Hver dag krøp gutten oppi fanget til den gode,myke,trygge og brystfagre dama som jobbet i barnehagen. Hun var alltid der. Hun hadde alltid tid til ham når han trengte trøst, eller bare litt ro i en travel dag. Det var så godt å lene hodet inntil henne, så varmt, mykt og godt.
Plutselig en dag var hun ikke der. Hun var blitt syk. Gutten ble lei seg og måtte felle noen tårer. Da kjente han at noen løftet ham opp og satte ham på fanget sitt. Det var den nye dama. Hun som ikke hadde vært der så lenge, men hun var snill. Det hadde han lagt merke til. Han la seg godt inntil henne,men der var det jo helt hardt, ikke så mykt og godt som han var vant til.
Han så opp på dama og spurte:
Har du pupper?
Ja, fikk han til svar.
Kan du vær så snill og ta dem med til barnehagen i morgen? spurte gutten.
God helg fra Pølsemakerfrue enten du har pupper eller ei!
På tampen av døgnet tar jeg meg endelig tid til å skrive ukens blogginnlegg. Jeg har ikke funnet rette anledningen til å gjøre det denne uken. Livet skjer og det er ikke alltid jeg klarer å henge med.
For tre uker siden kom en av verdens fineste lille skatter til verden. Vi ble da velsignet med et nytt barnebarn. Det er så stort, så uendelig stort. Flokken vår vokser og vi har så mye å være takknemlig for, og det er vi. Vi er så inderlig takknemlig. Vi har det godt sammen i flokken vår. Vi verdsetter hverandre, respekterer hverandre og støtter hverandre. Slik er det for oss. Vi vet at det ikke er alle forunt å ha det slik. Vi føler oss rike.
Nå tenker du kanskje at det var da svært hvor rosenrødt alt er hos dem.
Du skal vite at vi har også våre utfordringer. Noe annet hadde vært ganske uvanlig.
MEN vi har erfart at livet kan være skjørt. Gleder og sorger går hånd i hånd også hos oss.
I en gledesrus av å bli besteforeldre på ny, spøker det også et sykdomsforløp som alle i familien berøres av. Farfar har fått kreft. Det er tungt og vanskelig å forholde seg til. Vi vil egentlig ikke forholde oss til det, men vi må og vi står sammen. Farfar skal bli frisk. Prognosen er absolutt god. Vi må bare holde ut til behandlingen er vel gjennomført. Samtidig føler vi på en stor takknemlig for at vi har så fin familie og et godt liv.
Vi får være tilstede i våre barnebarns liv og følge dem i deres utvikling. Vi kunne ikke tenkt oss en bedre dessert i livet en akkurat det. Vi kjenner begge på hvor heldige vi er.
Det er en stor glede å få være på trilletur med vårt lille barnebarn. Han er så fin og han har det så godt denne gutten. Han er heldig å få vokse opp i et trygt og harmonisk hjem. Han er velsignet med gode foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, tanter, onkler og søskenbarn. Alle vil det beste for ham. Han har det bare godt denne lille gutten. Til nå har han ikke hatt noen bekymringer. Han gir beskjed når han vil ha mat. Da er han «på». Etter mat og bleieskift, lukker han gjerne øynene og tar seg en hvil. Da slapper han av i hver en muskel av kroppen. Han kan det. Så fint og bekymringsløst. Når han våkner igjen opplever han at mamma eller pappa er der. De er alltid der. De passer alltid på.
En dag jeg var ute og gikk tur traff jeg på noen kjekke gutter. De kom syklende mot meg på rett side av vegen. Dagen var fin. En nydelig høstdag. Så fint å se at barna koser seg ute i det fine været, tenkte jeg. Det er nok av de som gjerne tenker at «alle» barn nå for tiden bare sitter inne og trykker på mobilen sin. Ja, jeg har hørt det mange ganger, men jeg har sett at det ikke alltid er sannheten. De er ute og de er aktive.
Nok om det. Mot disse guttene kom en dame kjørende. Vegen var smal og damen såg slett ikke blid ut. Guttene syklet raskt ut i grøften og gikk av syklene. Jeg ble straks imponert. Da jeg kom bort til dem sa jeg: «så flinke dere er som sykler til siden, og går av sykkelen når det kommer bil kjørende». Mamma har lært oss det, sa en av guttene. Dessuten er den dama som kjørte forbi alltid så sint. Hun kjefter på oss samme hva vi gjør. Alt er galt og hun pleier alltid å stoppe for å kjefte på oss når vi er ute og leker.
Denne gangen stoppet hun ikke, sa jeg. Nei, det var merkelig, sa guttene nesten samtidig. Deretter sa vi «hade» til hverandre og jeg sa at de måtte kose seg videre ute i det fine været. De svarte «ja» og hoppet så opp på sykkelsetene igjen. Videre syklet de glade og fornøyde.
Hvorfor stoppet ikke damen denne gang? Var det for at jeg kom gående akkurat da?
Tenk å bli stemplet som «den sinte damen». Hva er det som gjør at en utsetter seg selv for en slik rolle. Det kan umulig være noen god følelse og alltid bli sett på som sint og at barna blir redde når de møter deg. Uff, en slik rolle vil jeg for alt i verden prøve å unngå.
Hvilken grunn hadde denne damen for å hele tiden kjefte på og kritisere barna? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at det som regel er en grunn for at mennesker oppfører seg slik som dem gjør.
I dette tilfellet vil jeg ikke spekulere i hvilken grunn damen hadde til å fremstå som sint,men at hun hadde det godt etter slike utblåsninger, det tviler jeg sterkt på.
Jeg håper og tror at det bor mye godt i «den sinte damen». En dag kommer kanskje det også frem. La oss håpe det.
– Det er fullt mulig å lære barn samfunnets regler på en fin måte.
– Begynn med en vennlig tone.
– Forklar på en måte som gjør dere til venner, ikke uvenner.
– Skryt av dem for det de mestrer.
Så deilig å få hoppe i sølepytter. Kommentaren til denne karen var: «Oi, nå blir den nye dressen min skitten». Det er helt greit, svarte jeg.
Tenk så fint å kunne legge et barn om kvelden, vel vitende om at det har vært aktivt gjennom hele dagen. Det har fått muligheten til å bli litt skitten, sliten og trett på en god og sunn måte. Da er det godt å kunne krype under dyna, bli lest for i en fin bok, få en god nattaklem og sove trygt og godt.
Det er helg, Pølsemakerfrue og selveste pølsemakeren er klare for å stupe i badestampen. Vel, å si at jeg stuper oppi er vel å ta litt godt i. Den tid er forbi. Nå velter jeg meg oppi på et vis, men oppi kommer jeg. Pølsemakeren derimot jumper fortsatt lett og ledig oppi stampen. Han er sprek pølsemakeren.
Godt å ha slike fine stunder omgitt av masse deilig varmt vann, mens det regner lett i ansiktet vårt.
Det er en fin høstkveld hvor vi har en god samtale – bare vi to. Vi snakker om hvor godt vi egentlig har det og at vi vil være bevisst på å kose oss innimellom.
Snart skal min mann gjennom en ny operasjon for kreft. Vi vil nyte rolige og mest mulig vanlige dager før det skal skje. Vi samler krefter til å stå i det.
Overnatting av barnebarn – elsker det. Det er så koselig å ha barnebarn på overnattingsbesøk.
De er alle litt forskjellige. Jentene sover ofte på samme rom. Der ligger de og prater og fniser litt før de etterhvert sovner. De skaper gode minner sammen fra tiden de overnattet hos farmor og farfar. Det er verdifullt.
En annen gullklump vil alltid ligge øverst i køyesenga og da er det selvsagt at farfar skal sove i senga under. Det er slik det skal være – alltid.
Den mellomste gullklumpen derimot, skal og vil alltid ligge ved siden av farmor, under det tøffe gamingsengesettet, som vist på bildet ovenfor.
Han føler det tryggest slik. Han har stor tillit til farmor og er helt overbevist om at hun kan skremme bort både spøkelser og tyver som måtte komme i løpet av natten. For det er visstnok slik at det finnes masse spøkelser i Sveio, helt på ekte.
Vi legger oss samtidig vi to. Det passer egentlig farmor veldig godt. Med konstant utmattelse i kroppen er det helt i orden å legge seg tidlig.
Vi legger oss, prater litt om hvor kjekk dagen har vært, synger «kjære Gud, jeg har det godt», gir hverandre en klem, sier god natt og sov godt. Alt er trygt og godt. Gullgutten sovner som regel med det samme.
Jeg ligger alltid litt lenger før jeg sovner men når jeg først gjør det, så sover jeg godt. Jeg ligger på siden og sover stille og rolig. Slik ligger jeg en god stund før jeg legger meg over på ryggen.
Det er da spetakkelet starter. Jeg snorker noe så inn i granskauen høyt at gutten ved siden av meg våkner. Dette er nytt for ham. En slik lyd har han nok aldri hørt før. Plutselig sitter han i senga, klasker til meg og sier: « farmor, slutt med det språket ditt, mens han sitter der og holder seg for ørene. Jeg vet ikke hvilket språk eller lyd som kom ut av meg men at det var høyt, det forstod jeg.
Han har rett i det gutten min. Det er helt riktig å stole på farmor. Hun kan skremme bort både spøkelser og tyver med språket sitt om natten.
Jeg kjenner på en inderlig takknemlighet for at vi kan ha det så godt.Tenk å regelmessig få være sammen med gode venninner som har kjent hverandre siden før skolestart. Enda er vennskapet like sterkt. Vi er der for hverandre i tykt og tynt. Tenk å få komme til duk og dekket bord med et enormt utvalg av all slags godsaker. Bordet bærer preg av masse kjærlighet til gjestene (oss) som er så heldige å få komme på besøk. Jeg kjenner at setter umåtelig stor pris på å få være en del av dette felleskapet. I dette flotte måltidet ligger det mye arbeid, krydret med en god porsjon av kjærlighet.
Vi er blitt voksne, godt voksne. Innimellom preges livene våre av alvor. Kanskje litt vel mye alvor, til tider. Sykdom og helseutfordringer er blitt en del av vår hverdag. Slik er det. Utfordringene tvinger seg frem etterhvert som årene går. Halvparten av oss,i denne gjengen, har ikke foreldre lenger. Det er vondt å tenke på. De som fortsatt er så heldige å ha en eller begge av sine foreldre i livet har gjerne en stor belastning med å stelle og følge dem opp. Det sliter på i lengden.
Felles for oss alle er at det er medisin å få være sammen. Vi har så mye å være takknemlig for. Vi er fortsatt alle godt gift. Vi har alle tre barn hver og flere av oss har også blitt besteforeldre. Alle barn og barnebarn har det godt. Tenk så flott.
Vi kan være oss selv når vi samles. Da legges gjerne roller som datter, ektefelle, mor, bestemor, kollega osv. litt til side for en stakket stund. Da er vi bare oss. Gode venner gjennom hele livet. Det er verdifullt.
Det aller meste blir diskutert og erfaringer veksles. Vi var så aktive før. Var ivrige i både turn og fotball. Selv om vi fortsatt går litt tur, er aktive med barnebarn osv. så er ikke fysikken like god som den en gang var. Noen av oss er litt sprekere enn andre, men det kan jo være greit og sjekke både spenst og mykhet ut innimellom. Bare for å se hvordan vi ligger ann. Siden det bare er oss og ingen som ser oss må vi benytte anledningen til å prøve dette ut.
Vår alles kjære potetbonde, sauebonde og helsefagarbeider, og meg slenger oss ned på gulvet for å teste ut hvor lett det er og komme seg opp igjen.
Her er vi i gang. Min medsammensvorne ser snart at denne veg blir det for vanskelig å reise seg.
Hun velger derfor å snu seg til andre siden. Nå må også jeg begynne og bevege meg. Jeg kan ikke bli sittende her resten av kvelden.
Nå er det god gang.
Se der ja. Lover godt dette.Nå begynner også latteren å sitte løst. Det har den for så vidt gjort hele tiden. Stakkars mannen i huset som har lagt seg og sannsynligvis prøver å få sove.
Nå begynner jeg å bli litt bekymret, faktisk. Tenk om det kommer en kraftig flatulens (en fis på ekte norsk) fra helsearbeideren nå. Da er faren stor for at jeg faller bang på gulvet igjen og må begynne hele prosessen på nytt.
Det gikk heldigvis godt. Nå er vi snart oppe.
Se der ja. Vi gjennomførte med stil, ok med en viss stil iallfall. Det tok da ikke så lang tid, eller gjorde det det?
Barnebarn er det beste som finnes. Det å være besteforeldre blir av mange betegnet som livets dessert. Det kan jeg være helt enig i. Det å få være farmor er en takknemlig oppgave og en rolle jeg trives svært godt i.
Det er kjekt å følge deres utvikling og følge alt de både gjør og sier, og de sier mye. De er direkte, dønn ærlige og kommentarene kommer gjerne når en minst venter det.
Som en av mine gullklumper så fint sa det en dag jeg skulle hjelpe han ut av bilsetet. Han tok på armen min, klemte den godt og sa: « du er så….» kald, hjalp jeg han på veg. Jeg kjente selv på at jeg var kald og var ganske sikker på at det var det han ville frem til. Det var ikke akkurat det han ville frem til, så han forsøkte igjen. «Du er så…. blaut», sa han. Jeg sa ikke noe til det, men tenkte mitt. Javel, når selv en 3 åring både ser og kjenner at matinntaket mitt er for høyt, da er det på tide å gjøre noe med det. Jeg kjente at det gjorde noe med meg. Her måtte det legges en plan for å begrense inntaket. Det var da det kom fra bilsetet:»du må spise litt mer så blir armen din hardere». Den kommentaren kunne jeg leve med. Han hadde funnet løsningen. Jeg kjente meg glad og fornøyd, så gikk vi inn til fryseren, åpnet lokket og fant hver vår is.
