Velkommen til Skålaskog Brygge Sommerfestival!

Dette sier Wikipedia.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Når jeg leser ordet «Festival» ser jeg gjerne for meg masse mennesker, høy kose faktor, mye støy og fulle folk.

Du må gjerne kalle meg sær,men jeg kjenner at jeg blir stresset og nervøs bare ved tanken på masse mennesker, mye støy og fulle folk. Særlig det siste sliter jeg med. Blir skikkelig uvel av fulle folk som raver rundt, men når det gjelder høy kosefaktor er jeg med. Digger det rett og slett.

Noen av de jeg liker veldig godt å være sammen med er mine søsken. Vi er tre igjen nå i søskenflokken. Vår kjære storesøster er dessverre ikke blant oss lenger, men minnene består. De kan ingen ta fra oss.

For et par år siden startet lillesøster, altså meg, attpåklatten som antagelig bare skulle vært en skvett på lakenet, opp med Mini Sommerfestival med antall mulige påmeldte 6 stk.

Da koser vi oss sammen i to hele dager og har det kjempeskoy.

Gjett om jeg gledet meg MEN….dagen startet langt fra ønskelig, plutselig ble jeg vekket av Pølsemakeren, « jeg får ikke låst opp bilen», sa han.

Vi har kjøpt oss ny bil. Helt flette ny EL- bil. Kjempegreier det vet du. Helt til teknologien slår seg vrang. Noe den gjorde raskt i dette tilfellet. Vi har bare hatt den i noen uker.
Vi prøvde alt for å få den opplåst, nøkkelbrikke, nøkkelkort og apper i øst og vest. Kul umulig å få åpnet merakkelset. I bagasjerommet låg det varer og ingredienser som skulle brukes i anledning Sommerfestivalen.

Det er i slike situasjoner jeg bruker mitt kraftigste uttrykk,»forbanna greier».

Hva gjør vi nå? Først ringte vi selgeren som vi kjøpte bilen av. Kjekk og imøtekommende kar. For tidlig å hisse seg opp tenkte jeg. Etter litt ble vi rådet til å ringe veihjelp. Joda, Pølsemakeren tok oppdraget og ringte. I andre enden møter han på en mann som kan sammenlignes med NRK profilen, den samiske Jan Olsen. Han var såååå treg,»ka du ska med bilen?» «Har du prøvd nøkkelkortet?» «Ska vi se ka vi kan gjøre?»  Det varte og det rakk og vi tenkte mer og mer på kålroten som vi ikke fikk ut av bagasjerommet. Den skulle brukes i forbindelse med det som skulle bli en deilig klippfisk middag. For ikke snakke om den nye pannen vi hadde investert i for å være sikker på at fleske sausen ikke skulle svi seg.

P.s.dette blir en lang blogg men hold ut. Du vil ikke angre.

Pølsemakeren var tålmodig med samen i fra nord en lang stund, men så fikk han helt nok. Han var så lei av å lytte til han i andre enden. Det skjedde absolutt ingenting. Det var over hode ingen fremgang. Dessuten måtte Pølsemakeren i gang med middagen. Han hoppet i den gamle Volvoen vår,2008 modell, og kjørte for å kjøpe nye varer og ny panne. Jeg overtok dermed telefonen og tenkte som så at nå skal  jammen samen få bli lei meg også. Dermed la jeg ut om alt vi skulle gjennomføre denne dagen. Alt fra kålrot, klippfisk, fleskesaus og bløtkake. Etter en stund sa han at han skulle sende bilberging til oss.

Etter nok en stund ringte bilbergeren. Han sa han hadde to oppdrag før oss, men så skulle han komme. Han regnet med at han var hos oss om en og en halv time. Jeg prøvde å påvirke han til å komme til oss litt snarere, men da var han bestemt og sa at de to foran meg var like viktige så jeg fikk bare klare å vente. Han sa videre at det var langt å kjøre fra Kopervik til Sveio så jeg måtte bare smøre meg med tålmodighet. Det var nå forbasket og tenkte jeg og kjente at jeg syntes synd på meg selv.

Okei, da fikk jeg bare nytte tiden til å pynte kaka og kaka ble pyntet i rekordfart. Stresset hadde bygget seg opp. Samtidig fikk jeg allikevel litt tid til å tenke. Klart de andre to før meg var like viktige. Se og skjerp deg, sa jeg til meg selv. Det var hverken selgeren, bilbergeren, eller samen i nord sin feil at vi ikke fikk opp bilen. Jaja, akkurat i øyeblikket slet jeg fortsatt med samen, men jeg bestemte meg der og da at jeg fra da av heller skulle se på dem som venner og ikke fiender.

Kaken var pyntet og fortsatt var ingen bilberger ankommet. Ok, da fikk jeg ta fatt på bad og toalett. I det jeg var i full gang ble jeg oppringt av bilbergeren som sa at nå var han ikke langt unna.

Og der kom han. Et fyrverkeri av en mann. Han hadde vært ute en vinternatt før og var klar for det meste. Fra nå av ble det slutt på å omtale han som bilbergeren, venner fra første stund Artur og meg, selv om jeg måtte svelge noen kameler. Han dømte nemlig den nye bilen min nedenom og hjem. Han hadde absolutt ingenting godt å si om EL-biler. Dette var hans tredje oppdrag med El-bil og med omtrent det samme problemet denne dagen,og enda var det tidlig på dagen. Det ble nok flere mente han.

Det varte og det rakk og han kom seg heller ikke inn i bilen. Han prøvde med de mulighetene han hadde, men etter en lang samtale med bilselgeren ble det bestemt at bilen måtte fraktes til verksted. Altså rett tilbake hvor den kom fra. Artur sa at det kom til å bli dyrt for da måtte han rekvirere en større bergingsbil som kunne ta den på planet.

Verkstedet bekreftet at slik måtte det bli og at de uansett tok kostnaden.

Artur smilte bredt og sa at denne jobben kom de til å tjene mye penger på. Tommelen opp fra han og tommelen ned fra meg. Selv om det ikke berørte meg økonomisk var det allikevel slett ingen ønskelig situasjon vi nå hadde.

Midt opp i alt dette styret kom det en syklist inni hagen. Han spurte om jeg snakket engelsk? « A  litle bit»,svarte jeg. Så spurte han fint på engelsk om han kunne få litt vann i flaskene sine. «Ofcourse», icecold water», svarte jeg. I mellomtiden var også Pølsemakeren kommet hjem og jeg sa at han også måtte finne et par brusbokser til den stakkars syklisten. Deretter gikk jeg inn i kjelleren og fylte opp vannflaskene hans. På vei ut igjen stappet jeg hånda i fryseboksen og fant frem en ispinne til han. Han ble så glad og takket og takket. Skulle jo gitt han enda mer oppmerksomhet men tror ikke jeg fikk med meg at han syklet videre, en gang.

Det skjedde så mye på en gang. Er slett ikke vant til det her på denne gudsforlatte plassen.

Artur og meg som begge hadde biler fra 2008 var nå skjønt enige om at de var mye mer til å stole på enn flotte nye El-biler. Pølsemakeren bare ristet på hode av hele greia og fortsatte med forberedelsene til klippfisk middag og til å ta i mot gjester.

Det var nemlig slett ikke sikkert jeg var hjemme når gjestene kom for nå hadde jeg inntatt bergingsbilen og var klar til å følge bilen til verksted.

Vel fremme og bilen levert på verksted var det  tid for å ringe tilbake til «samen» igjen  for å få ordnet leigebil. Det var slik avtalen var. Tidkrevende greier dette her. Joda, jeg skulle få leigebil, men den stod på flyplassen så den måtte hentes der.

Før jeg rakk å bli fortvilet og altfor irritert sa bilselgeren som overhørte samtalen at han skulle kjøre meg ut til flyplassen. Han heter forøvrig Kristoffer og gjorde sikkert også det beste han kunne i denne situasjonen. Alle har regler og andre overordnede de skal forholde seg til. På veg til flyplassen hadde vi fine samtaler og i løpet av kjøreturen kunne også han anses som en venn.

Kristoffer fulgte meg inn på flyplassen og såg til at jeg fikk den hjelpen jeg skulle før han kjørte videre.

I luka til Sixt bilutleige traff vi på denne smilende dama som heter Ingrid. Hun var bare god hun. Utrolig fint å kunne møte på et slikt menneske når en ellers er litt misfornøyd med situasjonen en er i. Hun var til å bli godt humør av. En venn i nøden.

Så var jeg endelig på veg hjem i igjen i leigebil. Hjem til gjestene og hjem til vår årlige mini festival.

Jeg ankom omtrent 2 min. før de kom. Da er det jammen godt å ha en mann som står for all mat og tilrettelegging.

Som en velkomst fikk de alle et stort stykke av fløtekaka. Min kjære søster har nettopp hatt bursdag og som en tradisjon i familien er den blitt feiret med fløtekake med jordbær på. Denne dagen startet vi altså like godt med desserten.

Høydepunktet ble allikevel klippfisk middagen. Den var ubeskrivelig god, noe alle var skjønt enig om. Takk til Pølsemakeren.

Utpå kvelden var det klart for sommerens bingo. Vi klarer å lage mye løye ut av den og det er min svoger som er fast bingovert.

Som de voksne og anstendige menneskene vi er og alle fra relativt pent møblerte hjem, gikk vi tidlig til ro for natten.

Neste dag møttes vi til frokost før karene drog på sjøen for å trekke krabbeteiner, Min kjære bror kunne konstantere at det ble god fangst.

Vi søskenene må vel kunne sies å være over gjennomsnittet glad i krabbe.

Her kaster alle festivaldeltakerne seg over rensking og tilbereding.

Den som er aller gladest for et krabbemåltid er unektelig min kjære søster.
Det er lite som kan måle seg med et krabbemåltid for hennes del og ekstra godt er det når den er fanget i Mølstrevåg. Hun setter stor pris på at svogeren hennes (min mann) gjør dette mulig.

Ut på ettermiddagen var vi alle mette og fornøyde. Ja, trette var vi også. Det tar på med festival i to dager til ende, men gøy og vellykket ble det. Vi kan allerede glede oss til neste år.

For min del ble det noen dager med hvile og restitusjon og samtidig bygge opp motivasjon til å følge opp bilsituasjonen. Jeg hadde ikke helt tro på at alt skulle gå av seg selv, uten oppfølging. Håpet jeg skulle ta feil selvfølgelig.

I bagasjerommet lå fortsatt kålroten og vi var redd for at den skulle begynne å lukte om vi ikke snart fikk åpnet bilen. Så gikk jeg der da i noen dager og maset om den evinnelige kålroten som måtte ut. Ikke helt usannsynlig at de hos forhandleren i disse dagene sa: «Der kommer hun med kålroten». Blir sikkert en snakkis på neste julebord.

Jeg tok ikke feil for det krevdes oppfølging. Blir sliten av sånt. Etter å ha nøstet litt opp i dette fikk vi endelig kontakt med rett person. Da skjedde ting fort og alt ble på stell igjen.

God helg fra Pølsemakerfrue!