Neste dag derimot gav godt resultat med rundt 300 sild. Veldig fornøyd med det. Det kan nemlig lett bli for mye, så 300 stk. var akkurat passe mengde.
Noen timers arbeid ligger foran fiskerne.
Som vår gode venn og en av fiskerne sa: «Nå kan vi angre». Han snakket av erfaring. Med sildefisket følger det også mye arbeid. Først skal garnet renskes for fisk og det kan være en kald opplevelse. Heldigvis var det strålende vær denne dagen, noe som gjorde jobben både litt enklere og triveligere.
Tid for en liten matbit mellom slagene.
Arbeidsfordelingen denne dagen var som følger: mennene tok seg av fangsten mens vi damene sørget for god omsorg og pleie. Her serveres deilig ferskt brød med eggerøre og spekeskinke. Etterpå var de fornøyde karene klare for å gå i gang med neste økt.
Pølsemakeren i full sløye modus.
Noe skal stekes til middag samme dag, mesteparten skal tørkes, noe spekes og noe kanskje røkes.
Dagen ble avsluttet med deilig stekt sildemiddag, servert hos våre gode venner og medfiskere.
Flere enn oss fikk nyte et godt måltid denne dagen.
Det meste skal altså tørkes og bli til deilig Lubbesild. Har du hørt det ordet før? Er du fra Sør – Vestlandet og der omkring så er det stor mulighet for at du har det.
Sild til tørk.
Vi jukser vel litt når vi kaller det vi lager for Lubbesild. Det er nok rettere og si tørrsild.
Slik jeg har forstått det er forskjellen at lubbesild saltes, henges opp og tørkes hel med hode på, kun innmaten blir tatt bort. Tørrsild derimot flekkes,saltes, brettes ut og henges opp til tørking.
Prøvesmaking. Sild og potet.
Aldri før (som jeg kan huske) har været vært mer perfekt for sildefiske og tørking etterpå, så allerede nå kunne vi prøvesmake tørrsilda. Det gjorde vi denne uken langt oppi ei snøfonn, og det smakte altså helt upåklagelig.
Her skal det lages fiskekaker av sei.
Dagene med fint vær har blitt godt utnyttet og litt fin sei har vi også vært heldige å få. Hva er vel bedre enn hjemmelagede fiskekaker av fersk fisk.
Vi ser frem til flere fine dager med fisking og etterhvert fangst av krabbe.
Vi har selv ansvar for å lage dagene våre gode og det vil vi prøve så godt vi kan og fortsette med.
Med en fersk fiskeblogg fra Pølsemakerfrue ønskes du en god helg!
Mens det ukrainske folket kjemper for livene sine og gjerne tenner bål for å prøve og holde varmen, kan vi sitte rundt vårt bål, bare for kos. Vi tenker på dem og sender varme tanker om at den forferdelige krigen skal ta slutt. Vi har også bidratt med litt penger, dyner og sengklær. Vi har gjort litt men det føles så lite i den store sammenheng. Krigen berører oss alle. Jeg har slekt som nå tar imot nær familie fra Ukraina. Så godt at de har klart å flykte og blir tatt vel imot av gode mennesker. Jeg har også en venninne som står på hele døgnet for å samle/ kjøpe inn mat, tåteflasker og annet utstyr. Alt blir sendt i store trailere til Ukraina. Respekt til alle som gjør det de kan for å hjelpe mennesker i nød.
Slik vår uke har vært kontra deres er veldig stor. Selv om vi har tenkt og tenker på krigen stort sett hele tiden har vi hatt det godt- så inderlig godt.
Hunden nyter også en fredelig kveld.
Det er heftige nyheter som blir formidlet gjennom media om dagen. Jeg for min del må jobbe bevisst med å ta litt pause fra alle de vonde inntrykkene. Jeg er heldig som har den muligheten. Det kan være godt å flytte oppmerksomheten på noe fint – noe som er godt.
Så fint å kunne være ved sjøen å ha denne utsikten.
Så fint å kunne rusle en tur i skogen, oppdage en stubbekone og gi henne et lite skaut for å gjøre henne litt koselig.
Stoppe opp og hilse litt på disse artige skapningene på min gåtur i finværet .
Det går mot vår. La oss håpe den blir fin for alle.
Valentines day eller kjærlighetens dag, på godt norsk, er gått over i historien for denne gang. Hvorfor har vi slike dager? Må vi feire dem? Eller er det som mange sier, at disse merkedagene kun er for at handelstanden skal tjene litt ekstra i anledning disse dagene? Jeg holder en knapp på det siste. Nemlig at vi skal lokkes til kjøpe. Min kjære fikk hverken romantisk kort, sjokoladehjerte eller blomster.
Nå skal jeg ikke være så negativ. En sur gammel kjerring i sin verste overgangsalder. Ok, den beskrivelsen er kanskje ikke så langt fra virkeligheten, men sur protesterer jeg på. Dessuten blir en aldri for gammel til å feire kjærligheten. Den kan godt feires både titt og ofte, men jeg tviler på at det passer for hele befolkningen å feire den på en bestemt dato.
Jeg må faktisk innrømme at jeg tenkte litt på at den burde blitt feiret, den aktuelle dagen,men da var vi opptatt med helt andre ting. Først og fremst stiller vi opp om noen trenger oss, så får vi heller pleie kjærligheten en dag uten altfor mange avtaler. Den dagen kommer alltid og det er både investerende og viktig for alle forhold å pleie kjærligheten.
Det nærmet seg slutten av uken da jeg tok ansvar og skrudde på sjarmen. Jeg «spratt opp« tidlig om morgenen for at min kjære og jeg skulle starte dagen med trening. Deretter løp jeg en kjapp tur innom butikken for å kjøpe ferske rundstykker til frokost. Da jeg rundet kjøledisken oppdaget jeg noen fristende ferske reker som lå der og lokket meg til seg. Smukk, så hadde jeg fullt oppi en liten pose. Lett på foten trippet jeg til kassen for å betale, mens jeg tenkte at Pølsemakeren ville bli gledelig overrasket over deilig frokost. På vei ut til bilen kom jeg på at min bedre halvdel hadde skadet tommelen for litt siden, og hadde fått sydd flere sting i denne fingeren. Veldig ugunstig å skrelle reker med den, tenkte jeg og så for meg et scenario med infeksjon. Løsningsorientert som jeg er ble tanken at her måtte jeg skrelle reker for begge to. Jeg tilbudte derfor han å gå først i dusjen.
Svett og forkavet og ikledd treningsklær, slengte jeg meg ned på en stol ved bordet og begynte å skrelle. Han skulle virkelig få følelsen av at dette var en planlagt gest fra min side.
Rekene er på sitt beste på denne tiden av året og gjerne full av rogn. Den ville jeg ikke gå klipp av, så jeg sugde i meg rogn fra hver eneste en.
Plutselig kom dette fremmed elementet med i dragsuget og satte seg i halsen. Har du prøvd det noen gang? Den erfaringen har jeg gjort meg. Ikke ville det ned og ikke opp, så når Pølsemakeren kom nydusjet til bordet fant han en frue som aldeles holdt på å krepere. Jeg pekte i halsen, drakk, svelget og harket. Etter mye frem og tilbake løsnet merakelset og vi kunne endelig spise.
Så fornøyd ble han. Det kan lønne seg og ha sting i fingeren.
Feiring av dagen sluttet ikke med dette må du tro. Neida, vi satte oss i bilen og kjørte helt til nabokommunen, Stord. Der skulle de ha verdens beste hamburgere hadde vi hørt, så etter å ha sett oss litt rundt på øya,var vi klare for å innta denne herligheten av en burger.
Se den burgeren.
Og ryktene stemte. Den smakte bare helt fantastisk. Kan virkelig anbefales.
Eneste minuset var at personalet kun snakket engelsk og det kjente jeg plaget meg litt. Reise til Stord for å snakke engelsk, liksom. Etter litt irritasjon over det så snudde jeg på den tanken. For meg som synes det er krevende å reise til utlandet, kunne jeg nå språkmessig føle at jeg var langt av sted for så og glede meg vilt over at jeg, tross alt bare var »reist» til Stord. På et lite blunk var jeg hjemme i mitt trygge rede igjen.
Etter all denne aktiviteten var jeg ganske så utmattet og det ble noen timer på sofaen etter at vi kom hjem.
Utover kvelden kviknet jeg litt til igjen, men resten av feiringen har jeg valgt å legge bak betalingsmur, hehe.
Jonas la det på innerlomma for sikkerhets skyld, men fortsetter en å bruke munnbind fremover,så skiller en seg ut.
Plutselig ble alt snudd på hodet. Før skulle alle bruke det, nå trenger ingen å bruke det. Møter en noen på butikken med munnbind, så kan de lett bli mistenkt for å ha symptomer eller svakt immunforsvar. Best å passere stakkerne med god avstand.
Ikke et uvanlig syn. Munnbind som henger rundt girspaker og ligger slengt her og der.
Nå er det slutt. Jeg er glad for å slippe munnbind, såpass ærlig må jeg være. Var ikke mye stas med det. Jaja, det eneste måtte være at en kunne gå og rekke tunge til de en ikke liker, og la snuen bare renne uten at noen la merke til det. Nå er det slik at jeg sjelden eller aldri har behov for å rekke tunge til noen, så det trikset har jeg ikke fått benyttet. Det andre, har kanskje litt ukontrollert, skjedd et par ganger.
Nå kan vi se at vi smiler til hverandre igjen.
Denne imøtekommende, smilende og kjekke dama jobber på Coop Extra i Sveio. Hun har alltid tatt vel imot meg som kunde. Jeg har blitt møtt med et smil. Under pandemien lå smilet gjemt bak et munnbind. Så godt å kunne smile til hverandre igjen, på ekte.
Nå er det helt vanlig å ha korona, «alle«har korona. Det er snart mer normalt å ha hatt det, enn og ikke ha hatt det. En får stadig høre at hun og han har det. Der har hele familien hatt det. Der var det bare hun ene som fikk det. Hva med de andre?
Så var det hun som gledet seg «litt» over og endelig ha testet positivt på en test. Hun skulle bare ønske at det var for 20 år siden,og at det var en graviditetstest. Hvis en tester positivt nå så risikerer en i tilfelle og kunne få en «snottunge».
Hjemmekontor er det også slutt på. Folk kan slå av ovnen under skrivepulten. Nå har det vært, drit i buksa bare jakka passer, lenge nok. Fra nå av er det på med benklærne å møte på jobb. Å dusje seg først kan også være en fordel. En bør helst lukte godt, så får det heller våge seg om strømprisen er høy. Nå er jo ovnen under skrivepulten slått av så da går utgiftene opp i opp, kanskje. Fremover blir det også mindre snakk om vaksine pass og vaksine all slags.
Er det helt slutt på pressekonferanser også? La oss håpe at det ikke er nødvendig med flere av dem. De som har stått i manesjen gang på gang og informert oss, skal ha skryt for det de har gjort. Et ekstra pluss i boken vil jeg faktisk gi Camilla Stoltenberg,som hver eneste gang har startet innlegget sitt med «God dag» eller God ettermiddag« osv. Det er det ingen andre som har gjort. Jeg kjenner at det føles godt og positivt i et ellers dystert budskap, som skal formidles.
Så godt å få en trøstende og god klem fra storebror.
Joda, som du ser så humper det og går fortsatt. Egentlig så har det gått akkurat slik jeg forespeilet på forhånd. Målet var to ganger i uka. Det har jeg klart de fleste ukene, men det har også vært nede i en gang pr.uke og et par uker har jeg ikke gjennomført en eneste trening. Jeg er ikke stolt av at jeg svikter, men jeg klarer og akseptere det.
Det som jeg derimot er stolt av er utstyret. Sjekk den tøffe tightsen, med lomme til å stikke mobilen ned i. Fikk den til jul som du kanskje husker. I tillegg fikk jeg treningskjorte og vannflaske. Ingenting å si på utstyret, men det har skjedd noe rart med t-skjorta. Den føles nemlig trangere nå enn da jeg begynte å trene. Hva kan årsaken til det være tro? Tja, nå tenker du kanskje at jeg har fått mer muskler? Jo, takk for den tanken. Jeg synes du er snill som tenker slik, men jeg har ingen tro på at det er åraken. Kanskje den har krympet i vask? Nei, jeg «kjøper» ikke den forklaringen heller. Da må det være et tredje alternativ og sikkert det som er rett, det er at her har jeg ikke tapt noe vekt, heller motsatt.
Og når jeg da har gått ca. et kvarter på tredemøllen uten og forbrenne like mange kalorier som i en banan, da kjenner jeg på fortvilelsen.
Sist gang jeg var på trening økte jeg derfor både tempo og styrke. Det resulterte i at jeg ble liggende som en slapp fisk i flere dager.
Jeg må nok en gang se meg nødt til å ta hensyn til helsen. Det hjelper ikke at jeg vil aldri så mye når det resulterer i elendighet etterpå.
Konklusjonen må derfor være at jeg tar det pent og pyntelig. Litt aktivitet er bedre enn ingen aktivitet. Ønsket er at det skal gi helsegevinst på sikt.
P.s. Det er frem til nå ingen menn som har gått i bakken av å hvile blikket på den sexy tightsen, jeg har iført meg. Skulle det skje så er det godt å vite at det er lege på huset.
Så var jentene klare for samling igjen. Vi liker å kalle oss «jenter« fortsatt, men noen småjenter kan vi neppe kalle oss. Det blir altfor avslørende i både størrelse og utseende.
Vi skal til Bjoa, der en av flokken for tiden bor på et lite og idyllisk småbruk. Egentlig skulle vi bare på en liten dagstur, men vi inviterte like godt oss selv til å ligge over til neste dag. Eller rettere sagt JEG invitere oss, og snille som de er disse gjestfrie folkene, sa de selvsagt ja til det.
Planen var å reise sist uke men da passet det ikke for den ene p.g.a. tømmeregime av tarmen. Hun har hatt litt problem med «å få det av seg» ,som vi sier og da er det greit å få det sjekket. Jeg kan herved meddele at alt er reparert og i den skjønneste orden. Det var ingenting alvorlig og hun er like hel igjen. Litt skavanker må påregnes når vi er godt voksne.
Nå vil jeg at du skal se for deg fire sprudlende, taletrengte og godt forberedte kjerringer som møtes på avtalt parkeringsplass ved Hodnafjell. Godt utstyrt med garnnøster,strikkepinner,toalettveske, dosett med tabletter, tykke lubber og nattøy. Alt godt planlagt og alle helt presise. Det er slik vi er opplært. Vi stuet oss sammen i en bil. Da blir det helt akutt, både livlig og trivelig. Vi vet ikke ordet av det før vi er kommet frem til Ølensvåg. Der skulle vi innom Kiwi. «Er vi her alt? Da må vi huske å ta på pannebånd før vi går inn i butikken», sier den ene. Det er ingen av oss som reagerer på det utsagnet til å begynne med, men så kommer det fra den kanskje mest oppvakte av oss: «pannebånd?». Den ene etter den andre begynner og skrattle da vi forstår at det var munnbind vi egentlig skulle ta på. Det er snart gjort å si feil innimellom ordstrømmen.
Inne på Kiwi skal vi hente 2 x 6 pk. med julebrus. Vertinnen vi skal besøke har nemlig vunnet en konkurranse. Vi tilbyr oss å hente, slik at hun slipper å kjøre ens ærend for å hente gevinsten. Vi krangler litt om hvem som skal spørre etter denne gevinsten, ingen vil, JEG tar ansvar og kvinner meg opp til å spørre. Da vi kommer inn ender det med at vi aller fire spør samtidig. Den stakkars unge mannen bukket høflig, snudde på hælen og småsprang inn på lageret for å hente flaskene. Han ville vel bli fort kvitt oss kan du skjønne.
Vel fremme blir vi innkvartert på koselige rom. Jeg var så heldig å få låne senga til selveste Kaptein Sabeltann. Han selv var ikke å se men kostymet hans hang klar over senga «mi».
Etter at min faste romvenn og jeg hadde pakket ut sengtøy, nattklær og ellers det mest nødvendige ble vi servert deilig hjemmelaget suppe m/ tilbehør nede på det koselige kjøkkenet.
Den 12 år gamle hunden, Peanut, ligger foran ovnen og koser seg i kurven sin.
Han var ikke særlig fornøyd med å ha fire galne damer på besøk, en etter en kom de og skulle varme rumpene sine foran ovnen. Da tuslet han ut av kurven og sto og ventet på at vi skulle bli ferdige, slik at han kunne få ha plassen sin for seg selv igjen.
Så var det hvile og strikketid. Fortvilelsen var stor da hun med reparert tarm ikke kunne finne strikkepinnen sin. Hun var så sikker på at den var med i bagasjen. Vertinnen hadde et rikt utvalg av strikkepinner og ble i dette tilfellet den reddende engel.
Etter å ha sittet og hvilt med lubbene høyt i sofaen var det noen som sa at vi burde gå tur. Jo, vi burde vel det men været tilsa at det var lite forlokkende. Et glupt hode kom derfor opp med en plan B. Dermed bar det ut på omvisning på låven.
Der møttes vi av en stor overraskelse. Juletreet stod nemlig like fint pyntet fortsatt. Det var altså så fint. Det var på veg ut, fikk vi vite men kanskje det like godt kunne stå? Tror faktisk det ville holdt seg like fint videre på den kalde låven.
Når husets sønn er en kjent fotballspiller skulle det bare mangle om en ikke skulle ha julepynt som dette.
Det kjekke ekteparet vi var på besøk hos kan med rette kalles gjestfrie. På denne låven ble det på julaften laget pinnekjøtt m/tilbehør til 19 gjester. Her er alle velkommen.
Kreativt og koselig.
Gamle skatter.
Bonderomantikk.
Hvem har disse tilhørt, mon tro?
Tiden går fort i godt selskap og etter en god natts søvn ventet et deilig frokost bord.
Deretter var det klart for hjemreise. Vi var alle enige om at vi hadde hatt et fantastisk opphold.
Takk for oss Flåto gård!
P.S. Strikkepinnen til hun med oppegående tarm ble funnet igjen på parkeringsplassen. Der lå den så fint i en søledam.
Ordet «pizza» er noe jeg forbinder med nytelse, kos og masse kjærlighet.
Oi…. når jeg nå raskt tenker meg om så hørtes den beskrivelsen mer ut som en senge aktivitet. Neida, det var ikke det jeg ville frem til denne gang. Det er heldigvis mulig å nyte på forskjellige måter. Her er det kanskje rettere å bytte ut ordet »nytelse» med «smaksopplevelse«, men vet du hva? Jeg tror jeg holder fast ved «nytelse», jeg.
At det er flere enn meg som forbinder pizza med kos og kjærlighet er jeg temmelig sikker på. Jeg legger mye kjærlighet i å lage pizza til familie og venner. Jeg opplever at alle gleder seg til en god pizza. Sjelden at noen griner på nesen av det. Bare tenk hvor koselig det er å samles rundt bordet eller foran TV med pizza. Det er kos det.
PIZZABAKEREN på Botn,Vågslid.
Nå kan en til og med få bestilt pizza langt oppe på høyfjellet. Slik var det ikke i min tid (som de eldre pleier å si). I min tid, nærmere bestemt i 1984, stod vi på campingplassen ved hjørnet av Saltvold matbutikk i Røldal og sang Åge Alexandersen’s »fire pils og en pizza», av full hals. Å få bestilt seg en pizza på fjellet på den tiden var bare en drøm. Hyttene var kun utstyrt med en kokeplate, så å lage pizza var ikke et alternativ. Gøy hadde vi det allikevel men du så herlig det alltid var å komme hjem igjen til mer luksus.
Nå er vi så heldig å ha tilgang til en flott og moderne hytte på Vågsli med finere fasiliteter enn vi har hjemme. Rett bortenfor hytta ligger PIZZABAKEREN. Steike for en luksus. Lett spanderer jeg pizza på hele gjengen da.
Hjemmelaget pizza er kanskje best men jeg går slett ikke av veien for en «kjøpepizza« heller.
Grandiosa, vi snakker ekte kjærlighet.
Se det ja, her står det til og med på esken at pizza er ekte kjærlighet. I dette tilfellet gjelder det Grandiosa. Grandiosa er bannlyst av mange, men når det selges hele 25 millioner Grandiosa pizza i Norge hvert år så må iallefall noen spise den. Nå skal jeg være så tøff og innrømme at jeg er en av dem så både spiser og liker Grandiosa veldig godt. Jeg kunne faktisk spist Grandiosa flere ganger i uken men jeg prøver å være fornuftig. Vil helst være litt sunn også, men en 3-4 ganger i året klarer jeg å få lurt en Grandiosa inn i stekeovnen og da nyter jeg det.
Selveste kronprinsfamilien spiser også Grandiosa. Kronprins Haakon har uttalt at de kaller den bare «jåsa». Kan de så kan jeg.
Grandiosa med hvitløksdressing og Pepsi Max i glasset = kvalitetstid.
Jeg har hørt folk si at ingen får en Grandiosa innenfor deres dør. Sleng gjerne en innenfor min dør neste gang du går forbi. Den tas imot med, takk. Da skal jeg krype opp i sofaen, fylle glasset med Pepsi Max og sette på en kjekk serie på Netflix.
Jeg tror at «glede»har en stor betydning for å ha det godt. Kan vi velge glede fremfor sorg og bekymringer? Jeg vet ikke. Det kan være veldig vanskelig i enkelte perioder i livet. Allikevel er jeg sikker på at det hjelper godt og bevisst tenke, glede. Å finne glede i hverdagen. Litt glede hver dag. Kanskje en til og med kan klare å tenke på tre ting hver eneste dag. Starte dagen med å tenke «hva kan jeg glede meg over eller til i dag?» Jeg tror faktisk alle kan klare det. Noen dager kan disse gledene være små, andre dager litt større og litt lenger frem i tid. Kanskje de små gledene er lettere og oppnå?
I skrivende stund gleder jeg meg til vår og sommer. Å kunne sette meg i båten og ro utover mot en god fiskeplass. Kanskje få en fin torsk på kroken, det er glede.
Det kan også følge skuffelser med gleder. Tenk bare hvis du over lang tid har gledet deg til noe som for deg er uendelig stort å få ta del i. For deg er det en selvfølge at du skal få ta del i begivenheten og du ser på deg selv som en positiv og god ressurs. Så kommer dagen hvor dette skjer og du blir ikke inkludert på samme måte som du hadde håpet og trodd. Da kommer skuffelsen og den kan være veldig vanskelig og forholde seg til. Det ble ikke slik du hadde forventet.Det kan oppleves som helt uforståelig og kjennes som et stort nederlag. Det blir som å bli satt krossfot på når en er i fullt firsprang. Da kan det være lurt å endre strategi og legge listen til forventingene lavere, prøve å heller forstå ennå kritisere. Det kan være veldig vanskelig men jeg er ganske sikker på at en vinner mye på å gjøre det.
Livet kan føles urettferdig til tider men en har selv ansvar får å skape et godt liv for seg selv. Være fornøyd med «små» gleder.Se det fine i små øyeblikk,selv om det stormer som verst rundt en.
Kanskje blir det et bad i stampen for min kjære og meg i helgen? For oss er det noe å glede seg til.
Nå skal det sies at jeg har det veldig godt når det gjelder glede i form av inkludering, og det er jeg svært takknemlig for. Jeg tror allikevel at de fleste av oss, en eller flere ganger i livet, kan føle på skuffelser over at noe en har gledet seg lenge til ikke ble helt som en hadde tenkt.
Jeg skal også være så ærlig og si at når jeg i perioder sliter litt ekstra mentalt så føles det uendelig mye vanskeligere å finne gleden. Heldigvis tillater jeg meg ikke å være lenge i den boblen før jeg går videre. Snu de negative tankene. Finne noe å glede seg til.
Å få delta i barnebarn‘s fritidsaktiviteter er en stor glede for meg og når farmor (jeg) er gammel fotball spiller, ja da har hun kanskje noen gode triks og komme med også.
Tørr og vise hvem du er, vær raus med andre og snill mot deg selv. Gledens kraft gir håp.
Cajsa Stina Åkerstrøm og Finn Kalvik sier det så fint i sin Trøste vise: – At gleden kommer og at gleden går Det kan vi alle sammen skrive under på Jeg er en gave livet engang ga meg og jeg lever her og nå
Ektemann, pappa, svigerfar og farfar har bursdag, 65 år fyller han. Hva gjør vi da? Jo, sist fredag, på selve dagen, samlet vi troppen og trasket glad og fornøyd til Ryvarden fyr. Vi skal til Sveio’s beste vestkant, nærmere bestemt til Haugesund turistforening sine unike hytter, Flokehyttene.
En liten oversikt over de 5 hyttene. Fra venstre: Vilgerd, Faxe, Tjogerd, Geirhild og sist men ikke minst Horda – Kåre, hvor bildet er tatt fra.
Horda- Kåre er den største med plass til 10 overnattingsgjester. I hver av de andre hyttene er det plass til 5 personer.
Jubilanten er medlem og frivillig i Haugesund turistforening og fungerer som en slags vaktmester på disse hyttene. Han liker seg her og trives med oppgaven. Resten av familien er også glad i denne fine plassen og vi har alle gledet oss lenge til feiring og overnatting.
Utsikten er helt upåklagelig og her får en oppleve mye vær. Dette døgnet hadde alt av sol med regnbue, skyer, vind og til tider kraftige byger med regn og sludd.
Så fint å kunne sitte her, nyte roen og glede seg til å få besøk av de en er aller mest glad i.
Resten av forsamlingen kom etter skole og jobb. Når gjestene ankom, ganske så våte og forblåste, ventet en varm og god hytte med god fyr i ovnen. Det er ca. 2 km. å gå på grusveg fra parkeringsplassen og ut til hyttene. Det er en grei tur om du er liten ellerstor.
Min hjemmelagede pizza stod på menyen.
Grei og enkel mat å servere. Alle liker pizza, inkludert meg selv. Kan spise meg helt skakk på denne.
Dette kan med rette kalles for 80- talls pizza men den duger veldig godt fortsatt.
Vil du ha oppskriften til pizzasaus/fyll? Her kommer det.
Til en pizza:
Ca. 400 gr. kjøttdeig, ca. et halvt glass tomatpure, 4-5 spruter ketchup,3-4 spruter sennep, litt olje, litt vann og krydder. Ha på på det du liker av andre ting. F.eks. løk,tomat,paprika,hvitløk osv.
Lun og fin stemning.
Til kaffen kunne vi kose oss med deilig gulrotkake som en av våre kjære hadde laget og tatt med helt ut til havgapet. Jeg glemte å ta bilde. Var antagelig for opptatt av å nyte den fordi den var så god.
Etter at den aller minste hadde lagt seg og sov godt, samlet små og store seg for å spille. Nå var morderen løs. Ikke sånn helt bokstavelig,men spillet heter det. Vi fikk alle utlevert hvert vårt kort. Ett av kortene betydde at en var morder, et annet politi og et tredje betydde at en var lege. Resten av deltakerne ble betegnet som vanlige borgere i denne skumle byen. En hadde oppgave som forteller. Vi lukket alle sammen øynene og fortelleren begynte med å si: « Det var en stormfull natt og alle innbyggerne lå og sov….». Fortelleren ba dermed den som var morder om å åpne øynene for så å peke på den han/hun ville drepe.
Dette var kort fortalt men let det gjerne opp på nettet om du vil prøve det. Det var samlende og veldig kjekt for både små og store.
Kjekt og kjekt fru Blom. Det som skjedde var at jeg ble drept opptil flere ganger etter hverandre. Hva jeg skal trekke ut av det tør jeg ikke å spekulere i. Det må jo si en hel del når det viste seg å være så populært å drepe akkurat meg, om igjen og om igjen.
Etterhvert ble det sent og på tide å krype oppi lakenposen. Jeg fikk tildelt plassen inntil veggen bak to små bord.
Her skulle jeg tilbringe natten. Godt passet på av minsten sine dinosaurer på det ene bordet og fint pyntet med en kunstig julestjerne på det andre.
Utpå natten begynte flere glass med deilig Pepsi Max å gjøre seg gjeldende i blæra. Jeg var så tissetrengt, og etter å ha prøvd å fortrenge den følelsen en god stund måtte jeg bare innrømme for meg selv at dette måtte gjøres noe med. Nå var det blitt skikkelig mørkt i rommet. Det og skulle navigere seg frem til toalettet skulle vise seg og bli en krevende seilas. Å komme seg ut av lakenposen var første hinder. Både knær og tær satte seg fast både her og der.Etter mye frem og tilbake var jeg endelig utav. Hvor var så tøflene mine. Jeg er konstant avhengig av tøfler. Liker ikke å gå barbent. Jeg klarte kun å rote frem den ene. Vel gjennom de to bordene foran senga, haltet jeg meg av gårde på en tøffel mot døra til toalettet, så stilt og lett på tå. Ok greit, jeg er ikke akkurat kjent for å gå stilt i dørene så stille var det nok ikke og lett er det lenge siden jeg var, men intensjonen var å gjøre det stilt og lett på tå. Vel inne gjorde jeg mitt fornødne og spylte ned. Ikke akkurat helt lydløst det heller. Etterpå listet jeg meg haltende tilbake til senga. Jeg følte at jeg hadde full kontroll på de to bordene jeg skulle passere gjennom, men plutselig sparket jeg i det ene bordbenet med foten uten tøffel. Dermed fikk jeg overbalanse. Jeg prøvde å ta fatt i et eller annet som kunne hjelpe meg på rett kjøl igjen. Det jeg tok tak i viste seg å være den kunstige julestjernen og den var slett ikke til hjelp, heller det motsatte. Jeg veltet oppi julestjernen med mine to edle fordeler og det med et skikkelig brak. Om ingen var våkne før så var de det iallefall nå.
Neste dag var det ingen som kommenterte nattens stunt fra meg. Alle spiste en god frokost og såg ganske så upåvirket ut av nattens hendelse. De er vel vant til at det skjer forskjellig fra min kant. Etter å ha pakket sammen og rengjort hytta vandret vi tilsynelatende glade og fornøyde hjem igjen.
Og den evinnelige julestjernen, …….. jo den er ryddet av vegen. Nå ligger den langt nede i en av boss sekkene i service bygget, så da håper jeg å slippe og møte på den flere ganger.
