Så var det min tur. I helgen som var lå jeg strekk ut. Febermåleren viste 39,7 gr. Jeg var dårlig, skikkelig dårlig. Det kom så plutselig og jeg tenkte bare: «hva er dette, hvorfor skulle jeg bli så syk nå?» Så snek tanken seg inn om at det kanskje var korona.Jeg var så elendig at jeg ikke orket å tenke mer på det. Jeg måtte bare ha ro, måtte sove.Neste dag var det like ille og nå begynte jeg å kjenne det skikkelig i halsen.
Dag ble til natt igjen og inni mine feberfantasier følte jeg at Bent (vår allés kjære) sto over meg og sa med vennlig røst: « Ikke skam deg, test deg.» Jeg hadde for så vidt ingenting å skamme meg over men jeg følte på ansvaret og tok en for laget.
Neste morgen måtte jeg ringe koronatelefonen.
Etter det som jeg syntes tok en hel evighet og jeg hadde nærmest begynt å føle nær tilknytning til damen i automatisk telefonsvarer, dukket det en hyggelig og blid stemme opp i andre enden.Den virket helt levende og det stemte. Vi avtalte et tidspunkt jeg kunne komme,ikke lenge etter.
Jeg karret meg på bena og kylte innpå to Paracet for i det hele tatt orke kjøreturen, så kjørte jeg avgårde.
Det var tre biler foran meg i køen og etterhvert kom det flere bak.Herlighet, er det flere enn meg som har korona i dag, tenkte jeg.
Dette gikk raskt.Raskere en DriveIn på Mac Donalds faktisk, og nå var det min tur. Jeg stanset bilen og slukket motoren, eller det med å stoppe motoren måtte jeg bli bedt om.Jeg var for omtåket og stresset til å tenke fornuftig. Der ble jeg møtt av en flott, ung og hyggelig dame. Pent sminket var hun også, og selv kroppen hennes tok seg godt ut under koronakostymet.
Og der satt jeg inni bilen og følte meg som et vrak. Joda, jeg hadde pusset tennene men håret sto enda til alle kanter. Med min form i forkant av turen så måtte jeg gjøre visse prioriterInger når det gjaldt hygiene og utsende.
Det siste hun sa før jeg kjørte videre var at nå var jeg i karantene til jeg hadde fått prøvesvar.
Da jeg kom hjem var jeg sliten og lei. Jeg er ikke god på å takle at det feiler meg noe og blir mentalt nedbrutt. Da må jeg lete etter noe som kan være positivt.
Hm, tenkte jeg…..et av punktene for karantene er å unngå besøk.
Jaha, nå kunne jeg være sikker på at ingen verken skulle eller kunne komme til oss på et døgn i minste fall. Dermed tuslet jeg innpå soverommet og tok sakte av meg et og et klesplagg. Deretter tok jeg på meg noe ledig og lett og lot alt henge fritt rett og slett. Slik bekledning jeg nå var iført,ønsker jeg ingen andre enn han jeg lever sammen med skal bli utsatt for å se meg i. Han er tross alt vant t det. Jeg gikk sakte videre inn i stuen, krøp under teppet i godstolen og satt på ein thriller på Viaplay. Denne serien var så heftig at den fikk tankene og bekymringene mine rundt koronaviruset til å blekne. Jeg trengte det virkelig. Det var deilig å få et pusterom.Jeg hater å være syk og har en evne til å gå «all in» når det gjelder negative tanker og bekymringer.
Heldigvis så snur som regel det vonde til det gode igjen, også for meg.
Feberen gikk etterhvert tilbake og jeg ble friskere.
Et par dager etter fikk jeg svaret.
Hurra!
Nå har jeg kledd meg anstendig igjen og er klar for å omgås andre mennesker.
God smittefri helg!
