Gode venner er gull vært. Veldig kjekt å bli invitert i selskap midt på en formiddag. Når en tenker på hvor travelt vi alle hadde det da barna våre var små så er dette rene luksusen, og for meg er dette som å komme i et luksuriøst hjem. Det er det sikkert for de fleste andre også. Det som er like fint og kanskje vel så fint er at disse menneskene som bor her er jordnære og gode mennesker som liker å samle venner. De liker å lage det koselig å ta vare på de rundt seg.
I stedet for å bli misunnelig har jeg heller med årene lært å unne andre lykke og suksess. Jeg lener meg heller tilbake og nyter å være der. Nyter å se forskjeller.Tenk så trist det hadde vært om alle hadde det likt.
Denne vertinnen er flink på interiør, flink på detaljer og ekstremt flink til å lage det koselig rundt seg. Hun har interesse for det og mulighet til det. Jeg har evnen til å lene meg tilbake å bare nyte. Jeg kjenner takknemlig for å være en del av hennes liv. Selv om vi ikke ser hverandre hver uke passer vi allikevel på å besøke hverandre ved bursdager og litt andre anledninger.
Hun elsker å få gaver og viser oppriktig glede når de skal pakkes opp. Hun er også flink med å gi fine og personlige kort. Jeg derimot gir sjelden kort sammen med gaver. Det er noe hun vet. Jeg tenker slik at hun vet godt hva jeg mener om henne og jeg kan heller si disse fine ordene når jeg gir gaven. I disse dager mistenker jeg at de fleste kaster disse kortene etter en stund allikevel. Jeg vil slett ikke påstå at hun gjør det men mange gjør nok det. Det er liksom blitt en greie mellom oss. Det kommer sjelden noe kort fra meg.
Når det gjelder interiør så er det nok ikke så mye å hente hos meg, men jeg glimter til innimellom og da får jeg litt oppmerksomhet. «Så flink du er og hvor fint det ble», «hvordan fant du på det?» får jeg som kommentarer. Da svarer jeg raskt og ironisk at de må selvfølgelig bare komme til meg om de trenger noen interiør tips.
Jeg er imponert av denne dama som til vanlig er i full jobb og samtidig alltid stiller opp for venner og ikke minst familien.
Noen dager senere var vi invitert til dette gamle og koselige huset. Her snakker vi forskjeller.
Mens det første huset som jeg skrev om ovenfor er 10 år gammelt så er dette av god gammel årgang. Det er over 100 år gammelt. Eierne bor like ved i et nyere hus men har valgt å ta vare på det gamle. Her ligger det masse minner, slår det meg når vi rusler opp bakken opp til huset. Her har mann, kone og tre barn bodd i mange år. Før de flyttet inn har kanskje andre bodd der. Det jeg vet er at de drev gård på gamlemåten selvfølgelig og jeg kan huske at jeg i ganske ung alder var hos dem og kjøpte egg. De drev altså også med eggproduksjon og det var helt vanlig å stoppe for å kjøpe egg hos dem. Alt var nok mye mer tungvint enn det vi er vant til,men jeg er ganske sikker på at de hadde det minst like koselig og hyggelig som vi har det i dag. Før var det flott å kunne eige å bo i eget hus. Nå har en ofte flere hus/hytter å benytte seg av.
Det var lørdag kveld. Ute var det surt regnvær og vi hadde kledd oss med regntøy og godt skotøy. Kjekt å besøke venner en kan ta beina fatt og gå til. Når en bor på landet er det langt mellom eventuelle gatelys. De skal du forresten lete lenge etter. Hva er vel koseligere da enn å ankomme et slikt fint gardstun hvor lyset skinner ut av vinduene.
Når en titter inn vinduet kan en skimte «gardskona» som fyller opp i glassene med velkomst drikke. Så innbydende og koselig. Vi kjenner at vi gleder så til å komme inn.
Det første vi legger merke til er kjøkken lampen. Ser du hva den er laget av? Ja, det stemmer. Hele lampen er dekket av stettglass, så fint og så kreativt.
Tenk alt som har hendt i denne koselige stua opp gjennom årene. Disse menneskene har nok opplevd sorger og gleder slik som oss andre. Jeg lukker øynene et lite øyeblikk og ser for meg at de går inn og ut av døra til gangen, mens de passer på å lukke døra, slik at varmen ikke skal trekke ut. Jeg kan se for meg lange og mørke vinterkvelder uten tv, hvor de kanskje har en liten radio av merket Kurér hvor de lytter til dagens nyheter og værmeldingen for neste dag. Bonden sitter i gyngestolen og patter på pipa si mens kona er er opptatt med å strikke et nytt par med lubber fra restegarn.
I det jeg er i ferd med å drømme meg helt bort er vi plutselig tilbake til virkeligheten igjen. Vi har alle fått et glass med noe godt i og kan virkelig føle den gode stemningen. I vedovnen knitrer det i tørr og god bjørkeved.
Fra stolen jeg sitter i har jeg utsyn til det som en gang var et lite kammers. Alle gamle hus med respekt for seg selv har et lite kammers hvor en kan trekke inn for å ta seg en liten middagslur.
Apropos middag. Vi fikk servert en deilig høst gryte med nybakt urte brød til. Det smakte helt fortreffelig. Vi ble godt mette og kunne nok så visst trengt en liten strekk på kammerset etterpå.
Etter middagen trakk vi oss tilbake til sofagruppen. Det fine bordet som vi satt rundt ble etterhvert kommentert. Vertinnen kunne fortelle at hun hadde kjøpt bordet i en bruktbutikk. Nysgjerrig som vi var måtte vi utforske det litt nærmere. Vi oppdaget at dette var et ganske så eksklusivt bord til å ha sysaker i og plutselig var jeg tilbake i drømmeland igjen. Der kunne jeg se for meg de pene fruer i de kondisjonerte hjem, som satt pent og pyntelig ytterst på kanten med samlet ben, i en rokokko stol ved et slikt bord og broderte.Det var omtrent det eneste de gjorde disse kondisjonerte fruene. Det var det eneste de skulle gjøre. Alt annet sømmet seg ikke. De måtte selvfølgelig på do innimellom og da gjerne utedo. Da unnskyldte de seg med at de måtte ut i et nødvendig ærend. Om de måtte forklare litt nærmere hvor de skulle brukte de ord som «avtrede». Det er da jeg kommer innpå dette med forskjeller og rang igjen. Hvor fin går det egentlig ann og bli? Når alt kommer til alt er det liten forskjell på Kong Salomo og Jørgen hattemaker. Vi er ikke finere enn at vi skiter med rumpa alle sammen. Hvis en ikke har utlagt tarm da, men det er slett ingen ønskelig situasjon å komme i.
Tilbake til virkeligheten igjen. Jeg kunne se tilbake på et kjekt formiddagstreff, og en like kjekk lørdagskveld sammen med gode venner. Alt sammen er nå pakket godt inn i minneboken.
Se så fint det har vært ute mens jeg har ligget i senga mi i time etter time. Jeg har faktisk vært glad for at det har vært mange timer igjen til neste morgen, slik at jeg bare kunne ligge helt i ro lenge. Døgnet har gått i en evig døs og innimellom har jeg blitt forstyrret av intense smerter. Det er så pyton å ha disse dagene, disse periodene som setter meg helt ut av spill.
Det er ikke fritt for at jeg synes synd på meg selv når jeg er midt oppi dette. Det er så intenst. Selv om jeg har vært gjennom dette mange ganger før, hender det at jeg blir redd for at det ikke skal gå over.
Heldigvis har jeg god støtte og forståelse hos mine kjære, som denne gang har tatt bilder for meg som jeg kan bruke i bloggen. Jeg kunne selvsagt hoppet over hele bloggen denne uken, men så vil jeg også svært gjerne glede mine følgere hver fredag.
Vår eldste sønn som har vært på fjellet, på hytta sammen med familien sin i høstferien, foreslo at jeg skulle hoppe over denne ukens blogg. Da jeg ikke ville det sa han at jeg kunne legge ut et bilde. «Du vet jo det mamma at et bilde kan si mer enn tusen ord», sa han. Jeg er enig i det og han har helt rett. «Får jeg lov til å legge ut et bilde av deg?», spurte jeg. Da bare lo han og sa:»ta deg ut». Så gjorde jeg det da.
Samtidig blir jeg både rørt og takknemlig for at vi en gang ble velsignet med tre flotte og kjekke gutter.
Så er det heldigvis slik at verden går videre selv om jeg er ute av drift noen dager. Pølsemakeren er som regel operativ og har fortsatt stor arbeidskapasitet. Her er han i gang med å lage fiskekaker.
Han koser seg da. Resten av familien koser seg med å spise dem og hva er vel bedre enn hjemmelagede fiskekaker.
Ellers så er som mange vet hummerfiske i gang. Når en prøver seg på hummerfiske ender en veldig ofte også opp med krabbe. Noe vi har nytt godt av. Vi deltar ikke i hummerfiske, men fikk en dag en hel bøtte med krabbe av naboen. Selv om vi ofte fisker krabbe selv, sier vi ikke nei takk til et slik tilbud.
Dermed kokte Pølsemakeren krabben og her er hva jeg fikk servert.
Jeg er så heldig og har så mye å være takknemlig for. Allikevel synes jeg litt synd på meg selv når symptomene på sykdommen blir litt vel sterke.
Nå som helgen nærmer seg kjenner jeg på bedring og takk for det.
Dette ble en litt kort blogg men av og til får det være godt nok.
En er svak og en er sterk. Vi er begge mesterverk – Vi lever
Disse ordene som synges av Wenche Myhre forteller mye. Vi må huske å leve selv om livet kan kreve litt mye av oss til tider. Jeg har det så inderlig godt. Allikevel føles det som jeg til tider, og litt for ofte, kjenner på at livet krever, litt vel mye.
En skal spise sunt. En skal ikke drikke alkohol, en skal trene regelmessig og det er viktig å ha rutiner. Stå opp til samme tidspunkt, hver dag og legge seg til samme tidspunkt, hver dag.
Gjennom ungdom og tidlig voksen alder har en gjerne vært slank og fjong. Etterhrvert som en blir eldre gjør livsstil sykdommer sin fremtreden. I voksen alder må en gjerne av ulike årsaker starte på medisiner og svupp så er en 10 kilo, og vel så det, tyngre.
Jeg synes det er vanskelig å forholde seg til alle disse «kravene». Vanskelig å forholde seg til «det perfekte liv». Må vi klare det? Heldigvis er vi velsignet med masse gode medisiner som kan hjelpe oss med det ene og det andre. Medisiner som kan forlenge liv. Medisiner som gir oss en bedre livskvalitet. Har vi egentlig noe å klage over? Nei, vi har vel ikke det, men jeg er nå en gang bygd slik at jeg føler på presset.
Samtidig prøver jeg å være bevisst på å leve godt den tiden jeg har på denne jord.
En er frisk og en er syk. En får stå og en får stryk. Vi lever (Wenche Myhre).
Vi er alle forskjellige og vi må gjennom forskjellige faser i livet som vi er nødt til å takle. Det kalles å leve. Alt er en del av selve livet.
En veldig god del av livet er å kunne være sammen med denne fine gjengen. Et trygt og godt vennskap,helt fra tidlige barne år. Det er verdifullt.
Vi er fortsatt lekne og har det veldig gøy sammen. Sist helg tilbrakte vi på Floke hytta Horda -Kåre.
Hvis vi blir helt stille nå, kan vi høre hjerte slå. Vi lever (Wenche Myhre).
For en plass, for en utsikt og for en opplevelse.
Det er mye å ta inn over seg. Det er nok og bare være der. Være i nuet. Det hele blir litt overveldende. Selv vi blir rolige i slike settinger. Vi bare nyter øyeblikket og lader batteriene.
Etter et godt måltid taco gikk praten om løst og fast, mens vi nøt utsikten.
Etter mørket hadde senket seg gikk vi inn på en app for å følge med på hvilke båter som gikk forbi. Da gjettet vi litt på hvilken type båt, hvor mange knop den gikk osv.
Det ble en rolig kveld og da klokken var 22.30 hadde alle sammen krøpet under dyna.
Hardt å våkne neste dag,
men så fint å våkne til flotte regnbuer.
Om vi var rolige kvelden før, var vi adskillig mer aktive dagen etter. Her sjekker en av mine gode venninner hvilken størrelse det er på jakken. Jeg hadde nettopp kommentert hvor fin den var og lurte på om jeg skulle kjøpe en lik. Min gode venninne kunne fortelle at den var av ull, kjøpt på Spar Kjøp og av størrelse extra lekker (XL).
Etter en deilig frokost var det tid for en aldri så liten morgen dans.
Ingenting å utsette på stil og innsats.
Etter en fornøyelig morgen stund gjorde vi rent etter oss og tok bena fatt for en gåtur tilbake til parkeringsplassen og bilene våre.
Tusen takk for oss Horda-Kåre. Vi kommer veldig gjerne igjen.
God helg fra Pølsemakerfrue og hennes spreke venninner!
Så satt jeg her da. Etter i overkant høy aktivitet den siste tiden har det tvunget seg frem noen rolige dager. De fleste vet at jeg sliter med kronisk utmattelse og derfor trenger jeg ikke utdype det noe mer.
Kroppen og hodet er ute av drift i slike perioder, men så snart det begynner å komme seg litt begynner hode å virke igjen, heldigvis får jeg nesten si, og da skal det ikke så mye til for at engasjementet gjør seg gjeldene. Denne gang kom det opp en masse tanker om våre folkevalgte, våre politikere, de som skal styre landet. I tillegg så baksnakker de hverandre og gjør alt for å fryse hverandre ut.
Herlighet for en gjeng. Hva er det som gjør at tilsynelatende oppegående mennesker stjeler dyre solbriller, roter bevisst med reiseregninger, drar partikortet for å reise på sydentur med familien eller legger seg til med unge jenter under kurs og konferanser. Jeg tenker, skjerp dere. Hvor er oppdragelesen? Er de helt blottet for selvinnsikt?
Da jeg var liten så jeg opp til disse menneskene som styrte landet. Trodde de var perfekte individer som gjorde alt for Norge. Det var helt til jeg så serien «makta». De var jo ikke bedre i den tiden heller.
Ingen kan lenger sitte på sin høye hest og si at slik er det ikke i mitt parti og slik er det ikke i det partiet jeg velger å stemme på.
Joda, det er noe i alle partier viser det seg, og de er voksne folk som skal fronte landet. Hvorfor ble det sånn? Er de for høye på seg selv og tror at de kan gjøre akkurat som de vil? Hvilken oppdragelse har de fått? Hjemme hos meg lærte vi å oppføre oss. Vi skulle være høflige, imøtekommende, takknemlige og arbeidsom. Å stjele eller å bruke av andre sine midler hadde aldri falt oss inn.
Må en være ekstra vågal og tøff for å være politiker? Tja, jeg tror egentlig ikke det, men en må tro på det en mener og stå for det en gjør.
De fleste er nok skikkelige og oppegående mennesker. Høyt utdannet er de også. De burde forstå at journalistene graver for å finne noe negativt, noe de kan felles på. En skal ikke gjøre store feiltrinn før det blir oppdaget. Hvordan våger da en viss ektefelle å spekulere i aksjer mens kona er statsminister? Etterpå må hun svare for elendigheten. Da svarer hun det samme som hun også gjorde etter at ordføreren i Stavanger, nå nylig hadde brukt penger som slett ikke var hennes: « Nå har det skjedd og det er på tide å gå videre». Jo, klart vi må gå videre, men fra nå av bør det være full skjerpings. Spør du meg så er det rett og slett toskaskap å holde på slik.
Nå kan en jo tenke at de er bare mennesker og alle har sine feil og mangler. Det heter at man skal lære av sine egne feil. Kanskje det er lurt å lære av andres feil også? Vær så snill å vise normal folkeskikk.
Som voksne skal vi være gode forbilder for barna, og når det gjelder politikere, som som alle andre, så skal vi ikke greie alle under en kam. Det finnes også gode forbilder.
Sist periode hadde vi en ung dame som ordfører i kommunen Sveio, hvor jeg bor. Denne gangen har vi en ung mann. Veldig flinke begge to og for et engasjement de har vist. De stiller opp i de fleste sammenhenger som f.eks. familiekvelds på sambrukshuset, fotball turnering, songtreff osv. Min erfaring er at de er ydmyke,allsidige og jordnære borgere som er villig til å lære, og samtidig vil det beste for kommunen og vi som bor her. Felles for dem begge er at de er unge. Det er forøvrig også ordføreren i nabokommunen, Haugesund. Han er forresten oppvokst i Sveio. Kommer nemlig mange gode folk derfra. Når en treffer han som billettkontrollør i inngangen for fotball klubben FKH så vises det at en vil noe. En går ikke som ordfører og bare skummer fløten. La oss heie de unge frem. Alt var ikke bedre før.
Nå tenker du kanskje at med et slikt engasjement som jeg viser for det ene og det andre, så er det ikke rart om jeg er kronisk utmattet.
Jeg er enig i det og har nok selvinnsikt til å forstå det.
Det er det vi sier til hverandre, denne unge damen og meg. Det sier vi når vi møtes eller når en av oss har bursdag. Det er en greie vi har hatt sammen i mange år. Det ligger en liten porsjon ironi i utsagnet, men samtidig hever vi også hverandre. Vi blir glade begge to og det gjør alltid godt. Hun har all grunn til å kunne ta til seg disse ordene. Jeg derimot….tja det er et annet spørsmål, kjekt har vi det iallefall.
Hva er en kvinne? Wikipedia sier at det er et kjønnsmodent, voksent menneske av hunkjønn.
Tenk alt en kvinne skal gjennom i et helt liv. Det er ikke rent lite. Barndommen er forhåpentlig fin og uten alt for store bekymringer, MEN apropos kjønnsmoden. Når vi blir litt eldre sånn ca. 12 års alder går praten mellom venninnene om menstrasjonen er kommet. Det er så viktig å få for å kunne bli fruktbar. Alle vil ha den og samtidig ikke ha den.
En etter en fikk vi den. Hvilke hjelpemidler hadde vi i den tiden? Joda, det eneste vi fikk tak i var Saba Self Sit. Bind som loet og var lite behagelig. Vi fikk et særdeles spesielt ganglag for at disse hersens greiene skulle holde seg på plass.
Gymnastikk, idrett og svømming var gjerne noe en gruet seg for. Utrolig irriterende var det når mannlige lærere sa at det var ingen problem å ha gym når en hadde mensen. Der gikk vi med bøyd hode og tok i mot disse uttalelsene fra mannlige «eksperter». De hadde sikkert et godt grunnlag for å si noe sånt. Hadde det vært i dag så hadde jeg kløpet dem en viss plass.
Etterhvert som årene gikk begynte vi å få barn. Flotte greier det. Det meste fungerte, men hormonene som gjorde seg gjeldene allerede i tenårene bare fortsatte å forstyrre. Særlig i tiden etter fødsel.
Tiden som småbarnsforeldre gikk i en rykende fart og svupp så var vi i overgangsalderen. Da skal vi tåle hetetokter, uregelmessige blødninger, vektøkning og hormonene styrer på i fri utfoldelse. Det er rart å se tilbake på hvordan samtale emne i klubben vår har endret seg med årene.
Nå går spørsmålene i «Når var du til mammografi sist?» «Gjør du fortsatt knipeøvelser?» « Hvilke hormontabletter bruker du?» « Har du helt sluttet å farge håret?» «Er du klar for å slippe det gråe frem?» «Hva sier du, har du fått høyt blodtrykk?»
Joda, vi er i en herlig alder. Allikevel har vi mye fint å se tilbake på. Bare tenk hvor mange titler vi har opparbeidet oss gjennom årenes løp. Ikke likt for alle selvsagt, men hvis jeg tenker på meg selv så kan jeg smukke meg med titler som: Datter, søster, kone, svigerdatter, svigerinne, mor, farmor, svigermor,niese, kusine, venninne, tante, grandtante og kanskje enda flere titler.
Med så mange titler vil en i løpet av et liv sette spor etter seg. Både på godt og vondt. Håper jeg klarer å dekke de fleste på en god måte.
Smak litt på ordet Grandtante. Er ikke det flott?
For et par helger siden var jeg så heldig å bli invitert som grandtante til denne flotte konfirmanten (i midten). Her er hun sammen med en av sine søsken og meg. Det var så stas. Se den fine bunaden hun har fått til den store dagen. Jeg hadde helt lik hennes vest da jeg stod som konfirmant. Den var sikkert omtrent samme størrelse også. Nå hadde jeg måttet hatt en helt annen størrelse. En størrelse for en grande (stor) tante. Årene har gått og kiloene har kommet. Jaja, nok om det. Dagen var helt fantastisk og det var godt å være i denne konfirmantens selskap. Skikkelig fin ungdom som var smilende, høflig og svært takknemlig. Når jeg tenker meg om så er grandtante en behagelig og takknemlig tittel å ha. Her kom jeg til duk og dekket bord. Jeg hadde ingen oppdrag i hverken forberedelser eller undervegs i selskapet. Dette var uvant. Jeg pleier alltid å være involvert på en eller annen måte. Nå kunne jeg bare senke skuldrene, lene meg tilbake, spise god mat og kose meg sammen med konfirmanten og hennes gjester. Jo, Grandtante er en fin tittel.
De beste ønsker for konfirmanten og fremtiden.
Vakre kvinne!
Sist søndag var vi i bursdag til denne vakre kvinnen. Hun har nå fylt 80 år. I den anledning laget hun til et stort selskap og inviterte alle sine nærmeste. Hun verdsetter sin familie høyt og sier alltid ja, selv når hun gjerne burde sagt nei.Hun er en aktiv dame og stiller alltid opp for de hun har rundt seg. Hun er fortsatt aktiv i styre og stell og er en nøyaktig og flink kasserer i Haugesund fjellag.
Hver torsdag lager hun pannekaker til hele familien. Da dukker de opp en etter en utover ettermiddagen, og kommer alle sammen så har 17 stk. vært innom. Slik har det vært opp gjennom alle år og familien blir bare større etterhvert. Det er imponerende.
Det er stil over denne damen som jeg er så heldig å ha som tante.
Denne bloggen ble en hyllest til kvinnen. En kvinne finnes i alle slags fasonger og varianter, tynne, tykke, smale, lange, korte osv. Alle er de vakre på hver sin måte.
De siste dagene har bestått av fiske og nytelse av det sjøen har å by på. Denne 10 – åringen viser enorm glede og stort engasjement for aktiviteter på sjøen. Han elsker å fiske og kjøre båt og fange krabbe. Det stopper ikke der. Han liker å spise fisk også. Han kan nesten ikke vente med å få kokt eller stekt fangsten etterpå. Så fin og sunn interesse, tenker farmor og farfar som er like glad i disse aktivitetene som han er. Noe av det som hører med å få fisk er det å sløye fisken etterpå. Det gjør han med glede.
Vi nyter godt av å bo slik vi gjør og er heldig som har tilgang til både havets delikatesser og grønnsaker fra egen hage. På tallerkenen på bildet ovenfor er ingenting kjøpt i butikk. Det må vel kunne kalles sjølberging og kortreist mat.
Jeg må kanskje legge inn en skrytealarm når det gjelder ukens blogg. Jeg spurte Pølsemakeren om jeg kunne legge ut alt dette. «Blir det ikke mye skryt?»,spurte jeg han. Han svarte bare med:»er det ikke det alle som legger ut noe gjør da?» «Bare kjør på du», var hans konklusjon.
Ok, da kjører jeg på så er det opp til deg som leser om du vil følge meg videre eller ikke.
September er den fineste måneden i året synes Pølsemakeren. På fine dager hender det at han er ute på sjøen fra tidlig morgen til langt på ettermiddagen. Av en slik tur kan det bli masse deilige fiskekaker. Noe hele familien får glede av.
Storfiskeren vår sykler gladelig 9 km. for å komme på besøk for å smake på farfar’s fiskekaker, og med litt majones på er det lite som kan måle seg med dette måltidet.
Vi har vært velsignet med noen dager med nydelig sommervær i september og ekstra heldige var vi når vårt årlige krabbelag gikk av stabelen. Da kunne vi sitte på brygga å kose oss til sent på natt. Det er det ikke ofte vi kan. Som regel så blåser det kald vind,men denne dagen lå temperatur måleren langt oppe på 20 tallet. En kveld vi kommer til å huske i lang tid fremover.
Det er ikke bare sjøen som har mye å by på. På trærne bugner det av både epler og plommer.
En dag fikk vi besøk av disse to kjekke guttene. De hadde så lyst til å plukke epler å lage eplekake.
Dette ble resultatet. Den ble kjempegod. Flinke gutter. Heldige er de som en gang blir kjæreste med disse to fine guttene.
Det har blitt mye aktivitet i det siste, men jammen har vi hatt det gøy. Vi har fått vært sammen med både familie, venner og barnebarn.
Vi ønsker alltid å stille opp med pass av barnebarn eller hjelpe våre etterkommere på andre måter. Noe de vet å sette pris på. Nå har de nemlig sendt oss til fjells for å nyte stille og rolige dager. Bare vi to. Og selv om vi stort sett har levd på fisk og krabbe den siste tiden så klarte vi jammen å dra med oss noen reker til fjells også.
Ved første øyekast skulle en tro at det her har skjedd noe alvorlig som av respekt burde dekkes til, men neida det var bare Martha og Durek som skulle gifte seg. Du hendelse for et styr det må ha vært. Ikke bare bare når en har solgt rettighetene til «Hello» for å ta bilder og filme vielsen.
Ok, kanskje jeg også hadde sørget for å bli dekket til med laken hvis jeg risikerte å bli søkk rik av det. Men uansett- størst av alt er kjærligheten og sist helg stjal dette brudeparet all oppmerksomhet. Om forholdet vil vare livet ut, gjenstår å se. Det vet de ikke selv en gang,men jeg vil tro det er målet.
Jaja, enn så lenge får de nå styre på med sitt. Endelig kan oppmerksomheten rettes mot meg igjen.
Hva er kjærlighet? Kjærlighet kan være så mangt. Kjærlighet til kjæreste/ektefelle, kjærlighet til nær familie, kjærlighet til røtter og opphav. Det er det siste jeg denne gang vil rette et ekstra fokus på. Selve plattformen. Hvor en kommer fra. Hvilken tilhørighet. Alt dette har mye å si for hvordan en blir som voksen. Min farfar sa alltid at han var halv Nordlending og halv Sveibu. Med det mente han at hans mor var fra Nordland og hans far var fra Sveio. Selv var han født og oppvokst i Haugesund. Han sa mye min farfar og vi kunne ofte smile og le litt av det han sa. Jeg har nok litt av hans blod i årene.
Jeg har mine røtter i Tysvær og Haugesund. Født og oppvokst i Haugesund men bor i Sveio.
Noen ganger kan det være fint og kunne se seg tilbake og oppleve barndommens rike litt på nytt. Denne gang har jeg lokket med meg min kjære søster og hennes yngste datter (som jeg er så heldig å være tante til), til mamma’s hjemplass Nodland i Tysvær. De var egentlig slett ikke vanskelige å lokke.
Her akkurat her har vi tilbrakt mange fine stunder. Vi kunne leke hvor vi ville uten stor fare for mye trafikk.
Noe er forandret f.eks. i form av nyere bygninger men det meste er likt.
Slik var Bestefars hus. Han het Bård Førre og sammen med sin kone Signe (min mormor) fikk de 9 barn. Den yngste av disse var min mor Sigrid. Hun døde så altfor tidlig i en tragisk ulykke bare 42 år gammel. Min farfar, min pappa og meg overlevde. Dette har preget hele familien og slekta siden. Jeg skal ikke gå videre inn på det nå for det har jeg både snakket om og skrevet om mange ganger før.
Vi hadde det så godt her på Nodland i mamma’s barndomshjem. Her tilbrakte vi mange fine dager stunder. Så og si hver lørdag ettermiddag kjørte vi til Nodland for å besøke bestefar. Mormor døde da jeg var 1 1/2 år så henne husker jeg desverre ikke. Det var så fint å komme inn i bestefars hus. Jeg kan enda huske lukten av auresuppe som stod klar på den gamle komfyren, klokken på veggen som tikket ustanselig, en smilende bestefar som var glad for å se oss og tanter, onkler og søskenbarn, som stakk innom for å hilse på. Jeg husker alle som glade og gode mennesker. Jeg opplevde et godt samhold. Nå var ikke jeg store jenta den gangen, men jeg tror ikke jeg tar mye feil i mine antagelser. Det var godt å være i bestefars hus. Var jeg ekstra heldig kunne jeg ta mamma i hånden og sammen gikk vi ut i gangen og i kottet hvor bruskassen stod. Der kunne jeg velge meg en liten flaske brus. Bestefar hadde alltid stående en kasse brus i kottet. Den var av merket Viking brus og jeg pleide å velge meg Sjako. Vi var i slekt med dem som produserte denne brusen og det var litt stas.
I dag skulle vi gå fra Nodland til Stakkestad. Jeg husker det som svært langt da jeg var liten. Jeg må innrømme at jeg trodde det skulle være like langt i dag. Noe det selvfølgelig ikke var.
På Stakkestad bodde det tanter og onkler, så vi var ofte der også og det er mange fine minner å se tilbake på. Der lærte jeg meg å svømme. Somrene føltes som de var ekstra lange og fine på Stakkestad. Vi besøkte tante Molla og onkel Sivert. Tante Molla var en bauta som hjalp alt og alle. Hun var god å ha for mange. Like nedenfor bodde tante Kirsten og onkel Osmund. De drev blomsterbutikk på Haugå. Det er fint å kjenne tilhørighet til mamma’ s familie.
En gang lillesøster-alltid lillesøster. Her ser du noe som er helt typisk når det gjelder min storesøster. Hun vil alltid verne om lillesøster (meg). Her har hun vondt av at jeg leier hunden. Det kan da hun gjøre,mener hun.
Hun synes det er kjekt at jeg skriver blogg, men påpeker stadig at jeg må passe på at det ikke blir for mye for meg. Hun vet så altfor godt at jeg sliter med kronisk utmattelse (ME) og hennes store skrekk er at jeg blir liggende og ikke kommer meg på bena igjen. Hun er en snill og omsorgsfull storesøster som jeg er så uendelig glad i.
Ryktene forteller at i dette huset bodde det en dame som jeg er oppkalt etter. Her bodde Elisabeth eller kanskje hun het Lisebet. Hun bodde sammen med mannen Engel og deres sønn Jakob, har jeg blitt fortalt. Jeg kan bare så vidt erindre å ha sett henne. Jeg husker plassen som et koselig og lite gårdstun.
Her har det sikkert ikke bodd folk på veldig lenge og det er et under at huset fortsatt står, tenker vi og går videre.
Glade og fornøyde tok vi en liten rast i Gapahuken i enden av vannet. Takk til de som har laget denne. Flott tiltak. Her har vi vært mange ganger. Synes det var ekstra kjekt ved juletider da det var satt ut koselige nisser langs stien.
Joda, jeg kjenner så absolutt på kjærlighet og tilhørighet for Nodland/Stakkestad og Tysvær.
Nå helt på tampen skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet. Det får bli mellom oss så ikke Pølsemakeren får vite det. Min første kjærlighet traff jeg nemlig i Førre.
Forresten så gjør det sikkert ingenting om Pølsemakeren får vite det, så lenge han vet at han har vært og fortsatt er min største kjærlighet.
Størst av alt er kjærligheten og ettehvert vant Sveio på det området.
Bilde t.v. tatt hos fotograf og bilde t.h. tatt av barnebarn 6 år. Farmor er imponert over hvor flink han er til å ta bilder.
Når en ser på bildene ovenfor. Hva er den største forskjellen på før og nå? Jo, nå skal du høre. Nå kan jeg trygt gå ute etter mørkets frembrudd uten å være redd for at noen skal voldta meg eller noe. Det kan neppe bli så mørkt at noen lar seg friste av meg lenger.
God helg fra Pølsemakerfrue!
P.s.Nå blir det spennende å se når Vestavind – Bygdeblad for Sveio, og Tysvær Bygdeblad skal sloss om rettigheten til dette innlegget.
Nå skal jeg snart ikke mase mer om julegaver fra i fjor,men som dere sikkert vet fra før var «opplevelser» på ønskelisten fra våre 3 sønner.
Det har vi så visst også fått. Nesten som at jeg får dårlig samvittighet for alt de har stelt i stand. I år skal jeg være litt mer forsiktig kanskje? Vil ikke at det skal bli noe press på dem.
Vi er iallefall utrolig takknemlig og har hatt det helt supert sammen med dem alle. De to første opplevelsene kan du lese om i tidligere blogger.
Det begynte med at vår yngste sønn tok oss med på overnatting under åpen himmel i Vigdarvatnet i mai.
I juli besøkte vi tretoppvegen i Fyresdal sammen med vår eldste sønn m/fam.
Denne gang har vi vært i regnfulle Bergen sammen med vår mellomste sønn m/ fam. Der bodde vi i en stor og fin leilighet som tilhører Norsk Sjøoffisersforbund. Leiligheten lå 50 meter fra akvariet, så at det regnet gjorde ikke så mye.
Og med gode regnklær og et liten gutt på snart 2 år var dette en flott opplevelse. Jeg var litt usikker på om vårt yngste barnebarn var litt liten til at en tur i akvariet skulle fenge han.Der tok jeg grundig feil. Jeg har aldri sett maken til engasjement. Han sprang rundt omkring og ble så fascinert av STOR krokodille,STORE fisker og STOR krabbe. Det siste var favoritten. Der måtte han tilbake flere ganger. På bildet ovenfor sitter han trygt på mamma’s arm og følger godt med når pingvinene blir matet med fisk.
Den skal tidlig krøkes den som god sjømann skal bli. Jo, jeg vet at ordtaket sier «krok» men i dette tilfellet passet det godt med sjømann.
Hvem vet kanskje går denne lille karen i sin fars fotspor og blir sjømann når han blir stor.
Alt skal prøves og her er det den lille matrosen og farfar som står ved roret.
Farmor som har lang erfaring med barn vil påstå at det er en svært så oppvakt, blid og selvstendig kar som trasker nedover fortauet. Nå skal vi gå å spise pizza og det er noe av det beste både han og farmor vet om.
Vi hadde en helt fantastisk helg sammen med denne lille familien på tre. I november kommer lillebror og da blir de fire. Vi føler oss rike.
Alt jeg nå har fortalt høres sikkert rosenrødt ut og det var det. På hjemveien måtte jeg tenke litt. Alt hadde gått så bra. Til og med jeg hadde klart å unngå rare eller flaue situasjoner. Det pleier gjerne å skje litt rundt meg som du gjerne vet.
Joda, turen var ikke helt over enda for på hjemveien ble vi oppringt av vår sønn med spørsmål om vi skulle stoppe og ta en liten matbit på Stord. Jo,så klart. Positive som bare det vi.
Det ble at vi stoppet på McDonalds og i pøsende regnvær kom vi dundrende inn. Et toalettbesøk hører som oftest med når vi stopper etter å ha kjørt en stund og mennene fortsatte inn på do, mens min svigerdatter og jeg bestilte mat på de selvbetjente skjermene. Deretter gikk vi også på do. Liker slett ikke å gå på offentlige toaletter, men en får gjerne en bedre matopplevelse etter å ha tømt seg. Dermed bar det inn i ett avlukke hvor det behørlig ble lagt toalettpapir som et dekke rundt ringen. Det skal visstnok ikke ha noen effekt men jeg gjør det likevel. Nå skulle ting gå litt fort for maten var jo allerede bestilt så etter jeg hadde gjort mitt fornødne trakk jeg raskt opp buksa for så å vaske hendene grundig. Da jeg kom ut stod min svigerdatter allerede og fylte ketchup oppi beger. Det samme begynte jeg med. Det er viktig å ha nok ketchup. Jeg elsker ketchup, så det ble noen beger. Da jeg kom bort til bordet og skulle til å sette ned begrene nappet min svigerdatter meg lit i bakenden før hun sa lavt: «Du har dopapir hengende nedover buksa». Å neeeei, så hadde det altså skjedd det som aldri skulle skje meg. Jeg har sett det et par ganger før på andre og nå, nå var det meg som «dreit»meg ut. Skal si jeg var kjapp å få det bort, før jeg gikk inn igjen for å vaske hendene på nytt.
Jeg bestemte meg der og da for at dette skulle jeg ikke skrive om i noen blogg, men nå har jeg visst gjort det allikevel.
Sist gang skrev jeg om mitt nyinnkjøpte telt fra Temu. Lurer du på hvordan det var og overnatte i det? I så fall må jeg skuffe deg. Det ligger fortsatt ubrukt i posen sin. Om du vil låne det så kan du gjerne det, helt gratis om du vil. Har aldri vært god på å ta betalt for noe så jeg kommer aldri til å bli rik av den grunn. Er alt for snill til det. Spør du fint så skal du ikke se bort fra at du kan få det. Joda, kan hende det blir brukt av meg også en gang. Kanskje neste år. Men fortvil ikke. Ingen grunn til å kalle meg pingle. Jeg kan faktisk imponere med å ha overnattet i hengekøy denne uken.
Og Pølsemakeren var med. Trofast som han er. Han er alltid positiv til de stunt jeg måtte finne på. Da smiler han litt, spretter opp av stolen og starter med å tilrettelegge, også gleder vi oss begge to.
Så satt vi der da i stresslessene til det ble mørkt,
og månen tittet frem, før vi la oss i hver vår hengekøy.
Det var en helt upåklagelig stemning. For ikke å snakke om fasilitetene. Med blærer som ønsker å bli tømt om natten,var det bare til å velte seg ut av køya og gå noen meter inn til vegghengt toalett. Kan ikke bli bedre enn det. Dessuten var det bare å stikke laderen til mobilen i den utvendige kontaktet og vipps så kunne vi høre på lydbok hele natten om vi ville.
Deilig å ligge ute om natten å kjenne vinden i ansiktet. Hengekøyen beveget seg sakte med vinden, frem og tilbake. En behagelig følelse bredde seg gjennom kroppen og så sovnet jeg.
Da jeg våknet neste morgen var ting litt annerledes. Det var ingen bevegelse å kjenne i hengekøyen lenger. Uansett om jeg prøvde aldri så mye så ville den ikke rikke seg. Etter å ha gnikket søvn ut av øynene og kikket meg litt rundt, oppdaget jeg at rumpa lå godt plantet i betongen. Beina mine fant jeg så langt opp de kunne komme og myggnettet hadde virvlet seg rundt hode på meg. Det ble en del armer og ben, kaving og styr før jeg etterhvert klarte og velte meg utav og lå på alle fire på betongen.
Nok en opplevelse som nå er satt inn på minnekontoen.
Vi liker oss ute Pølsemakeren og jeg, tror jeg. Kunne leve i ett med naturen. Eller prøver vi bare å imponere både oss selv og andre?
Tja, jeg vet sannelig ikke helt, men jeg kan si såpass at jeg vil mye heller tisse ute i naturen enn på et skittent do. Åsså er jeg avhengig av toalettpapir. Det må alltid være med. Helt krise om det skulle gå tomt for det.
Jo, jeg tror jeg bestemt kan si at vi trives godt ute. Vi er også glad i å invitere venner på besøk.
Her ser du en av dem. Denne dama har passert 60 år og hopper på trampoline for første gang i sitt liv. Eneste jeg gjorde var å holde brillene for henne. Hun var så smilende og positiv. Flink var hun også. Jeg digger å ha venner som er så sprek i både hode og kropp.
Etterpå ventet en velfortjent hjortegryte middag i gapahuken, både for min spreke venninne og oss andre. Hjortegryten smakte alldeles nydelig så kokken burde absolutt koste på seg et stort smil.
Vi prøver å ha det litt kjekt hver dag. Trenger ikke å være mye og lenge, men et lite øyeblikk som får oss til å smile og le.
Her har farfar og en av våre kjære barnebarn sirkusforestilling for farmor. En herlig opplevelse.
Lev kvar dag!
Til slutt i bloggen vil jeg denne gang avslutte med et dikt av Ingvar Moe. Forfatter, kosør og humorist. Han var født og oppvokst i Etne men bodde også en periode i Sveio.
Perspektiv – Av Ingvar Moe
Du ska skaffa deg frø før moldjordo fryse Du ska ulma og glø mens endå du lyse Du må handla litt fort, for butikkane stengje Me ska leva så kort og vara daue så skrekkjele lengje
Du ska dansa kvar dans mens tonane strøyme. Og drikk uten stans nå’ livet det fløyme Men rot di kje bort dei draumar du vrengje Me ska leva så kort og vara daue så skrekkjele lengje
Nå’ hu ber deg bli, så skund deg å svara D’e dårligt me ti’, men la di då vara tå finaste sort dei ordo du slengje Me ska leva så kort og vara daue så skrekkjele lengje
Så kom an og lev, for sjøl om du tøkje at livet e strev, så e der så møkje du aldri får gjort Og sorgjo, hu sprengje Me ska leva så kort og vara daue så skrekkjele lengje
Du har sikkert sett han. Mannen som har satt Sveio på kartet. Litt stas for oss sveibuer.
Han som skal handle på Finn.no,men som ikke vil betale for frakt. Han skal visst nok ikke være fra Sveio, men jeg synes han allikevel gjør en god figur.
Netthandelen er kommet for å bli og de fleste av oss lar oss friste til å handle på nett. Vi kan selvfølgelig stritte imot og kan fortsatt velge og handle i butikk. Som min gode venninne alltid sier: «jeg vil kjenne på kvaliteten på tøyet før jeg kjøper det».
Verden er i stadig utvikling og jeg tror det er like greit å følge med utviklingen som å stritte mot. Det kan bli krevende i lengden å stritte mot og det er stor sannsynlighet for at en taper den kampen.
Ta f.eks. dette med selvbetjente kasser i matvarebutikker. Da det skulle innføres var det stor stå hei rundt dette temaet. Mange mente at folk kom til å miste jobbene sine og den personlige kontakten mellom kunde og butikkmedarbeider kom heller ikke til å bli den samme.
Nå har jeg gjort litt reesurch omkring dette. Wow, nå følte jeg meg ungdommelig som brukte ordet «reesurch» som i dette tilfellet betyr «undersøke». Engelske ord sniker seg nemlig mer og mer inn i det norske språket, men okei, det kan vi komme tilbake til en annen gang.
Tilbake til selvbetjente kasser. Erfaring fra ansatte viser at det er like travelt, om ikke enda travlere å jobbe i butikk nå som tidligere. Samtidig som de stadig er på jakt etter flere ansatte. Det som kommer frem som negativt med selvbetjente kasser er at det har blitt mer svinn. Noe som selvfølgelig ikke er bra.
Hvis jeg kan driste meg til å si noe positivt så er det at vi som kunder treffer flere ansatte i selve butikken og en kan da lettere spørre om hjelp. Kanskje øker kvalitet og tilgjengelighet på varer også. Alt dette kan helt sikkert diskuteres og det vil alltid være for og i mot. Da er det iallefall fint å vite at vi som kunder fortsatt kan velge i hvilken kasse vi vil betale for varene våre.
Som sagt så har vi en verden i utvikling og vi har mulighet til å gjøre mange valg.
For meg som bor i vakre Sveio kommune, en kommune rik på flotte naturopplevelser, men hvor shoppingtilbudet er i underkant av de fleste andre steder, er det raskt og enkelt å kunne handle på nett. Nå skal det sies at de butikkene som allerede er i Sveio er av meget god kvalitet. Allikevel lar jeg meg friste av å handle litt på nett også.
Har du hørt om Temu? Det har du sikkert. «Alle» snakker om Temu og det er mange som lar seg friste av fri frakt og ekstremt lave priser.
Jeg er inntett unntak.Tenk å få tilsendt en kakespade, helt fraktfritt og til kun seks kroner. Ja, da får bare den gamle kakespaden min i sølv, ligge å hvile seg, stille og rolig i skuffen sin. Eller hva med et klesplagg til under femtilappen?Det tar helt av vet du og jeg blir stadig ertet av barn og ikke minst barnebarn.
Til opplysning kan disse varene være av varierende kvalitet og det er ikke alltid at størrelsen stemmer. Noe mine barn og barnebarn har en egen evne til å poengtere.
Nå skal du få høre om min siste investering. Det kan godt bli mellom deg og meg. Vi skulle reise på tur og det ble snakk om å overnatte i telt en natt. Vi har et kjempestort telt, men jeg tenkte med gru på å pakke det i bilen for så å sette det opp for kun en natt.
Det var da farmor satte seg ned og søkte opp telt på Temu. Joda, godt utvalg der og billig var det også. Vipps så hadde jeg bestilt et telt. Vanntett telt for 2-4 personer kr.450,-.
Juhuu, jeg var så kry og ringte straks til mitt eldste barnebarn for å fortelle at nå gledet jeg meg til tur i nytt telt fra Temu. Da kom det kontant: « Farmor du har ikkje kjøpt deg telt på Temu?» Jo, visst hadde jeg det.
« Tenk om det ser slik ut når du får det?»
Etter som dagene gikk ble det snakket mye om dette med hvilken størrelse på teltet jeg kunne risikere å ende opp med. Lett kunne de se for seg mamma/farmor/svigermor ligge i nyinnkjøpt telt som vist på bildet ovenfor.
Da det plinget i telefonen med melding om at pakken fra Temu var kommet, var det med blandede følelser jeg hentet den. Jeg la det deretter fint i kjelleren med håp om at ingen etterlyste det. Det var litt for mye å håpe på for allerede samme kveld ble det etterspurt, og jeg skal si enkelte i familien ble ivrige til å få det frem og opp. Det ble full aktivitet utenfor mens jeg prøvde å finne på noe viktig som måtte gjøres inne.
Tadda, som du ser hadde jeg ingenting å frykte. Full kontroll som alltid jeg. Ikke kom her og fortell meg at jeg ikke vet hva jeg gjør.
Her inne er det plass til både meg og Pølsemakeren.
En av våre etterkommere bemerket at teltet ikke var utstyrt med barduner. Nå var jeg blitt ovenpå og selvtilliten var så absolutt på plass igjen. Derfor smalt jeg tilbake med at når vi to robuste og omfangsrike skapninger legger oss til med full tyngde inni der, må det minst bli stiv kuling og opp i orkan styrke for at teltet skal flytte på seg. Så noen barduner trenger vi ikke til å holde oss på plass.
