Jeg kjenner på en inderlig takknemlighet for at vi kan ha det så godt.Tenk å regelmessig få være sammen med gode venninner som har kjent hverandre siden før skolestart. Enda er vennskapet like sterkt. Vi er der for hverandre i tykt og tynt. Tenk å få komme til duk og dekket bord med et enormt utvalg av all slags godsaker. Bordet bærer preg av masse kjærlighet til gjestene (oss) som er så heldige å få komme på besøk. Jeg kjenner at setter umåtelig stor pris på å få være en del av dette felleskapet. I dette flotte måltidet ligger det mye arbeid, krydret med en god porsjon av kjærlighet.

Vi er blitt voksne, godt voksne. Innimellom preges livene våre av alvor. Kanskje litt vel mye alvor, til tider. Sykdom og helseutfordringer er blitt en del av vår hverdag. Slik er det. Utfordringene tvinger seg frem etterhvert som årene går. Halvparten av oss,i denne gjengen, har ikke foreldre lenger. Det er vondt å tenke på. De som fortsatt er så heldige å ha en eller begge av sine foreldre i livet har gjerne en stor belastning med å stelle og følge dem opp. Det sliter på i lengden.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Felles for oss alle er at det er medisin å få være sammen. Vi har så mye å være takknemlig for. Vi er fortsatt alle godt gift. Vi har alle tre barn hver og flere av oss har også blitt besteforeldre. Alle barn og barnebarn har det godt.
Tenk så flott.

Vi kan være oss selv når vi samles. Da legges gjerne roller som datter, ektefelle, mor, bestemor, kollega osv. litt til side for en stakket stund. Da er vi bare oss. Gode venner gjennom hele livet. Det er verdifullt.

Det aller meste blir diskutert og erfaringer veksles. Vi var så aktive før. Var ivrige i både turn og fotball. Selv om vi fortsatt går litt tur, er aktive med barnebarn osv. så er ikke fysikken like god som den en gang var. Noen av oss er litt sprekere enn andre, men det kan jo være greit og sjekke både spenst og mykhet ut innimellom. Bare for å se hvordan vi ligger ann. Siden det bare er oss og ingen som ser oss må vi benytte anledningen til å prøve dette ut.

Vår alles kjære potetbonde, sauebonde og helsefagarbeider, og meg slenger oss ned på gulvet for å teste ut hvor lett det er og komme seg opp igjen.

Her er vi i gang. Min medsammensvorne ser snart at denne veg blir det for vanskelig å reise seg.

Hun velger derfor å snu seg til andre siden. Nå må også jeg begynne og bevege meg. Jeg kan ikke bli sittende her resten av kvelden.

Nå er det god gang.

Se der ja. Lover godt dette.Nå begynner også latteren å sitte løst. Det har den for så vidt gjort hele tiden. Stakkars mannen i huset som har lagt seg og sannsynligvis prøver å få sove.

Nå begynner jeg å bli litt bekymret, faktisk. Tenk om det kommer en kraftig flatulens (en fis på ekte norsk) fra helsearbeideren nå. Da er faren stor for at jeg faller bang på gulvet igjen og må begynne hele prosessen på nytt.

Det gikk heldigvis godt. Nå er vi snart oppe.

Se der ja. Vi gjennomførte med stil, ok med en viss stil iallfall. Det tok da ikke så lang tid, eller gjorde det det?

God helg fra Pølsemakerfrue!