Sist uke skrev jeg om min kjære onkel og hans mange hobbyer, deriblant hans store interesse for duer. Gjennom blogginnlegget kunne det gjerne virke som at livet, kun var en dans på roser, og når det gjelder hans lidenskap for sine hobbyer så er det nok det også.
De aller fleste av oss ønsker å være snill og ha omsorg for dyrene rundt oss, men av og til gjør tilfeldighetene det slik at det kan føles som det motsatte skjer. Det fikk min gode venninne, Kristin fra Stavanger så smertelig erfare på en liten kjøretur.
Her kommer hennes historie:
Jeg har drept Fatima.
Kjørte gjennom Pedersgata i dag. Det var noen duer i veikanten, og én due stod midt i veien. Jeg lurte faktisk på om jeg skulle stanse, jeg gjør alltid det for dyr. Men jeg har alltid opplevd at fugler flyr, så jeg kjørte sakte mot duen og var helt sikker på at den kom til å flytte seg.
Vel, det gjorde den ikke. Da jeg så i speilet, så jeg at duen fremdeles var der. Jeg tenkte på å stoppe og se, men det var ikke så lett å stoppe akkurat der, og Pedersgata er blitt enveiskjørt. Så jeg kjørte til Europris. Men jeg tenkte på at jeg burde sjekke om den var død, så jeg kjørte tilbake.
Ingen due, men en blodflekk i veien. En mann kom ut av innvandrerbutikken like ved, og jeg spurte om han hadde sett en død due.
-Ja, vi har tatt den bort og kastet den. Den var vår.
-Det var jeg som kjørte over den.
-Hvorfor gjorde du det?
-Jeg gjorde det ikke med vilje. Jeg trodde den skulle flytte seg, men det gjorde den ikke. Så jeg måtte tilbake og sjekke om den var død.
-Det var dumt. Vi pleier å gi duene mat. Den het Fatima.
-Jeg er veldig lei for det. Jeg håper den var helt død.
-Ja. Vi fjernet den med en spade og kastet den.
-Ja, jeg beklager veldig.
-Ja. Hadet.
Plutselig ble en ellers fin dag, så trist.
Det føltes som at samtalen var som tatt ut av en filmscene… Og det var litt absurd. «Hvorfor gjorde du det?» Eh… jo… nå skal du høre…
Nå er jeg full av dårlig samvittighet. Jeg har drept Fatima. Selv om det var et uhell.
Du har kanskje selv opplevd noe lignende? Dette var altså Kristin sin historie og opplevelse på en ellers fin dag. Slik jeg kjenner Kristin så er hun et av verdens snilleste mennesker, og hun hadde det helt sikkert vondt inni seg etterpå. Jeg føler med henne. Samtidig må jeg innrømme at jeg syntes historien var knakende morsom. Trist med duen Fatima, men slikt skjer og det er heldigvis ikke verdens undergang.
God helg til Kristin og alle dere andre fra Pølsemakerfrue!