Ved første øyekast skulle en tro at det her har skjedd noe alvorlig som av respekt burde dekkes til, men neida det var bare Martha og Durek som skulle gifte seg. Du hendelse for et styr det må ha vært. Ikke bare bare når en har solgt rettighetene til «Hello» for å ta bilder og filme vielsen.

Ok, kanskje jeg også hadde sørget for å bli dekket til med laken hvis jeg risikerte å bli søkk rik av det.
Men uansett- størst av alt er kjærligheten og sist helg stjal dette brudeparet all oppmerksomhet. Om forholdet vil vare livet ut, gjenstår å se. Det vet de ikke selv en gang,men jeg vil tro det er målet.

Jaja, enn så lenge får de nå styre på med sitt. Endelig kan oppmerksomheten rettes mot meg igjen.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Kjærlighet

Hva er kjærlighet? Kjærlighet kan være så mangt. Kjærlighet til kjæreste/ektefelle, kjærlighet til nær familie, kjærlighet til røtter og opphav.
Det er det siste jeg denne gang vil rette et ekstra fokus på. Selve plattformen. Hvor en kommer fra. Hvilken tilhørighet. Alt dette har mye å si for hvordan en blir som voksen. Min farfar sa alltid at han var halv Nordlending og halv Sveibu. Med det mente han at hans mor var fra Nordland og hans far var fra Sveio. Selv var han født og oppvokst i Haugesund. Han sa mye min farfar og vi kunne ofte smile og le litt av det han sa. Jeg har nok litt av hans blod i årene.

Jeg har mine røtter i Tysvær og Haugesund. Født og oppvokst i Haugesund men bor i Sveio.

Noen ganger kan det være fint og kunne se seg tilbake og oppleve barndommens rike litt på nytt. Denne gang har jeg lokket med meg min kjære søster og hennes yngste datter (som jeg er så heldig å være tante til), til mamma’s hjemplass Nodland i Tysvær. De var egentlig slett ikke vanskelige å lokke.

Her akkurat her har vi tilbrakt mange fine stunder. Vi kunne leke hvor vi ville uten stor fare for mye trafikk.

Noe er forandret f.eks. i form av nyere bygninger  men det meste er likt.

Slik var Bestefars hus. Han het Bård Førre og sammen med sin kone Signe (min mormor) fikk de 9 barn. Den yngste av disse var min mor Sigrid. Hun døde så altfor tidlig i en tragisk ulykke bare 42 år gammel. Min farfar, min pappa og meg overlevde. Dette har preget hele familien og slekta siden. Jeg skal ikke gå videre inn på det nå for det har jeg både snakket om og skrevet om mange ganger før.

Vi hadde det så godt her på Nodland i mamma’s barndomshjem. Her tilbrakte vi mange fine dager stunder.  Så og si hver lørdag ettermiddag kjørte vi til Nodland for å besøke bestefar. Mormor døde da jeg var 1 1/2 år så henne husker jeg desverre ikke. Det var så fint å komme inn i bestefars hus. Jeg kan enda huske lukten av auresuppe som stod klar på den gamle komfyren, klokken på veggen som tikket ustanselig, en smilende bestefar som var glad for å se oss og tanter, onkler og søskenbarn, som stakk innom for å hilse på. Jeg husker alle som glade og gode mennesker. Jeg opplevde et godt samhold. Nå var ikke jeg store jenta den gangen, men jeg tror ikke jeg tar mye feil i mine antagelser. Det var godt å være i bestefars hus. Var jeg ekstra heldig kunne jeg ta mamma i hånden og sammen gikk vi ut i gangen og i kottet hvor bruskassen stod. Der kunne jeg velge meg en liten flaske brus. Bestefar hadde alltid stående en kasse brus i kottet. Den var av merket Viking brus og jeg pleide å velge meg Sjako. Vi var i slekt med dem som produserte denne brusen og det var litt stas.

I dag skulle vi gå fra Nodland til Stakkestad. Jeg husker det som svært langt da jeg var liten. Jeg må innrømme at jeg trodde det skulle være like langt i dag. Noe det selvfølgelig ikke var.

På Stakkestad bodde det tanter og onkler, så vi var ofte der også og det er mange fine minner å se tilbake på. Der lærte jeg meg å svømme. Somrene føltes som de var ekstra lange og fine på Stakkestad. Vi besøkte tante Molla og onkel Sivert. Tante Molla var en bauta som hjalp alt og alle. Hun var god å ha for mange. Like nedenfor bodde tante Kirsten og onkel Osmund. De drev blomsterbutikk på Haugå. Det er fint å kjenne tilhørighet til mamma’ s familie.

En gang lillesøster-alltid lillesøster. Her ser du noe som er helt typisk når det gjelder min storesøster. Hun vil alltid verne om lillesøster (meg). Her har hun vondt av at jeg leier hunden. Det kan da hun gjøre,mener hun.

Hun synes det er kjekt at jeg skriver blogg, men påpeker stadig at jeg må passe på at det ikke blir for mye for meg. Hun vet så altfor godt at jeg sliter med kronisk utmattelse (ME) og hennes store skrekk er at jeg blir liggende og ikke kommer meg på bena igjen. Hun er en snill og omsorgsfull storesøster som jeg er så uendelig glad i.

Ryktene forteller at i dette huset bodde det en dame som jeg er oppkalt etter. Her bodde Elisabeth eller kanskje hun het Lisebet. Hun bodde sammen med mannen Engel og deres sønn Jakob, har jeg blitt fortalt. Jeg kan bare så vidt erindre å ha sett henne. Jeg husker plassen som et koselig og lite gårdstun.

Her har det sikkert ikke bodd folk på veldig lenge og det er et under at huset fortsatt står, tenker vi og går videre.

Glade og fornøyde tok vi en liten rast i Gapahuken i enden av vannet. Takk til de som har laget denne. Flott tiltak. Her har vi vært mange ganger. Synes det var ekstra kjekt ved juletider da det var satt ut koselige nisser langs stien.

Joda, jeg kjenner så absolutt på kjærlighet og tilhørighet for Nodland/Stakkestad og Tysvær.

Nå helt på tampen skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet. Det får bli mellom oss så ikke Pølsemakeren får vite det. Min første kjærlighet traff jeg nemlig i Førre.

Forresten så gjør det sikkert ingenting om Pølsemakeren får vite det, så lenge han vet at han har vært og fortsatt er min største kjærlighet.

Størst av alt er kjærligheten og ettehvert vant Sveio på det området.

Bilde t.v. tatt hos fotograf og bilde t.h. tatt av barnebarn 6 år. Farmor er imponert over hvor flink han er til å ta bilder.

Når en ser på bildene ovenfor. Hva er den største forskjellen på før og nå? Jo, nå skal du høre. Nå kan jeg trygt gå ute etter mørkets frembrudd uten å være redd for at noen skal voldta meg eller noe. Det kan neppe bli så mørkt at noen lar seg friste av meg lenger.

God helg fra Pølsemakerfrue!

P.s.Nå blir det spennende å se når Vestavind – Bygdeblad for Sveio, og Tysvær Bygdeblad skal sloss om rettigheten til dette innlegget.