Det er helg, Pølsemakerfrue og selveste pølsemakeren er klare for å stupe i badestampen. Vel, å si at jeg stuper oppi er vel å ta litt godt i. Den tid er forbi. Nå velter jeg meg oppi på et vis, men oppi kommer jeg. Pølsemakeren derimot jumper fortsatt lett og ledig oppi stampen. Han er sprek pølsemakeren.
Godt å ha slike fine stunder omgitt av masse deilig varmt vann, mens det regner lett i ansiktet vårt.
Det er en fin høstkveld hvor vi har en god samtale – bare vi to. Vi snakker om hvor godt vi egentlig har det og at vi vil være bevisst på å kose oss innimellom.
Snart skal min mann gjennom en ny operasjon for kreft. Vi vil nyte rolige og mest mulig vanlige dager før det skal skje. Vi samler krefter til å stå i det.
Overnatting av barnebarn – elsker det. Det er så koselig å ha barnebarn på overnattingsbesøk.
De er alle litt forskjellige. Jentene sover ofte på samme rom. Der ligger de og prater og fniser litt før de etterhvert sovner. De skaper gode minner sammen fra tiden de overnattet hos farmor og farfar. Det er verdifullt.
En annen gullklump vil alltid ligge øverst i køyesenga og da er det selvsagt at farfar skal sove i senga under. Det er slik det skal være – alltid.
Den mellomste gullklumpen derimot, skal og vil alltid ligge ved siden av farmor, under det tøffe gamingsengesettet, som vist på bildet ovenfor.
Han føler det tryggest slik. Han har stor tillit til farmor og er helt overbevist om at hun kan skremme bort både spøkelser og tyver som måtte komme i løpet av natten. For det er visstnok slik at det finnes masse spøkelser i Sveio, helt på ekte.
Vi legger oss samtidig vi to. Det passer egentlig farmor veldig godt. Med konstant utmattelse i kroppen er det helt i orden å legge seg tidlig.
Vi legger oss, prater litt om hvor kjekk dagen har vært, synger «kjære Gud, jeg har det godt», gir hverandre en klem, sier god natt og sov godt. Alt er trygt og godt. Gullgutten sovner som regel med det samme.
Jeg ligger alltid litt lenger før jeg sovner men når jeg først gjør det, så sover jeg godt. Jeg ligger på siden og sover stille og rolig. Slik ligger jeg en god stund før jeg legger meg over på ryggen.
Det er da spetakkelet starter. Jeg snorker noe så inn i granskauen høyt at gutten ved siden av meg våkner. Dette er nytt for ham. En slik lyd har han nok aldri hørt før. Plutselig sitter han i senga, klasker til meg og sier: « farmor, slutt med det språket ditt, mens han sitter der og holder seg for ørene. Jeg vet ikke hvilket språk eller lyd som kom ut av meg men at det var høyt, det forstod jeg.
Han har rett i det gutten min. Det er helt riktig å stole på farmor. Hun kan skremme bort både spøkelser og tyver med språket sitt om natten.
Jeg kjenner på en inderlig takknemlighet for at vi kan ha det så godt.Tenk å regelmessig få være sammen med gode venninner som har kjent hverandre siden før skolestart. Enda er vennskapet like sterkt. Vi er der for hverandre i tykt og tynt. Tenk å få komme til duk og dekket bord med et enormt utvalg av all slags godsaker. Bordet bærer preg av masse kjærlighet til gjestene (oss) som er så heldige å få komme på besøk. Jeg kjenner at setter umåtelig stor pris på å få være en del av dette felleskapet. I dette flotte måltidet ligger det mye arbeid, krydret med en god porsjon av kjærlighet.
Vi er blitt voksne, godt voksne. Innimellom preges livene våre av alvor. Kanskje litt vel mye alvor, til tider. Sykdom og helseutfordringer er blitt en del av vår hverdag. Slik er det. Utfordringene tvinger seg frem etterhvert som årene går. Halvparten av oss,i denne gjengen, har ikke foreldre lenger. Det er vondt å tenke på. De som fortsatt er så heldige å ha en eller begge av sine foreldre i livet har gjerne en stor belastning med å stelle og følge dem opp. Det sliter på i lengden.
Felles for oss alle er at det er medisin å få være sammen. Vi har så mye å være takknemlig for. Vi er fortsatt alle godt gift. Vi har alle tre barn hver og flere av oss har også blitt besteforeldre. Alle barn og barnebarn har det godt. Tenk så flott.
Vi kan være oss selv når vi samles. Da legges gjerne roller som datter, ektefelle, mor, bestemor, kollega osv. litt til side for en stakket stund. Da er vi bare oss. Gode venner gjennom hele livet. Det er verdifullt.
Det aller meste blir diskutert og erfaringer veksles. Vi var så aktive før. Var ivrige i både turn og fotball. Selv om vi fortsatt går litt tur, er aktive med barnebarn osv. så er ikke fysikken like god som den en gang var. Noen av oss er litt sprekere enn andre, men det kan jo være greit og sjekke både spenst og mykhet ut innimellom. Bare for å se hvordan vi ligger ann. Siden det bare er oss og ingen som ser oss må vi benytte anledningen til å prøve dette ut.
Vår alles kjære potetbonde, sauebonde og helsefagarbeider, og meg slenger oss ned på gulvet for å teste ut hvor lett det er og komme seg opp igjen.
Her er vi i gang. Min medsammensvorne ser snart at denne veg blir det for vanskelig å reise seg.
Hun velger derfor å snu seg til andre siden. Nå må også jeg begynne og bevege meg. Jeg kan ikke bli sittende her resten av kvelden.
Nå er det god gang.
Se der ja. Lover godt dette.Nå begynner også latteren å sitte løst. Det har den for så vidt gjort hele tiden. Stakkars mannen i huset som har lagt seg og sannsynligvis prøver å få sove.
Nå begynner jeg å bli litt bekymret, faktisk. Tenk om det kommer en kraftig flatulens (en fis på ekte norsk) fra helsearbeideren nå. Da er faren stor for at jeg faller bang på gulvet igjen og må begynne hele prosessen på nytt.
Det gikk heldigvis godt. Nå er vi snart oppe.
Se der ja. Vi gjennomførte med stil, ok med en viss stil iallfall. Det tok da ikke så lang tid, eller gjorde det det?
Barnebarn er det beste som finnes. Det å være besteforeldre blir av mange betegnet som livets dessert. Det kan jeg være helt enig i. Det å få være farmor er en takknemlig oppgave og en rolle jeg trives svært godt i.
Det er kjekt å følge deres utvikling og følge alt de både gjør og sier, og de sier mye. De er direkte, dønn ærlige og kommentarene kommer gjerne når en minst venter det.
Som en av mine gullklumper så fint sa det en dag jeg skulle hjelpe han ut av bilsetet. Han tok på armen min, klemte den godt og sa: « du er så….» kald, hjalp jeg han på veg. Jeg kjente selv på at jeg var kald og var ganske sikker på at det var det han ville frem til. Det var ikke akkurat det han ville frem til, så han forsøkte igjen. «Du er så…. blaut», sa han. Jeg sa ikke noe til det, men tenkte mitt. Javel, når selv en 3 åring både ser og kjenner at matinntaket mitt er for høyt, da er det på tide å gjøre noe med det. Jeg kjente at det gjorde noe med meg. Her måtte det legges en plan for å begrense inntaket. Det var da det kom fra bilsetet:»du må spise litt mer så blir armen din hardere». Den kommentaren kunne jeg leve med. Han hadde funnet løsningen. Jeg kjente meg glad og fornøyd, så gikk vi inn til fryseren, åpnet lokket og fant hver vår is.
Jeg passer veldig gjerne på både unger og hunder. Synes det er kjekt å kunne hjelpe til, men sistnevnte kan by på litt utfordringer iblant. Slik som den natten da denne lille krabaten ga klart uttrykk for at den ville ut for å gjøre sitt fornødne. Og i et hus med flere sovende mennesker, inkludert barn velger en å komme seg ut fortest mulig, selv om klokken er midt på natten.En vil helst ikke at flere enn den ene hunden våkner og lager lyd, så da er det bare å komme seg ut fortere enn svint. Jeg føler virkelig på ansvaret og triver tak i det første jeg finner for å dekke meg til. Da jeg kom ut på terrassen oppdaget jeg at det ikke var rare greiene jeg hadde fått tak i, men det fikk duge. Vi bor tross alt utenfor all far veg så det kunne umulig være så mange som kunne se meg. Eller det vil si at vegen går rett forbi huset, men særlig trafikkert er den ikke. I allefall ikke om natten.
Vel ute og ganske så lettkledd midt på natten (prøv og ikke se det for deg), kjente jeg at jeg også var skikkelig tissetrengt. Det er rart med det men etter en lørdag kveld med flere glass Pepsi Max så blir en gjerne det, iallefall i min alder. Så da den herlige skapningen ovenfor endelig fant den rette plassen for tisse en skvett, kunne jeg like gjerne også benytte anledningen til å tømme min blære, og satte meg på huk i gresset. Det var bare det at hunden ble veldig fort ferdig. Hos den ble det bare med en liten skvett, men hos meg derimot, rant det og rant det i det som føltes som en evighet. I mellomtiden oppdaget jeg at den søte hunden ble oppmerksom på noen sauer lenger oppe i vegen og tok til palings oppover bakken, og der satt jeg. Ikke kunne jeg rope etter den. Da hadde i så fall hele huset våknet og kanskje naboene med. Nei, det ble til at jeg visket navnet på hunden mens jeg viftet med armene og kikket febrilsk ned i håp om at «niagarafossen« snart måtte ta slutt. Endelig gikk det tomt, men da hadde jeg sittet så lenge på huk at det skulle vise seg å bli vanskelig å komme seg opp. Løsningen ble å vippe seg frem på knærne og kravle seg opp på et vis. Deretter bar det av gårde etter hunden. Andpusten og lettkledd, iført rosa crocs, nådde jeg heldigvis frem til den etterhvert. Den oppdaget meg og jeg slapp å lokke mer, for der stod den helt i ro og såg vettskremt ut. Et lignende vesen hadde den sikkert aldri sett før. Dermed var det bare å ta den opp og bære den på armen inn igjen. Der lå heldigvis de andre, og sov fremdeles og ante fred og ingen fare.
