Språket vårt utvikler seg hele tiden – det gjør forøvrig det meste i denne verden og jeg har tenkt å følge med. Jeg mener at vi egentlig ikke har noe annet valg.Det nytter ikke å stritte imot.Den eneste som taper på det er en selv og det er jo ikke nyttig i det hele tatt.
MEN, jeg hører stadig flere bruke ordet «ish». Slik jeg forstår det brukes det istedenfor ordet «ca.»eller »noe i nærheten av». KAN vi ikke bare si ca. som vi alltid har gjort?
Noe annet som jeg oftere og oftere hører når noen skal fortelle/forklare noe,er at de i slutten slenger på: «og den type ting». Hva sier det egentlig? Slik jeg oppfatter det brukes disse ordene i mangel av å ha noe bestemt å sammenligne med. Skal «alle» si:»og den type ting» nå? Må jeg det også?
Har du noen gang blitt fridd til? Tenk så romantisk!
Gjennom tidene har det vært tradisjon for at mannen frir til kvinnen, ikke omvendt. Kvinnen kan kun fri på skuddårsdagen. Lite likestilling å vise til her i grunnen. Hva med frieri til samme kjønn, finnes det noen «regel«der ?
Jeg tok en liten spørrerunde blant mine barndomsvenninner. Vi ble alle gift i slutten av 80 tallet/ begynnelsen av 90 tallet.
Ble vi fridd til av vår kjære? Svaret som gikk igjen var: «Vi ble vel bare enige om å gifte oss» og slik var det for oss. Mest praktisk på den måten – vi ble bare enige om å gifte oss. Seks barndomsvenninner som fortsatt er gift med samme mann som vi ble enige om å gifte oss med.Er ikke det flott?
Det har nok helt sikkert vært «skjær i sjøen» for de fleste av oss men vi har allikevel holdt ut. Slik jeg oppfatter det så vil ingen av oss ha det annerledes heller.
Misforstå meg ikke.Jeg synes at det er sååå romantisk når mannen i parforholdet går ned på kne og frir til sin drømmekvinne. Det må være en stor opplevelse og helst noe en bare opplever en gang i livet.
Allikevel holder det i massevis å bare bli enige.
Det har alle vi seks parene vist.
Etter et liv med erfaringer på godt og vondt er hendene blitt eldre og mer skrukkete. Ringene er allikevel fortsatt på den »rette» fingeren og skinner stort sett like fint nå som den gang.
Tenk å være 2 år, få utforske farmors hage og kjenne smaken av rips for første gang.Så fristende og fine henger bærene på trærne, og toåringen har lært og si «bær«.Det er forresten en felles betegnelse for både frukt, grønnsaker og bær, enn så lenge. Men det duger, farmor forstår.
Røde og fine henger bærene i lange ranker. «Ripsbær» sier farmor at de heter, hun plukker ett og smaker…..mmmm…. det smaker godt. Toåringen plukker selv og gjør det samme. Etterhvert blir det mange bær.Noen treffer munnen andre ikke men hva gjør vel det. Deilig er det uansett og det er så mye at vi til og med kan fylle en liten boks.
Etterpå trasker vi inn på farmors kjøkken for å lage pannekaker. Vi gjør det sammen.Det er det som er så fint.
Deilige pannekaker blir det.
Vi kan røre ripsbærene i en kopp med litt sukker på, sier storebror. Da blir det syltetøy. Han er stor og vet mye om bær. Han har laget syltetøy av bær før.
Det finnes en første gang for alt – lag det til en god opplevelse.
En deilig sommerdag i farmors hage – gode barndomsminner.
Jeg er ikke så begeistret for alt det søte vi kan putte i oss.Da foretrekker jeg mye heller chips, det er salt og godt.Kunne faktisk spist det både til frokost, middag og kvelds, men skal det først være søtt så må det være skikkelig søtt. Noe kremet og deilig som f.eks. napoleonskake. Jeg har aldri i mitt liv smakt napoleonskake men det ser veldig godt ut. Forbinder det egentlig med eldre, litt finere damer som sitter på kafe’ og spiser denne nytelsen med gaffel.
Jeg ser for meg en dame fylt 70 år med permanent,hatt,kåpe til litt under knærne, nylonstrømper, gjerne av en litt tykk og massiv sort og pene upraktiske sko med litt hel, og håndveske selvfølgelig.Den holdt jeg helt på å glemme. Håndvesken må inneholde et nystrøket lommetørkle og portemone.
Jeg er «bare» 52 så da har jeg noen år igjen før jeg kan oppleve et slikt kakestykke. Kanskje må jeg bli litt finere på det også.
Jeg har bestemt meg for veldig lenge siden at den opplevelsen skal jeg ikke ha før, når eller hvis jeg blir 70. Nytter ikke å rokke ved det. Det finnes saktens de som har prøvd, men de har ikke hatt hellet med seg.
70- åringer av i dag kler seg jo ikke slik jeg beskriver engang, så der har jeg en solid utfordring. Dessuten har jeg aldri kledd meg opp slik, så det blir ganske sikkert en enda større utfordring.
Et helt tullete og lite viktig mål men jeg MÅ altså vente til,når eller hvis jeg blir 70.
Håper at mange vil delta på min 70 års-feiring. Napoleonskake skal det iallefall bli.
Sist uke fulgte jeg litt med på «Sommerbilen – minutt for minutt på NRK. I disse corana tider måtte NRK tenke litt annerledes iht. smittevernregler og løste det med å sende oss rundt i Norges land med Sommerbilen.
Det er helt valgfritt å se på. Vi verken må eller trenger å følge programmet om vi ikke vil.Det er helt frivillig faktisk. Joda, vi betaler lisens i form av skatt men smaken er som baken – delt i to, og det er vanskelig om kanskje helt umulig å gjøre alle til lags.
Sist uke var det dette blide og imøtekommende paret vi kunne se og høre på. De viste oss rundt i Norge.Vi fikk se norsk natur, møte trivelige mennesker langs vegen og lytte til fin musikk.
Etter å ha sett et par program popper det plutselig opp på internet fullt av negative kommentarer og stygge utalelser om programlederne. Disse to er på jobb og har fått utlevert et konsept. Utifra det gjør de jobben sin etter beste evne.
Jeg kjenner at det bare gjør vondt å lese alt det negative vi mennesker klarer og lire ut av oss. Hvis du nå tenker at: «Du MÅ jo ikke lese disse kommentarene», så har du helt rett. Jeg burde sikkert la være.
Jeg føler at verden er blitt slik at vi skal mene noe om det meste og da helst i negativ forstand.Vi er blitt gode på å kritisere og raske med å finne det som er negativt. Er det rart at folk blir syke og sliter mentalt?
Jeg føler meg til tider så sterk at jeg kunne vært landets øverste leder, men det hadde falt fort i grus av negative kommentarer og meninger. Så da er jeg nok ikke så sterk allikevel. Er vel kanskje rettere å kalle meg sårbar og sensitiv.
Ære være de som klarer å stå i slike roller.
Min drøm er at vi mennesker skal være snille med hverandre. I realiteten er nok det en helt uoppnåelig drøm. Jeg vil allikevel prøve å gjøre mitt. Ikke sikkert at jeg klarer det men det er et mål.
Nå er det sommer og ferietid for oss nordmenn.For mange er det gjerne et helt år siden sist ferie.De fleste har fått feriepenger og kan ta seg en etterlengtet og velfortjent ferie.
Vi er heldige som bor i Norge med velferd og gode ordninger.
Noen av oss har «fri» fra jobb og arbeid hele året,men vi sliter konstant med sykdomsutfordringer. Vi jobber på en litt annen måte enn «normale» folk for å klare hverdagen. Til tider kan det føles som ekstremsport men vi har ikke noe valg. Vi må bare fortsette å arbeide fysisk og mentalt for å klare dagene. Alternativet er ikke noe å trakte etter.
Vi kan ikke legge sykdom bort å ta ferie. Det hadde vært noe det.Da hadde vi fått ladet batteriene og forhåpentligvis vært uthvilte og klare for å begynne på vårt arbeid igjen etter ferien. Slik er det ikke, men vi må gjøre det beste utav livet enten man er frisk eller syk, slik er det.
En rotur kan være en positiv og regulerende opplevelse mot stress. Anbefales!
Ett godt redskap for å klare dagene kan være å gjøre nytte av positiv oppmerksomhet og tenke muligheter på tross av ubehag og plager.
Å dyrke tomater, se at det vokser og gror, gir en god mestringsfølelse.
Finne noe en kan glede seg over, små gleder kan gjerne føles som store gleder. Vær engasjert i noe som passer for din kapasitet.
En liten hund kan gi mye glede. Den er ALLTID glad for å se deg og gir deg positiv oppmerksomhet. Det er ikke alle som kan eller orker å ha en hund men kanskje du kan låne en av og til? Det er fint.
Så noen frø og vipps så har en vakre blomster.
Noen ganger kan livet kjennes mørkt men det finnes alltid lys. Unngå å abonnere på en dårlig følelse.
Balanse er viktig.En kan bare glemme å ha god stress balanse, hvis en ikke har god mental balanse.
Det er ikke hvordan en har det men hvordan en tar det.
Jobbe mer med aksept istedenfor frustrasjon.
Vegen blir til mens vi går.
Mange av oss, ung som gammel strever etter det perfekte. Å være tilnærmet perfekt er å tåle at det ikke er perfekt, men godt nok.
I bloggens verden har jeg registrert at det er et mangfold av fruer. Her finner en fotballfrue, komikerfrue, pilotfrue og sikkert mange andre fruer.
Jeg har tenkt litt på akkurat dette og er det noe jeg er god på,så er det og tenke. Det er slett ikke alltid at mine tanker er fornuftige og nyttige,men tenker gjør jeg helt ustanselig.
Og når det er snakk om fruer så har jeg kommet frem til at jeg med rette kan kalle meg PØLSEMAKERFRUE.
En pølse i ny og ne kan være godt det.
Min mann er utdannet pølsemaker så da er jo det MIN tittel. Vet ikke akkurat om det skal stå på gravstøtten min når den tid kommer men i bloggens verden burde det passe. Hvorfor skal ikke jeg også kunne kalle meg »frue» når så mange andre gjør det. Dessuten er det ikke alle som er gift med en pølsemaker og kan kalle seg PØLSEMAKERFRUE. Jeg tror jeg går for det og endrer tittelen på bloggen min.
Hva tenker du om det? Høres ikke det litt staselig ut?
Jeg elsker naturen.Den gir meg terapi i form av ro, mestring og fine opplevelser. I helga «reiste» vi i ca.5 min. fra sjøhuset vårt med båt til Stoveneset. En nydelig liten bukt som er lite besøkt av andre.
Vi var 3 stk. min mann, min gode og alltid like støttende og romslige barndomsvenninne og meg.
Her satte vi opp hver vår hengekøye og gjorde oss klar for overnatting under åpen himmel.Det er så populært med slike hengekøyer.Vi hadde vår første overnatting allerede i januar, kaldt og mørkt -stolt av det.
Nå var det over 20 gr. overskyet og faktisk lite mygg. Vi hadde bestemt oss for å ligge under åpen himmel, så noe å dekke oss med i tilfelle regn var det ikke snakk om. Kun for pingler, tenkte vi men myggnetting hadde vi.Mygg er pyton.
Min venninne hadde kjøpt inn en boks til hver av sommerlig drikke som vi satt på svaberget og koste oss med. Kan gjerne kalles en liten ankerdram etter vel gjennomført seilas. Min mann tente opp et lite bål i strandkanten. Der la vi hver sin fiskepakke på steinene rundt og gledet oss til et deilig måltid mens vi satt og småsnakket, nøt utsikten og stillheten – et herlig liv.
Måltidet ble helt perfekt. Hva er vel bedre en et deilig måltid tilberedt på bål.
Etter noen timer med kos og gode samtaler på svaberget og en gåtur i skog og mark,kjørte min mann litt lenger ut på sjøen for å sette krabbeteiner. Vi ble igjen, småpratet og slappet av.
Det var tid for leggetid. Så lyse netter på denne årstiden.Fint å kunne ligge å se på trærne over oss og nyte den vakre utsikten til sjøen. Alt dette helt gratis og koronafritt. Er ikke det fantastisk? Vi ønsket hver andre god natt med å høre på vakker sang fra Vamp som plutselig kom fra hengekøya til min mann. Mobil er praktisk på så mange måter. Det var ikke han som sang hvis du misforsto litt.
Så skulle vi sove, MEN… om det ikke alltid finnes et MEN så finnes det ganske ofte. Jeg lå i 3 timer før jeg fikk blund på øynene. Etter det blundet jeg litt innimellom før jeg våknet i halv fem tiden av at det regnet skikkelig og kjente at jeg ble våt både her og der. Alle 3 lå nok bare å ventet på hvem som skulle være den første til å «kaste inn håndkle». Det ble meg.Det ble oppbrudd og vi pakket sammen, vi satte oss i båten og kjørte til sjøhuset.Der skulle alt henges opp og tørkes, mens vi satt og drakk kaffe/te og egentlig nøt ein fin morgen under halvtaket. Så praktisk med halvtak.
Kl.06.00 var det klart for frokost.Heldige er vi som har egne høner og som gjerne legger egg med 2 plommer i.
Regnet forsvant og vi la ut for å dra krabbeteiner. Alt kan jo ikke være rosenrødt, slik er livet og da vi kom ut for å dra teinene så var den ene forsvunnet og den andre helt tom for både mat og krabbe. Noen hadde vært der før oss og tatt det som var vårt, kjempekjedelig. Det er bare trist når noen stjeler fra andre. Lurer på om de klarte å nyte måltidet? Det hadde jeg slitt med.
Vi som hadde lovet vår venninne et deilig krabbemåltid, men krabbe ble det. Vi hadde nemlig 3 krabbeskall i fryseren fra før, så et deilig krabbemåltid ble det. Krabben kunne vi spise med god samvittighet. Den hadde vi tidligere både fanget og renset selv.
Utpå dagen slo mine helseutfordringer til og jeg måtte etterhvert kapitulere. Mye aktivitet, gøy og moro er sjelden ideelt for meg som sliter med kronisk utmattelse. Kl. halv tre på ettermiddagen var jeg i seng.Da hadde jeg hvilt en god stund tidligere på dagen også. Jeg holdt sengen helt til kl.ti neste dag. Jeg blir så elendig med smerter og utmattelse MEN jeg har bestemt meg for å samle på opplevelser. Det har jeg tenkt og fortsette med selv om jeg av og til tenker at: «var det verdt det?». Jeg ender etterhvert opp med at det var det. Jeg må bare få litt tid på meg for å restituere. Jeg er så takknemlig for at jeg hadde et reisefølge som tåler og aksepterer dette. Min man forstår det godt og min venninne er alltid raus og romslig når det gjelder forandringer. Ingen av dem blir sur eller skuffet om endringer skulle skje under vegs – det er trygt og godt for meg.
Det er ikke alt jeg makter men jeg makter noe og innimellom må jeg gjøre prioriteringer. Så godt for meg når de rundt meg gir rom for dette.
