I går var det klubb sammen med barndomsvenner. Vi har holdt sammen helt siden vi var små og sprang gjennom gresset med folleskjørt, knestrømper og røde lakksko. Vi var nette, lekne, spretne, uskyldige og vakre. Det meste av det har forandret seg med tiden men lekne vil jeg påstå at vi fortsatt er. Når det gjelder noe av det andre så blir vi like overrasket hver gang vi ser oss selv i speilet.
Flere av oss er yngst i søskenflokken. Mest sannsynlig skulle vi bare vært en skvett på lakenet, men vi klamret oss fast, ble født og elsket av våre foreldre.
Etterhvert vokste vi opp til å bli selvstendige, pliktoppfyllende og hyggelige mennesker.Er ikke det flott? Høyt utdannet er ingen av oss,men vi har klart oss godt allikevel.
Hjelpepleieren som vet å skape trivsel for ansatte og beboere, en lørdag kveld.
Familien min betyr alt for meg og jeg har virkelig en flott familie,men jeg er også beriket med masse venner. Vårt vennskap i klubben er både verdifullt og unikt. Her kan vi snakke om alt og ingenting og vi forstår hverandre godt.Det er så godt å være på samme nivå og kjenne på tilhørighet. Vi har mange års erfaring og har stått hverandre nær i tykt og tynt.
Latteren sitter løst når vi treffes og akkurat i det jeg skal fortelle noe viktig og helt seriøst, smeller vertinnen korken med hvitløksdressing på,slik at den nyvaskede genseren min blir dekket av små hvite prikker av dressing.Da spruter alle (unntatt meg) ut i latter. Ingen medlidenhet å spore hos noen av dem men gode venner er de.
Noe håndarbeid blir det også tid til på slike klubbkvelder og som hjelpepleieren av oss utbrøt da vi skulle gå hjem: « I kveld har vi hatt en heklende kjekk kveld».
