Pølsemakerfrue med et dønn ærlig innlegg.

Mandag 10. oktober er verdensdagen for psykisk helse.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Alarmen på mobilen ringer. Klokken er 09.00. Jeg må prøve å stå opp. Jeg vil egentlig ikke det. Jeg vil aldri det. Jeg vil bare sove – alltid.
Med diagnosen kronisk utmattelse (ME) er det mest behagelig og det enkleste å ligge helt i ro, men det er ikke noen god løsning. Jeg må opp. Opp å starte dagen. Noen stor aktivitet med lange jogge eller gåturer vet jeg med sikkerhet at det ikke blir, men litt aktivitet er målet – alt er bedre enn ingenting.

Etter en natt med stress hvor jeg i søvnen har jobbet iherdig med skolearbeid, for så å gå over til å være pliktoppfyllende og gi alt jeg makter og vel så det på mine arbeidsplasser opp gjennom årene, er jeg utslitt når morgenen kommer, helt utslitt, vil bare sove – alltid.

Slik er det hver morgen, men jeg har forstått at det er viktig å ha en rutine på dagen. Det er ikke noe alternativ å ligge, jeg må opp og starte dagen.

Etter å ha opplevd alvorlig ulykke i en alder av 11 år fikk jeg påvist PTSD (posttraumatisk stresslidelse), mange år etter. Det vil si 29 år etter. Så lang tid tok det før jeg endelig fikk/søkte hjelp. Det er lenge å slite med vonde og mørke tanker.Jeg lå nå strekk ut. Orket veldig lite.Det å klare å gå til postkassen for å hente posten hadde blitt en stor bragd. Jeg hadde kjempet. Virkelig kjempet mot alle tankene og stresset jeg hadde i kroppen. Jeg hadde vært i beredskap og kjempet mot katastrofe tanker 24 timer i døgnet i 29 år etter ulykken. Nå sa kroppen i fra. Det ble helt stopp. Nå lå jeg strekk ut. Klarte ikke mer. Da jeg endelig fikk hjelp snudde min hverdag seg til det bedre.

I løpet av alle disse årene hadde jeg giftet meg og fått 3 fantastiske barn. Jeg klarte å følge opp både mann, barn, jobb, fritidsaktiviteter, verv, venner og familie – tross alt. Jeg hadde brukt alt dette som medisin for å slippe å ta alt det vonde innover meg, men det var kun en utsettelse. Det sa stopp til slutt. Kroppen husket.

Jeg fikk endelig hjelp. Heldigvis gjorde jeg det. Jeg skulle til psykiater. Min lege sendte meg der.

Jeg følte meg syk, ubrukelig og kroppen min var i et fullstendig kaos. Jeg var sliten, trett av å prestere og ville bare ligge – helt i ro.

Jeg fikk hjelp og ting endret seg med det samme. Jeg fikk verktøy til å håndtere alt som jeg hadde slitt med i så mange år. Det var godt. Jeg trodde jeg var alene i verden som slet med alt dette vonde. Jeg var ikke det. I ettertid har jeg forstått at det er alltid noen andre som sliter med og har opplevd lignende. Jeg var ikke alene i verden om å ha det slik som jeg hadde det. For meg fremstod « alle andre» som perfekte og uten bekymringer som kunne måle seg med slik jeg hadde det.

Det å bli møtt med forståelse, få hjelp til å bearbeide og lære metoder til å klare livet har snudd hele min hverdag til det bedre. Ikke bare min, men også mine nærmeste sin hverdag. Nå forstår min mann hvorfor jeg har reservert meg og grudd meg til det som skulle være kjekke og gode opplevelser. Jeg var redd og « sikker på» at vi skulle rammes av en ulykke på disse opplevelsene. Nå når han vet og mine nærmeste  vet blir det så mye lettere å gjennomføre. Vi kan til og med glede oss sammen – se det fine.

Det er vi etterhvert blitt veldig gode på. Vi klarer å se det fine i det vi gjør. Vi ønsker å ha det godt – sammen. Samle på opplevelser.

Som familie støtter vi hverandre. Vi har erfart at livet er skjørt. Vi vil gjøre det beste ut av tiden vi har sammen.

Jeg må bare si at jeg slett ikke synes om konflikter som blir til av bagateller. Tenk så lite nyttig det er å bruke krefter på slike konflikter når livet ellers kan være ganske så alvorlig til tider.

Vi har lært mye av hverandre, min mann og jeg, og vi er skjønt enige om å respektere og støtte hverandre så godt vi kan.
Nå er min mann midt inne i et kreftforløp. Vi har bestemt oss for å stå sammen. Dette skal vi klare, sammen. Vi har et så naturlig fokus som mulig på det hele. Sykdommen skal ikke få styre hver eneste dag og hvert eneste minutt. Vi er «på» når vi trenger å være det i.f.t. behandling og operasjoner, så lever vi livet på mest mulig vanlig måte ellers. Vi vil ha gode dager og det kan vi faktisk i stor grad velge å ha. Det er mye vi kan velge selv om det kan se litt mørkt ut innimellom. Vi har fått god oppfølging av helsevesenet. Vi er blitt tatt på alvor og behandlingene går sin gang. Dette skal gå bra har kreftlegen informert oss om. Vi velger å stole på det til evt, noe annet blir bevist.

Livet er fullt av utfordringer men vi kan velge å ha det godt – tross alt. Jeg sier ikke at det er lett men det kan være så enkelt.

Føler du at livet er vanskelig, at det å leve er vanskelig- søk hjelp. Kanskje tenker du at «slik som dette vil jeg ikke ha det». Det er en god tanke. Da er du kanskje på veg til å bli sjef i ditt eget liv. Søk hjelp. Husk at du ikke er alene. Det er mange av oss. Det kan du være helt sikker på at det er.

Det å begynne med å ta vare på meg selv var en stor drittjobb som jeg helst ville prøve å unngå. Nå er jeg bare stolt over at jeg gjorde det. Jeg kan se tilbake på mestring og føler at jeg har gjort en nyttig jobb. Ikke bare for meg selv men også de rundt meg.

Husk at du er verdifull akkurat slik som du er. Har du det ikke godt med deg selv – søk hjelp. Det er et skritt å ta og det kan føles skummelt men det er nyttig.
Jeg grudde meg noe forferdelig den gang jeg skulle ringe til min psykiater for å avtale time. Hva møtte meg i andre enden av telefonen?

Jeg har aldri angret. Det var kontordama som tok telefonen. I andre enden møtte jeg en stemme som bare opplevdes god. Det var for meg starten på et evig vennskap. Denne damen er blitt en av mine beste venner og en veldig god støttespiller. En evig venn. Psykiateren opplevde jeg som ganske tøff i begynnelsen. I ettertid ser jeg at det var noe av det jeg trengte for å komme videre. Jeg er evig takknemlig for hjelpen jeg fikk. Nå har jeg redskap til å kunne mestre livet.

Ta vare på de du er glad i. Vær rause med hverandre. Si at du er glad i de du er glad i. En dag kan det være for sent. Livet er her og nå. Gjør det beste ut av det. Jeg vil påstå at det er lettere og en gang måtte ta farvel med noen du har vært vel forlikte med, enn noen du gjennom hele livet har hatt noe å utsette på og gjerne kranglet med.Det finnes alltid en grunn for at personen er slik den er, på godt og vondt. Vær raus og vær positiv med de du møter. Da får du som regel noe godt tilbake. Kanskje ikke med en gang men etterhvert.

Et smil er med på gjøre dagen god for den møter – og deg selv. Det bør være enkelt og helt mulig å gjennomføre.

God helg fra Pølsemakerfrue!