Jeg har heldigvis ikke vært innlagt på sykehus mange ganger, men må man så må man og jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte legges inn og var så dårlig at jeg bare var takknemlig for at noen tok vare på meg – noen ganger må det bli slik. Selv den sterkeste,tøffeste og mest selvstendige kan trenge hjelp av og til. Med en CRP som sprengte hele målingen var dette ikke til å unngå.
Jeg lå på akutten i veldig mange timer den dagen og det må jeg bare si at det er en forferdelig trist plass. En ligger bak forheng, er sårbar og veldig syk og hører mye som en godt kunne vært foruten. De menneskene som jobber der må en bare ta av seg hatten for. De springer som piskede rotter og er helt fantastiske.
Dette som jeg nå skal si mener jeg og du må bare legge deg det på minnet:»Hvis jeg en gang blir styrtrik skal en del av pengene gå til denne avdelingen, for å lage den litt triveligere og mer funksjonell, både for ansatte og pasienter».
Så der lå jeg da i 8-9 timer uten å få tilbud om noe å spise,egentlig ville jeg ikke ha noe heller men det hadde sikkert vært bra for magen og få noe å jobbe med.Vann hadde jeg med selv.
Det var fredag og utpå kvelden ble jeg flyttet til medisinsk avdeling.Det var så godt å få eget rom og stillhet.Døren til rommet sto åpen og det var da jeg hørte felespill fra gangen. Hvor i himmelens navn er jeg kommet nå, tenkte jeg. Joda, inn på rommet mitt kom en felespillende prest og sa smilende:»så du må tilbringe helgen her du stakkar». Jeg kjente at jeg ble akutt livredd for at han skulle by meg opp til min «siste dans» og pakket dyna godt rundt meg. Heldigvis så ønsket han meg bare god bedring og tuslet videre med fela si til neste rom.
Etter en stund fikk jeg besøk av min bedre halvdel. Veldig godt å se han. Han hadde handlet lesestoff til meg men jeg kjente at jeg var for syk til å lese. Han hadde mer i posen og drog frem en brusflaske. Jeg elsker Pepsi Max og det vet han veldig godt men hva kom opp av posen? Joda, Ninja Turtles brus. What? Skulle plutselig begynne å drikke Ninja Turtles brus nå som jeg var syk,liksom?Jaja, han gjorde det nok av beste mening velger jeg å tro.
Neste morgen ble jeg trillet ut på gangen med beskjed om at en dame som måtte isoleres, trengte «mitt» rom. Så ble jeg fortalt at det var de som var enklest og kjekkest å forholde seg til som måtte ligge på gangen. Det skal ikke mer til å smigre meg så jeg var fornøyd jeg.
Som dagene gikk begynte jeg å trenge mer av både truser, t- skjorter og joggebukser. Dette måtte min mann fikse. Noe som han gjorde etter beste evne. Jeg tok derfor på meg en selvlysende t-skjorte med noen malingsflekker her og der. Det var da det kom fra den ene sykepleieren: «Vi skal nå klare å finne deg igjen om du skulle bli borte for oss i dag».
Det nærmet seg visitt tid og etter å ha ligget her et par døgn var nå formen min stigende, og fruen (meg) hadde god oversikt på hvor både fru Monsen og herr Gustavsen lå.Det var bare å spørre meg.Jeg hadde full kontroll.
Denne dagen glemte de for andre gang å ta blodprøver av meg og jeg tenkte at nå må jeg selv ta ansvar for at det skal bli gjort. Jeg hadde mast noen ganger men nå måtte jeg gå til mer drastiske tiltak, så jeg sa: « Det er helt greit for meg at jeg ligger her som en selskapsdame på gangen». Da ble det fortgang i prøvene og jeg ble utskrevet neste dag.
