Hvis du ser en liten fugl, synger Haugesunds gruppen Vamp.
Her får du se mine fugler. Er de ikke fine? De får bo i drivhuset mitt. Her står de helt i ro. Det er lite eller ingen bråk med de. De spiser ingen mat og gjør ikke fra seg. De står helt i ro og det skal mye til å vippe dem av pinnen.
Disse tre har også flyttet inn i drivhuset. Det ser ut som de har funnet seg godt tilrette. Her sitter de og slapper av og koser seg. Alltid like harmoniske og veldig lite bråk med de også.
Agurk plante.
Årets agurk plante står i blomst og det lover godt. Ikke slik som for et par år siden da jeg var ganske sikker på at avlingen ville bli stor. Jeg vannet, gjødslet og stelte så fint med dem og så viste det seg at det bare var ugress, alt sammen. Jeg hadde til og med begynt å dele det ut til flere naboer. Kjekt å kunne dele, tenkte jeg. Etter det tviler jeg på at noen av dem vil ha mer av det som jeg avler frem.
Tomatplanten ser ut til å trives.
Blomstene ser fornøyde ut.
Og et og annet jordbær kan vi glede oss til etterhvert.
Utenfor hagen vår tusler et fint lam tilfreds av gårde og forsyner seg av naturens matfat.
Rusler vi videre opp til naboen får vi ta del i at anden « Dorothea» blir mor for første gang. Tenk så flott, mens vi sto der kom det opptil flere, helt nyklekkede andunger. Disse søte små skal jeg få passe på i helgen, så kanskje deler jeg flere bilder med dere etterhvert.
Andefar «Kjartan» burde helst vært og støttet sin kone under fødselen, men istedenfor var han ute og feiret begivenheten med et solid måltid mais.
Senere på kvelden passet det han visst å titte innom sin kone for å se om alt stod bra til.
Det er fint å bo på landet. Her har vi det godt, både folk og fe.
God helg fra Pølsemakerfrue som gleder seg over nytt liv!
Hva gjør de i Sveio når de plutselig mangler dommer til gutter 8 år? Jo, de bare bruker en gammel bestemor. Nå tenker gjerne du som kjenner meg godt at hun er da ikke så gammel. Jo, i deres øyne er jeg nok det. En av kompisene til mitt barnebarn spurte her forleden dag om jeg var oldemoren hans.
At jeg i det hele tatt turte å være dommer? Jo, hvorfor ikke? Det verste som kunne skje var at jeg kunne bli oppsagt, og det hadde for så vidt ikke gjort noe.
Det var mange fremtidige fotballstjerner som ble overrasket, og kanskje litt skeptisk når jeg entret banen og blåste i fløyten.Med en utstråling full av autoritet stilte jeg meg på midtbanen og blåste i fløyta. Guttene ruslet sakte men sikkert på plassene sine, og så på meg med store øyne. Noen dristet seg til å spørre: «Skal du dømme?» »Jepp, det skal jeg. Er dere klare?»
Bilde fra tidligere.
Så ble det hele sparket i gang av borte laget. Så herlig å se disse flotte unge fotballspillerne gjøre det de kan for at laget sitt skal vinne. Jeg har fulgt dem en stund, fra sidelinjen vel og merke, og ser stor fremgang hos de fleste. De har fått større innblikk i både regler og samspill. Så flott å se og så kjekt å følge deres utviklingen.
Jeg derimot har stått på stedet hvil i mange år. Her har det heller vært liten utvikling. Det vil si at utvikling har det vært, men den har gått litt i feil retning. Det er lenge siden jeg la fotballskoene på hylla og der står de helt likt fortsatt. Jeg ble aldri noen stor fotballspiller, men jeg hadde det gøy og det er gode minner å ta med.
Du vet at når en gammel bestemor med litt mye ballast og skavanker både her og der skal holde tritt med noen spreke 8 – åringer, så er det ikke bare lett. Det blir så det blir for å si det enkelt og enkelt ble det. For noe aktiv løping frem og tilbake var helt uaktuelt. Alternativet var å bruke blikket og her har jeg oppgradert skavanken litt. Fra å være full av grå stær på begge øynene, og følelsen av og se gjennom folie, har jeg nå fått operert begge øyne og fått et mer ungdommelig syn på det meste.
Jeg kunne derfor gjøre god nytte av synet. Konsentrasjonen er heller laber. Her spiller hverken alder eller helse på lag men med en brukbar stemme, sterke meninger og en god dommerfløyte gjennomførte jeg oppgaven med en viss stil.
Disse flotte fotballskoene er et av mine barnebarn stolt eier av. Stor forskjell på fotball sko før og nå.
Jeg må bare si takk for tilliten til Marie som hadde tro på meg og ga meg oppdraget. Det skal også nevnes at bortelaget hadde en svært så hyggelig og positiv trener og ikke minst vil jeg takke de flotte guttene på banen. De viste stor respekt og støtte til en gammel bestemor og avgjørelsene hun tok gjennom kampen.
På vestlandet er det mange som er glad i en god komlemiddag og den skal gjerne inntas om torsdagen. Det er nemlig den store komledagen. «Komla med dott og suppa med snott», som min farmor så ofte sa. Det var alltid dott i komla før, en liten fleskebit midt i komla som skulle gjøre den både saftigere og bedre. Det var før, men ikke nå lenger. Hvor denne dotten har blitt av i løpet av årene vet ikke jeg, men jeg har ikke sett noe til den på mangfoldige år. Suppa med snott har jeg heller ikke erfart. Jeg passet alltid på å holde meg klar komlesøet. Det innbilte jeg meg inneholdt snott, eller snue som mange kjenner det bedre som.
Nok om det. Sist torsdag var han som jeg deler bossbøtte og veldig mye annet med, på Saga hotell for å spise av deres gode og smakfulle komlebuffet. Vi var der sammen med gode venner. Alle sammen av god gammel årgang, vil jeg si. Jeg var først ut til å forsyne meg. Bak meg stod to karer som også var klar for til å forsyne seg av buffeen. Ikke at jeg er så nysgjerrig, men jeg kunne ikke la være og overhøre samtalen de imellom. Ok, så er jeg vel litt nysgjerrig da, men nå skal du høre. La oss kalle dem Lars og Per.
Lars: har du ikke kona di med deg, hvor er hun i dag?
Per: Hun skulle til frisøren.
Lars: Åja, jaja det er godt at de prøver å pynte seg litt for oss.
Lars: Ja, de trenger det. De ser ikke akkurat ut som noe fruktfat lenger.
Der stod jeg og holdt på å sette komla i halsen, av kommentaren. Eller, jeg hadde ikke fått komla mer enn oppå tallerken, men hadde jeg begynt å spise så hadde jeg nok satt den i vrangstrupen. Istedenfor begynte jeg å skratte og le.
Fruktfat du liksom og der stod de to karene som to overmodne nedfallsfrukter, begge to.
Sist uke skrev jeg om min kjære onkel og hans mange hobbyer, deriblant hans store interesse for duer. Gjennom blogginnlegget kunne det gjerne virke som at livet, kun var en dans på roser, og når det gjelder hans lidenskap for sine hobbyer så er det nok det også.
De aller fleste av oss ønsker å være snill og ha omsorg for dyrene rundt oss, men av og til gjør tilfeldighetene det slik at det kan føles som det motsatte skjer. Det fikk min gode venninne, Kristin fra Stavanger så smertelig erfare på en liten kjøretur.
Her kommer hennes historie:
Jeg har drept Fatima.
Kjørte gjennom Pedersgata i dag. Det var noen duer i veikanten, og én due stod midt i veien. Jeg lurte faktisk på om jeg skulle stanse, jeg gjør alltid det for dyr. Men jeg har alltid opplevd at fugler flyr, så jeg kjørte sakte mot duen og var helt sikker på at den kom til å flytte seg.
Vel, det gjorde den ikke. Da jeg så i speilet, så jeg at duen fremdeles var der. Jeg tenkte på å stoppe og se, men det var ikke så lett å stoppe akkurat der, og Pedersgata er blitt enveiskjørt. Så jeg kjørte til Europris. Men jeg tenkte på at jeg burde sjekke om den var død, så jeg kjørte tilbake.
Ingen due, men en blodflekk i veien. En mann kom ut av innvandrerbutikken like ved, og jeg spurte om han hadde sett en død due.
-Ja, vi har tatt den bort og kastet den. Den var vår.
-Det var jeg som kjørte over den.
-Hvorfor gjorde du det?
-Jeg gjorde det ikke med vilje. Jeg trodde den skulle flytte seg, men det gjorde den ikke. Så jeg måtte tilbake og sjekke om den var død.
-Det var dumt. Vi pleier å gi duene mat. Den het Fatima.
-Jeg er veldig lei for det. Jeg håper den var helt død.
-Ja. Vi fjernet den med en spade og kastet den.
-Ja, jeg beklager veldig.
-Ja. Hadet.
Plutselig ble en ellers fin dag, så trist.
Det føltes som at samtalen var som tatt ut av en filmscene… Og det var litt absurd. «Hvorfor gjorde du det?» Eh… jo… nå skal du høre…
Nå er jeg full av dårlig samvittighet. Jeg har drept Fatima. Selv om det var et uhell.
Du har kanskje selv opplevd noe lignende? Dette var altså Kristin sin historie og opplevelse på en ellers fin dag. Slik jeg kjenner Kristin så er hun et av verdens snilleste mennesker, og hun hadde det helt sikkert vondt inni seg etterpå. Jeg føler med henne. Samtidig må jeg innrømme at jeg syntes historien var knakende morsom. Trist med duen Fatima, men slikt skjer og det er heldigvis ikke verdens undergang.
God helg til Kristin og alle dere andre fra Pølsemakerfrue!
Fint å ha en hobby. Her blomstrer det i hagestuen.
Hva er det som gjør at noen blir helt lidenskapelig interessert i noe og bruker omtrent all sin fritid på det. Det kan være interesse for blomster, fotball, turn, sykling, trening, håndarbeid, hest, akvariefisk, duer osv. Jeg kunne nevnt eksempler i det uendelige. Noen av oss liker å holde på med litt av hvert. Andre vil påstå at de har interesse for svært lite, allikevel går dagene sin vante gang, mens andre igjen er helt lidenskapelig interessert i sin hobby. Hvordan klarer noen å dyrke sin hobby over lang tid? Kanskje et helt liv?Jeg har prøvd litt forskjellig av hobbyer, men aldri landet på noe som gjør meg helt oppslukt og som jeg helst vil holde på med hele tiden.
Jeg tror at det å ha en hobby som en virkelig trives med, kan være med på å redusere stress og bidra til at en finner en fin ro i livet.
Min kjære onkel, har ikke bare en, men flere hobbyer i livet sitt. Ja, slik har det vært i hele hans liv. Helt fra han var bitteliten gutt. Nå er denne lille gutten snart 80 år og han har fortsatt like stor glede og interesse for det han holder på med.
Min kjære onkel Rolf har et helt kjellerrom med akvarier med utallige forskjellige sorter fisk.
Slik har det vært så langt tilbake som jeg kan huske og mye lengre enn det.
Onkel Rolf.
Det er ikke få besøkende som er blitt imponert og har beundret det fine innebygde akvariet som er i gangen deres. Dette syntes jeg var ekstra spennende da jeg var liten. Da lurte jeg svært på hvordan han hadde klart å lage det slik, inni veggen.
Onkel kan nok det aller meste om akvariefisk. Han er et levende leksikon i så måte.
Etter å ha besøkt onkel i kjelleren og fått innblikk i hans rike utvalg av akvariefisk, tusler vi videre ut i hagen og inn i hagestuen. Her bugner det av blomster og planter som han også er ivrig opptatt av. Det er et syn for øyet som møter oss. Han er allsidig og flink denne onkelen min og grønne fingre må det absolutt kunne sies at han har.
Videre beveger vi oss inn i duehuset. Dette er også en hobby som står hans hjerte nær, også her er han svært kunnskapsrik og lidenskapelig interessert.
Det er ikke få dueutstillinger hvor min onkels duer er blitt utstilt. Mange priser er det blitt etterhvert.
Duene har det godt hos onkel Rolf.
Jeg vil påstå at de fleste har det godt sammen med onkel Rolf, både dyr og mennesker. Jeg opplever ham som rolig, harmonisk og veldig sosial. Det er både kjekt, lærerikt og interessant å høre han fortelle og vise frem det han er opptatt av.
Hva er meningen med livet? Det er et ufattelig stort og vanskelig spørsmål. Hvorfor er vi mennesker her, på det som kalles jorden? Hvorfor blir vi født? Hvilken funksjon har vi egentlig? Hva skjer når vi en gang dør?
Dette er dype tanker som jeg overhode ikke er i stand til å finne ut av. Det beste er kanskje å la være å bruke krefter på disse tankene.
Noe som er mer overkommelig å bruke krefter på er å finne mening, i livet, og ikke med. Jeg tror jeg satser på det, nemlig å finne mening, i livet. Når vi først er her på jorden så er det like godt å benytte oss av livet på en måte som er god.
Jeg kunne lett fokusert på alt det vonde som krig, sykdom, helseutfordringer og elendighet. Det blir bare trist. Mye av det negative som skjer kan jeg ikke gjøre noe med. Det jeg derimot kan gjøre noe med,og som jeg selv har ansvar for, er å lage livet så godt som mulig. Altså finne mening i livet og ikke med.
Derfor samler jeg bevisst på gode opplevelser. Det er fint å samle på. Bare prøv selv.
Så fint å kunne åpne vinduet,trekke inn frisk sjøluft, oppdage en fisk vake i overflaten, observere speilbilde av naturen som et kunstverk i sjøen, lytte til fuglesang. Fuglene er ivrige på denne tiden. De gjør sin plikt med å søke kontakt med hverandre for å skape forøkelse. Så fint å bare sitte her ved vinduet – se og lytte og bare være her akkurat nå. Stoppe opp noen minutter.
Så fint å kunne rusle litt rundt i hagen å oppdage vårens første humle feste føttene sine på en blomst.
Så fint å kunne benytte seg av noen av vårens herligheter til å pynte, lage det trivelig rundt seg.
Så fint å kunne gå tur i marka, stoppe opp og beundre en gammel steingard som er over hundre år gammel. Tenke over hvor mange arbeidstimer som ligger her. Jeg blir mektig imponert.
Så fint å kunne sitte i båten som dupper opp og ned i sjøen mens solen går ned i havet.
Så fint å kunne nyte et godt måltid av det havet og åkeren har å by på.
Så fint å kunne være aktiv sammen med barnebarn. Undre seg sammen med dem.
Så fint å kunne sitte i en badestamp ved sjøen. Se dag bli til kveld, se lys bli til mørke og etterhvert nyte nattens stjernehimmel.
Som Kine Hellebust så fint synger i sin sang: Det handler om å leve, det handler om å gi, det handler om å elske, det handler om å se. Det handler om å synge så høyt som du vil, det handler om å gynge til du får til det du vil.
Flere har har etterlyst blogg fra Pølsemakerfrue i dag. Årsaken for at det ikke er kommet noe fra meg eller unnskyldningen om du vil, er at det har vært en travel uke. Nydelig vær har fremhevet plikter som hagearbeid, maling, vedkløyving og hvile innimellom.
I tillegg til det har jeg heldigvis fått god hjelp av kjært barnebarn til å pynte meg på håret. Jeg har tross alt bursdag i morgen, så fin på håret må jeg også bli.
For å bøte litt på skaden så fikk du altså en liten oppdatering nå.
God helg i finværet ønskes dere alle fra Pølsemakerfrue.
Alt er så tilrettelagt nå, og flott er det. Jeg ville ikke gått tilbake i tid, det føles ikke riktig. Vi har det på mange måter bedre slik vi har det nå. Alt føles mye mer tilgjengelig, litt tryggere på en måte og det meste ordner seg.
Når jeg tenker tilbake til påsken på 70- tallet så hadde vi det etter forholdene veldig fint da også, men mer tungvint var det, og det krevde gjerne mer å reise av gårde med hele familien på påsketur. Tja, hvem vet? Med så mye utstyr og ditt og datt som en «må» ha nå for tiden så krever det gjerne like mye nå, bare på en litt annen måte.
Familie og venner på påsketur. Undertegnede viser stolt frem de kule solbrillene sine.
Min familie reiste alltid på påsketur og da var vi gjerne i ti dager. Jeg er imponert av min far og mor som hvert eneste år pakket bilen med alt vi trengte og reiste av gårde med oss 4 barna i baksetet. Vi visste at når pappa tok på seg den genseren, som vist på bildet ovenfor, ja da skulle vi til fjells. Vi var en heldig søskenflokk.
Med rask hoderegning finner en fort ut at fire barn i baksetet var en for mye, selv på den tiden. Jeg var yngst, attpåklatten, den som en av de som var eldre måtte ha på fanget. Det ble lett litt krangling om det. Ingen ønsket å ha meg, plageånden, på fanget. Bilsyk ble jeg alltid og livredd for tunneler var jeg også. Mine kjære søsken visste at jeg kom til å hylskrike fra vi nærmet oss tunnelene til vi var godt ute på andre siden. Tenk for en pest og en plage jeg må ha vært, men de stakkerne vekslet på å stri med meg og til slutt var vi fremme.
Slik såg melkekartongen ut på 70-tallet.
Alt vi trengte av utstyr, mat og drikke måtte bringes med hjemmefra. Mamma hadde planlagt dette godt. God husmannskost som lapskaus og kjøttkaker var laget i god tid på forhånd og fryst ned slik at dette kunne tine og spises utover uken. Det samme gjaldt litt kos til kaffen. Deilig sjokoladekake var også med i provianten. Melk måtte vi også ha med. Vi drakk jo melk som kalver, sa mamma. Melk var en viktig næringskilde som skulle være med overalt. Det var dårlig med kjøleskap på hyttene, dermed ble all melk satt utenfor i snøen. Jeg kan minnes kartonger med halvfrosset melk på frokost bordet, men til trøst fikk vi ha Nesquik oppi og det var stas.Det var noe vi ikke pleide å ha hjemme.
I slike hytter som denne var det slett ikke uvanlig for en hel familie å tilbringe hele påsken.
Påskene ble alltid tilbragt i Røldal. Noen av gangene på stølen ovenfor, og vi kunne gjerne være både syv og åtte i reisefølget. Vi fikk utrolig nok plass til alle. Hytta bestod av kjøkken og stue. På kjøkken var det to køyesenger, altså fire senger. Der lå vi ofte flere enn fire. Jeg, mammadalten, fikk alltid ligge i samme seng som mamma. Tviler på eller er vel sikker på at mamma ikke sov særlig godt, for trangt ble det. De som ikke fikk plass på kjøkkenet lå på benker i stua.
Bare gode minner.
Vi hadde det fint og koste oss. Heldige var vi som fikk reise på påskeferie.
Pappa sammen med oss fire barna.
Å si at det bare var flinke fotografer på den tiden,ville være og lyve. I noen tilfeller kunne det virke som det var viktigere å få med alt annet enn folkene.
Så lange skiturene kan jeg ikke huske det ble ,men skitur hver dag, det ble det.
En liten pause – en rast i bakken.
Vel så viktig som lange skiturer var det å kunne samles. Ta litt fri og slappe av fra hverdagens plikter og gjøremål. Være med familie og venner og sammen kunne leke og tøyse litt.
Sveio Frivillligsentral – ingen er bare det du ser.
Vi er godt inni Frivillighetens år. I sin nyttårstale kom Kong Harald med en sterk oppfordring til det norske folk om å vise hverandre omsorg og yte en ekstra innsats for dem rundt oss. Han rådet oss videre til å lytte med et oppriktig ønske om å forstå den andre.
Kong Harald er en klok og vis mann. Kan vi klare å følge hans viktige oppfordring? Hva kan du og jeg bidra med?
Frivillighetens kraft har som så mye annet lidd under pandemien.Kanskje vi trenger frivillighet mer enn noen gang? Tenk bare på krigen i Ukraina og alle menneskene som nå er på flukt. De trenger oss frivillige på mange områder – vi kan alle gjøre litt.
Denne uken vil jeg gi en ekstra hyllest til Sveio Frivilligsentral, handelstanden i Sveio og sist men ikke minst alle de frivillige.
Sveio Frivilligsentral er kjent for å ha stor aktivitet på mange områder. Jeg er så heldig å få ta del i noen av dem. Heldigvis er det også frivillig å være frivillig så jeg stiller opp når helsen min tillater det. Skulle ønske jeg kunne bidratt enda mer, men hadde helsen vært så god hadde jeg helt sikkert vært i full jobb. « Aldri så galt at det ikke er godt for noe», er det et ordtak som sier.
Siste tirsdag i måneden arrangerer vi bingo. Der kan jeg smykke meg med tittelen, bingovert. Bingoen er åpen for alle og det er gratis å delta.
Ikke et vondt ord og si om handelstanden i Sveio. Her bidrar min kjekke nabo og dyktige butikkmedarbeider i en av dagligvarebutikkene i Sveio med en flott og rikholdig fruktkurv.
Jeg har aldri likt å tigge, hvem har vel det men handelstanden i Sveio gjør det til en takknemlig oppgave. De støtter opp om frivilligheten.
Den blideste blomsterpiken en kan tenke seg finner en i Sveio. Selvfølgelig stiller også blomsterbutikken opp for frivilligheten.
Denne blide karen hadde knapt fått åpnet døra til butikken denne morgenen, før jeg var på plass for å tigge til dagens bingo. Han tok det med et smil, som du ser.
I Sveio er vi gode på å skape trivsel og jeg vil påstå at Frivilligsentralen er en ener i så måte.
En heldig og glad vinner.
Noen av bingodeltakerne denne gang var en gruppe fra språkopplæringen. Her er en glad vinner som vant hele tre ganger. I den sammenheng fikk han lære det norske ordet «flaks», for det er jo nettopp det en har når en vinner i bingo.
Denne blide og alltid like positive bingoverten har full kontroll på tallene. Hun er også en av dem som stiller som frivillig når helsen tillater det. Så flott at det finnes slike mennesker.
Når jeg tenker meg om så har jeg sjelden eller aldri sett en frivillig som ikke er smilende. Da dukker et annet ordtak opp: « Den største gleden en kan ha er og gjøre andre glad».
Nå har jeg hatt fokus på og nevnt bare en liten brøkdel av det Sveio Frivilligsentral tilbyr, men jeg vil også fort ramse opp tjenester som:
Øvelseskjøring. Sveio Frivilligsentral har egen bil, som frivillige øvelseskjøringslærere stiller opp med for de som trenger øvelseskjøring.
Seniornett. Et lavterskel tilbud til læring og hjelp til bruk av smarttelefon, PC og IPad.
Juleaksjonen. Til hjelp for familier om å skape en helt vanlig jul.
Skattkammeret. Gratis utlån av flott utstyr. Hvorfor eie når en kan leie.
Språkkafe’. Et populært tilbud for de som ønsker språktrening i norsk.
Ellers kan jeg nevne drømmesomnmer. Et tilbud for barn og unge i skoleferien. Dette var bare noe av det rike tilbudet som finnes av frivillighet i Sveio.
Husk at det er så lite som skal til for å glede andre. Hurra for frivilligheten.
Er det å kunne ta seg en dusj blitt en luksus? Det meste blir dyrere. Renten settes opp og vi opplever en priseksplosjon på mye av det vi bruker, og gjerne tar som en selvfølge. Vi har allikevel ikke så mye å klage over. For vår del er vi to i husholdningen. Vi kan klare litt økte utgifter, og vi bør fint klare å redusere på godene våre for å skape en viss balanse. Det siste tror jeg kan gjelde flere av oss. Vi lever i et forbrukersamfunn hvor det kan bli mye bruk og kast. Det er så lettvint å kjøpe nytt når vi har midlene til å gjøre det. Kan vi klare å redusere litt på utgiftene? Jeg tror at mange med enkle grep kan klare det.
Men tilbake til det å ta seg en dusj. Nå kan vi lese oss opp til hvor mye det vil koste å ta seg en dusj, neste dag. En bør aller helst unngå det, men hvis en absolutt må så bør en iallefall ikke gjøre det mellom det og det klokkeslettet for da er prisen på sitt høyeste. Hm.. jeg liker best å bestemme selv når jeg skal dusje og det skal aller helst skje en gang til dagen. Kanskje kan jeg klare meg med annenhver dag? Det burde gå? Nå blir det frem med vaskekluten igjen.
Hurra for vaskekluten.
Er vaskekluten i ferd med å høyne sin status i de norske hjem? Tja, jeg vet ikke men det hadde ikke gjort noe det.
Enkelt og praktisk med enganskluter.
Visst er det vel både enkelt og praktisk med engangskluter. Det er jeg skjønt enig i og jeg kan godt forstå at småbarnsforeldre bruker det til sine små.
Hvordan klarte vi oss før når vi tok våre håpefulle med på utflukt?
Våt vaskeklut i plastpose.
Jo, vi fuktet en vaskeklut og la den i en plastpose. Praktisk og greit, men om det var mer miljøvennlig er jeg jammen ikke sikker på for vi kastet gjerne plastposen i bosset etter en gangs bruk.
Ikke lett å vite hva som er rett eller galt.
En ting jeg er helt sikker på er at går en for bruk av vaskeklut er det lurt å begynne i rett rekkefølge. Begynn med ansiktet først for deretter å jobbe deg nedover. En bør kunne tenke selv at omvendt rekkefølge er ganske uaktuelt, men for de som er lite bevandret i en verden av vaskekluter kan det være greit å ta med seg et godt råd på vegen.
Såpestykke.
Før var det såpestykket vi satte vår lit til. Det var det vi såpet inn kroppen vår med. En klok mann og bygdas landpostbud sa en gang til meg: «Har du tenkt på hvor såpen sist ble brukt av den som var foran deg i dusjen?».
