Joda, som du ser så humper det og går fortsatt. Egentlig så har det gått akkurat slik jeg forespeilet på forhånd. Målet var to ganger i uka. Det har jeg klart de fleste ukene, men det har også vært nede i en gang pr.uke og et par uker har jeg ikke gjennomført en eneste trening. Jeg er ikke stolt av at jeg svikter, men jeg klarer og akseptere det.
Det som jeg derimot er stolt av er utstyret. Sjekk den tøffe tightsen, med lomme til å stikke mobilen ned i. Fikk den til jul som du kanskje husker. I tillegg fikk jeg treningskjorte og vannflaske. Ingenting å si på utstyret, men det har skjedd noe rart med t-skjorta. Den føles nemlig trangere nå enn da jeg begynte å trene. Hva kan årsaken til det være tro? Tja, nå tenker du kanskje at jeg har fått mer muskler? Jo, takk for den tanken. Jeg synes du er snill som tenker slik, men jeg har ingen tro på at det er åraken. Kanskje den har krympet i vask? Nei, jeg «kjøper» ikke den forklaringen heller. Da må det være et tredje alternativ og sikkert det som er rett, det er at her har jeg ikke tapt noe vekt, heller motsatt.
Og når jeg da har gått ca. et kvarter på tredemøllen uten og forbrenne like mange kalorier som i en banan, da kjenner jeg på fortvilelsen.
Sist gang jeg var på trening økte jeg derfor både tempo og styrke. Det resulterte i at jeg ble liggende som en slapp fisk i flere dager.
Jeg må nok en gang se meg nødt til å ta hensyn til helsen. Det hjelper ikke at jeg vil aldri så mye når det resulterer i elendighet etterpå.
Konklusjonen må derfor være at jeg tar det pent og pyntelig. Litt aktivitet er bedre enn ingen aktivitet. Ønsket er at det skal gi helsegevinst på sikt.
P.s. Det er frem til nå ingen menn som har gått i bakken av å hvile blikket på den sexy tightsen, jeg har iført meg. Skulle det skje så er det godt å vite at det er lege på huset.
Så var jentene klare for samling igjen. Vi liker å kalle oss «jenter« fortsatt, men noen småjenter kan vi neppe kalle oss. Det blir altfor avslørende i både størrelse og utseende.
Vi skal til Bjoa, der en av flokken for tiden bor på et lite og idyllisk småbruk. Egentlig skulle vi bare på en liten dagstur, men vi inviterte like godt oss selv til å ligge over til neste dag. Eller rettere sagt JEG invitere oss, og snille som de er disse gjestfrie folkene, sa de selvsagt ja til det.
Planen var å reise sist uke men da passet det ikke for den ene p.g.a. tømmeregime av tarmen. Hun har hatt litt problem med «å få det av seg» ,som vi sier og da er det greit å få det sjekket. Jeg kan herved meddele at alt er reparert og i den skjønneste orden. Det var ingenting alvorlig og hun er like hel igjen. Litt skavanker må påregnes når vi er godt voksne.
Nå vil jeg at du skal se for deg fire sprudlende, taletrengte og godt forberedte kjerringer som møtes på avtalt parkeringsplass ved Hodnafjell. Godt utstyrt med garnnøster,strikkepinner,toalettveske, dosett med tabletter, tykke lubber og nattøy. Alt godt planlagt og alle helt presise. Det er slik vi er opplært. Vi stuet oss sammen i en bil. Da blir det helt akutt, både livlig og trivelig. Vi vet ikke ordet av det før vi er kommet frem til Ølensvåg. Der skulle vi innom Kiwi. «Er vi her alt? Da må vi huske å ta på pannebånd før vi går inn i butikken», sier den ene. Det er ingen av oss som reagerer på det utsagnet til å begynne med, men så kommer det fra den kanskje mest oppvakte av oss: «pannebånd?». Den ene etter den andre begynner og skrattle da vi forstår at det var munnbind vi egentlig skulle ta på. Det er snart gjort å si feil innimellom ordstrømmen.
Inne på Kiwi skal vi hente 2 x 6 pk. med julebrus. Vertinnen vi skal besøke har nemlig vunnet en konkurranse. Vi tilbyr oss å hente, slik at hun slipper å kjøre ens ærend for å hente gevinsten. Vi krangler litt om hvem som skal spørre etter denne gevinsten, ingen vil, JEG tar ansvar og kvinner meg opp til å spørre. Da vi kommer inn ender det med at vi aller fire spør samtidig. Den stakkars unge mannen bukket høflig, snudde på hælen og småsprang inn på lageret for å hente flaskene. Han ville vel bli fort kvitt oss kan du skjønne.
Vel fremme blir vi innkvartert på koselige rom. Jeg var så heldig å få låne senga til selveste Kaptein Sabeltann. Han selv var ikke å se men kostymet hans hang klar over senga «mi».
Etter at min faste romvenn og jeg hadde pakket ut sengtøy, nattklær og ellers det mest nødvendige ble vi servert deilig hjemmelaget suppe m/ tilbehør nede på det koselige kjøkkenet.
Den 12 år gamle hunden, Peanut, ligger foran ovnen og koser seg i kurven sin.
Han var ikke særlig fornøyd med å ha fire galne damer på besøk, en etter en kom de og skulle varme rumpene sine foran ovnen. Da tuslet han ut av kurven og sto og ventet på at vi skulle bli ferdige, slik at han kunne få ha plassen sin for seg selv igjen.
Så var det hvile og strikketid. Fortvilelsen var stor da hun med reparert tarm ikke kunne finne strikkepinnen sin. Hun var så sikker på at den var med i bagasjen. Vertinnen hadde et rikt utvalg av strikkepinner og ble i dette tilfellet den reddende engel.
Etter å ha sittet og hvilt med lubbene høyt i sofaen var det noen som sa at vi burde gå tur. Jo, vi burde vel det men været tilsa at det var lite forlokkende. Et glupt hode kom derfor opp med en plan B. Dermed bar det ut på omvisning på låven.
Der møttes vi av en stor overraskelse. Juletreet stod nemlig like fint pyntet fortsatt. Det var altså så fint. Det var på veg ut, fikk vi vite men kanskje det like godt kunne stå? Tror faktisk det ville holdt seg like fint videre på den kalde låven.
Når husets sønn er en kjent fotballspiller skulle det bare mangle om en ikke skulle ha julepynt som dette.
Det kjekke ekteparet vi var på besøk hos kan med rette kalles gjestfrie. På denne låven ble det på julaften laget pinnekjøtt m/tilbehør til 19 gjester. Her er alle velkommen.
Kreativt og koselig.
Gamle skatter.
Bonderomantikk.
Hvem har disse tilhørt, mon tro?
Tiden går fort i godt selskap og etter en god natts søvn ventet et deilig frokost bord.
Deretter var det klart for hjemreise. Vi var alle enige om at vi hadde hatt et fantastisk opphold.
Takk for oss Flåto gård!
P.S. Strikkepinnen til hun med oppegående tarm ble funnet igjen på parkeringsplassen. Der lå den så fint i en søledam.
Ordet «pizza» er noe jeg forbinder med nytelse, kos og masse kjærlighet.
Oi…. når jeg nå raskt tenker meg om så hørtes den beskrivelsen mer ut som en senge aktivitet. Neida, det var ikke det jeg ville frem til denne gang. Det er heldigvis mulig å nyte på forskjellige måter. Her er det kanskje rettere å bytte ut ordet »nytelse» med «smaksopplevelse«, men vet du hva? Jeg tror jeg holder fast ved «nytelse», jeg.
At det er flere enn meg som forbinder pizza med kos og kjærlighet er jeg temmelig sikker på. Jeg legger mye kjærlighet i å lage pizza til familie og venner. Jeg opplever at alle gleder seg til en god pizza. Sjelden at noen griner på nesen av det. Bare tenk hvor koselig det er å samles rundt bordet eller foran TV med pizza. Det er kos det.
PIZZABAKEREN på Botn,Vågslid.
Nå kan en til og med få bestilt pizza langt oppe på høyfjellet. Slik var det ikke i min tid (som de eldre pleier å si). I min tid, nærmere bestemt i 1984, stod vi på campingplassen ved hjørnet av Saltvold matbutikk i Røldal og sang Åge Alexandersen’s »fire pils og en pizza», av full hals. Å få bestilt seg en pizza på fjellet på den tiden var bare en drøm. Hyttene var kun utstyrt med en kokeplate, så å lage pizza var ikke et alternativ. Gøy hadde vi det allikevel men du så herlig det alltid var å komme hjem igjen til mer luksus.
Nå er vi så heldig å ha tilgang til en flott og moderne hytte på Vågsli med finere fasiliteter enn vi har hjemme. Rett bortenfor hytta ligger PIZZABAKEREN. Steike for en luksus. Lett spanderer jeg pizza på hele gjengen da.
Hjemmelaget pizza er kanskje best men jeg går slett ikke av veien for en «kjøpepizza« heller.
Grandiosa, vi snakker ekte kjærlighet.
Se det ja, her står det til og med på esken at pizza er ekte kjærlighet. I dette tilfellet gjelder det Grandiosa. Grandiosa er bannlyst av mange, men når det selges hele 25 millioner Grandiosa pizza i Norge hvert år så må iallefall noen spise den. Nå skal jeg være så tøff og innrømme at jeg er en av dem så både spiser og liker Grandiosa veldig godt. Jeg kunne faktisk spist Grandiosa flere ganger i uken men jeg prøver å være fornuftig. Vil helst være litt sunn også, men en 3-4 ganger i året klarer jeg å få lurt en Grandiosa inn i stekeovnen og da nyter jeg det.
Selveste kronprinsfamilien spiser også Grandiosa. Kronprins Haakon har uttalt at de kaller den bare «jåsa». Kan de så kan jeg.
Grandiosa med hvitløksdressing og Pepsi Max i glasset = kvalitetstid.
Jeg har hørt folk si at ingen får en Grandiosa innenfor deres dør. Sleng gjerne en innenfor min dør neste gang du går forbi. Den tas imot med, takk. Da skal jeg krype opp i sofaen, fylle glasset med Pepsi Max og sette på en kjekk serie på Netflix.
Jeg tror at «glede»har en stor betydning for å ha det godt. Kan vi velge glede fremfor sorg og bekymringer? Jeg vet ikke. Det kan være veldig vanskelig i enkelte perioder i livet. Allikevel er jeg sikker på at det hjelper godt og bevisst tenke, glede. Å finne glede i hverdagen. Litt glede hver dag. Kanskje en til og med kan klare å tenke på tre ting hver eneste dag. Starte dagen med å tenke «hva kan jeg glede meg over eller til i dag?» Jeg tror faktisk alle kan klare det. Noen dager kan disse gledene være små, andre dager litt større og litt lenger frem i tid. Kanskje de små gledene er lettere og oppnå?
I skrivende stund gleder jeg meg til vår og sommer. Å kunne sette meg i båten og ro utover mot en god fiskeplass. Kanskje få en fin torsk på kroken, det er glede.
Det kan også følge skuffelser med gleder. Tenk bare hvis du over lang tid har gledet deg til noe som for deg er uendelig stort å få ta del i. For deg er det en selvfølge at du skal få ta del i begivenheten og du ser på deg selv som en positiv og god ressurs. Så kommer dagen hvor dette skjer og du blir ikke inkludert på samme måte som du hadde håpet og trodd. Da kommer skuffelsen og den kan være veldig vanskelig og forholde seg til. Det ble ikke slik du hadde forventet.Det kan oppleves som helt uforståelig og kjennes som et stort nederlag. Det blir som å bli satt krossfot på når en er i fullt firsprang. Da kan det være lurt å endre strategi og legge listen til forventingene lavere, prøve å heller forstå ennå kritisere. Det kan være veldig vanskelig men jeg er ganske sikker på at en vinner mye på å gjøre det.
Livet kan føles urettferdig til tider men en har selv ansvar får å skape et godt liv for seg selv. Være fornøyd med «små» gleder.Se det fine i små øyeblikk,selv om det stormer som verst rundt en.
Kanskje blir det et bad i stampen for min kjære og meg i helgen? For oss er det noe å glede seg til.
Nå skal det sies at jeg har det veldig godt når det gjelder glede i form av inkludering, og det er jeg svært takknemlig for. Jeg tror allikevel at de fleste av oss, en eller flere ganger i livet, kan føle på skuffelser over at noe en har gledet seg lenge til ikke ble helt som en hadde tenkt.
Jeg skal også være så ærlig og si at når jeg i perioder sliter litt ekstra mentalt så føles det uendelig mye vanskeligere å finne gleden. Heldigvis tillater jeg meg ikke å være lenge i den boblen før jeg går videre. Snu de negative tankene. Finne noe å glede seg til.
Å få delta i barnebarn‘s fritidsaktiviteter er en stor glede for meg og når farmor (jeg) er gammel fotball spiller, ja da har hun kanskje noen gode triks og komme med også.
Tørr og vise hvem du er, vær raus med andre og snill mot deg selv. Gledens kraft gir håp.
Cajsa Stina Åkerstrøm og Finn Kalvik sier det så fint i sin Trøste vise: – At gleden kommer og at gleden går Det kan vi alle sammen skrive under på Jeg er en gave livet engang ga meg og jeg lever her og nå
Ektemann, pappa, svigerfar og farfar har bursdag, 65 år fyller han. Hva gjør vi da? Jo, sist fredag, på selve dagen, samlet vi troppen og trasket glad og fornøyd til Ryvarden fyr. Vi skal til Sveio’s beste vestkant, nærmere bestemt til Haugesund turistforening sine unike hytter, Flokehyttene.
En liten oversikt over de 5 hyttene. Fra venstre: Vilgerd, Faxe, Tjogerd, Geirhild og sist men ikke minst Horda – Kåre, hvor bildet er tatt fra.
Horda- Kåre er den største med plass til 10 overnattingsgjester. I hver av de andre hyttene er det plass til 5 personer.
Jubilanten er medlem og frivillig i Haugesund turistforening og fungerer som en slags vaktmester på disse hyttene. Han liker seg her og trives med oppgaven. Resten av familien er også glad i denne fine plassen og vi har alle gledet oss lenge til feiring og overnatting.
Utsikten er helt upåklagelig og her får en oppleve mye vær. Dette døgnet hadde alt av sol med regnbue, skyer, vind og til tider kraftige byger med regn og sludd.
Så fint å kunne sitte her, nyte roen og glede seg til å få besøk av de en er aller mest glad i.
Resten av forsamlingen kom etter skole og jobb. Når gjestene ankom, ganske så våte og forblåste, ventet en varm og god hytte med god fyr i ovnen. Det er ca. 2 km. å gå på grusveg fra parkeringsplassen og ut til hyttene. Det er en grei tur om du er liten ellerstor.
Min hjemmelagede pizza stod på menyen.
Grei og enkel mat å servere. Alle liker pizza, inkludert meg selv. Kan spise meg helt skakk på denne.
Dette kan med rette kalles for 80- talls pizza men den duger veldig godt fortsatt.
Vil du ha oppskriften til pizzasaus/fyll? Her kommer det.
Til en pizza:
Ca. 400 gr. kjøttdeig, ca. et halvt glass tomatpure, 4-5 spruter ketchup,3-4 spruter sennep, litt olje, litt vann og krydder. Ha på på det du liker av andre ting. F.eks. løk,tomat,paprika,hvitløk osv.
Lun og fin stemning.
Til kaffen kunne vi kose oss med deilig gulrotkake som en av våre kjære hadde laget og tatt med helt ut til havgapet. Jeg glemte å ta bilde. Var antagelig for opptatt av å nyte den fordi den var så god.
Etter at den aller minste hadde lagt seg og sov godt, samlet små og store seg for å spille. Nå var morderen løs. Ikke sånn helt bokstavelig,men spillet heter det. Vi fikk alle utlevert hvert vårt kort. Ett av kortene betydde at en var morder, et annet politi og et tredje betydde at en var lege. Resten av deltakerne ble betegnet som vanlige borgere i denne skumle byen. En hadde oppgave som forteller. Vi lukket alle sammen øynene og fortelleren begynte med å si: « Det var en stormfull natt og alle innbyggerne lå og sov….». Fortelleren ba dermed den som var morder om å åpne øynene for så å peke på den han/hun ville drepe.
Dette var kort fortalt men let det gjerne opp på nettet om du vil prøve det. Det var samlende og veldig kjekt for både små og store.
Kjekt og kjekt fru Blom. Det som skjedde var at jeg ble drept opptil flere ganger etter hverandre. Hva jeg skal trekke ut av det tør jeg ikke å spekulere i. Det må jo si en hel del når det viste seg å være så populært å drepe akkurat meg, om igjen og om igjen.
Etterhvert ble det sent og på tide å krype oppi lakenposen. Jeg fikk tildelt plassen inntil veggen bak to små bord.
Her skulle jeg tilbringe natten. Godt passet på av minsten sine dinosaurer på det ene bordet og fint pyntet med en kunstig julestjerne på det andre.
Utpå natten begynte flere glass med deilig Pepsi Max å gjøre seg gjeldende i blæra. Jeg var så tissetrengt, og etter å ha prøvd å fortrenge den følelsen en god stund måtte jeg bare innrømme for meg selv at dette måtte gjøres noe med. Nå var det blitt skikkelig mørkt i rommet. Det og skulle navigere seg frem til toalettet skulle vise seg og bli en krevende seilas. Å komme seg ut av lakenposen var første hinder. Både knær og tær satte seg fast både her og der.Etter mye frem og tilbake var jeg endelig utav. Hvor var så tøflene mine. Jeg er konstant avhengig av tøfler. Liker ikke å gå barbent. Jeg klarte kun å rote frem den ene. Vel gjennom de to bordene foran senga, haltet jeg meg av gårde på en tøffel mot døra til toalettet, så stilt og lett på tå. Ok greit, jeg er ikke akkurat kjent for å gå stilt i dørene så stille var det nok ikke og lett er det lenge siden jeg var, men intensjonen var å gjøre det stilt og lett på tå. Vel inne gjorde jeg mitt fornødne og spylte ned. Ikke akkurat helt lydløst det heller. Etterpå listet jeg meg haltende tilbake til senga. Jeg følte at jeg hadde full kontroll på de to bordene jeg skulle passere gjennom, men plutselig sparket jeg i det ene bordbenet med foten uten tøffel. Dermed fikk jeg overbalanse. Jeg prøvde å ta fatt i et eller annet som kunne hjelpe meg på rett kjøl igjen. Det jeg tok tak i viste seg å være den kunstige julestjernen og den var slett ikke til hjelp, heller det motsatte. Jeg veltet oppi julestjernen med mine to edle fordeler og det med et skikkelig brak. Om ingen var våkne før så var de det iallefall nå.
Neste dag var det ingen som kommenterte nattens stunt fra meg. Alle spiste en god frokost og såg ganske så upåvirket ut av nattens hendelse. De er vel vant til at det skjer forskjellig fra min kant. Etter å ha pakket sammen og rengjort hytta vandret vi tilsynelatende glade og fornøyde hjem igjen.
Og den evinnelige julestjernen, …….. jo den er ryddet av vegen. Nå ligger den langt nede i en av boss sekkene i service bygget, så da håper jeg å slippe og møte på den flere ganger.
Nytt år og nye muligheter. Da er det på tide å gripe dagen igjen. Jeg har jeg hengt med hode lenge nok.
Nå lurer du kanskje på om det er meg som er avbildet ovenfor, aktiv i slalombakken, men bare ta det helt rolig, så full gass har jeg ikke tenkt å gi. På bildet ovenfor er det et av mine barnebarn som er på en av sine hyppige turer i slalombakken. Hun elsker det. Hun er aktiv, full av liv og alltid klar for nye utfordringer. Så fint det er for farmor å observere.
Hun er også en stor del av grunnen til at jeg nå kommer med nye blogginnlegg. Da hun fikk vite at jeg ikke hadde skrevet blogg på flere måneder, fikk jeg klar beskjed. Hun ville slett ikke at farmor bare skulle gå rundt å være lei og henge med hode, så nå er jeg i gang igjen.
Jeg mener selv at jeg er ganske flink til å bygge opp mine medmennesker. Nå var det jeg som trengte et push. Så godt at vi kan stille opp for hverandre.
Første dag på trening i 2022.
Jeg er i gang og har startet med godt mot. Jeg starter alltid med høye forventninger og tenker at dette skal bli en enkel sak å gjennomføre. To ganger i uka er målet. Det får være godt nok når en sliter med utmattelse. Godt nok til å holde kroppens maskineri i gang. Ønsker ikke å forfalle unødvendig. Litt trening, tilstrekkelig med hvile og mye kos. Det får være målet for 2022. Vet med sikkerhet at jeg kommer til å «snuble» mange ganger i løpet av året. Det er flere faktorer som kan forstyrre. Det må jeg ha evnen til å akseptere.
Julegavene jeg fikk viser at det er flere i familien som synes det er viktig at jeg holder meg i form. Jeg fikk nemlig både treningstights, t-skjorte og vannflaske til jul.
Så var vi i gang både Pølsemakeren og jeg. Når jeg snakker om å snuble så er det kanskje størst sjanse for at han kommer til å snuble mest. Bare se for deg når han fanger blikket på sin frue med den sexy treningstightsen. Kan umulig være bare lett for han det. Ikke for så mange andre heller forresten.
Pølsemakerfrue har vært lite operativ de siste månedene av året 2021. Livets utfordringer har stått litt i vegen for skrivegleden. Nå, helt på tampen av året vil jeg takke alle som trofast har fulgt meg og takk for alle fine tilbakemeldinger på mine blogginlegg gjennom året.
Mitt ønske for det nye året er at du skal leve i takt med deg selv.
Ha fokus på de tingene du liker og som du trives med. Forsterke og forankre gode vaner og minske mindre gode vaner.
Hils på de du møter på din vei. Du vil med det oppleve en vinn- vinn situasjonen.
Legg bort tanker om å herme etter andre. Vær deg selv!
Med disse ordene ønsker jeg hver og en av dere et riktig Godt Nytt År!
Hvem har ikke drømt om å vinne i Lotto. Tenk hvor fantastisk det hadde vært. Sjansen er liten, faktisk veldig liten. Jeg er sikker på at sjansen for at vi eller noen av våre nærmeste får oppleve alvorlig sykdom, er mye større. Allikevel drømmer de fleste av oss om å bli Lottomillionær, jeg er intet unntak.
Kunne jeg velge mellom stor lottogevinst og at alle jeg bryr meg om skulle få være friske, ja da er jeg ikke i tvil om hva jeg hadde valgt. Da hadde jeg selvfølgelig valgt at alle skulle få være friske.
Likevel leker jeg med tanken om å bli Lottomillionær. Det er fint å drømme seg bort litt. Rømme fra virkeligheten en stakket stund. Det må være lov og som jeg har sagt før: «drømmene kan ingen ta fra oss».
Å gjøre rent i huset er noe jeg hverken liker eller har krefter til, men det må gjøres og det gjør seg ikke selv. For at arbeidet skal være litt mer lystbetont ser jeg for meg at jeg vinner flere millioner i Lotto. Deretter setter jeg i gang. I det jeg skal begynne å tørke støv kommer telefonen. I andre enden hører jeg en hyggelig stemme som sier: «Gratulerer, du har vunnet 7,2 millioner i Lotto«. Jeg kan selvfølgelig ikke tro at det er sant og dama i andre enden må jobbe skikkelig for å overbevise meg. Rett etter denne samtalen er jeg ferdig med å tørke støv. I en lykkerus begynner jeg å støvsuge og jeg er allerede i gang med å fordele pengene. Vi er fem i familien og alle må få, eller hva? Jo, det er klart at de må få. Hva med mine søsken? Jo, de må få en del av det de også. Kanskje jeg kan ta de med på en skikkelig ferie? Jo, det skal jeg gjøre. Da det er bestemt er jeg ferdig med å støvsuge. Så er jeg klar for å gi gulvene en omgang med mopp og vaskefille. Bør jeg gi noe til lag og organisasjoner? Jo, jeg burde kanskje det. Nå vet jeg det, jeg vil gi litt midler til akutten på sykehuset. Der har jeg opplevd det som trist å komme, så de bør få litt. På slutten av gulv vasken er snart lottogevinsten oppbrukt. Nå er det ikke så mye penger igjen. Tror rett og slett at jeg skal bruke resten av gevinsten på vaskehjelp.
Noen ganger når hverdagen føles mer enn jeg kan klare, ønsker jeg bare å dra dyna over hodet «å bre gammelt over meg.» Det kjennes som den beste løsningen, der og da.
Jeg kan saktens tillate meg det men bare for en kort stund, noen timer, kanskje en dag, respektere og akseptere at det er slik. Joda, det er lov men jeg må samtidig bestemme meg for at i morgen skal det være annerledes. Da skal jeg ut å se verden, ta del i det dagen byr på, sette meg mål og føle mestring. Det er ikke lett men egentlig veldig enkelt. For hva befinner seg uten for vinduet?
Høstens frukter. På landsbygda er vi snille med hverandre og deler hvis vi har for mye.
I år har det bugnet av både frukt og bær rundt omkring i hagene. To snille naboer har tatt kontakt og tilbudt oss plommer, to andre og like snille har tilbudt oss epler. Blåbær har vi også fått.
Jeg er lite stolt over å si det, men jeg har aldri benyttet meg av de godene høsten gir oss. Jo, kanskje jeg har rørt noen bær til syltetøy sammen med barna, men det er det hele. I år derimot har jeg prøvd meg på litt av hvert.
Jeg har fryst ned både tyttebær og blåbær som vi kan kose oss med utover høst og vinnter.
Av plommer og blåbær har vi prøvd å lage likør. Det gjenstår å se om det blir godt. Kanskje jeg kan få gi noe tilbake til de jeg har fått bær av. Blir likøren god skal de jammen få litt.
Å lage en deilig eplekake hører høsten til.
Eplekake med litt vaniljeis og kremfløte til, kan få hvem som helst sine tenner til å løpe i vann.
Her har jeg skrelt, skjært eplene i biter og gitt dem et lite oppkok sammen med sukker. Alt sammen er lagt i porsjonspakker i fryseboksen. Dette kan det bli mange deilige desserter av.
Litt matauk i form av egenproduserte tomater, paprika og egg fra våre trofaste høner har det også blitt. Det er noe glede seg over.
Hønsegårdens nykommer ved navn «SaBrura»
Apropos høner. Etter at høna JoSåFine gikk bort i godt voksen alder kommer aldri hønsegården til å bli den samme igjen. Vi savner fortsatt JoSåFine, hun som alltid møtte oss og tok et lite overblikk i handleposene når vi kom hjem fra butikken. Hun som kom gjennom døra fra verandaen og videre inn på soverommet for å speile seg i skyvedørsgarderoben. Kjære leser, ikke begynn og gråte nå men slik var vår JoSåFine.Vi har fortsatt de fire andre, men ingen kan noen gang bli som JoSåFine.
For å opprettholde bestanden av fem høns har vi tatt til oss en hvit skjønnhet ved navn, SaBrura. Hun har ikke fått innpass av de fire andre enda men vi jobber iherdig med saken.
Pølsemakeren kan mer enn kjøtt. Her fileterer han masse deilig fisk.
Kan ikke bli mer kortreist mat enn det.
Hva med å starte helgen med et varmt bad i den vedfyrte badestampen.
Det gjorde vi sist helg. Der satt vi, varmt og godt, mens vi kunne se at månen tittet frem bak grantrærne. Himmelen var full av stjerner og vi kunne høre et fly sveve over oss. Etterhvert skyet det over og vi kunne kjenne regndråpene som traff oss i ansiktet. Dette var en av mange gode opplevelser å samle på.
Nå tenker du kanskje at jeg klarer mye, tross alt. Ja, jeg gjør det og det er jeg stolt av, men innimellom alt dette er det også lange perioder med kun hvile. Jeg må hele vegen prioritere hva jeg skal bruke min kapasitet til. Det er helt greit.
