Så kom den igjen. Den vonde følelsen. Den som kan virke så håpløs. Kraftløs. Helt uovervinnelig. Den kommer ikke så ofte nå som den gjorde før. Takk for det. Det er jeg svært takknemlig for.

Noe jeg allikevel må akseptere er at den kommer.

Denne morgenen våknet jeg med uro, bekymring og angst for at noe alvorlig kunne skje, angst for sykdom og jeg kjente på flash backs. Alt blir så overveldende stort og vanskelig. Å leve med traumer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Relativt raskt begynte jeg å resonnere, reflektere og bruke verktøy jeg har fått tildelt gjennom gjentatte mestringsprogram.

Skulle jeg ta imot denne vonde uroen jeg kjente på nå?
Kunne den være nyttig å ta vare på?
Ønsket jeg virkelig det å ta imot?
Hadde jeg noen grunn til å la uroen få tak?

Svaret ble raskt et stort NEI!

Som dere sikkert vet sliter jeg med utmattelse men jeg har også utfordringer psykisk. Disse utfordringen kan til tider krasje litt.

Utmattelsen gjør at jeg trenger hvile og tid til å lade. Blir det for mye hvile kommer de vonde og vanskelige tankene. Da hjelper det med aktivitet.

Tid sammen med barnebarn gjør stort sett alltid godt for det mentale.

Det er ikke alltid lett å finne balansen men jeg gjør så godt jeg kan.

Etter å ha bestemt meg for at jeg ikke ville ta imot denne dritten av vanskelige tanker som oppsto denne morgenen, satte jeg meg i robåten min. Den har hjulpet meg mange ganger.

Fint å kunne sette seg godt til rette i robåten, ta tak i årene og ro sakte for egen kraft utover fjorden. Gjøre nytte av oppmerksomhetstrening for å få tankene over på noe annet.

Etterhvert kunne jeg til og med koste på meg et smil.

Være bevisst på å gjøre nytte av pusten. Kjenne at en puster lett ut og inn, uten store anstrengelser.
Slippe fiskesnøret uti. Så fint å sitte slik. Hadde vært helt supert om en fisk ville bite på kroken. Gjør den ikke det, er det helt greit det også. Uansett har jeg hatt en fin og god opplevelse.

Akkurat her og akkurat nå.

Men plutselig nappet det i snøret og jeg kunne dra opp en fin torsk. Så kjekt. En fin middag til oss to.

Nå var jeg i gang med dagen og hvorfor ikke lage den så god som mulig. Med mye godt i hagen kunne jeg grave opp litt reddiker og kål.

Det meste på tallerken er kortreist. Det er litt fint å tenke på og middagen ble kjempegod.

Alt ble ikke helt bra denne dagen, men den ble mye bedre ved at jeg gjorde noen grep.

Fra å ha gjort en iherdig innsats for å forbedre psyken kom utmattelsen på kvelden.

Det er den evige balansen.

God helg fra Pølsemakerfrue!

P.s. Det er kanskje ikke lett å forstå for de som ikke er borti dette. Jeg synes det er vanskelig å forstå selv til tider. Innlegget er ikke ment som klaging, syting eller for å få medfølelse. Det er heller ment som en forklaring og de fleste dagene er heldigvis gode.