Nå har vi manglet en nøkkel til bilen i et par uker. Når det skjer så tenker jeg som så at dette har skjedd før. Min mistanke går straks til min kjære. Han er nemlig super flink til å legge enkelte ting på lure plasser. I allefall synes han det akkurat i det han gjør det. Saken er bare den at det er helt glemt etterpå. Tenk tilbake sier jeg. Da får jeg som oftest til svar at han har sett og lett alle plasser men sporløst forsvunnet er de.

Før kunne jeg bli litt fortvilet når f.eks.nøkler forsvant. Nå tar jeg det med knusende ro. Iallefall i noen dager, men så begynner tvilen å melde seg. Kan det være jeg som har rotet dem bort denne gang? Ja,det kan jo det. Nei, men det pleier jo å være han. Joda, men denne gang er det sikkert meg. Så går jeg slik en stund.

Han sier han har lett gjennom alle lommene, både hans og mine. Jeg tenker at jeg får ta en kikk jeg også, men så blir det ikke noe av det den dagen og kanskje ikke neste dag heller.

Annonsørinnhold

Get Inspired: Introtilbud og nyheter på salg opptil 70%

Slik holder vi på helt til en av oss legger en lapp på kjøkkenbenken om at dette må prioriteres. Da bestemmer vi oss for å gå mer drastisk til verks.

Jeg bretter opp armene og går på med godt mot. Jeg leter og jeg tenker. Ja,jeg prøver å tenke hvordan han har tenkt i gjerningsøyeblikket. Jeg kjenner han godt etterhvert så jeg vet det kan være nytttig  «å gå i hans fotspor» om jeg skal finne ut av dette. Jeg tenker: hva har han gjort og hvor har han vært i det siste. Enda en gang leter jeg gjennom alle lommene i jakker og bukser. Fri og bevares hvor mange jakker vi har. Jeg visste ikke at vi hadde SÅ mange. For ikke å snakke om arbeidsbukser. Vi kunne kledd opp et helt arbeidslag. Kjenner at jeg rett og slett blir litt oppaset av hele greia. Hm, la meg tenke meg om. Han går jo stort sett i arbeidsbukser, men det jeg til nå har funnet der er skruer, muttere og en og annen tannstikke.

Nå har jeg sett gjennom disse hersens antrekkene opp til flere ganger og begynner å bli lei. Allikevel blir jeg mer og mer sikker på at den forsvunnede nøkkelen, skyldes han.

Jeg tenker videre. Hva annet er det han pleier å gjøre utenom å arbeide, knove i sofaen med joggebukse eller kle seg litt finere innimellom?

En siste tanke og mulighet dukker opp i hode mitt. Han liker å gå på tur.  Med raske skritt og litt avmålt blikk fortsetter jeg videre innover kjelleren til turtøy og tursekker. Først leter jeg i alle sekkene uten hell, men det skal sies at jeg fant mye annet praktisk innhold som kompass og førstehjelpsutstyr osv. Allikevel kjente jeg i hele kroppen at jeg begynte og nærme meg og der rett ved den ene tursekken hang min siste sjanse, nemlig turbuksen. Raskt puttet jeg hånda i den ene lommen med skuffende resultat, mye saktere og med et sterkt håp puttet jeg hånda i den andre lomma og… Der var de.
Du og hendelse så glad jeg ble.

Det var så klart min bedre halvdel som hadde rotet dem bort og gjett om jeg følte meg ovenpå.

Kan skjønne jeg ikke gir opp. Jeg gir aldri opp og dessuten er jeg skikkelig glad i karen.

Denne gang var det han som rotet bort noe og jeg velger å være raus, så håper jeg han er det med meg neste gang jeg roter noe til.

God helg fra Pølsemakerfrue!

P.s. Jeg har fortsatt tilgode å lete etter den forsvunnede Pølsemaker.