Dagene kan være triste, ja til tider forferdelig triste. Noen ganger er det været som har skylden og vær har det vært mye av den siste tiden. I tillegg har jeg vært ute av form. Jeg har ofte hatt utmattelse og da blir det gjerne slik at jeg ligger. Det er noe jeg ikke synes er gøy å skrive om, og jeg vil tro at det heller ikke er gøy å lese om.
Personligheten min har basis i å yte mye og skape trivelige situasjoner for meg selv og de rundt meg. Opp gjennom årene har jeg presset meg selv til det ytterste på de fleste områder. Nå klarer jeg ikke det lenger. Jeg har ikke klart det på mange år, men personligheten har ikke forandret seg. Jeg vil så gjerne fortsatt, men kreftene strekker ikke alltid til.
Jeg har allikevel evnen til å presse meg litt og så snart jeg kjenner en liten gnist, vil jeg skape og oppleve noe kjekt, godt og positivt. Her har jeg en mann som støtter meg tykt og tynt og som også bidrar til gode opplevelser. Vi har det godt sammen, og det beste vi vet er å være en god støtte for – og ta vare på de rundt oss. Der er vi et godt team.Det var en slik tung dag han inviterte meg på middag i det gamle hønsehuset som ligger i hagen vår. Hønsehuset er omgjort til det han kaller et mikro museum.
På dager som jeg orker lite kan han finne glede i sine hobbyer, som ved å innrede et mikro museum. Han holder seg aktiv selv om jeg er passiv. Det kan gjerne føles litt trist og håpløst av og til, men vi vet at det alltid kommer gode stunder igjen. Vi vil det begge to og da får vi det også til.
Denne dagen var jeg så heldig å få komme på date i hønsehuset og bare nyte godene. Både oljelampe og tente stearinlys gjorde stunden god. Ute plasket regnet på taket.En kan finne roen ved å sitte slik og se på gamle skatter. Nå skal det sies at jeg aldri har hatt interesse av å samle på eller ta vare på gamle ting. Allikevel synes jeg det er veldig kjekt at han gjør det.Gamle skøyter er lagt på hylla. Det ligger nok mye historie i dem.
En gammel symaskin som sikkert har gjort god nytte for seg en gang i tiden.
Til og med Il Tempo Gigante er på plass.
Ettermiddagen med middags date i det gamle hønsehuset bidro til å gjøre dagen god.
Takk for invitasjonen!
Jeg vil si som jeg har sagt flere ganger før, at vi har det gjerne ikke så flott i form av gods og gull,men vi har det veldig kjekt.
Bli med hjem. Sier du hjem? På disse kanter sies det hjem,heim og him. Eg seie him og e ekta Haugesundar. Når jeg var liten og var ute og lekte, hendte det at mamma ropte navnet mitt og sa: «Nå må du komma him og eta middag». Ja, så gjorde jeg det da. Vi klarte oss mye selv på den tiden. Var ute og lekte fritt hele ettermiddagene. Det var gode tider. En god plass å vokse opp med masse venner å leke sammen med, hver eneste dag.
Da jeg ble eldre møtte jeg min store kjærlighet og hva gjør en ikke for kjærligheten. Det ble til at vi flyttet til Sveio og etterhvert til plassen Skålaskog. Se det for deg. En gudsforlatt plass som vi alltid bare hadde kjørt forbi når vi skulle på hytta til onkel og tante. Der havnet altså jeg. Helt bekmørkt om kvelden. En skal lete godt etter gatelys for å si det sånn, men dagen og himmelen er like fin som andre steder. Jeg kunne egentlig ikke se for meg at noen bodde her, jeg.
Selv når jeg forklarer hvor jeg bor til de som bor i samme kommune som meg, får jeg svar som «der har jeg aldri vært».
Da en venninne av meg tok bussen til oss en gang og sa til bussjåføren hvor hun skulle, svarte han: » Javel, der er det ingen som pleier å gå av». Som du kanskje skjønner så er dette langt fra verdens navle.
Men vi klamrer oss fast, her på denne plassen.
Jeg synes det er litt for galt at folk ikke kjenner til den vesle bygda vår. Den er ikke stor så den kan med rette betegnes som «vesle». I vegstrekning er den ca.50-60 meter.
Jeg vil så gjerne at bygda, Skålaskog, skal komme på kartet, så nå vurderer jeg å sette opp skilt. Like før innkjørselen vår skal det stå: «Velkommen til Skålaskog» og ca. 50 meter bortenfor, rett etter en har passert buss skuret kommer det nytt skilt med: «Takk for besøket». Som du skjønner er dette besøket fort gjort så ingen trenger å bekymre seg for at dette blir noe langvarig opphold.
Du synes kanskje det hele virker trist og øde og laaangt fra allfarveg. Ser du for deg at du kunne bosatt deg her? Nei, sikkert ikke, men la meg gjøre en innsats, gjerne ikke for å overtale deg til å bo her, men kanskje jeg klarer å imponere deg litt med de fine fasilitetene vi har.
Vi har fantastisk fine turområder. Etter bare en halvtimes spasertur på grusveg kan en nyte denne fine utsikten, som bildet viser.
En kan også velge å gå i marka. Den ligger rundt oss på alle kanter.
Vi har et rikt dyreliv rundt oss. Barnebarna elsker det.
Det hender at vi får besøk av en hest inne på gårdsplassen. Hesten Kraftur kan kalles for et «barnebarn» han også.
Kraftur pyntet til jul. Han er så snill og så kjekk å ri på.
Like nedenfor huset vårt ligger Skålaskog Brygge. Vel så fin som Aker Brygge, vil jeg påstå.
På Aker Brygge i hovedstaden, kan en boltre seg på fine restauranter med all verdens av havets delikatesser.
Det kan vi på Skålaskog Brygge også, altså boltre oss med havets delikatesser.
Men vi må sørge for å få den på tallerkenen selv. Det er litt av gleden, faktisk.
Vi er takknemlig for å ha denne muligheten. Vi er så glad i å spise krabbe
og fisk selvfølgelig. Vi nyter godt av det sjøen har å by på.
Tenk å sitte her en deilig sommerkveld. Nyte solnedgangen med fiskesnøret over båtrekka.
Å ro en tur i min lille jolle er noe av det fineste jeg vet. Det er virkelig terapi.
Om jeg kan kjøre båt? Javisst, kan jeg det. Har tatt båtførerprøven og greier, men liker aller best å være i robåten min.Klarte jeg å imponere deg bittelitt? Skålaskog er ikke så verst ser du.
Neste fredag blir jeg invitert i hønsehuset på middag. Håper du vil «være» med.
Det er så mye en kan være med på bare en har tid, lyst og krefter til det. Ofte handler det også om prioriteringer. Denne gangen har Pølsemakerfrue vært på tur til Røvær. En liten øy en halvtimes båttur fra Haugesund sentrum.
Det var min kjære bror som spurte om vi ville være med. Jeg har noen utrolig fine søsken som alltid vil det beste for lillesøsteren sin. Den lille attpåklatten og skrapekaka som mest sannsynlig bare skulle vært en skvett på lakenet. De har alltid hatt stor omsorg for meg og verner alltid om meg, selv om jeg nå er 55 år. Som søsken flest har de også evnen til å erte meg litt. Det skulle egentlig bare mangle. Noe annet ville vært unormalt. Som de gangene jeg feiler noe, små skavanker som kan dukke opp, da kommer gjerne kommentaren: « Det er da ikke så rart, du som kun er laget av rester». De er herlige disse søsknene mine. Ville aldri byttet de med noen andre. Min eldste søster har vi dessverre ikke lenger. Det er trist. Jeg sitter igjen med en tanke om at alle må ta vare på hverandre så lenge de kan. En dag er det for sent. Vi savner henne i søskenflokken.
Så litt tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om. Pølsemakerfrue har altså vært på tur til Røvær. Det kan være et tøft havstykke midt på svarteste vinteren. Vil poengtere at her er det nok ikke alle som oppfatter det likt, men for en pyse som meg er dette en utfordring. Mine søsken hadde nok regnet med et ,nei, fra meg men jeg overrasker stadig. Så klart jeg skulle bli med.
Neida, det var ikke dette fartøyet vi skulle reise med,men i mitt kaotiske hode var det kanskje noe slik jeg såg for meg på forhånd.
Denne var det. Her satt vi så fint alle sammen, på tur til Røvær for å spise komle. Joda, turen ut gikk greit. Min søster og meg hadde en avtale om at hvis vi begynte å føle på noe ubehag kom hun til å legge seg litt bakover og lukke øynene. Jeg derimot kom til å feste blikket på reklameskjermen fremst i båten. Da blir det brått slutt på all prating mellom oss. Dette pleier å fungere. Vi har god erfaring med det, begge to. Det gikk ikke så lange tiden før nettopp det skjedde. De to kjekkasene som satt bak oss og som også var i vårt reisefølge, pratet livlig videre og forstod ingenting da vi var fremme og vi klaget over gynging og høye bølger.
Jeg kjente fortsatt på ubehaget da jeg gikk i mellom disse to karene bortover brygga, og fortsatte å klage meg. Da stoppet de og kikket litt rart på meg før de på en spøkefull måte sa: «det du plages med nå er kun for bagateller å regne. Tenk på oss og det vi sliter med». De hadde så rett. De har begge vært gjennom kreftbehandling med stråling og cellegift. Alt er ikke på stell etter noe slikt og utfordringer nedentil kan forekomme. Vi lo godt av samtalen og jeg tenkte at nå måtte jeg jaggu skjerpe meg. Det jeg kjente på var virkelig for bagateller å regne.
Nå sporet jeg visst litt av igjen,men nå skal jeg fortelle om grunnen til vi reiste til Røvær.I regi av Røvær Havbruksenter inviteres det til gratis tur med komle og foredrag (kunnskap) på Røvær. For å være litt seriøs, jeg kan det også innimellom, så var dette noe å anbefale. Det var både lærerikt, sosialt og kjekt.
Denne gangen var det Grete Rydningen Møgster fra Utsira kommune som hadde foredrag. Hun fortalte om den store vindparken ca. 7 km. utenfor Utsira som nå holder på å planlegges. Her skal det visstnok komme 150 vindmøller. Dette vil få konsekvenser og berøre både Utsira og området rundt. Sikkert på godt og vondt. Når noe så stort planlegges er det viktig å være forberedt og se nøye gjennom flere faktorer. Denne damen som hadde bred utdanning og erfaring innen havbruk loset oss helt upåklagelig gjennom denne kvelden. Det var virkelig verdt turen.
Det startet med omvisning og smaksprøver på Havbruksenteret.
Før turen gikk videre til komle og kunnskap på Røver Kulturhotell.
Røvær pudding til dessert.
Det hadde vært en lærerik og hyggelig ettermiddag med godt foredrag,deilig mat og hyggelig atmosfære. Jeg grudde meg litt til hjemturen. Hadde hørt at det skulle blåse enda mer opp utover kvelden. Det viste seg at vi hadde ingenting å frykte. Vi merket svært lite til urolig hav på tilbakevegen. Jeg sa til min søster at det var p.g.a. vi fikk vinden i bakenden av båten. Det var da det kom fra karene bak oss: «det skal godt gjøres når vinden kommer fra sørøst». Den kommentaren kommer jeg aldri til å «kjøpe» jeg står på mitt når det gjelder min konklusjon.
Det hender titt og ofte at jeg treffer på noen av mine trofaste følgere.Det gjorde jeg også denne gang. En riktig hyggelig kar. Han spurte om det kom blogg fra turen t Røver. Håper han likte denne.
Denne gangen kommer det ikke så mye fra meg. Har rett og slett ikke kapasitet til det.
Siden før jul har jeg vært i en prosess med rotfylling. Tirsdag denne uken skulle være siste gang.MEN på fredag skulle Pølsemakeren og jeg kose oss med reker. Jeg har vært redd for at det skulle skje noe med den tanna før alt var reparert, men tenkte at reker er mykt og trygt å spise.Den gang ei. Det hadde nemlig lurt seg inn et hardt skall fra en eller annen del av reka. Jeg hørte og følte et knekk og der var tanna delt i to.
Heldigvis så hadde jeg jo allerede avtalt time hos tannlegen noen dager etter. Han tok vel imot meg og var klar for dagens rotfylling, da jeg kunne meddele at hele tanna sprakk p.g.a.en reke.
Sammen kom vi frem til at tanna måtte ut. Den måtte opereres ut. Kompliserte greier dette her.
Nå er jækelskapet ute. Jeg er glad og takknemlig for hjelpen jeg fikk. Snill og veldig flink både tannlege og assistent. Godt og betryggende å bli tatt vare på og stelt med av flinke folk.
Dette skulle jeg sikkert tatt på strak arm. Noe både tannlege og assistenten mente at jeg gjorde. Jeg var en perfekt og eksemplarisk pasient, mente de begge.
Jo, jeg lå dønn i ro og lot dem gjøre jobben sin. Det var faktisk ikke alle som gjorde det, sa de. Allikevel skulle jeg ønske at jeg var like perfekt etter at jeg kom hjem, men nå er jeg helt utmattet og ligger dønn i ro her også. Nå jobber jeg med å komme meg på bena igjen. Skal nok klare det denne gangen også.
Det hjelper også på å ha et fantastisk snilt barnebarn som lager deilig smoothie til Farmor når hun ellers ikke klarer å få i seg så mye annet.
Ser ikke dette lovende ut? En bra start på det nye året,tenker du kanskje. Jeg skulle ønske jeg kunne svart et høyt og tydelig JA på det. Dessverre er det slik at skinnet bedrar. Eller rettere sagt så bedrar både skinnet og bildet i dette tilfellet.
Målet for denne kvelden var nemlig å treffe alle klubbvenninnene, spise god mat, spise kake og skravle. Så hender det at vi slår til med litt håndarbeid også. Kjekt og endelig være i gang igjen.
For å nå det målet måtte vi kjøre langt og lenger enn langt. Nei, det var vel å overdrive litt, men med et forrykende snøvær og glatt føre så føltes det litt slik. På messenger utover dagen begynte den ene etter den andre av oss å syte. Ingen hadde egentlig lyst å kjøre, men helst sitte på. Etter litt frem og tilbake var det jeg som til slutt vant i det store lotteriet om å bli kveldens sjåfør. Helt greit det. Vanligvis kjører vi i flere biler da vi bor i forskjellige kommuner, men denne gangen kjørte vi innom byen og samlet oss sammen i en bil. Kan tro det ble trivelig. Det ble så kjekt at nesten all frykt for glatte veier forsvant. Turen gikk fint den. Selv om det var høylytt og svært så livlig i bilen, hadde vi fortsatt vett til å kjøre forsiktig. Det føltes som å kjøre på et vaskebrett og da mener jeg bestemt at en må ta det med ro i trafikken. Allikevel blir jeg stadig overrasket og stiller meg undrende til at noen ikke klarer å holde avstand. Det virker som at de av gammel vane «må» ligge helt oppi ræva på bilen foran.Når jeg tenker på alle som stadig kjører på den måten er det bare flaks at det ikke oftere går galt. Jaja, nok om det. Omsider var vi fremme. Like hele alle sammen.
Vi kom til duk og dekket bord. Hvor herlig er ikke det. Denne kvelden ble vi servert deilig Thai-kyllingsuppe. Litt spenstig rett for vår årgang. Det er slik som ungdommene liker, og det var et av våre fantastiske avkom som hadde bidratt med oppskrift av suppa. Den falt virkelig i smak hos oss alle. En skal ikke se bort fra at vi prøver oss på denne flere ganger.
Gode og mette, beveget vi oss videre inn i stua og plasserte oss godt i sofaen med forventning om enda mer oppvartning.
Det var da dette vidunderet av en treningsmaskin ble dratt frem på gulvet. Oppfordringen var at den burde prøves. Joda, med litt skrekkblandet fryd var det bare til å kaste seg ut i det.
Puff,er det noen sak? Går jo som en lek dette.
Joda, det gikk greit å skyve seg fremover, men hvordan i alle dager trekker en seg tilbake igjen?
Så var det eksperten av oss. Etter en skade har hun trent seg opp igjen og trener jevnt og trutt. Her har vi andre noe å lære.
Det vi har felles er at vi er godt voksne damer som har vært ute en vinternatt før. Vi har masse livserfaring på godt og vondt. Det er lenge siden vi kunne smykke oss med tittelen jomfru, for å si det slik.
Utfordringer tar vi også på strak arm. Har aldri vært vanskelige vi, bare litt sytete innimellom.
Endelig var det klart for kaffe og kake. Denne nytelsen har navnet, Budapest-rull. Som en kan se av fatet ble det gjort et stort innhogg i denne herligheten, men så hadde vi jo trimmet også.
Ikke nok med det, men mens vi satt og spiste kaken som vertinnen hadde laget, ringte det plutselig på døra. Der stod de som bor i kjellerleiligheten. De er fra Ukraina. De hadde hatt bursdagsselskap og ville overbringe litt av restene. Da vi kjørte hjem var vi enige om at det hadde vært en kveld med internasjonal opplevelse, med retter fra Thailand, Budapest og Ukraina. Den hadde ingen av oss sett komme på forhånd.
Nå sitter jeg her og er gangsperr i magen. Om det kommer av «all» treningen eller av all maten skal være usagt.
Jeg er faktisk det. Jeg er drittlei store måltider og feiringer opp og i mente. Nå får det være nok for en stund. Ikke nok med at det har vært jul, men bare noen dager etter at jula ble kastet ut, var det tid for ny feiring. Da var det bursdags feiring for far i huset. Jeg kjente at jeg nesten ble litt irritert, men så tenkte jeg at han kan jo ikke noe for at han en gang ble født rett etter jul. Med relativt god selvinnsikt snudde jeg surskapen min om til å bli så positiv som jeg klarte.
Det at «eg e dritalei»,som vi sier her på Vestlandet,kan nok høres litt voldsomt ut. Kanskje var det bare for å skape en god overskrift? Tja, det er nok litt sannhet i det. Jeg har sett det på nettet. Overskriften gjør meg nysgjerrig og når jeg har lest hele stykket, ser jeg at det slett ikke var i nærheten av den dramatikken som overskriften skapte i hodet mitt.
I fare for og kunne miste både familie og venner må jeg poengtere at jeg elsker å være sammen med dem, og jeg ser frem til flere høytider og feiringer sammen med dem alle.
De neste dagene skal helsa prioriteres, noe jeg allerede er i gang med. Den beste medisin for å komme til «hektene» igjen er å få komme ut i naturen. Bilde tatt 09.01.24
Lek utenfor lavvoen. Det er flest hverdager. Det er jeg takknemlig for. De er ofte de beste. Vi har fine, men kalde dager på Vestlandet nå. Dagene begynner og bli lysere og det er godt å få være litt ute. Besøk av barnebarn er det alltid rom for hos farmor og farfar. Det inngår absolutt som prioritering av helsen.
Målet er litt aktivitet/ opplevelse hver dag. Noe som gjør godt for kropp-og ikke minst sinn. Her kokes det vann på kvistbrenner for en enkel og rask kopp med kakao.
Så var kakaoen klar og med litt sprutekrem på toppen smakte det helt fortreffelig. Vi hadde en så fin stund, og mens vi satt der og småpratet, bestemte vi oss for å spise middag i lavvoen neste dag.
Og middag ble det. Pølser stekt i stekepanne på kvistbrenneren. Helt topp det. Maten smaker ofte best ute.
Ja, farmor (jeg) liker godt ketchup. Det har aldri vært noen tvil om det.
Selv om vi har kost oss sammen med barnebarn har jeg også hatt dager med egenpleie. Det gjør godt. Jeg har behov for begge deler for å kunne begrense psykiske og fysiske smerter.
For meg er oppmerksomhetstrening et viktig og nyttig redskap. Se så vakker naturen rundt oss kan være.
Naturens kunstverk på en kubbe av bjørkeved.
Kalde vinterdager er ideelle for motorsag og vedhogst. Det er noe min kjære tar seg av.
Og takk for det. Det gjør at jeg kan sitte foran ovnen, og varme kalde føtter,og kjenne på hvor heldig jeg er som har det så godt.
Søndag 07.Januar blir han pensjonist helt på ekte. Han har fått smake på pensjonist tilværelsen noen år,men nå blir han altså ekte pensjonist.
—————————————————————
Du kan få honnørrabatt dersom du er over 67 år, uføretrygdet, blind eller svaksynt. Du må ha med legitimasjon. Hvis du har kortet «Honnørrabatt Tilleggslegitimasjon», må du også vise dette
Honnør er en militær hilsen som indikerer respekt.
—————————————————————
Denne informasjonen finnes på nettet. Ved fylte 67 år har en krav på honnørrabatt. Jeg tyder det slik at vi skal vise honnør/ respekt til pensjonister som en takk for alt de har gjort for samfunnet gjennom et helt arbeidsliv. Jeg synes virkelig min egen Pølsemaker fortjener all honnør for alle tunge tak han har tatt gjennom alle disse årene. Hurra for Pølsemakeren!!!
Hvordan blir livet som pensjonist? Kanskje det blir litt slik som det er skrevet i diktet nedenfor.
PENSJONISTVASK
Som Pensjonist har eg det kjekt
For eg har så mange slags prosjekt.
Så dagane går veldig fort
Stundom synes eg dei blir for kort.
Prosjekta er ofte av ein slik art
At eg både lukta og blir litt svart.
Så det eg gjer når dagen er slutt
– Eg besøker dusjen et par minutt.
Eg veit at det finst dei som seie
At eg burde satsa litt på personleg pleie.
Og løysinga kom som bestilt.
På bensinstasjonen sto det et skilt:
»Pensjonistvask på torsdag»
– «med 50 prosent prisavslag!»
Eg reiste på sykkel og hadde med
Eit sett med nyvaska underkle.
Dama bak disken kom med ein anbefaling!
»understellspyling utan ekstra betaling,
For der fins mange sprekker og høl
Som du ikkje kjem til når du vaskar sjøl.
Hugs å legga ned antenna, for det er lite kjekt
Viss den av ein børste blir knekt!»
Eg sa: Det er ingen fare, som du forstår.
Den har ikkje vore oppe på mange år.
Eg betalte kontant og fekk lappen min
Og dama forklarte kvar eg skulle inn.
Dei andre pensjonistane var nok litt seine
Så der var ingen andre.Eg var heilt aleine.
Eg kledde av meg og så trykte eg på start
Og då skjedde det ting i ein rasane fart.
Det er vanskeleg å fortelja om det som hende.
Eg såg ikkje alt, men det meste eg kjende.
Eg blei spyla og skrubba på hender og fota
Og frykta at håret blei reve opp med rota.
Eg var som ein astronaut i eit vektlaust rom.
Eg slost mot børstar og såpeskum.
Understellspyling: Ja, då miste eg mest pusten.
Til slutt blei eg sprøyta med «Tectyl» mot rusten.
Og vondt var det då eg skulle gå,
Ja, det var heller ikkje mykje eg kunne sjå.
Eg sykla ikkje heimatt, nei, eg gjekk.
For huda på baken var nesten vekk.
Og viss du spør kva eg gjer no
Eg ligg på foring og tar det med ro.
Neste gong me møtes, er eg rein skal du sjå.
Kor lenge det varer, det lurer eg på.
Men om eg atter blir skitten og grå
PENSJONISTVASK skal eg aldri meir prøva meg på.
Jostein Kvithaug
En hyllest til Pølsemakeren og alle andre pensjonister fra Pølsemakerfrue.
I det vi er i ferd med å gå inn i et nytt år kan jeg meddele dere at vi har kjøpt oss hytte i Etne. Du leste riktig. Vi har kjøpt en gammel rønne av en hytte. Ja, jeg må nesten si det så sterkt, for det er mer en rønne enn en hytte. Der var min mann som falt for denne. Han syntes den var så sjarmerende,sa han. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå hvorfor vi skulle invistere i dette prosjektet. Jeg, syntes vi hadde det godt akkurat slik vi hadde det,med et hus på landet med stor og usjenert hage, og et nytt og fint naust som vi begge er så glade i.
Her er et eksempel på hva vi (jeg)har i vente. Jeg vil helst støtte minn mann i hans tanker, ideer og ønsker,men dette har jeg litt vanskelig for å fordøye.
Selv fremkommeligheten er håpløs, synes jeg. Han sier at dette skal vi ordne. Han vil ha det som en hobby og mener at her kan vi få mange fine og minnerike stunder. Jo, jeg er ganske sikker på at det vil bli minnerikt.Det som venter oss er en «sjarmerende» hytte med store lekkasjer og gulvbelegg som er så oppsvulmet at det snart på vei ut av seg selv. Hvordan gulvet er under gulvbelegget kan jeg godt klare å tenke meg til. Museskitt finnes overalt i hele hytta,men det er bare for en bagatell og regne i forhold til hvordan tilstanden er ellers.
Utedoen oppleves som rene luksusen sammenlignet med selve hytta. Den orker jeg ikke å vise deg bilde av en gang.
Jeg vil så gjerne støtte min kjære i hans nye prosjekt men nå kjenner jeg at jeg sliter skikkelig. Vi er ingen ungdom lenger noe av oss og nå skal vi altså bruke krefter, energi og penger på dette.
I det jeg ser som svartest på dette hører jeg plutselig min kjære si navnet mitt. Så kommer det: Nå må du stå opp. Jeg har laget frokost til oss.
Var det bare en drøm? Jo, det må det ha vært. Her ligger jeg godt i min egen seng, kan stå opp og gå rett til frokostbordet.
Gudskjelov og takk for det!
Takk for det gamle og godt nytt år til alle mine følgere!
Nå er det jammen ikke mange dager igjen. I dag er det bittelille julaften om det er noe som heter det.
Så fint om du er en av dem som kan glede deg til jul. Det er nemlig ikke alle som kan eller klarer det. Noen gleder seg og har kanskje alltid gjort det. Andre bare gruer seg og ser helst frem til det hele er over, og noen både gleder seg og gruer seg. Slik er vår verden. Livet går ikke alltid på skinner.
Jeg er en av dem som har erfart begge deler. Jeg har hatt flere år hvor jeg har gruet meg. Jeg har fått alt jeg trenger, men allikevel hatt grunner til å grue meg.
Nå har jeg ingen grunn til å grue meg. Jeg er så heldig at jeg bare kan glede meg.
Tradisjoner og skuffelser Hvor viktig er det egentlig med tradisjoner? For noen er det uhyre viktig. Alt skal være slik det alltid har vært. Jo, det kan være vel og bra det, men jeg vil påstå at risikoen for å bli skuffet er veldig stor. Det skal ikke mye endring til for at det hele raser sammen.Livsveien er hele tiden i utvikling.
Noen må arbeide, selv om det er jul. Det hender at vi som familie er berørt av det og det gjelder også dette året.
Barna våre blir voksne, får kjæreste og vil feire sammen «med den andre siden». Er ikke det flott? Vi tenker som så at så lenge de har det godt på julekvelden,så skal vi også klare å ha det. Lite nyttig å sitte der å synes synd på seg selv. Jeg har bestemt meg for at hvis jeg noen gang skal feire julaften helt mutters alene, så skal jeg klare å finne glede i det også. Jeg har ikke prøvd det, men jeg vet at det skulle gått helt fint. Til syvende og sist har jeg ansvar for meg selv.
Ensomhet De aller fleste har kjent på ensomhet. Noen i større grad enn andre. All respekt for det å føle seg ensom. Det kan føles tungt, vondt og vanskelig. Noen kjenner seg ensomme av konkrete årsaker som f.eks. tap av nære relasjoner. For andre kan det være vanskelig å finne en konkret årsak til at en føler seg ensom. Det å isolere seg gjør ikke situasjonen bedre.Det å søke felleskap kan derimot kan gjøre det hele lettere.
Det å flytte fokuset vekk fra hvordan du har det, kan faktisk gjøre at du kjenner deg bedre.
Du har kanskje hørt ordtaket: «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det».
Forberedelser De fleste av oss er dyktige på å lage stress og forventninger i forkant av høytiden,og treffer en noen ute på gata stilles ofte spørsmålet om en er klar til jul. Jeg kjenner jeg blir stresset bare jeg skriver det. Vi har en tendens til å hause hverandre opp. Vi vil så gjerne ha alt på stell.
Hva betyr egentlig det å være klar? Jeg har alltid vært tidlig ute og hatt god kontroll på alt som skal gjøres. Det høres kanskje ikke bra ut det jeg nå skal skrive, men jeg føler meg faktisk ikke helt klar før alt er gjennomført. Da er det så deilig og kunne se frem mot et nytt år og lysere tider.
Lutefisk middag hos gode venner og «ja»vi synes lutefisk er kjempegodt.
Når det gjelder forberedelsene i år så har det gått litt trått. Koronaen har hengt godt i og jeg har ikke vært i storslag. Allikevel har vi fått gjort en del og kost oss innimellom.
Det får da vel være godt nok?
Vepsebol
Jeg kan ikke skryte over å ha bakt syv sorter men den viktigste sorten i vår familie er på plass i boksene. Det er sorten, vepsebol. Den har vært en slager i alle år og om du ikke har fått oppskriften av meg før, skal du få den nå.
Det er viktig at sjokoladen hakkes for hånd med kniv for å få likt resultat som vist på bilde.
Alt sammen blandes forsiktig i de stivpiskede eggehvitene.
Settes m/ skje på smurt plate
Stekes på 170 grader i ca.12-15 min.
Lykke til!
Til slutt vil jeg få ønske alle mine følgere en riktig God Jul! Noen vil oppleve julekvelden som et evig kaos med gjerne 12 stk. rundt bordet og alle med forskjellige forventninger. Under treet ligger et helt fjell av pakker og en er lei før en har delt ut halvparten. Det er slett ikke bare, bare, men det må vel kalles et luksus problem. Flere av oss vil oppleve en jul med sykdom. Slik var det for oss i fjor. Vi gjorde det beste utav det og ble godt ivaretatt av de rundt oss.Andre vil oppleve julekvelden som stille, rolig og harmonisk med akkurat passe av alt. Det håper og tror jeg vil gjelde oss i år. Andre igjen kan oppleve julen som forferdelig ensom. For andre kan den oppleves som et sant mareritt.
Uansett ,stå i det! Det er ikke så mange timene til det er en ny dag og nye muligheter.
