Torsdag og komle til middag.
På vestlandet er det mange som er glad i en god komlemiddag og den skal gjerne inntas om torsdagen. Det er nemlig den store komledagen. «Komla med dott og suppa med snott», som min farmor så ofte sa. Det var alltid dott i komla før, en liten fleskebit midt i komla som skulle gjøre den både saftigere og bedre. Det var før, men ikke nå lenger. Hvor denne dotten har blitt av i løpet av årene vet ikke jeg, men jeg har ikke sett noe til den på mangfoldige år. Suppa med snott har jeg heller ikke erfart. Jeg passet alltid på å holde meg klar komlesøet. Det innbilte jeg meg inneholdt snott, eller snue som mange kjenner det bedre som.
Nok om det. Sist torsdag var han som jeg deler bossbøtte og veldig mye annet med, på Saga hotell for å spise av deres gode og smakfulle komlebuffet. Vi var der sammen med gode venner. Alle sammen av god gammel årgang, vil jeg si. Jeg var først ut til å forsyne meg. Bak meg stod to karer som også var klar for til å forsyne seg av buffeen. Ikke at jeg er så nysgjerrig, men jeg kunne ikke la være og overhøre samtalen de imellom. Ok, så er jeg vel litt nysgjerrig da, men nå skal du høre. La oss kalle dem Lars og Per.
Lars: har du ikke kona di med deg, hvor er hun i dag?
Per: Hun skulle til frisøren.
Lars: Åja, jaja det er godt at de prøver å pynte seg litt for oss.
Lars: Ja, de trenger det. De ser ikke akkurat ut som noe fruktfat lenger.
Der stod jeg og holdt på å sette komla i halsen, av kommentaren. Eller, jeg hadde ikke fått komla mer enn oppå tallerken, men hadde jeg begynt å spise så hadde jeg nok satt den i vrangstrupen. Istedenfor begynte jeg å skratte og le.
Fruktfat du liksom og der stod de to karene som to overmodne nedfallsfrukter, begge to.
God helg fra Pølsemakerfrue!
