Her som vi bor har alle felles bossdunker. Når jeg sier alle, så gjelder det kun 5 husstander. Den ene bossdunken begynte å bli temmelig full og som selvutnevnt boss-sjef så syntes jeg at jeg måtte ta ansvar. Jeg fant derfor frem en noe ustødig krakk ,gikk oppå den og klatret så videre oppi bossdunken. Etter iherdig innsats var nå bosset tråkket godt sammen og det var god plass i dunken.Jeg kunne derfor krabbe utav igjen,men i det jeg traff krakken skled den under føttene mine og ble borte. Det resulterte i at jeg stupte tilbake der jeg kom fra,nemlig i bossdunkern. Imens jeg lå der med hode oppi, rumpa i været og med bena sprellende opp og ned for å forhåpentligvis få fotfeste på krakken igjen, hørte jeg en stemme som sa: «Går det bra ned deg?« Hm, den stemmen hadde jeg ikke hørt før, så det måtte være den nyinnflyttete jenta som leide det gamle huset rett nedenfor der vi sto eller rettere sagt,jeg lå.
Jeg svarte henne med påtatt rolig stemme:»Jada,det går fint med meg.Det er helt vanlig det at vi faller i bossdunken her vi bor». Så spurte jeg henne om hun kunne være så snill å sette frem krakken,slik at jeg kunne komme meg utav igjen. Det gjorde hun. Jeg kom meg utav og der sto jeg med noe som lignet gryterett på brillene og håret rett til værs. Jeg takket henne for hjelpen, etter beste evne og tuslet hjemover med bøyd hode, bærende på en krakk og redd for treffe på flere innbyggere.
Etter noen uker hadde jenta flyttet. Om det var som følge av hendelsen med meg i bossdunken eller av fri vilje skal være usagt, men flyttet gjorde hun og siden har jeg aldri sett henne.
