Heldigvis er jeg utstyrt med en god porsjon humor. Noe som ofte kan komme godt med når det gjelder meg og det jeg foretar meg.
Jeg er så heldig å få låne denne flotte kompisen av og til. Han elsker å være med på alt av kjøretøy, som her når han får være med på en liten kjøretur på ATV. Han er så stolt.
Vi liker også begge å gå tur og han har slik et fint bånd som jeg kan feste rundt livet mitt. Ganske praktisk i grunn, da kan en ha hendene fri når en går. Det var varmt og fint i været og jeg kunne gå med t-skjorte og en lett og ledig bukse. Så var vi klar for tur. Han er alltid litt ivrig i begynnelsen av turen og drar da gjerne litt i båndet. Det er helt greit. Jeg er vant til det. Vi to kjenner hverandre godt, etterhvert. Vi var akkurat kommet i gang med turen vår da jeg hørte en bil komme kjørende på grusvegen bak oss. Jeg snudde meg og registrerte at det ikke bare var en men to biler som kom. Hunden var som sagt ivrig etter å komme seg fremover, men nå måtte vi trå litt inn til siden og stoppe opp for at bilene kunne passere. Hunden er veloppdratt og gjorde som jeg ønsket av ham. Vi gikk inntil siden begge to og han satte seg fint ned. Det resulterte i at båndet ble slakt. Så slakt at jeg kjente at det falt ned langs bena mine. Jaja, tenkte jeg og stilte meg pent opp og vinket høflig til de forbipasserende bilene. Vi gjør gjerne det her på landet. Vi hilser på de vi møter enten de kommer i bil eller på andre måter. Så sto jeg der da, smilte og vinket. De vinket tilbake fra begge bilene, men jeg syntes de hadde et rart uttrykk i ansiktet. Javel, typisk byasser, tenkte jeg. De er sikkert ikke vant til at noen hilser på dem.
De kjørte videre og jeg bøyde meg ned for å ta opp båndet som hadde falt ned langs bena mine. Det var da jeg oppdaget det. Det var ikke bare båndet som lå der. Buksa mi som også var litt løs lå der også, sånn ca. rundt knærne.
Å hjelpes for et syn det må ha vært for de som kom kjørende forbi. Der i veikanten hadde altså jeg, en halvgammel dame fra landet, stått med buksa på knærne og vinket ivrig da de kjørte forbi. Jeg må innrømme at jeg ble dritflau og dro buksa raskt opp igjen, men uansett var det for sent til å bøte på skaden. Min trofaste turkompis så ut til å ta opptrinnet med knusende ro og dro meg bare videre bortover vegen på tur. Det var jo tross alt det vi skulle, på tur, så det var bare til å dra buksa opp igjen, feste båndet og traske videre.
Det finnes en tid for alt, heter det. I dagens samfunn finnes det også en app for alt. En kan laste ned Apper med alt fra helse, aviser(nyheter), facebook, snap,spill,marine trafikk osv. Jeg kunne ramse opp i det uendelige. Vi bruker stadig oftere disse appene. Noen mer enn andre selvfølgelig og mange av oss bruker de jevnlig uten å tenke over det. Jeg er nok en av dem. Jeg er stadig innom for å sjekke aviser med oppdaterte nyheter. Her får en også en rask oppdatering på det meste. Noe viktigere og mer nyttig enn andre . En kan f.eks. lese av nye smittetall hver dag. Akkurat nå er smitten stigende har jeg fått med meg, ikke kjekt men det hjelper godt med vaksine, sier Nakstad.
Mellom alle disse nyhetene popper det opp reklame og annonser. Jeg forstår selvsagt at det er en grunn for at det skjer. Alt som vi kan benytte oss av ,stort sett gratis, skal jo finansieres på et vis. Jeg forstår det. Det er bare det at det føles så malplassert noen ganger.
I det jeg leser om en særdeles tragisk hendelse som har skjedd, kommer det plutselig opp en annonse om hvordan en kan skaffe seg hvitere tenner. Hva skjedde nå, tenker jeg. Jeg er overhode ikke interessert i å skaffe meg hvitere tenner akkurat nå. Hvorfor måtte den annonsen presses inn akkurat her, midt i dette tragiske?
Det går fint, altså. Jeg skal ikke være vanskelig. Jeg kommer fortsatt til å forholde meg til det på en relativt grei måte, men at det føles malplassert, det står jeg ved.
Skulle bare lukke øynene litt.
Min nyeste anskaffelse i denne verdenen av apper, er fra folkebiblioteket. Jeg har aldri vært flink til å benytte meg av bibliotekets tjenester. Når jeg nylig skulle oppdatere lånekortet mitt, ble jeg spurt om jeg fortsatt hadde fasttelefon og om jeg kanskje hadde fått meg e-post adresse, så noen flittig bruker kan jeg ikke kalles.Men nå har jeg altså fått installert app hvor jeg kan lese eller lytte til bøker, helt gratis.
Jeg følte meg helt klar for en lydbok og lastet ned en lettlest serie med handling fra 1800-tallet om storfolk og fattigfolk. Tittelen på serien er helt uvesentlig å formidle videre. De handler stort sett om det samme alle seriene av dette slaget. Allikevel er det greit å låne øret til dem, synes jeg. Da slipper jeg iallefall å tenke på andre bekymringer den stunden.
En ettermiddag la jeg meg ned på sofaen for å hvile. Skulle ikke sove, bare lukke øynene litt og lytte til lydboken. Jeg var allerede kommet et stykke i boken og hadde fått hørt om både storbonde, storfrue, fintauser, grovtauser, dreng og krambukar. I denne boken var storbonden snill. Frua var ond. Tausene ble tatt med vold av den skumle broren til storbonden,de ble med barn og avskjediget. Det var også en snill ung jente der, det bruker ofte å være det.
Joda, her var alt som det pleide å være i slike serier, nikket jeg anerkjennende til meg selv, før jeg sovnet.
Omsider våknet jeg igjen. Jeg registrerte søvnig at jeg fortsatt hadde lyd på øret. Her hadde det skjedd mye. Den ene fintausa var tatt av dage, en grovtaus hadde født tvillinger hvor den ene døde under fødsel og en annen fintaus, den snille jenta, viste seg å være datter av storbonden.
Jeg skulle jo ikke sove og mente selv at jeg ikke hadde gjort det heller, men plutselig var det gått over en time.
Min mann derimot kunne meddele at jeg hadde sovet veldig godt. Det hadde han hørt, sa han.
Veldig ofte, ja så og si alltid er vi opptatt av å komme oss fra a til b og kjører dermed forbi utrolig mange fine plasser. Denne gangen derimot hadde vi bestemt oss for å gjøre det annerledes. Denne dagen skulle vi boltre oss i det Vinje i Telemark hadde å by på.
Vi ble ikke på noen måte skuffet. For et vakkert landskap og så fint de som bor og holder til her, lager det rundt seg. Her oppdaget vi en helt fantastisk nydelig natur, fine og artige utstillinger og koselige plasser. Nytelser for ganen var også å finne, både her og der.
Det var ikke alltid så greit å få problemer med bilen når en var på tur over fjellet før i tiden.
På vårt første stopp møtte vi på denne uheldige familien som antagelig var på sommerferie med bil over fjellet. Her ligger far sjøl under bilen for å prøve å reparere den. Jeg fikk lyst til å spenne litt i bena hans for å se om det var liv, men ble plutselig redd for at han skulle kvekke til å skalle hode i understellet.
En liten baby hadde de også med.
Pen i tøyet må det kunne sies at denne familien var, men det var vel gjerne slik på den tiden at var man på reise så tok man på det fineste man hadde.
Det gjorde også min farfar da han syklet fra Haugesund til Oslo i 1928. Jeg er blitt fortalt at han da var ikledd konfirmasjonadressen sin. I dag har de fleste et rikt utvalg av klær i garderobeskapet. Vi kan kle oss i det som er mest praktisk for anledningen og heldigvis for det.
Kanskje bilen til familien ovenfor rett og slett bare var tom for drivstoff? I så tilfelle kunne gjerne denne tankbilen bistå.
Smart løsning.
Hvorfor ikke pynte opp med et gammelt badekar fullt av blomster, utenfor huset.
Eller slik som her hvor en gammel bukse er omgjort til blomsterpotte.
Det er kun fantasien som setter grenser har jeg hørt og dette er vel et godt eksempel på det.
Etter å ha hilst på disse raritetene, tittet vi innom utsalget her på Haukeligrend. En koselig butikk hvor en kunne få kjøpt alt fra nystekte sveler til juletrepynt.
Etter koselige og morsomme inntrykk satte vi oss i bilen igjen og fortsatte mot Edland.
Nydelig natur sett fra bilvinduet.
Er det ikke vakkert? Jeg har sagt det før og drister meg til å si det igjen, hvorfor må vi sette oss på et fly for å komme lengst mulig bort når vi har så mye fint å oppleve nær oss? Jeg vet at mange rister på hode av meg nå og kanskje har de god grunn til det også. Jo, det er bare en fire fem timers flytur så er en på en plass med stabilt vær, hvor det er deilig og varmt hele døgnet. Billig mat og drikke hver dag, kvoten på taxfreen og alt det der. Det høres jo både fristende og behagelig ut. Hvis en da skal se på det som ikke er like positivt, noe jeg kanskje ikke skulle gjort, men våger meg til allikevel. En må ofte kjøre en time og vel så det for å komme til flyplassen. Der må en være minst to timer før avgang. En må stå i lange køer og forholde seg til alle regler og rammer rundt det å oppholde seg på fly og flyplass. Jo, taxfreen og kvoten kan kanskje friste, men hadde en ikke reist så hadde en faktisk spart penger ved å oppsøke nærmeste polutsalg på hjemplassen. Når alt kommer til alt så har en brukt rikelig av både penger og timer på en flyreise.
Uff, nå var jeg negativ. Liker ikke å være det. Jeg er ikke bedre enn at jeg ganske sikkert kommer til å sette meg på et fly for å oppsøke varmere strøk igjen.
Håper du vil følge meg videre i denne bloggen for nå skal jeg dra fram det jeg har av positivitet igjen.
Tilbake til vår biltur i Vinje. Vårt neste stopp gjorde vi ved Mjonøy camping. Her har vi sett på våre mange turer over fjellet at de frister med ferske bakevarer fra vedfyrt bakeri.
Selvbetjent bakeriutsalg.
Vi ruslet inn på tunet. Her var det virkelig koselig. Ganske raskt fikk vi øye på bakeriet.P.g.a. korona restriksjoner var det kun tillatt med 3 personer inne om gangen. Vi måtte ikke vente lenge før vi kunne bøye hode og bevege oss inn gjennom den lave døråpningen.
Rikt utvalg av ferske bakevarer.
Her var det som å komme tilbake til gamledager. Vi ble møtt av en lun, varm og koselig stemning og ikke minst en aldeles deilig duft.
Deilige fristelser.
Det var vanskelig å bestemme seg, men etter å ha funnet frem til hver vår herlighet bøyde vi oss og gikk ut av den lave døra igjen. På et lite blunk var vi tilbake til nåtida for nå skulle vi bruke Vipps for å betale for kakene. Vi vippset, og fant oss et fint bord ute under noen skyggefulle trær. Dagen var varm og solfylt så det var godt å kunne sitte i skyggen. Rundt oss var det flere andre som gjorde det samme. Her var det lite støy og bråk. Folk satt fredelig og avslappet ved bordene. De tok en bit av det de hadde kjøpt i det koselige bakeriet, tygget, tok en slurk av kaffekoppen og nøt smaken og atmosfæren.
Etterhvert kom kvelden sigende på. Vi hadde fått hvilt noen timer på hytta til nær familie og nå var vi klare for å prøve fiskelykken.
På veg til vannet vi skulle fiske i. Se så vakkert.
Ro i sjelen.
Så fint å bare kunne stå slik, se på solnedgangen og slippe snøret uti vannet.
Du lurer kanskje på om det ble noen fisk. Nei, det gjorde ikke det men fint var det allikevel.
Vi har reist noen ganger over Haukeli i det siste og mange irriterer seg over vegarbeid, køer og lang ventetid. Jeg kan til en viss grad forstå dette. Det kan selvfølgelig være litt trassig å stå i kø med utålmodige barn i bilen. Kanskje en må gjennomføre både bleieskift og «dobesøk» eller det kan være voksne som sliter med helsen og som gjerne også er avhengig av hyppige toalettbesøk.
Er en frisk, har ferie og egentlig veldig god tid så synes jeg ikke det er noen grunn til å klage seg. Jeg synes vi bør sette pris på at noen vedlikeholder veien for oss. Vi vil alle helst at veien skal være så bra som mulig når vi kommer i de fine bilene våre og skal raskt fra a til b. Nå kan vi glede oss over bedre vegstrekninger til vinteren. Det må vel være bra.
Et godt råd på tampen av bloggen.
Nyt en soft is i Røldal, før eller etter turen over Haukeli og legg bort all frustrasjon over vegarbeid.
Er det lettere å dømme og kritisere enn å være villig til forstå? Jeg tror mange av oss, jeg sier ikke alle, er snar med å dømme, og kanskje kritisere medmennsker istedenfor å tenke seg litt om først. Det er ofte en grunn for at det er slik det er. Er det noe vi alle vet så er det at ingen er perfekt. Hva er det å være perfekt,egentlig? Det tror jeg ingen, absolutt ingen kan svare på.
Den dagen en går rundt og synes noe negativt om alt og alle kan det være nyttig å tenke om det kanskje er en god ide å forandre seg selv. Faktisk tror jeg at det da er på høy tid å forandre seg selv. Jeg er sikker på at en da vil få det bedre og en vil ha større respekt og aksept for andre. Det lønner seg som oftest å være raus. Er en stadig kritisk og kritiserende møter en som regel seg selv i døra en dag.
I sommer har jeg møtt flere unge som trives med jobben de har og synes selv at de står på og gjør en god jobb. Samtidig opplever de at sjefen aldri synes at det er godt nok. Felles er at de forteller om en godt voksen sjef som kritiserer og kjefter istedenfor å fortelle hvordan ting kunne vært gjort annerledes. Hva er det med eldre sjefer som har behov for eller føler at de må markere seg så sterkt?
Er det de unge jobbtakerne eller de eldre sjefene det er noe galt med? Ikke vet jeg, men jeg har en gang vært sjef selv og vet at jeg kunne gjort ting annerledes. Jeg ville aldri gått inn i en stilling som sjef igjen.
Det er mange som ønsker å bli sjef,men det er ikke alle som tåler det.
Alle mennesker er like verdifulle og som sjef må en være bevisst og villig til å bygge opp medarbeiderne istedenfor å risikere at de blir dratt ned. Det er vondt å være vitne til at noen sliter mentalt ,men det er enda vondere for de som gjør det.
Ja, det kan jo være noe å tenke på for sure og vanskelige sjefer.
Selv i Norge, et av verdens beste land å leve i er det mennesker som lever for å overleve. De lever ikke for å leve. Det er trist å tenke på. Hva er det som gjør at folk ikke orker å leve?
Kan det være at vi forlanger for mye av oss selv og hverandre?
Kanskje vi kunne bli litt flinkere til å være ærlige om hvordan vi har det?
Jeg tror at åpenhet,ærlighet,fortrolighet og oppriktighet kan hjelpe de fleste på vei til et godt liv. Folk rundt oss respekterer det meste når de VET, istedenfor å spekulere på hvordan det virkelig er.
En ting jeg er helt sikker på er at kjærlighet og oppløftende ord er godt for alle.
God helg fra Pølsemakerfrue!
Det skal sies at jeg er ingen ekspert på mental helse, men erfaring,det har jeg.
Etter rolige dager med bearbeidelse av utmattelse og smerter etter fin tur, som jeg skrev om i sist blogg, var jeg klar for nye eventyr. Denne gang i vante omgivelser. Det er ofte best slik.
Bånn gass for Pølsemakerfrue.
Sammen med mitt lille reisefølge tok vi turen til øy perlen, Espevær. For de som ikke er så kjent kan jeg fortelle at øya ligger ytterst på vestlandskysten, i Bømlo kommune. Her finner en et særpreget fiskevær som er rikt på kulturminner. Det var mye større aktivitet her før i tiden enn det er i dag.
I dag bor det ca.100 personer på Espevær. Øya har butikk, post, bank, pub, restaurant/kafé og skole.
Ryvarden fyr.
For å komme til Espevær fra der vi bor må vi gå med båt over fra Mølstrevåg i Sveio. På vår ferd over sletta passerer vi Ryvarden fyr.
Dette kan være et utfordrende havstykke. Den 26.november 1999 grunnstøtte hurtigbåten M/S Sleipner ved Store Bloksen like ved Ryvarden fyr. 16 mennesker mistet livet, 69 ble reddet.
En fin velkomst i innløpet til Espevær.
I motsetning til dårlig vær og den forferdelige hendelsen den gang i 1999, var været i dag, strålende. Vi ble møtt av mennesker som koste seg på sup-brett,barn i små oppblåsbare gummibåter og slik som de på bildet ovenfor. De hadde festet 3 båter etter hverandre og tøffet sakte fremover mens de nøt denne vakre sommerdagen.
Fortøyd ved kaien på Espevær.
Det var et yrende folkeliv både på hav og land denne dagen og det var få som kom ut av butikken uten en is i hånden.
Deilig med is en på en varm sommerdag.
Vi måtte selvfølgelig innom butikken vi også og hva er vel mer passende enn en båtis når en er på båttur. Så satt vi der da og koste oss på kaikanten. Folk kom til og fra hele tiden. De fleste kom bare innom med båt for å kjøpe is og gjerne noen andre småting.
En stakkars mann hadde fått beskjed av kona om å kjøpe kjeks. Da han kom ut igjen ga han en pakke med Ritz kjeks til henne. Den relativt pene fruen av fin årgang viste med hele seg at hun var misfornøyd. Det var ikke salt kjeks hun ville ha, hun ville ha søt. Hvordan kunne han vite det? Hun hadde bare sagt at han skulle kjøpe kjeks. Men mannen var nok ganske så vant med henne for raskt trakk han frem den andre hånden og ga henne en pakke Safari kjeks. Han hadde helgardert seg, den luringen. Hun virket fortsatt ikke helt fornøyd men hun sa ikke mer.
Det er ikke bare bare å ha ferie. Det kan lett bli konflikter av små filleting.
Om jeg er nysgjerrig og får med meg alt andre sier og gjør? Jo, kanskje det. Jeg fikk iallefall tydelig beskjed fra mitt lille reisefølge at her kunne jeg sikkert likt å sitte hele sommeren. Jo, klart jeg kunne det. Jeg kunne hatt rolle som en slags turistinformasjon. Lett kunne jeg fortalt hva som hadde skjedd her de siste dagene og svart på evt. spørsmål som måtte komme. Selv om jeg ikke er så kjent på øya så er jeg flink til å improvisere. Det kan holde mer enn nok det til at folk både blir fornøyd og imponert.
Baadehuset.
På 1800- tallet kunne det være 20 000 -30 000 mennesker på øya når silda kom. I det lokale vertshuset Baadehuset tilbrakte ofte fiskerne natten.
Lunsj.Alltid godt med litt mat når en er på tur. På ungdomshuset kunne en bl.a.kjøpe deilig kyllingsuppe. Etter å ha fått litt mat i magen og fine opplevelser rikere, returnerte vi tilbake til Sveio og Mølstrevåg.
Nå når jeg skriver denne bloggen regner det utenfor vinduet men vi har så absolutt hatt mange fine dager i det siste.
Terapi for kropp og sjel.
Jeg blir bare mer og mer glad i å være på sjøen og fiske. Det gir meg ro i sinnet når stresset blir for stort.
Ekstra kjekt er det når torsken vil bite på kroken.
Har en tendens til å bli litt ivrig, og når jeg får fisk kommer det som regel et litt kraftig gledeshyl som kan skremme bort levende sjeler i både hav og land.
Måkeskrik.
Disse to måkene diskuterte så høylytt og kraftig at en skulle tro valgkampen mellom Høyre og Arbeiderpartiet var i full gang.
Diskusjonen er over for denne gang.
Jeg har lært at det kan være bra og være av og på, ikke bare på. Det er visst noe måkene også lever etter her de ligger fredelig og dupper i sjøen.
Her er vi,klare for et par dager på cruise Oslo – Kiel. Tur/retur.
Hvor fine, flotte og fullt av luksus kan dagene være? Tydeligvis veldig fine og sikkert enda mye finere og flottere enn det vi nettopp har opplevd, men flott var det definitivt. Ombord møtte vi på et profesjonelt, hyggelig og imøtekommende personale som ønsket kun det beste for oss, slik vi opplevde det.
Fin lugar med utsikt over handlegaten. Der kunne en boltre seg i restauranter,klesbutikker, taxfree osv. Fint å kunne sitte på benken foran vinduet og bare se på «livet» nedenfor.
Imponerende for en enkel sjel som meg. Jeg er også imponert over at det klarte å imponere meg. Ikke misforstå, jeg er ikke storkrevd, men når en lever med traumer, er stadig i beredskap og redd for at det verste skal skje, så er jeg veldig fornøyd med at jeg klarer å ha fokus, innimellom vel å merke, på det fine og flotte en skal oppleve og nyte på en slik reise.
Dette var første gangen vi gjorde en slik reise sammen, min mann og jeg og vi har nå vært gift i 34 år. Han har nok ønsket at vi kunne dra på en slik reise før, men han har akseptert at jeg ikke har vært klar for det.
Selv om jeg slet med røde tanker som av og til blinket over i oransje og litt innimellom gikk over i grønt som på et trafikklys, hadde vi det både flott og godt.
Utsikt fra lugaren vår.
Handlegaten. Båten gikk med under halvparten så mange passasjerer som til vanlig med hensyn til smittevern,så her var det ganske så fritt og godt å bevege seg.
Den kulinariske opplevelsen startet med et lekkert og godt rekesmørbrød på Observation Lounge.
Fra denne restauranten kunne vi sitte å nyte utseilingen gjennom Oslofjorden.
Norge er et vakkert land.
På båten finner en norske kanaler på tv.
Så var det tid for å hvile litt på lugaren før kveldens show. Å titte innom TV og få med et lite glimt av sommerskuta Christian Radich som er på seilas langs norskekysten, kan jeg like. Alltid kjekt og kunne se på norske kanaler når en er ute og reiser, synes jeg.
Det var anledning til å velge tre tidspunkter for bestilling av kveldens show. Det var forskjellige show hver kveld.
Virkelig flotte omgivelser på denne båten.
Etter showet var vi klar for kveldens buffet. Den inneholdt et rikt utvalg av alt en måtte ha lyst på og vel så det (glemte å ta bilder).
Mmm, burger, pommesfrites og Pepsi Max.
Det er ingen hemmelighet at jeg digger litt junkfood innimellom og dagens lunsj var helt snadder.
Det ble mye mat, veldig mye mat. Deilig å kunne boltre seg med gode måltider for et par dager. Egentlig så kan vi jo alltid det,men det er nok lurt å skille litt mellom hverdag og fest. Vi har det enormt godt som bare kan velge og vrake i alt matverdenen har å tilby oss. Det er ikke alle forunt.
Fint å rusle en tur på dekk, kanskje sette seg ned litt, se den vakre utsikten og gjerne nyte et glass med noe forfriskende.
Blikkstille hav.
Den fineste restauranten jeg noen gang har vært på.
Jeg valgte en 3 retters meny bestående av:
Forett:Hitrakrabbe med syltet rødløk på en bit potetlefse. En helt fantastisk og nydelig smaksopplevelse .
Til hovedrett valgte jeg fjelløret. Denne retten smakte også helt upåklagelig.
Så toppet jeg det hele med creme brulee til dessert. Du og hendelse så godt.
Kvelden ble avsluttet med synet av vakker solnedgang.
Vi hadde fint vær gjennom hele overfarten. Her et nydelig bilde fra hjemturen.
Så var vi tilbake i Oslo og to dager i total luksus var over. Jeg hadde overhodet ingenting å klage på. Tvert i mot. Vi kunne se tilbake på en helt fantastisk opplevelse. Hvis jeg i det hele tatt skulle finne noe å klage på, så måtte det være meg selv. Jeg har fortsatt mye å jobbe med når det gjelder uro og engstelse for hva som kan skje når jeg er på reise. Alt i alt velger jeg å si meg fornøyd med meg selv også. Jeg var god nok.
Snart hjemme etter en lang men fin kjøretur over fjellet, mellom Østlandet og Vestlandet.
Håper du syntes det var kjekt at jeg delte min turopplevelse i tekst og bilder, sammen med deg.
Etter et mislykket forsøk i fjor hvor jeg pleiet med skånsomme hender og kjærlig omsorg, det jeg trodde var agurkplanter men som viste seg å være ugress av beste sort, har jeg stor tro på at jeg i år er i ferd med å lykkes. Hvis dere ser godt på bilde håper jeg dere også kan skimte noe som ligner agurk. Blir garantert kry om jeg kan høste noen agurk om en stund. Den opplevelsen deler jeg selvfølgelig med dere.
Det er sommer og Norge er feriemodus. Da blir ofte nyhetene der etter.
Ordet agurknytt har blitt brukt opp gjennom tidene.Agurk i medieverdenen betyr at det er lite nytt å fortelle om. Agurknytt er ei fellesnehvning for uviktige nyheter som finner sted når det er agurktid.
Føler at det gjelder meg og min bloggverden også i disse dager, men noe skal dere allikevel få.
I dag sitter jeg og vurderer om jeg skal kvitte meg med dette teltet. Ekte retro og det har nok sin verdi i så måte. Jeg kjøpte det for mine egne penger i 13-14 års alderen. Har jammen hatt mye glede av det. Har vært mye fjolling i soveposene sammen med venninner i dette teltet. Enkle måltider har blitt laget på primus og myggen har til tider vært plagsom, men gøy har vi hatt det. Tenk å legge det oppå taket til en 2cv og kjøre avgårde på campingtur. Det hadde vært noe.
Teltet har levd et langt liv og vært med på mye. Husker så godt den gang vi reiste på tur til Kristiansand. Jeg var voksen, var blitt mor og skulle på tur med mann og barn. Vi fortalte barna at vi skulle til Kristiansand, ligge i telt og gå i dyreparken. Selvfølgelig gledet barna seg til det. Vi foreldre trodde at dyreparken var det store og at de gledet seg vilt til det,men da vi endelig var fremme, hadde slått opp teltet og skulle til og roe ned før vi skulle til dyreparken neste dag,kom det fra en av våre gutter: « hvor er han Kristian Sand da?» Så det var det han såg frem til,stakkar. Han trodde at han skulle få møte Kristian (Sand). Så herlig, et godt bevis på at vi foreldre ikke alltid klarer å forklare oss tydelig nok.
Apropos telttur – er det virkelig så gøy som man skal ha det til. For meg er tanken på å ligge i telt kjekkere enn virkeligheten er. Her skal det pakkes enkelt for å ikke ha alt for mye å dra på. Presenning kan være lurt å prioritere. Hvis ikke kan en risikere å våkne opp av lett yr i teltet etter at det selvfølgelig begynte å regne midt på natten. Sovepose og et slags liggeunderlag er ganske viktig å ha med. Pute? Jo, det kan være greit men den tar mye plass og kan derfor lett nedprioriteres. Det går greit helt til en skal krype opp i soveposen å legge hode på puta. Da er det ingen pute der, kun en sammenbrettet tykk genser som skal gjøre samme nytten. Den gjør ikke det vet du. Hvem har ikke gått på en aldri så liten putesmell når de skal overnatte i telt. Så kommer morgenen. Enten så våkner en litt småvåt etter nattens byger, eller så holder man på å krepere av at solen steker midt i teltduken. Tissetrengt er en åkkesom. Da skal plutselig alle på do og en kan høre glidelåsen i teltene rundt omkring dras opp i høy hastighet. Når alle tissetrengte returnerer etter å ha tømt seg registrerer en at glidelåsene dras ned i et adskillig roligere tempo.
Nei, jeg må være ærlig på at teltlivet er mer utfordrende enn det er koselig. Jeg savner fort fasilitetene vi har hjemme.
Sitter her og funderer på hvordan jeg skal finne løsningen på det.Det er tross alt litt spennende og gøy med telt. Diskuterer det litt med Pølsemakeren og sammen finner vi løsningen.
Vi setter like godt opp telt i hagen .
Utstyrer oss med kjøleskap med deilig og avkjølende drikke.
Finner frem gass komfyr med stekeovn. Fint skal det være.
Deretter lager vi en deilig middag bestående av stekt laks på en seng av grønnsaker.
Så sitter vi der da og hygger oss utover kvelden, leker at vi er på telttur.
Inne i huset venter min vante seng, dusj og toalett. Kjenner at dette kan jeg like.
Til informasjon så skiftet retro teltet eier mens jeg skrev dette blogginnlegget. Fra nå av skal det stå i hagen på landstedet til noen venner av oss. Kjekt at andre også kan få glede av det.
Du har sikkert hørt sangen – Solskinnsdag med Postgirobygget. Nå om dagen kan en høre den omtrent hver dag på Reiseradioen. Den er så fin og veldig betegnende for en fin sommer. Godt å drømme seg bort i den.
Kan med en gang konstatere at jeg hverken skal surfe eller stå på vannski. Det blir ikke aktuelt, men BADE har jeg faktisk gjort i år.
Jeg ble lokket uti av et barnebarn som sa: «dette klarer du farmor«. Jeg var i sterk tvil men han var så overbevisende at jeg syntes jeg burde prøve.Noen hyl ble det, og hadde det vært andre mennesker i nærheten kunne det vært fare for at noen hadde rekvirert redningshelikopter. Heldigvis var vi alene. Det var kun pølsemakeren som var et godt stykke unna og fra ham kom det « ja me hørre deg». Noe som fortalte meg at han slett ikke var så bekymret. Jeg dukket meg helt til halsen etter sangen fra «epler og pærer« og var svært så fornøyd. Veldig mange år siden sist det skjedde. Det kan jeg med hånden på hjertet bekrefte.
Etterpå vasset vi rundt i strandkanten og fanget små krabbe. Det er sommerens høydepunkt for mitt barnebarn og meg.Da glemmer vi alt annet og har kun fokus på det vi holder på med. Så befriende deilig. Det var fin fønvind og etterhvert kjente jeg at badetøyet begynte å bli tørt. Så praktisk, tenkte jeg. Nå kunne vi ro tilbake til naustet i tørt badetøy. Vi hadde badet, krabbe var fanget og vi var klare til å ta fatt på roturen hjem, trodde jeg. Dermed foreslo jeg det, men i det jeg skulle til å skreve opp i båten hørte jeg min badekompis si: «Vi kan ikke dra tilbake enda, farmor. Vi har jo ikke tatt noen svømmetak.» Han går på svømmekurs en gang i uken og der skal man visstnok prøve seg på svømmetak før en gir seg.
Dermed bar det uti igjen. Etter en 5-6 svømmetak og om mulig enda høyere hyl enn da jeg dukket med til halsen,kunne vi tillate oss å ro tilbake, våte både her og der.
Ryvarden fyr. Sveio‘s stolthet. Her er det alltid en flott opplevelse å være.
»Sitter her på berget og ser ut over havet, en solskinnsdag i ferien min«,synger Postgirobygget. En skal lete lenge etter en finere plass å sitte enn på svabergene ved Ryvarden fyr. Tenk å sitte her og skue over til øyperlene Røver, Espevær og Bømlo. Kanskje ta et par kast med fiskestanga og dra opp en fisk eller to. Det kan virkelig anbefales. Bare husk at en alltid skal ha respekt for havet og ta hensyn til store bølger og glatte berg. Vis alltid forsiktighet på slike plasser.
Kortreist mat fra stanga og rett på grillen. Velbekomme!
Fra daycruiseren vår.
I sangen nevnes en cabincruiser hvor en av de peneste jentene tar av seg sin bh. Det skal jeg ikke etterfølge, så ikke vær redd for det. Ikke har vi cabincruiser lenger, men vi har hatt og ikke er jeg en av de peneste jentene heller. Mulig jeg har vært i nærheten en gang, men det må i så tilfelle være veldig lenge siden.Nå er det nok mange som heller vil betegne meg som en gammel kjerring, så det er nok best for alle at jeg beholder bh’en på.
Videre så synges det: «Jeg dekker på med lys og røde roser».
Det kan jeg med trygghet gjøre og samtidig nynne: « det er så fint å leve, selv om stolbena er skjeve«. Elsker å leve på en måte hvor ikke alt trenger å være perfekt. Vi kan kose oss like mye og kanskje enda mer om det ikke er det.
Blir du med og lyser etter krabbe, for krabbe er det beste jeg vet.
Å lyse etter krabbe er kjempegøy. Får du noen gang anledning til å være med på det så si: «jatakk». Denne krabben derimot, ble tatt i teiner.
Heldig med fangsten denne gang, 40 krabber på to teiner.
Duket for et deilig krabbemåltid sammen med familien, en fin sommerkveld.
Som det sies i sangen,så sitter vi og koser oss til solen går ned og månen atter titter frem. Fornøyde vi vender hjem.
» Du si meg, har du det bra? Jo, takk skal du ha.
Jeg har det mye bedre enn de fleste her til stede. Jeg smiler hver dag, fordi jeg er glad. Det er så fint å leve, si meg kan du ikke se det?»
Ha en riktig fin sommerhelg og lytt gjerne til sangen du også!
Her ser jeg langt fra hysterisk ut men jeg har kanskje vært det i deler av livet.
Små skader på bildør.
Helt siden min spede barndom har jeg vært opptatt av og glad i biler. Nei, nei fordi om jeg skriver det og du overhodet ikke er opptatt av bil så synes jeg du skal fortsette å lese. Ukens blogg handler ikke bare om bil.
Men altså, litt tilbake til dette med å være hysterisk. Tidligere så gnikket, vasket og støvsugde jeg bilen vår minst en gang i uken. Det ble en mani, jeg var helt hysterisk.Ingen skulle kunne sette fingeren på noe som var «galt» med vår bil.
En ettermiddag når jeg skulle hjem fra jobb oppdaget jeg noe helt forferdelig (i mine øyne). Jeg var stresset. Det hadde vært en travel arbeidsdag og nå skulle dagen fortsette i samme tempo med kjøring av barn til ulike aktiviteter. Da jeg skulle til å lukke opp bildøren oppdaget jeg at hele langsiden på bilen hadde små skader i lakken. Jeg ble »helt hysterisk» og fikk «helt panikk». Min første reaksjon og som en refleks, spyttet jeg på høyre pekefinger og gnidde febrilsk på den ene skrapen i lakken. Dette måtte jeg få bort,men spyttet og den intense gnikkingen hadde ingen effekt. Likevel fortsatte jeg videre på den ene skrapen etter den andre men det var helt nytteløst. Skrapene var der og de ble der. Jeg kjente at jeg ble skikkelig fortvilet, gikk et par skritt tilbake og slapp begge hendene ned langs siden. Jeg var visst bare nødt til å gi opp. Det var da jeg oppdaget at dette slett ikke var min bil i det hele tatt. Den hadde nokså samme farge men bilmerket var et helt annet. For og ikke snakke om modellen, den var også en helt annen.Nå hadde den stakkars bilen fått en hard og brutal gjennomgang av spyttvask fra meg. Deretter så jeg meg forsiktig rundt til alle kanter, redd for at noen hadde sett meg, så tuslet jeg videre til min egen bil. Jeg startet bilen og kjørte av gårde mens jeg ristet på hodet av meg selv.
Offentlig toalett – min skrekk.
Av og til så må man bare og da kan det være fornuftig å gjøre noe med det. Det er ikke bra å gå og holde seg,har jeg hørt.
Når det gjelder mitt forhold til offentlige toalett så har og kanskje er det ganske så hysterisk. Jeg liker det slett ikke,og det krever en hel del forberedelser. Først åpner jeg alle dørene for å se hvilket som er renest. Når det da er snakk om en ti til tolv toalett en må gjennom så sier det seg selv at det kan ta litt tid. Når jeg har funnet det beste alternativet trer jeg inn i avtredet. Det er da det store arbeidet tar til.Først må jeg dra passe mengde papir av rullen for så og dandere det rundt toalettringen, ja jeg har hørt at det ikke skal være godt for noe, men jeg gjør det allikevel, har alltid gjort det. I det jeg har lagt papir på den ene siden og skal til å begynne på den andre, faller det første jeg la på, rett ned i potten. I forfjamselsen faller også det andre ned i. Slik fortsetter det en stund, til jeg endelig er klar for å fire buksen. Det er et møysommelig arbeid, nå må jeg passe på at ingen deler av buksen eller meg kommer borti noe. Jo, jeg har dekket hele toalettringen med papir, men jeg vil allikevel prøve å stå og tisse. Det kan være ganske praktisk om en er mann men for en dame er det heller upraktisk. Her skal en jammen være treffsikker. Det er ikke lett. En kan bare prøve hvem som vil. Når jeg endelig har funnet stillingen og står der med lett knebøy i en slags hockey stilling,bøyer jeg meg litt lenger frem for å se etter at alt går rett for seg der nede. Det er da jeg oppdager at litt av håret (på hodet) kommer borti dodøra. Ånei, dette er ekkelt. Da må jeg plutselig ikke på do mer. Jeg avslutter hele prosjektet, trekker opp buksa, kaster papiret i do, trykker på spyleknappen og kommer meg ut derfra. Etterpå kommer jeg meg ikke raskt nok hjem for å dusje,vaske håret og endelig kunne sette meg på do.
Nå tenker du sikkert at dette er sprøtt og at jeg må ha et stort problem. Jeg er den første til å være enig i det, men du skal vite at jeg har jobbet med disse tingene og synes selv jeg er blitt mye bedre. Eller hva sier mine venner? Jo, jeg tror og håper at de også er enig i det.
Dette gikk fint helt til jeg ble bekymret for at grenen som tauet var festet i skulle knekke, da veltet jeg meg av. Dermed var det slutt på den leken. Bekymringen tok altså overhånd.
Hadde jeg falt av som liten er jeg ganske sikker på at alle sår hadde grodd relativt fort. Nå derimot, er det slett ikke sikkert at jeg hadde kommet meg på bena igjen.
Er du klar? Javisst var jeg klar. Dette har jeg sett frem til siden jeg fikk dose 1.Ekstra kjekt var det at denne fantastisk kjekke damen og en av mine trofaste følgere, skulle ta mitt siste stikk.
I dag spratt jeg opp av senga. Nå var det min tur å få dose 2. Jaja, at jeg »spratt» opp av senga var vel å ta litt hardt i,men jeg gledet meg som en unge. Da jeg sto i dusjen sang jeg av full hals:
Mel: «Tenk at nå er dagen her» (17.mai -barnesang).
—Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter jeg skal få vaksine og jeg er så glad ….
Fort gjort av dyktige hender. Tusen takk!
I dag var det mange sambygdinger som kom til Sveio soknehus for å få vaksine. På veg inn møtte jeg en smilende, litt engstelig og nervøs dame,som jeg kjenner godt. Hun er plaget av flere forskjellige allergier og får reaksjoner på det meste, som hun selv sa. «Vi kan holde hverandre i hendene å gå inn sammen«, sa jeg. Vi kunne jo ikke holde hverandre i hendene p.g.a. smittevern tiltak men sammen inn gikk vi. Vi satt på hver sin stol og fikk vaksinen samtidig. Etterpå holdt vi hverandre med selskap i koselig prat. I tankene våre kunne vi holde hverandre i hendene. Det kan hjelpe litt det også.
Da jeg kom ut traff jeg på to kjekke gutter som kom syklene på hver sin sykkel. Det var et av mine barnebarn og hans kompis. De lurte på hva jeg hadde gjort på soknehuset. Jeg fortalte dem at jeg hadde tatt sprøyte og viste stolt frem bomullsdotten på armen. «Skal vi feire med is», spurte jeg. Jeg fikk et rungende «jaaaaa», til svar. De syklet, jeg kjørte og så møttes vi på Coop Ekstra for å kjøpe is. De hadde regnet ut prisen for to iser da jeg møtte dem ved isdisken. De syntes at isene var litt dyre. De kostet Kr.30,- pr. stk.Farmor var i godt lag og sa det var helt greit. Da vi kom til kassen, sa den hyggelige damen at det ble Kr.56,80, da ble det vill protest fra guttene. De hadde nemlig regnet ut at det ble Kr.60,-. Kanskje det var medlemstilbud? Jeg måtte i hvert fall overbevise guttene om at det var helt greit. Dermed gikk de glad og fornøyd ut av butikken, satte seg på en benk og koste seg i solen med en stor og deilig is. Herlige gutter.
La humla suse! Det er vakkert i hagen på denne årstiden. Denne dagen var det fullt av humler som svevde rundt og var svært så arbeidsomme og fulle av liv.
Omsorg for hverandre.
Her har storebror falt og slått seg. Det er slett ikke kjekt, han måtte til og med gråte litt.Da er det godt å ha en omsorgsfull lillebror som kan gi kos og trøst. Rett etter var de begge i full gang og aktiv lek igjen.
Stoppe opp på biltur langs vegen for å beundre denne vakre perlen av en eiendom.
Tenk å ha dette som sitt fristed. Være her helt alene og få fred fra alt og alle.
Noen ganger når det stormer som verst, hvor jeg kjenner på urettferdighet og at «alle» har meninger og synes noe negativt om meg, da drømmer jeg meg gjerne bort til en slik plass.
Jeg er ikke så god på å være alene når alt kommer til alt,men det hender at jeg ønsker det.
Tanken på å rømme bort og være helt for seg selv varer aldri lenge før jeg tenker at han og hun kunne vært der og holdt meg med selskap. Etterhvert som jeg tenker er det fullt opp av både familie og venner og da kan jeg jo like godt være hjemme, trenger ikke å reise bort da. Passer egentlig fint, siden jeg ikke er så glad i å reise.
Men idyllisk plass var det virkelig og med rikelig av medbrakt Pepsi Max og Sørlandschips skulle jeg alltid klart å være her, helt alene i noen timer. Hvem vet kanskje hadde jeg klart et par dager også.
Å få hjelp i hagen av denne ivrige karen er et godt og verdifullt øyeblikk som farmor gjemmer i hjertet sitt.
Å komme ut for å henge opp klær på snoren, få deilig sommervind i sengetøyet som skal tørkes, og samtidig speile utover et nyslått jorde, det er et godt øyeblikk.
Å få snap fra en hyggelig ung dame som koser seg med en kaffetår på kontoret, fra et Pølemakerfrue – krus,er et godt øyeblikk. Det gjør ikke bare kaffen, men også dagen 10 ganger bedre.
