Jeg passer veldig gjerne på både unger og hunder. Synes det er kjekt å kunne hjelpe til, men sistnevnte kan by på litt utfordringer iblant. Slik som den natten da denne lille krabaten ga klart uttrykk for at den ville ut for å gjøre sitt fornødne. Og i et hus med flere sovende mennesker, inkludert barn velger en å komme seg ut fortest mulig, selv om klokken er midt på natten.En vil helst ikke at flere enn den ene hunden våkner og lager lyd, så da er det bare å komme seg ut fortere enn svint. Jeg føler virkelig på ansvaret og triver tak i det første jeg finner for å dekke meg til. Da jeg kom ut på terrassen oppdaget jeg at det ikke var rare greiene jeg hadde fått tak i, men det fikk duge. Vi bor tross alt utenfor all far veg så det kunne umulig være så mange som kunne se meg. Eller det vil si at vegen går rett forbi huset, men særlig trafikkert er den ikke. I allefall ikke om natten.
Vel ute og ganske så lettkledd midt på natten (prøv og ikke se det for deg), kjente jeg at jeg også var skikkelig tissetrengt. Det er rart med det men etter en lørdag kveld med flere glass Pepsi Max så blir en gjerne det, iallefall i min alder. Så da den herlige skapningen ovenfor endelig fant den rette plassen for tisse en skvett, kunne jeg like gjerne også benytte anledningen til å tømme min blære, og satte meg på huk i gresset. Det var bare det at hunden ble veldig fort ferdig. Hos den ble det bare med en liten skvett, men hos meg derimot, rant det og rant det i det som føltes som en evighet. I mellomtiden oppdaget jeg at den søte hunden ble oppmerksom på noen sauer lenger oppe i vegen og tok til palings oppover bakken, og der satt jeg. Ikke kunne jeg rope etter den. Da hadde i så fall hele huset våknet og kanskje naboene med. Nei, det ble til at jeg visket navnet på hunden mens jeg viftet med armene og kikket febrilsk ned i håp om at «niagarafossen« snart måtte ta slutt. Endelig gikk det tomt, men da hadde jeg sittet så lenge på huk at det skulle vise seg å bli vanskelig å komme seg opp. Løsningen ble å vippe seg frem på knærne og kravle seg opp på et vis. Deretter bar det av gårde etter hunden. Andpusten og lettkledd, iført rosa crocs, nådde jeg heldigvis frem til den etterhvert. Den oppdaget meg og jeg slapp å lokke mer, for der stod den helt i ro og såg vettskremt ut. Et lignende vesen hadde den sikkert aldri sett før. Dermed var det bare å ta den opp og bære den på armen inn igjen. Der lå heldigvis de andre, og sov fremdeles og ante fred og ingen fare.
Neste dag, etter vel gjennomført og lettkledd jakt etter hund om natten.
Det er slike dager, da vi våkner til strålende sol. Vi har i utgangspunktet ingen planer. Dagen ligger foran oss, helt ubrukt. Vi kan nytte den akkurat slik vi vil.
Det er ikke så mange av disse dagene, hverken værmessig eller i forhold til at vi ofte har laget oss andre avtaler.
Hva ville vi egentlig bruke dagen i dag til?
Vi trengte ikke å diskutere lenge før valget ble å dra på sjøen. Vi setter pris på å ha tilgang til sjø og båt, og båter har vi i flere varianter. Hvilken luksus. De befinner seg ikke i en høy prisklasse noen av dem, men nyttige for oss er dem alle sammen.
Så fint å ha en skippshund med seg på båttur.
For noen år tilbake når alt var kaos i både hode og kropp var jeg livredd for mye, deriblant å legge ut på sjøen i båt. Nå, derimot gjør jeg nytte av redskap jeg har tilegnet meg gjennom stressmestring og mindfullness. Nå kan jeg også nyte slike dager, om ikke hele tiden så i hvertfall i stor grad.
Så fint vi har det rundt oss.
Det var flere enn oss som ønsket å nyte denne fine 2.pinsedag. Etter en lang vinter kunne folk kle av seg litt tøy og vise bar hud. Vi kunne observere at folk ruslet barbent rundt og koste seg. Utenfor hyttene satt noen i solstoler, kun iført shorts, caps og solbriller mens de nøt en kopp nytraktet kaffe. Andre var i gang med å fyre opp grillen for å nyte et deilig grillmåltid. Hyl kunne observeres fra noen tøffinger som prøvde å gjennomføre årets første bad.
Vår turkompis kunne ikke hatt det bedre på en slik herlig dag. Han elsker å få være med i alt som inneholder en motor og som beveger seg. Han sier heller ikke neitakk til et forfriskende bad. Han er slett ikke opptatt hvilken badetemperatur det er. Han bare hopper uti så snart anledningen byr seg.
En slik vakker dag kan nok lokke mange til et forfriskende bad,men i motsetning til hunden er både pølsemakeren og jeg opptatt av badetemperatur og 13 grader er for kaldt. Spørsmålet er vel heller om det noen gang kan bli varmt nok for oss til å bade i sjøen. Kall oss gjerne pyser på det området.
Vel tilbake på landjorda igjen tusler vi innom drivhuset og smaker på hver vårt jordbær. De første modne for året. For en fortreffelig smak, mye smak, ekte smak av jordbær. Helt nydelig.
Deretter fyres grillen opp. En blir sulten av å ha vært en tur på sjøen.
Vi avslutter kvelden i drivhuset. Mellom tente lys kunne vi skimte månen i det fjerne. Vi hadde laget oss en god dag.
Det er slike dager en får ladet batteriene. Rekkevidden er jeg heller usikker på og den kan nok, for min del, ikke sammenlignes med noe bilmerke. Allikevel er slike dager gull verdt.
Hvis du ser en liten fugl, synger Haugesunds gruppen Vamp.
Her får du se mine fugler. Er de ikke fine? De får bo i drivhuset mitt. Her står de helt i ro. Det er lite eller ingen bråk med de. De spiser ingen mat og gjør ikke fra seg. De står helt i ro og det skal mye til å vippe dem av pinnen.
Disse tre har også flyttet inn i drivhuset. Det ser ut som de har funnet seg godt tilrette. Her sitter de og slapper av og koser seg. Alltid like harmoniske og veldig lite bråk med de også.
Agurk plante.
Årets agurk plante står i blomst og det lover godt. Ikke slik som for et par år siden da jeg var ganske sikker på at avlingen ville bli stor. Jeg vannet, gjødslet og stelte så fint med dem og så viste det seg at det bare var ugress, alt sammen. Jeg hadde til og med begynt å dele det ut til flere naboer. Kjekt å kunne dele, tenkte jeg. Etter det tviler jeg på at noen av dem vil ha mer av det som jeg avler frem.
Tomatplanten ser ut til å trives.
Blomstene ser fornøyde ut.
Og et og annet jordbær kan vi glede oss til etterhvert.
Utenfor hagen vår tusler et fint lam tilfreds av gårde og forsyner seg av naturens matfat.
Rusler vi videre opp til naboen får vi ta del i at anden « Dorothea» blir mor for første gang. Tenk så flott, mens vi sto der kom det opptil flere, helt nyklekkede andunger. Disse søte små skal jeg få passe på i helgen, så kanskje deler jeg flere bilder med dere etterhvert.
Andefar «Kjartan» burde helst vært og støttet sin kone under fødselen, men istedenfor var han ute og feiret begivenheten med et solid måltid mais.
Senere på kvelden passet det han visst å titte innom sin kone for å se om alt stod bra til.
Det er fint å bo på landet. Her har vi det godt, både folk og fe.
God helg fra Pølsemakerfrue som gleder seg over nytt liv!
Hva gjør de i Sveio når de plutselig mangler dommer til gutter 8 år? Jo, de bare bruker en gammel bestemor. Nå tenker gjerne du som kjenner meg godt at hun er da ikke så gammel. Jo, i deres øyne er jeg nok det. En av kompisene til mitt barnebarn spurte her forleden dag om jeg var oldemoren hans.
At jeg i det hele tatt turte å være dommer? Jo, hvorfor ikke? Det verste som kunne skje var at jeg kunne bli oppsagt, og det hadde for så vidt ikke gjort noe.
Det var mange fremtidige fotballstjerner som ble overrasket, og kanskje litt skeptisk når jeg entret banen og blåste i fløyten.Med en utstråling full av autoritet stilte jeg meg på midtbanen og blåste i fløyta. Guttene ruslet sakte men sikkert på plassene sine, og så på meg med store øyne. Noen dristet seg til å spørre: «Skal du dømme?» »Jepp, det skal jeg. Er dere klare?»
Bilde fra tidligere.
Så ble det hele sparket i gang av borte laget. Så herlig å se disse flotte unge fotballspillerne gjøre det de kan for at laget sitt skal vinne. Jeg har fulgt dem en stund, fra sidelinjen vel og merke, og ser stor fremgang hos de fleste. De har fått større innblikk i både regler og samspill. Så flott å se og så kjekt å følge deres utviklingen.
Jeg derimot har stått på stedet hvil i mange år. Her har det heller vært liten utvikling. Det vil si at utvikling har det vært, men den har gått litt i feil retning. Det er lenge siden jeg la fotballskoene på hylla og der står de helt likt fortsatt. Jeg ble aldri noen stor fotballspiller, men jeg hadde det gøy og det er gode minner å ta med.
Du vet at når en gammel bestemor med litt mye ballast og skavanker både her og der skal holde tritt med noen spreke 8 – åringer, så er det ikke bare lett. Det blir så det blir for å si det enkelt og enkelt ble det. For noe aktiv løping frem og tilbake var helt uaktuelt. Alternativet var å bruke blikket og her har jeg oppgradert skavanken litt. Fra å være full av grå stær på begge øynene, og følelsen av og se gjennom folie, har jeg nå fått operert begge øyne og fått et mer ungdommelig syn på det meste.
Jeg kunne derfor gjøre god nytte av synet. Konsentrasjonen er heller laber. Her spiller hverken alder eller helse på lag men med en brukbar stemme, sterke meninger og en god dommerfløyte gjennomførte jeg oppgaven med en viss stil.
Disse flotte fotballskoene er et av mine barnebarn stolt eier av. Stor forskjell på fotball sko før og nå.
Jeg må bare si takk for tilliten til Marie som hadde tro på meg og ga meg oppdraget. Det skal også nevnes at bortelaget hadde en svært så hyggelig og positiv trener og ikke minst vil jeg takke de flotte guttene på banen. De viste stor respekt og støtte til en gammel bestemor og avgjørelsene hun tok gjennom kampen.
På vestlandet er det mange som er glad i en god komlemiddag og den skal gjerne inntas om torsdagen. Det er nemlig den store komledagen. «Komla med dott og suppa med snott», som min farmor så ofte sa. Det var alltid dott i komla før, en liten fleskebit midt i komla som skulle gjøre den både saftigere og bedre. Det var før, men ikke nå lenger. Hvor denne dotten har blitt av i løpet av årene vet ikke jeg, men jeg har ikke sett noe til den på mangfoldige år. Suppa med snott har jeg heller ikke erfart. Jeg passet alltid på å holde meg klar komlesøet. Det innbilte jeg meg inneholdt snott, eller snue som mange kjenner det bedre som.
Nok om det. Sist torsdag var han som jeg deler bossbøtte og veldig mye annet med, på Saga hotell for å spise av deres gode og smakfulle komlebuffet. Vi var der sammen med gode venner. Alle sammen av god gammel årgang, vil jeg si. Jeg var først ut til å forsyne meg. Bak meg stod to karer som også var klar for til å forsyne seg av buffeen. Ikke at jeg er så nysgjerrig, men jeg kunne ikke la være og overhøre samtalen de imellom. Ok, så er jeg vel litt nysgjerrig da, men nå skal du høre. La oss kalle dem Lars og Per.
Lars: har du ikke kona di med deg, hvor er hun i dag?
Per: Hun skulle til frisøren.
Lars: Åja, jaja det er godt at de prøver å pynte seg litt for oss.
Lars: Ja, de trenger det. De ser ikke akkurat ut som noe fruktfat lenger.
Der stod jeg og holdt på å sette komla i halsen, av kommentaren. Eller, jeg hadde ikke fått komla mer enn oppå tallerken, men hadde jeg begynt å spise så hadde jeg nok satt den i vrangstrupen. Istedenfor begynte jeg å skratte og le.
Fruktfat du liksom og der stod de to karene som to overmodne nedfallsfrukter, begge to.
Sist uke skrev jeg om min kjære onkel og hans mange hobbyer, deriblant hans store interesse for duer. Gjennom blogginnlegget kunne det gjerne virke som at livet, kun var en dans på roser, og når det gjelder hans lidenskap for sine hobbyer så er det nok det også.
De aller fleste av oss ønsker å være snill og ha omsorg for dyrene rundt oss, men av og til gjør tilfeldighetene det slik at det kan føles som det motsatte skjer. Det fikk min gode venninne, Kristin fra Stavanger så smertelig erfare på en liten kjøretur.
Her kommer hennes historie:
Jeg har drept Fatima.
Kjørte gjennom Pedersgata i dag. Det var noen duer i veikanten, og én due stod midt i veien. Jeg lurte faktisk på om jeg skulle stanse, jeg gjør alltid det for dyr. Men jeg har alltid opplevd at fugler flyr, så jeg kjørte sakte mot duen og var helt sikker på at den kom til å flytte seg.
Vel, det gjorde den ikke. Da jeg så i speilet, så jeg at duen fremdeles var der. Jeg tenkte på å stoppe og se, men det var ikke så lett å stoppe akkurat der, og Pedersgata er blitt enveiskjørt. Så jeg kjørte til Europris. Men jeg tenkte på at jeg burde sjekke om den var død, så jeg kjørte tilbake.
Ingen due, men en blodflekk i veien. En mann kom ut av innvandrerbutikken like ved, og jeg spurte om han hadde sett en død due.
-Ja, vi har tatt den bort og kastet den. Den var vår.
-Det var jeg som kjørte over den.
-Hvorfor gjorde du det?
-Jeg gjorde det ikke med vilje. Jeg trodde den skulle flytte seg, men det gjorde den ikke. Så jeg måtte tilbake og sjekke om den var død.
-Det var dumt. Vi pleier å gi duene mat. Den het Fatima.
-Jeg er veldig lei for det. Jeg håper den var helt død.
-Ja. Vi fjernet den med en spade og kastet den.
-Ja, jeg beklager veldig.
-Ja. Hadet.
Plutselig ble en ellers fin dag, så trist.
Det føltes som at samtalen var som tatt ut av en filmscene… Og det var litt absurd. «Hvorfor gjorde du det?» Eh… jo… nå skal du høre…
Nå er jeg full av dårlig samvittighet. Jeg har drept Fatima. Selv om det var et uhell.
Du har kanskje selv opplevd noe lignende? Dette var altså Kristin sin historie og opplevelse på en ellers fin dag. Slik jeg kjenner Kristin så er hun et av verdens snilleste mennesker, og hun hadde det helt sikkert vondt inni seg etterpå. Jeg føler med henne. Samtidig må jeg innrømme at jeg syntes historien var knakende morsom. Trist med duen Fatima, men slikt skjer og det er heldigvis ikke verdens undergang.
God helg til Kristin og alle dere andre fra Pølsemakerfrue!
Fint å ha en hobby. Her blomstrer det i hagestuen.
Hva er det som gjør at noen blir helt lidenskapelig interessert i noe og bruker omtrent all sin fritid på det. Det kan være interesse for blomster, fotball, turn, sykling, trening, håndarbeid, hest, akvariefisk, duer osv. Jeg kunne nevnt eksempler i det uendelige. Noen av oss liker å holde på med litt av hvert. Andre vil påstå at de har interesse for svært lite, allikevel går dagene sin vante gang, mens andre igjen er helt lidenskapelig interessert i sin hobby. Hvordan klarer noen å dyrke sin hobby over lang tid? Kanskje et helt liv?Jeg har prøvd litt forskjellig av hobbyer, men aldri landet på noe som gjør meg helt oppslukt og som jeg helst vil holde på med hele tiden.
Jeg tror at det å ha en hobby som en virkelig trives med, kan være med på å redusere stress og bidra til at en finner en fin ro i livet.
Min kjære onkel, har ikke bare en, men flere hobbyer i livet sitt. Ja, slik har det vært i hele hans liv. Helt fra han var bitteliten gutt. Nå er denne lille gutten snart 80 år og han har fortsatt like stor glede og interesse for det han holder på med.
Min kjære onkel Rolf har et helt kjellerrom med akvarier med utallige forskjellige sorter fisk.
Slik har det vært så langt tilbake som jeg kan huske og mye lengre enn det.
Onkel Rolf.
Det er ikke få besøkende som er blitt imponert og har beundret det fine innebygde akvariet som er i gangen deres. Dette syntes jeg var ekstra spennende da jeg var liten. Da lurte jeg svært på hvordan han hadde klart å lage det slik, inni veggen.
Onkel kan nok det aller meste om akvariefisk. Han er et levende leksikon i så måte.
Etter å ha besøkt onkel i kjelleren og fått innblikk i hans rike utvalg av akvariefisk, tusler vi videre ut i hagen og inn i hagestuen. Her bugner det av blomster og planter som han også er ivrig opptatt av. Det er et syn for øyet som møter oss. Han er allsidig og flink denne onkelen min og grønne fingre må det absolutt kunne sies at han har.
Videre beveger vi oss inn i duehuset. Dette er også en hobby som står hans hjerte nær, også her er han svært kunnskapsrik og lidenskapelig interessert.
Det er ikke få dueutstillinger hvor min onkels duer er blitt utstilt. Mange priser er det blitt etterhvert.
Duene har det godt hos onkel Rolf.
Jeg vil påstå at de fleste har det godt sammen med onkel Rolf, både dyr og mennesker. Jeg opplever ham som rolig, harmonisk og veldig sosial. Det er både kjekt, lærerikt og interessant å høre han fortelle og vise frem det han er opptatt av.
Hva er meningen med livet? Det er et ufattelig stort og vanskelig spørsmål. Hvorfor er vi mennesker her, på det som kalles jorden? Hvorfor blir vi født? Hvilken funksjon har vi egentlig? Hva skjer når vi en gang dør?
Dette er dype tanker som jeg overhode ikke er i stand til å finne ut av. Det beste er kanskje å la være å bruke krefter på disse tankene.
Noe som er mer overkommelig å bruke krefter på er å finne mening, i livet, og ikke med. Jeg tror jeg satser på det, nemlig å finne mening, i livet. Når vi først er her på jorden så er det like godt å benytte oss av livet på en måte som er god.
Jeg kunne lett fokusert på alt det vonde som krig, sykdom, helseutfordringer og elendighet. Det blir bare trist. Mye av det negative som skjer kan jeg ikke gjøre noe med. Det jeg derimot kan gjøre noe med,og som jeg selv har ansvar for, er å lage livet så godt som mulig. Altså finne mening i livet og ikke med.
Derfor samler jeg bevisst på gode opplevelser. Det er fint å samle på. Bare prøv selv.
Så fint å kunne åpne vinduet,trekke inn frisk sjøluft, oppdage en fisk vake i overflaten, observere speilbilde av naturen som et kunstverk i sjøen, lytte til fuglesang. Fuglene er ivrige på denne tiden. De gjør sin plikt med å søke kontakt med hverandre for å skape forøkelse. Så fint å bare sitte her ved vinduet – se og lytte og bare være her akkurat nå. Stoppe opp noen minutter.
Så fint å kunne rusle litt rundt i hagen å oppdage vårens første humle feste føttene sine på en blomst.
Så fint å kunne benytte seg av noen av vårens herligheter til å pynte, lage det trivelig rundt seg.
Så fint å kunne gå tur i marka, stoppe opp og beundre en gammel steingard som er over hundre år gammel. Tenke over hvor mange arbeidstimer som ligger her. Jeg blir mektig imponert.
Så fint å kunne sitte i båten som dupper opp og ned i sjøen mens solen går ned i havet.
Så fint å kunne nyte et godt måltid av det havet og åkeren har å by på.
Så fint å kunne være aktiv sammen med barnebarn. Undre seg sammen med dem.
Så fint å kunne sitte i en badestamp ved sjøen. Se dag bli til kveld, se lys bli til mørke og etterhvert nyte nattens stjernehimmel.
Som Kine Hellebust så fint synger i sin sang: Det handler om å leve, det handler om å gi, det handler om å elske, det handler om å se. Det handler om å synge så høyt som du vil, det handler om å gynge til du får til det du vil.
Flere har har etterlyst blogg fra Pølsemakerfrue i dag. Årsaken for at det ikke er kommet noe fra meg eller unnskyldningen om du vil, er at det har vært en travel uke. Nydelig vær har fremhevet plikter som hagearbeid, maling, vedkløyving og hvile innimellom.
I tillegg til det har jeg heldigvis fått god hjelp av kjært barnebarn til å pynte meg på håret. Jeg har tross alt bursdag i morgen, så fin på håret må jeg også bli.
For å bøte litt på skaden så fikk du altså en liten oppdatering nå.
God helg i finværet ønskes dere alle fra Pølsemakerfrue.
