, men når det gjelder høy kosefaktor er jeg med. Digger det rett og slett.
Noen av de jeg liker veldig godt å være sammen med er mine søsken. Vi er tre igjen nå i søskenflokken. Vår kjære storesøster er dessverre ikke blant oss lenger, men minnene består. De kan ingen ta fra oss.
For et par år siden startet lillesøster, altså meg, attpåklatten som antagelig bare skulle vært en skvett på lakenet, opp med Mini Sommerfestival med antall mulige påmeldte 6 stk.
Da koser vi oss sammen i to hele dager og har det kjempeskoy.
Gjett om jeg gledet meg MEN….dagen startet langt fra ønskelig, plutselig ble jeg vekket av Pølsemakeren, « jeg får ikke låst opp bilen», sa han.
Vi har kjøpt oss ny bil. Helt flette ny EL- bil. Kjempegreier det vet du. Helt til teknologien slår seg vrang. Noe den gjorde raskt i dette tilfellet. Vi har bare hatt den i noen uker. Vi prøvde alt for å få den opplåst, nøkkelbrikke, nøkkelkort og apper i øst og vest. Kul umulig å få åpnet merakkelset. I bagasjerommet låg det varer og ingredienser som skulle brukes i anledning Sommerfestivalen.
Det er i slike situasjoner jeg bruker mitt kraftigste uttrykk,»forbanna greier».
Hva gjør vi nå? Først ringte vi selgeren som vi kjøpte bilen av. Kjekk og imøtekommende kar. For tidlig å hisse seg opp tenkte jeg. Etter litt ble vi rådet til å ringe veihjelp. Joda, Pølsemakeren tok oppdraget og ringte. I andre enden møter han på en mann som kan sammenlignes med NRK profilen, den samiske Jan Olsen. Han var såååå treg,»ka du ska med bilen?» «Har du prøvd nøkkelkortet?» «Ska vi se ka vi kan gjøre?» Det varte og det rakk og vi tenkte mer og mer på kålroten som vi ikke fikk ut av bagasjerommet. Den skulle brukes i forbindelse med det som skulle bli en deilig klippfisk middag. For ikke snakke om den nye pannen vi hadde investert i for å være sikker på at fleske sausen ikke skulle svi seg.
P.s.dette blir en lang blogg men hold ut. Du vil ikke angre.
Pølsemakeren var tålmodig med samen i fra nord en lang stund, men så fikk han helt nok. Han var så lei av å lytte til han i andre enden. Det skjedde absolutt ingenting. Det var over hode ingen fremgang. Dessuten måtte Pølsemakeren i gang med middagen. Han hoppet i den gamle Volvoen vår,2008 modell, og kjørte for å kjøpe nye varer og ny panne. Jeg overtok dermed telefonen og tenkte som så at nå skal jammen samen få bli lei meg også. Dermed la jeg ut om alt vi skulle gjennomføre denne dagen. Alt fra kålrot, klippfisk, fleskesaus og bløtkake. Etter en stund sa han at han skulle sende bilberging til oss.
Etter nok en stund ringte bilbergeren. Han sa han hadde to oppdrag før oss, men så skulle han komme. Han regnet med at han var hos oss om en og en halv time. Jeg prøvde å påvirke han til å komme til oss litt snarere, men da var han bestemt og sa at de to foran meg var like viktige så jeg fikk bare klare å vente. Han sa videre at det var langt å kjøre fra Kopervik til Sveio så jeg måtte bare smøre meg med tålmodighet. Det var nå forbasket og tenkte jeg og kjente at jeg syntes synd på meg selv.
Okei, da fikk jeg bare nytte tiden til å pynte kaka og kaka ble pyntet i rekordfart. Stresset hadde bygget seg opp. Samtidig fikk jeg allikevel litt tid til å tenke. Klart de andre to før meg var like viktige. Se og skjerp deg, sa jeg til meg selv. Det var hverken selgeren, bilbergeren, eller samen i nord sin feil at vi ikke fikk opp bilen. Jaja, akkurat i øyeblikket slet jeg fortsatt med samen, men jeg bestemte meg der og da at jeg fra da av heller skulle se på dem som venner og ikke fiender.
Kaken var pyntet og fortsatt var ingen bilberger ankommet. Ok, da fikk jeg ta fatt på bad og toalett. I det jeg var i full gang ble jeg oppringt av bilbergeren som sa at nå var han ikke langt unna.
Og der kom han. Et fyrverkeri av en mann. Han hadde vært ute en vinternatt før og var klar for det meste. Fra nå av ble det slutt på å omtale han som bilbergeren, venner fra første stund Artur og meg, selv om jeg måtte svelge noen kameler. Han dømte nemlig den nye bilen min nedenom og hjem. Han hadde absolutt ingenting godt å si om EL-biler. Dette var hans tredje oppdrag med El-bil og med omtrent det samme problemet denne dagen,og enda var det tidlig på dagen. Det ble nok flere mente han.
Det varte og det rakk og han kom seg heller ikke inn i bilen. Han prøvde med de mulighetene han hadde, men etter en lang samtale med bilselgeren ble det bestemt at bilen måtte fraktes til verksted. Altså rett tilbake hvor den kom fra. Artur sa at det kom til å bli dyrt for da måtte han rekvirere en større bergingsbil som kunne ta den på planet.
Verkstedet bekreftet at slik måtte det bli og at de uansett tok kostnaden.
Artur smilte bredt og sa at denne jobben kom de til å tjene mye penger på. Tommelen opp fra han og tommelen ned fra meg. Selv om det ikke berørte meg økonomisk var det allikevel slett ingen ønskelig situasjon vi nå hadde.
Midt opp i alt dette styret kom det en syklist inni hagen. Han spurte om jeg snakket engelsk? « A litle bit»,svarte jeg. Så spurte han fint på engelsk om han kunne få litt vann i flaskene sine. «Ofcourse», icecold water», svarte jeg. I mellomtiden var også Pølsemakeren kommet hjem og jeg sa at han også måtte finne et par brusbokser til den stakkars syklisten. Deretter gikk jeg inn i kjelleren og fylte opp vannflaskene hans. På vei ut igjen stappet jeg hånda i fryseboksen og fant frem en ispinne til han. Han ble så glad og takket og takket. Skulle jo gitt han enda mer oppmerksomhet men tror ikke jeg fikk med meg at han syklet videre, en gang.
Det skjedde så mye på en gang. Er slett ikke vant til det her på denne gudsforlatte plassen.
Artur og meg som begge hadde biler fra 2008 var nå skjønt enige om at de var mye mer til å stole på enn flotte nye El-biler. Pølsemakeren bare ristet på hode av hele greia og fortsatte med forberedelsene til klippfisk middag og til å ta i mot gjester.
Det var nemlig slett ikke sikkert jeg var hjemme når gjestene kom for nå hadde jeg inntatt bergingsbilen og var klar til å følge bilen til verksted.
Vel fremme og bilen levert på verksted var det tid for å ringe tilbake til «samen» igjen for å få ordnet leigebil. Det var slik avtalen var. Tidkrevende greier dette her. Joda, jeg skulle få leigebil, men den stod på flyplassen så den måtte hentes der.
Før jeg rakk å bli fortvilet og altfor irritert sa bilselgeren som overhørte samtalen at han skulle kjøre meg ut til flyplassen. Han heter forøvrig Kristoffer og gjorde sikkert også det beste han kunne i denne situasjonen. Alle har regler og andre overordnede de skal forholde seg til. På veg til flyplassen hadde vi fine samtaler og i løpet av kjøreturen kunne også han anses som en venn.
Kristoffer fulgte meg inn på flyplassen og såg til at jeg fikk den hjelpen jeg skulle før han kjørte videre.
I luka til Sixt bilutleige traff vi på denne smilende dama som heter Ingrid. Hun var bare god hun. Utrolig fint å kunne møte på et slikt menneske når en ellers er litt misfornøyd med situasjonen en er i. Hun var til å bli godt humør av. En venn i nøden.
Så var jeg endelig på veg hjem i igjen i leigebil. Hjem til gjestene og hjem til vår årlige mini festival.
Jeg ankom omtrent 2 min. før de kom. Da er det jammen godt å ha en mann som står for all mat og tilrettelegging.
Som en velkomst fikk de alle et stort stykke av fløtekaka. Min kjære søster har nettopp hatt bursdag og som en tradisjon i familien er den blitt feiret med fløtekake med jordbær på. Denne dagen startet vi altså like godt med desserten.
Høydepunktet ble allikevel klippfisk middagen. Den var ubeskrivelig god, noe alle var skjønt enig om. Takk til Pølsemakeren.
Utpå kvelden var det klart for sommerens bingo. Vi klarer å lage mye løye ut av den og det er min svoger som er fast bingovert.
Som de voksne og anstendige menneskene vi er og alle fra relativt pent møblerte hjem, gikk vi tidlig til ro for natten.
Neste dag møttes vi til frokost før karene drog på sjøen for å trekke krabbeteiner, Min kjære bror kunne konstantere at det ble god fangst.
Vi søskenene må vel kunne sies å være over gjennomsnittet glad i krabbe.
Her kaster alle festivaldeltakerne seg over rensking og tilbereding.
Den som er aller gladest for et krabbemåltid er unektelig min kjære søster. Det er lite som kan måle seg med et krabbemåltid for hennes del og ekstra godt er det når den er fanget i Mølstrevåg. Hun setter stor pris på at svogeren hennes (min mann) gjør dette mulig.
Ut på ettermiddagen var vi alle mette og fornøyde. Ja, trette var vi også. Det tar på med festival i to dager til ende, men gøy og vellykket ble det. Vi kan allerede glede oss til neste år.
For min del ble det noen dager med hvile og restitusjon og samtidig bygge opp motivasjon til å følge opp bilsituasjonen. Jeg hadde ikke helt tro på at alt skulle gå av seg selv, uten oppfølging. Håpet jeg skulle ta feil selvfølgelig.
I bagasjerommet lå fortsatt kålroten og vi var redd for at den skulle begynne å lukte om vi ikke snart fikk åpnet bilen. Så gikk jeg der da i noen dager og maset om den evinnelige kålroten som måtte ut. Ikke helt usannsynlig at de hos forhandleren i disse dagene sa: «Der kommer hun med kålroten». Blir sikkert en snakkis på neste julebord.
Jeg tok ikke feil for det krevdes oppfølging. Blir sliten av sånt. Etter å ha nøstet litt opp i dette fikk vi endelig kontakt med rett person. Da skjedde ting fort og alt ble på stell igjen.
Pølsemakerfrue tar ikke ferie fra blogging denne sommeren. Blir forresten ordet «Agurknytt» særlig mye brukt nå? Jeg husker det ble mye brukt før,men har ikke hørt ordet på mange år.
Denne bloggen kan med rette ha «Agurknytt» som overskrift. Kanskje også i dobbelt betydning.
Drivhuset mitt bugner nemlig av agurker, men det er kanskje lite viktig for deg å vite.
Jaja, det meste av det jeg skriver og viser frem er kanskje ikke så viktig, men jeg håper og ønsker at det kan være kjekt og både se og lese. Det er det som er målet.
Her er det en som har vært i farmor’s drivhus og forsynt seg. Agurkene til farmor blir spist opp etterhvert. Barna (og foreldrene) spiser de opp fortere enn godteri. Det er herlig å se. Agurkene kommer sjelden så langt at de blir kuttet opp til å ha på brødskiva. Helt greit synes farmor. Å se gleden i barneøyene når de kan gå inn i drivhuset å plukke med seg en agurk betyr uendelig mye for farmor.
Ikke for å skryte men….joda kan skjønne det er for å skryte, men i år har jeg endelig klart å dyrke frem masse fine gulrøtter. Har prøvd flere år tidligere men ikke fått noe godt resultat. I år klaffet det og vi kan ta opp litt gulrøtter hver dag om vi vil. Kjempegøy!
Lykken er å være snart 2 år og ha med mamma i hagen til farmor og farfar for å se, lære og oppdage hvor både agurk, gulrøtter, poteter og bær kommer fra.
En må være litt sterk for å kunne dra opp en gulrot. Her biter den lille karen tennene sammen og drar av alle alle sine krefter for å få opp en gulrot.
Og etter litt strev kom gulroten opp fra jorden. Han ble kanskje en liten tanke overrasket.
Men så fornøyd og så stas å vise den til farmor.
Og den var veldig god.
Så masse bringebær.
Og han klarte å plukke dem helt selv.
Like viktig som å plukke er det å spise. Mmmm…det smaker så godt.
I skrivende stund har mammaen ferie og gutten har ferie. Det er sommer og sammen har de hatt en fin stund i hagen til farmor og farfar/ svigermor og svigerfar. En herlig kombinasjon av lykke og kvalitetstid.
God helg og fortsatt god sommer fra Pølsemakerfrue!
Å ønske seg opplevelse i julegave av 3 fine sønner, betyr 3 fine opplevelser for oss å se frem til. Nå var det klart for å benytte seg av julegave nr.2 som var fra vår eldste sønn m/fam. De hadde invitert oss med til Fyresdal og Tretoppvegen. Noe vi har gledet oss veldig til.
Ikke ofte vi får sitte sammen med vårt eldste barnebarn lenger. Som regel har hun det travelt med andre ting.Hun er en aktiv ung dame.
Første stopp var i hytta deres på Botn,Vågslid. Der ble vi ønsket velkommen med en avkjølende og god sommerdrink, før vi ble ønsket til bords og servert deilig kebab pizza.
Neste dag våknet vi til duften av hjemmebakt brød. For en luksus og for en god start på dagen.
Etterpå satte vi oss i bilene og med selskap av Anne Lindmo og «Min tur» bar det av gårde til Fyresdal og Tretoppvegen. I baksetet satt en kjekk gutt med head set på hode og da var det heilt innafor at farmor og farfar ville høre på lydbok.Lydboken kan forresten anbefales.
Etter noen mil på svingete veier ble gutten i baksetet bilsyk. Det er slett ikke noe kjekt. Vi svingte inn til siden så snart vi kunne og akkurat der var det satt opp hesjer. Farfar som er oppvokst på gård har god kunnskap i det å sette opp hesjer. Dermed holdt han et lite foredrag om nettopp det til den bilsyke stakkaren. Kanskje brydde han seg døyten i hvordan noe slikt blir til og hva det er godt for, eller så var det nettopp det som tok tankene bort fra bilsyken. Farfar prøvde iallefall.
Men etter at denne dritkule bilen kjørte forbi oss var bilsyken sporløst forsvunnet.
Friske og opplagte ankom både to og firbeinte Fyresdal og var klar for å ta fatt på Tretoppvegen.
Et imponerende byggverk og veldig godt tilrettelagt. Her traff vi på joggere, eldre smilende damer med stokk, en som kom trillende i rullestol og masse barnefamilier. Altså en løype for alle.
Ville en ha litt ekstra utfordringer var det fullt mulig å oppsøke ekstra spennende plasser undervegs.
Så var vi på toppen og alle sammen var like fornøyd.
Og vi to – ja vi følte oss heldige og takknemlig.
På vegen tilbake var det tilrettelagt for masse kjekke aktiviteter.
Ingen kan klage på humøret til disse to jentene.
Etter turen var vi alle sultne. Vi hadde grill med og på menyen stod kyllingburger og vanlig hamburger. De gikk ned på høykant. En is måtte vi selvfølgelig også kose oss med.
Så var det klart for hjemturen, trodde jeg, men bare etter et lite stykke ble vi oppringt og spurt om vi skulle kjøre nedenom Dalen. De hadde fått med seg at jeg lenge har ønsket å se det fine og ærverdige hotellet som ligger der.
Dermed gikk turen videre til Dalen Hotel som var minst like fint som jeg hadde sett for meg. Jeg bestemte meg der og da for at det skal være et mål å få overnatte der en gang.
Så ruslet vi videre ned til vannet. Bare vakkert. Tenk å være et gammelt ektepar og gå arm i arm ned til vannet her. Vi såg nemlig et par av de. Vi såg også to eldre damer komme gående arm i arm i sine fineste sommerkjoler.Jeg gikk ved siden av mitt eldste barnebarn akkurat da og kunne ikke dy meg fra og synge: « Vi er to små fine damer som er over hundre år, ingen andre fine damer…….»
Vi som gruppe fremstod og var nok i et litt annet modus enn de gamle damene. Litt mer fart i enkelte av oss, som disse to sprekingene som lett hoppet ut i vannet som holdt 13 grader.
Opplevelsene var helt ulike men like herlige.
Sent på kveld kjørte vi tilbake til hytta og neste dag reiste vi to «gamle» hjem.
Da vi kom hjem gikk jeg rett i seng og sov i 14 timer, men i minnebanken min er det satt inn masse gode opplevelser.
Mitt motto: Dersom en ikke kan fylle opp minnebanken med venner og familie fordi en blir sliten etterpå, da blir man ikke bare fysisk syk men psykisk syk også.
Tidligere ble jeg også psykisk syk av å gjennomføre slike reiser. Nå mestrer jeg det.
Tusen takk for flott julegave!
God helg og fortsatt god sommer fra Pølsemakerfrue!
Sommer på jorda, smil og vær glad.Himmelen er gjennomsiktig, havet blått og salt, og jentene er søtere enn markjordbær på strå.Sommer på jorda, livet det er nå. Tekst: Postgirobygget.
Tidenes Mai skrev jeg om i en tidligere blogg. Nå er også juni unnagjort. Tiden flyr. Juni var ikke fullt så fin værmessig, men når jeg ser tilbake så har vi jammen hatt mange fine stunder i juni også.
«Livet det er nå», synger Postgirobygget. Vi har opplevd at det kan være skjørt og er bevisst på å ta vare på gode stunder.En liten oppdatering når det gjelder min kjære som fikk kreft for et par år siden. Han har nettopp vært til kontroll for andre gang etter han var ferdig behandlet og alt ser fortsatt fint ut. Så godt.
Jeg gjør meg noen observasjoner på livet som er nå.
Det må være fint å ligge sammen med farfar i den fine båten hans og se i album hvor det er bilder av den forrige båten farfar hadde. Den var stor den.
Så godt å kunne sitte nybadet i fanget til farfar en kveldsstund å se på den store traktoren som klipper gresset utenfor stuevinduet. Alt av traktorer, gravemaskiner, lastebiler og båter er kjempespennende for denne lille skatten.
Så fornøyd med tilværelsen er han. Han har det så godt. Det varmer et farmor hjerte.
Så godt for meg som mamma og kone og se på disse to fine, far og sønn, vår første fødte. De har alltid mye å prate om disse to.
Stemningsbilde av to av våre barnebarn som på denne fine sommerdagen har fått være med i farfar’s båt til indre kai i Haugesund. Her sitter de og gleder seg til å spise pizza på Dolly Dimples.
Å kunne ha mulighet til å dra på fisketur er noe vi setter stor pris på og ekstra kjekt er det når fisken biter på kroken. Disse to kompisene var helt i ekstase over den flotte fisken de hadde klart å fiske helt selv. Det er lykke.
Å sløye fisken kan de også. De har gjort det mange ganger før og det er spennende å se hva fisken har spist.
Dagen etter var det duket for deilig fiskesuppe og enda kan vi glede oss til flere gode middager. God teine mat blir det også av slik fangst.
Og hva er vel bedre enn «et hav» av nykokt krabbe. Da er det sommer på jorda.
Som sikkert flere har fått med seg er det for tiden EM i Tyskland. Farmor (jeg) elsker både å se på og spille fotball selv. Jeg vet at det er mange som slett ikke er interessert eller synes det er kjekt å se alle disse kampene i EM. All respekt. Håper de kan kose seg med strikketøy eller noe annet som er kjekt. Mitt strikketøy har fått ligge helt i fred under EM.
Stiv og støl er jeg blitt men gøy å spille fotball er det likevel. 6- åringen vår er fortsatt fornøyd med at farmor vil spille fotball sammen med han, selv om han mener at han er mye bedre. Noe han sikkert har ganske rett i, men akkurat i øyeblikket følte vi oss som stjerner begge to.
Jeg er imponert over de fine kunstgress banene vi nå kan benytte oss av. Da jeg vokste opp var det kun harde grusbaner vi fikk spille på.
Jeg vil så gjerne være aktiv hele tiden og ovenfor viser jeg mye aktivitet, men «arbeidsdagene» mine består helst i å hvile. Mye hvile. Så takknemlig for å ha en tålmodig mann som må tilbringe masse tid alene, som tar seg av alt det praktiske og legger tilrette for kvalitetstid. Jeg kan komme til « duk og dekket bord». På den måten kan jeg ha gode og minnerike stunder med de rundt meg og det er jeg uendelig takknemlig for.
Sier som jeg har sagt så mange ganger før: «Ta vare på de gode stundene».
Her kan nevnes tømrer, styrmann, elektriker og pølsemaker. Hotellet er et solid gjennomtenkt og gjennomført byggeprosjekt, så her bør alle insekter med respekt for seg selv føle seg trygge og ivaretatt på best mulig måte.
Hotellet er stort med rikelig plass og en kan fritt benytte seg av alle hotellets fasiliteter, alt etter hvilket behov en har.
Hotellet ligger sentralt til på Sveio’s beste vestkant hvor forholdene gir ly for vær og vind. Det er lagt stor vekt på plassering nær pollen – og nektarrike planter.
Her kan en nyte rolige og late dager, men ønsker en å være aktiv med produsering av egg og oppfølging av larver, så for all del ta deg ut.
For evt. spørsmål og litt ekstra underholdning ta kontakt med hotellets eier, som visstnok skal være et fyrverkeri å oppleve.
Et aldeles fortryllende BEE AND BEE opphold ønskes alle fra Pølsemakerfrue.
Vi har forlengst kvalifisert oss til å gjøre bruk av dosett. Pølsemakeren har to og jeg har en.
For å holde styr på sine to har Pølsemakeren laget seg en regel. Den gule (ovenfor) skal brukes om morgenen og skal visstnok referere til solen som står opp. Joda, god plan det må jeg si. En fin måte å huske hvilken dosett som skal benyttes om morgenen.
Om kvelden derimot bruker han denne. Som du ser er den grønn. Hvordan han tenker for denne vet jeg ikke helt, men kanskje grønn mark eller markens grøde. Jaja, samme kan det være, men nå er den grønne iallefall blitt litt ødelagt. Mandagen holder ikke i hengslene lenger og han har lenge ønsket seg en ny.
Jeg er utstyrt med rød dosett men tror du ikke at mandagen er ødelagt på denne også. Det må være noe med den mandagen. Kanskje vi er for hardhendt i begynnelsen av uken eller så har dosettene en svakhet i luken for mandager. Ikke vet jeg. Det blir bare spekulasjoner.
Siden Pølsemakeren lenge har ønsket seg en ny og min også var klar for utskiftning foreslo jeg mens vi spiste frokost en morgen at dette kunne jeg ta ansvar for. Jeg ville rett og slett ta turen til apotek 1 på Sveio for å invistere i to nye dosetter.
Pølsemakeren var takknemlig for det, men påpekte at det kunne være lurt å kjøpe de samme fargene som vi allerede hadde, slik at det ikke ble noe rot i systemet.
Jeg tenkte at fakerten og,det kunne da være kjekt med en annen farge da jeg først skulle skifte ut dosetten, men voksen som jeg er så kunne jeg ikke protestere på dette. Det var jo selvsagt praktisk å gjøre det slik han foreslo.
I samme ærend skulle jeg hente ut noen pakker Vi – Siblin til han. Det er et pulver som hjelper for vansker med avføring og som har vært vanskelig å få tak i nå i det siste. Det blir utsolgt med en gang, så det er tydeligvis mange som har vansker med avføringen. Uff, dette temaet trengte jeg kanskje ikke gå så grundig inn på, men at det er rift om dette pulveret er iallefall sikkert. Nå hadde han fått melding på mobilen om at det kunne hentes ut. Veldig praktisk.
Da jeg ankom apoteket ble jeg møtt av en hyggelig ung dame. Jeg fikk raskt hentet ut Vi-Siblinen og hun ville gjøre klart for å betale da hun spurte: «var det noe mer du trengte?» «Ja, jeg trenger to dosetter», svarte jeg. «Da må du komme bort her», svarte hun og viste veg til dosettene.
Det var da problemet oppsto. På hyllen hang det 3 forskjellige dosetter,men ingen hadde samme farge som de vi hadde hjemme.
Det var denne med blanke luker på og gråblå under. Joda, fin den men Pølsemakeren ønsket seg en grønn.
Så var det denne. Såg med en gang at den var tilnærmet den jeg hadde fra før, bare i litt fornyet utgave.
Så var det denne da. Den var jo dritkul. Tenk å ha en dosett i alle regnbuens farger. Den fikk jeg lyst til å kjøpe, men så oppdaget jeg at den var 20 kroner dyrere enn de andre og da måtte jeg tenke meg om.
Så hadde jeg stått der da i flere minutter og bare sett og tenkt. Det var da det kom fra apotekteknikeren: «Er det vanskelig å bestemme seg?» Der stod jeg 56 år gammel og fremstod som jeg ikke klarte å bestemme meg for hvilken farge jeg ville ha på dosetten.
Jeg ble litt flau, snublet litt i ordene, men fikk frem at jeg skulle ha de to uten masse farger på.
Jeg angret litt etterpå for den var jammen flott den med masse farger og kanskje var mandagen også bedre på den, hvem vet.
Gjort er gjort, uansett har Pølsemakeren måttet venne seg til å ha en gråblå dosett istedenfor den grønne. Det er jo rettferdig for jeg fikk heller ikke viljen min. Ville helst hatt den med masse farger.
Endelig var det vår tur til å tilbringe et døgn ved Håheim gård. Dette har vi lenge sett frem til.
Bilder fra rommet vårt. En får en følelse av bonderomantikk i det en trør over terskelen. Selv om vi hadde bestilt superior rom ble vi oppgradert til juniorsuite da disse var ledig.
Det er god service.
Begge rommene hadde knagmøbler og har en gang i tiden tilhørt Rekstern familien. Her ligger det både sjel og historie innenfor veggene.
Hvert år er vi to par som legger litt penger i et døgn på hotell. Da koser vi oss skikkelig med god mat og drikke.
Vi reiser lite utenlands min mann og jeg. Vi legger heller litt penger i et slikt kort opphold som dette. Det passer også min helse godt.
Vi har hørt mye godt om Håheim gård. Replikker som:» der har vi vært», «anbefaler dere å reise dit en gang« og» der må vi reise en gang».
Vi gledet oss virkelig.
Vi hadde bestilt bobler på rommet ved ankomst. Her har det nok skjedd en misforståelse da boblene uteble. Da vi etterspurte boblene beklaget personalet hendelsen. Vi fikk de raskt servert ute i solveggen og som plaster på såret slapp vi å betale.
God service.
Hagen var et fantastisk vakkert syn. Kos deg med bildene nedenfor.
Så fint å kunne rusle rundt her. Stilt og rolig blant forskjellige blomsterdufter. Beundre blomster, urter, busker og trær. Helt magisk.
Etter en god hvil om ettermiddagen var vi pyntet og klare for 5 retter middag.
Rett 1. Varmrøkt makrell. Veldig gode smaker.
Rett 2. Brokkoli og lauksuppe. Ren nytelse.
Rett 3.Posjert kveite. Også veldig godt. Blomkålpurén gjorde retten fullkommen.
Rett 4.Andebryst. Smakte helt fortreffelig.
Rett 5.Salt karamell i sjokoladeterter. Glemte å ta bilde, men det var en ren nytelse for ganen.
Dette var en flott og ikke minst god opplevelse.
Etter en god natt søvn takket vi for oss og var klare for å dra videre. Vi traff ikke på sjefen sjøl, Torstein Hatlevik. Det skulle vi ønske vi hadde gjort, men vi må ha respekt for at han også har et liv utenom Håheim gård.
Tusen takk for oss!
Velsignet med fint vær tok vi oss god tid på hjemveien. Vi kjørte utom forskjellige plasser. Her et par bilder fra Reksteren. Reksteren er en øy i Tysnes kommune som ligger vest for Tysnesøya.
I skrivende stund ligger jeg og hviler ut og ser tilbake på gode minner, skapt sammen med gode venner.
Sist uke skrev jeg litt om min psykiske helse. Jeg fikk masse reaksjoner, bare gode heldigvis. Det er allikevel slik at noen ble litt»øvegidde» som vi sier på vår dialekt, og noen kontaktet meg for å høre litt om hvordan jeg har det.
Svaret er at jeg har det veldig godt. Disse utfordringene har jeg slitt med siden jeg var liten og det var mye verre før da jeg ikke våget å snakke om det. Det var vondt det, og bare holde alt inni seg. Uff, jeg vil ikke tilbake til det.
For venner kunne jeg nok fremstå som den tøffeste jenta i gata. Jeg gjorde sjelden eller aldri noe galt og hadde høy status blant venner. Det føltes og føles nok fortsatt helt naturlig for meg å ta sjefsrollen i mange sammenhenger.
Mange har gitt tilbakemelding på at de har sett opp til meg gjennom årene. Tenk hvordan «skinnet bedrar»,noen ganger. Jeg har tenkt at de kan være glad for at de ikke har vært eller er i mine sko.
Jaja, nok om det. Denne gangen vil jeg heller se tilbake på tidenes MAI. For en flott måned vi har hatt, sånn værmessig. Vi er ikke vant til det på Vestlandet.
Med fint vær følger det ofte med gode opplevelser og de har det vært mange av.
Vi har fått levert jordbær og fløte på døren flere ganger, av vår yngste sønn. Det er glede.
Vi fikk feire 17. mai sammen med noen av våre i strålende sommervær. Her i tog sammen med ett av våre barnebarn og en av våre svigerdøtre.
I pinsen var vi i Seljord på ridestevne og heiet på vårt eldste barnebarn. Hun bruker all sin fritid på hesten Kraftur og sammen er de blitt veldig flinke.
Hest er best til hverdag og fest. Mat må en selvfølgelig også ha når en er på ridestevne, og i et fantastisk vær var det ingen problem å tilberede maten ute. Her disker vår eldste sønn opp med mat til en hel flokk av sultne gjester.
Bilder fra en fin dag i Seljord sammen med hesten Kraftur.
Direkte fra Seljord bar det avgårde for å feire bursdagen til en av våre svigerdøtre. Her ser dere 6- åringen vår på veg til tante og onkel. Han har gledet seg masse til å komme i bursdagsselskap til tante. Hun hadde bl.a. laget deilig sjokolade kake som falt skikkelig i smak.
Alltid gøy når disse to søskenbarna møter hverandre.Her er den store flink til å hjelpe den minste.Når en er 1 1/2 år er det kult å ha et stort søskenbarn å se opp til.
Gøy har også farmor og denne karen hatt det (10-åringen vår) når vi raser på ATV over Paddeveien for kjøpe is på Extra Sveio.
Og jammen var det ikke festivitas på Extra Sveio denne dagen. De feiret 8- års jubileum. Vår gode nabo og butikksjef på Extra delte ut kake og solbriller til oss. Ekstra gøy på Extra denne dagen.
En kan få plass til mye godt i en ATV. Vår snille nabo og butikksjef syntes så absolutt at Pølsemakeren også skulle få kake. Dermed ble kaken behørlig pakket inn på fat og pose og plassert i ATV’en. Takk!
Kule solbriller fra Extra.
Jeg elsker å være sammen med barn, barnebarn og svigerbarn,men det er jammen både godt og kjekt å få være sammen med mine trofaste og gode venninner fra barndommen også. Her i klubb til hun som bor i Tysvær. Aldri feil å komme til Tysvær å få servert deilige ferske reker.
Joda, Mai har vært en veldig fin og aktiv måned. Vi får gjort utrolig mye gøy og det er helt naturlig at du nå tenker:» hvordan klarer hun alt dette hun som sliter med utmattelse?»
For meg handler det om prioritering. Jeg yter til tider mer enn andre. Etterpå ligger jeg strekk ut, også her mye mer og lenger enn andre. Da er jeg utmattet, svimmel og kvalm.
Jeg kan nok feilberegne aktiviteten innimellom, men som oftest tåler jeg det. Det hender også at jeg presser meg for hardt, men da er mine nærmeste flink til å se at nok er nok.
Jeg har valgt å vise dere det som er godt, ikke det slappe og tunge som også preger livet mitt.
