Ordet «pizza» er noe jeg forbinder med nytelse, kos og masse kjærlighet.
Oi…. når jeg nå raskt tenker meg om så hørtes den beskrivelsen mer ut som en senge aktivitet. Neida, det var ikke det jeg ville frem til denne gang. Det er heldigvis mulig å nyte på forskjellige måter. Her er det kanskje rettere å bytte ut ordet »nytelse» med «smaksopplevelse«, men vet du hva? Jeg tror jeg holder fast ved «nytelse», jeg.
At det er flere enn meg som forbinder pizza med kos og kjærlighet er jeg temmelig sikker på. Jeg legger mye kjærlighet i å lage pizza til familie og venner. Jeg opplever at alle gleder seg til en god pizza. Sjelden at noen griner på nesen av det. Bare tenk hvor koselig det er å samles rundt bordet eller foran TV med pizza. Det er kos det.
PIZZABAKEREN på Botn,Vågslid.
Nå kan en til og med få bestilt pizza langt oppe på høyfjellet. Slik var det ikke i min tid (som de eldre pleier å si). I min tid, nærmere bestemt i 1984, stod vi på campingplassen ved hjørnet av Saltvold matbutikk i Røldal og sang Åge Alexandersen’s »fire pils og en pizza», av full hals. Å få bestilt seg en pizza på fjellet på den tiden var bare en drøm. Hyttene var kun utstyrt med en kokeplate, så å lage pizza var ikke et alternativ. Gøy hadde vi det allikevel men du så herlig det alltid var å komme hjem igjen til mer luksus.
Nå er vi så heldig å ha tilgang til en flott og moderne hytte på Vågsli med finere fasiliteter enn vi har hjemme. Rett bortenfor hytta ligger PIZZABAKEREN. Steike for en luksus. Lett spanderer jeg pizza på hele gjengen da.
Hjemmelaget pizza er kanskje best men jeg går slett ikke av veien for en «kjøpepizza« heller.
Grandiosa, vi snakker ekte kjærlighet.
Se det ja, her står det til og med på esken at pizza er ekte kjærlighet. I dette tilfellet gjelder det Grandiosa. Grandiosa er bannlyst av mange, men når det selges hele 25 millioner Grandiosa pizza i Norge hvert år så må iallefall noen spise den. Nå skal jeg være så tøff og innrømme at jeg er en av dem så både spiser og liker Grandiosa veldig godt. Jeg kunne faktisk spist Grandiosa flere ganger i uken men jeg prøver å være fornuftig. Vil helst være litt sunn også, men en 3-4 ganger i året klarer jeg å få lurt en Grandiosa inn i stekeovnen og da nyter jeg det.
Selveste kronprinsfamilien spiser også Grandiosa. Kronprins Haakon har uttalt at de kaller den bare «jåsa». Kan de så kan jeg.
Grandiosa med hvitløksdressing og Pepsi Max i glasset = kvalitetstid.
Jeg har hørt folk si at ingen får en Grandiosa innenfor deres dør. Sleng gjerne en innenfor min dør neste gang du går forbi. Den tas imot med, takk. Da skal jeg krype opp i sofaen, fylle glasset med Pepsi Max og sette på en kjekk serie på Netflix.
Jeg tror at «glede»har en stor betydning for å ha det godt. Kan vi velge glede fremfor sorg og bekymringer? Jeg vet ikke. Det kan være veldig vanskelig i enkelte perioder i livet. Allikevel er jeg sikker på at det hjelper godt og bevisst tenke, glede. Å finne glede i hverdagen. Litt glede hver dag. Kanskje en til og med kan klare å tenke på tre ting hver eneste dag. Starte dagen med å tenke «hva kan jeg glede meg over eller til i dag?» Jeg tror faktisk alle kan klare det. Noen dager kan disse gledene være små, andre dager litt større og litt lenger frem i tid. Kanskje de små gledene er lettere og oppnå?
I skrivende stund gleder jeg meg til vår og sommer. Å kunne sette meg i båten og ro utover mot en god fiskeplass. Kanskje få en fin torsk på kroken, det er glede.
Det kan også følge skuffelser med gleder. Tenk bare hvis du over lang tid har gledet deg til noe som for deg er uendelig stort å få ta del i. For deg er det en selvfølge at du skal få ta del i begivenheten og du ser på deg selv som en positiv og god ressurs. Så kommer dagen hvor dette skjer og du blir ikke inkludert på samme måte som du hadde håpet og trodd. Da kommer skuffelsen og den kan være veldig vanskelig og forholde seg til. Det ble ikke slik du hadde forventet.Det kan oppleves som helt uforståelig og kjennes som et stort nederlag. Det blir som å bli satt krossfot på når en er i fullt firsprang. Da kan det være lurt å endre strategi og legge listen til forventingene lavere, prøve å heller forstå ennå kritisere. Det kan være veldig vanskelig men jeg er ganske sikker på at en vinner mye på å gjøre det.
Livet kan føles urettferdig til tider men en har selv ansvar får å skape et godt liv for seg selv. Være fornøyd med «små» gleder.Se det fine i små øyeblikk,selv om det stormer som verst rundt en.
Kanskje blir det et bad i stampen for min kjære og meg i helgen? For oss er det noe å glede seg til.
Nå skal det sies at jeg har det veldig godt når det gjelder glede i form av inkludering, og det er jeg svært takknemlig for. Jeg tror allikevel at de fleste av oss, en eller flere ganger i livet, kan føle på skuffelser over at noe en har gledet seg lenge til ikke ble helt som en hadde tenkt.
Jeg skal også være så ærlig og si at når jeg i perioder sliter litt ekstra mentalt så føles det uendelig mye vanskeligere å finne gleden. Heldigvis tillater jeg meg ikke å være lenge i den boblen før jeg går videre. Snu de negative tankene. Finne noe å glede seg til.
Å få delta i barnebarn‘s fritidsaktiviteter er en stor glede for meg og når farmor (jeg) er gammel fotball spiller, ja da har hun kanskje noen gode triks og komme med også.
Tørr og vise hvem du er, vær raus med andre og snill mot deg selv. Gledens kraft gir håp.
Cajsa Stina Åkerstrøm og Finn Kalvik sier det så fint i sin Trøste vise: – At gleden kommer og at gleden går Det kan vi alle sammen skrive under på Jeg er en gave livet engang ga meg og jeg lever her og nå
Ektemann, pappa, svigerfar og farfar har bursdag, 65 år fyller han. Hva gjør vi da? Jo, sist fredag, på selve dagen, samlet vi troppen og trasket glad og fornøyd til Ryvarden fyr. Vi skal til Sveio’s beste vestkant, nærmere bestemt til Haugesund turistforening sine unike hytter, Flokehyttene.
En liten oversikt over de 5 hyttene. Fra venstre: Vilgerd, Faxe, Tjogerd, Geirhild og sist men ikke minst Horda – Kåre, hvor bildet er tatt fra.
Horda- Kåre er den største med plass til 10 overnattingsgjester. I hver av de andre hyttene er det plass til 5 personer.
Jubilanten er medlem og frivillig i Haugesund turistforening og fungerer som en slags vaktmester på disse hyttene. Han liker seg her og trives med oppgaven. Resten av familien er også glad i denne fine plassen og vi har alle gledet oss lenge til feiring og overnatting.
Utsikten er helt upåklagelig og her får en oppleve mye vær. Dette døgnet hadde alt av sol med regnbue, skyer, vind og til tider kraftige byger med regn og sludd.
Så fint å kunne sitte her, nyte roen og glede seg til å få besøk av de en er aller mest glad i.
Resten av forsamlingen kom etter skole og jobb. Når gjestene ankom, ganske så våte og forblåste, ventet en varm og god hytte med god fyr i ovnen. Det er ca. 2 km. å gå på grusveg fra parkeringsplassen og ut til hyttene. Det er en grei tur om du er liten ellerstor.
Min hjemmelagede pizza stod på menyen.
Grei og enkel mat å servere. Alle liker pizza, inkludert meg selv. Kan spise meg helt skakk på denne.
Dette kan med rette kalles for 80- talls pizza men den duger veldig godt fortsatt.
Vil du ha oppskriften til pizzasaus/fyll? Her kommer det.
Til en pizza:
Ca. 400 gr. kjøttdeig, ca. et halvt glass tomatpure, 4-5 spruter ketchup,3-4 spruter sennep, litt olje, litt vann og krydder. Ha på på det du liker av andre ting. F.eks. løk,tomat,paprika,hvitløk osv.
Lun og fin stemning.
Til kaffen kunne vi kose oss med deilig gulrotkake som en av våre kjære hadde laget og tatt med helt ut til havgapet. Jeg glemte å ta bilde. Var antagelig for opptatt av å nyte den fordi den var så god.
Etter at den aller minste hadde lagt seg og sov godt, samlet små og store seg for å spille. Nå var morderen løs. Ikke sånn helt bokstavelig,men spillet heter det. Vi fikk alle utlevert hvert vårt kort. Ett av kortene betydde at en var morder, et annet politi og et tredje betydde at en var lege. Resten av deltakerne ble betegnet som vanlige borgere i denne skumle byen. En hadde oppgave som forteller. Vi lukket alle sammen øynene og fortelleren begynte med å si: « Det var en stormfull natt og alle innbyggerne lå og sov….». Fortelleren ba dermed den som var morder om å åpne øynene for så å peke på den han/hun ville drepe.
Dette var kort fortalt men let det gjerne opp på nettet om du vil prøve det. Det var samlende og veldig kjekt for både små og store.
Kjekt og kjekt fru Blom. Det som skjedde var at jeg ble drept opptil flere ganger etter hverandre. Hva jeg skal trekke ut av det tør jeg ikke å spekulere i. Det må jo si en hel del når det viste seg å være så populært å drepe akkurat meg, om igjen og om igjen.
Etterhvert ble det sent og på tide å krype oppi lakenposen. Jeg fikk tildelt plassen inntil veggen bak to små bord.
Her skulle jeg tilbringe natten. Godt passet på av minsten sine dinosaurer på det ene bordet og fint pyntet med en kunstig julestjerne på det andre.
Utpå natten begynte flere glass med deilig Pepsi Max å gjøre seg gjeldende i blæra. Jeg var så tissetrengt, og etter å ha prøvd å fortrenge den følelsen en god stund måtte jeg bare innrømme for meg selv at dette måtte gjøres noe med. Nå var det blitt skikkelig mørkt i rommet. Det og skulle navigere seg frem til toalettet skulle vise seg og bli en krevende seilas. Å komme seg ut av lakenposen var første hinder. Både knær og tær satte seg fast både her og der.Etter mye frem og tilbake var jeg endelig utav. Hvor var så tøflene mine. Jeg er konstant avhengig av tøfler. Liker ikke å gå barbent. Jeg klarte kun å rote frem den ene. Vel gjennom de to bordene foran senga, haltet jeg meg av gårde på en tøffel mot døra til toalettet, så stilt og lett på tå. Ok greit, jeg er ikke akkurat kjent for å gå stilt i dørene så stille var det nok ikke og lett er det lenge siden jeg var, men intensjonen var å gjøre det stilt og lett på tå. Vel inne gjorde jeg mitt fornødne og spylte ned. Ikke akkurat helt lydløst det heller. Etterpå listet jeg meg haltende tilbake til senga. Jeg følte at jeg hadde full kontroll på de to bordene jeg skulle passere gjennom, men plutselig sparket jeg i det ene bordbenet med foten uten tøffel. Dermed fikk jeg overbalanse. Jeg prøvde å ta fatt i et eller annet som kunne hjelpe meg på rett kjøl igjen. Det jeg tok tak i viste seg å være den kunstige julestjernen og den var slett ikke til hjelp, heller det motsatte. Jeg veltet oppi julestjernen med mine to edle fordeler og det med et skikkelig brak. Om ingen var våkne før så var de det iallefall nå.
Neste dag var det ingen som kommenterte nattens stunt fra meg. Alle spiste en god frokost og såg ganske så upåvirket ut av nattens hendelse. De er vel vant til at det skjer forskjellig fra min kant. Etter å ha pakket sammen og rengjort hytta vandret vi tilsynelatende glade og fornøyde hjem igjen.
Og den evinnelige julestjernen, …….. jo den er ryddet av vegen. Nå ligger den langt nede i en av boss sekkene i service bygget, så da håper jeg å slippe og møte på den flere ganger.
Nytt år og nye muligheter. Da er det på tide å gripe dagen igjen. Jeg har jeg hengt med hode lenge nok.
Nå lurer du kanskje på om det er meg som er avbildet ovenfor, aktiv i slalombakken, men bare ta det helt rolig, så full gass har jeg ikke tenkt å gi. På bildet ovenfor er det et av mine barnebarn som er på en av sine hyppige turer i slalombakken. Hun elsker det. Hun er aktiv, full av liv og alltid klar for nye utfordringer. Så fint det er for farmor å observere.
Hun er også en stor del av grunnen til at jeg nå kommer med nye blogginnlegg. Da hun fikk vite at jeg ikke hadde skrevet blogg på flere måneder, fikk jeg klar beskjed. Hun ville slett ikke at farmor bare skulle gå rundt å være lei og henge med hode, så nå er jeg i gang igjen.
Jeg mener selv at jeg er ganske flink til å bygge opp mine medmennesker. Nå var det jeg som trengte et push. Så godt at vi kan stille opp for hverandre.
Første dag på trening i 2022.
Jeg er i gang og har startet med godt mot. Jeg starter alltid med høye forventninger og tenker at dette skal bli en enkel sak å gjennomføre. To ganger i uka er målet. Det får være godt nok når en sliter med utmattelse. Godt nok til å holde kroppens maskineri i gang. Ønsker ikke å forfalle unødvendig. Litt trening, tilstrekkelig med hvile og mye kos. Det får være målet for 2022. Vet med sikkerhet at jeg kommer til å «snuble» mange ganger i løpet av året. Det er flere faktorer som kan forstyrre. Det må jeg ha evnen til å akseptere.
Julegavene jeg fikk viser at det er flere i familien som synes det er viktig at jeg holder meg i form. Jeg fikk nemlig både treningstights, t-skjorte og vannflaske til jul.
Så var vi i gang både Pølsemakeren og jeg. Når jeg snakker om å snuble så er det kanskje størst sjanse for at han kommer til å snuble mest. Bare se for deg når han fanger blikket på sin frue med den sexy treningstightsen. Kan umulig være bare lett for han det. Ikke for så mange andre heller forresten.
Pølsemakerfrue har vært lite operativ de siste månedene av året 2021. Livets utfordringer har stått litt i vegen for skrivegleden. Nå, helt på tampen av året vil jeg takke alle som trofast har fulgt meg og takk for alle fine tilbakemeldinger på mine blogginlegg gjennom året.
Mitt ønske for det nye året er at du skal leve i takt med deg selv.
Hvem har ikke drømt om å vinne i Lotto. Tenk hvor fantastisk det hadde vært. Sjansen er liten, faktisk veldig liten. Jeg er sikker på at sjansen for at vi eller noen av våre nærmeste får oppleve alvorlig sykdom, er mye større. Allikevel drømmer de fleste av oss om å bli Lottomillionær, jeg er intet unntak.
Kunne jeg velge mellom stor lottogevinst og at alle jeg bryr meg om skulle få være friske, ja da er jeg ikke i tvil om hva jeg hadde valgt. Da hadde jeg selvfølgelig valgt at alle skulle få være friske.
Likevel leker jeg med tanken om å bli Lottomillionær. Det er fint å drømme seg bort litt. Rømme fra virkeligheten en stakket stund. Det må være lov og som jeg har sagt før: «drømmene kan ingen ta fra oss».
Å gjøre rent i huset er noe jeg hverken liker eller har krefter til, men det må gjøres og det gjør seg ikke selv. For at arbeidet skal være litt mer lystbetont ser jeg for meg at jeg vinner flere millioner i Lotto. Deretter setter jeg i gang. I det jeg skal begynne å tørke støv kommer telefonen. I andre enden hører jeg en hyggelig stemme som sier: «Gratulerer, du har vunnet 7,2 millioner i Lotto«. Jeg kan selvfølgelig ikke tro at det er sant og dama i andre enden må jobbe skikkelig for å overbevise meg. Rett etter denne samtalen er jeg ferdig med å tørke støv. I en lykkerus begynner jeg å støvsuge og jeg er allerede i gang med å fordele pengene. Vi er fem i familien og alle må få, eller hva? Jo, det er klart at de må få. Hva med mine søsken? Jo, de må få en del av det de også. Kanskje jeg kan ta de med på en skikkelig ferie? Jo, det skal jeg gjøre. Da det er bestemt er jeg ferdig med å støvsuge. Så er jeg klar for å gi gulvene en omgang med mopp og vaskefille. Bør jeg gi noe til lag og organisasjoner? Jo, jeg burde kanskje det. Nå vet jeg det, jeg vil gi litt midler til akutten på sykehuset. Der har jeg opplevd det som trist å komme, så de bør få litt. På slutten av gulv vasken er snart lottogevinsten oppbrukt. Nå er det ikke så mye penger igjen. Tror rett og slett at jeg skal bruke resten av gevinsten på vaskehjelp.
Noen ganger når hverdagen føles mer enn jeg kan klare, ønsker jeg bare å dra dyna over hodet «å bre gammelt over meg.» Det kjennes som den beste løsningen, der og da.
Jeg kan saktens tillate meg det men bare for en kort stund, noen timer, kanskje en dag, respektere og akseptere at det er slik. Joda, det er lov men jeg må samtidig bestemme meg for at i morgen skal det være annerledes. Da skal jeg ut å se verden, ta del i det dagen byr på, sette meg mål og føle mestring. Det er ikke lett men egentlig veldig enkelt. For hva befinner seg uten for vinduet?
Høstens frukter. På landsbygda er vi snille med hverandre og deler hvis vi har for mye.
I år har det bugnet av både frukt og bær rundt omkring i hagene. To snille naboer har tatt kontakt og tilbudt oss plommer, to andre og like snille har tilbudt oss epler. Blåbær har vi også fått.
Jeg er lite stolt over å si det, men jeg har aldri benyttet meg av de godene høsten gir oss. Jo, kanskje jeg har rørt noen bær til syltetøy sammen med barna, men det er det hele. I år derimot har jeg prøvd meg på litt av hvert.
Jeg har fryst ned både tyttebær og blåbær som vi kan kose oss med utover høst og vinnter.
Av plommer og blåbær har vi prøvd å lage likør. Det gjenstår å se om det blir godt. Kanskje jeg kan få gi noe tilbake til de jeg har fått bær av. Blir likøren god skal de jammen få litt.
Å lage en deilig eplekake hører høsten til.
Eplekake med litt vaniljeis og kremfløte til, kan få hvem som helst sine tenner til å løpe i vann.
Her har jeg skrelt, skjært eplene i biter og gitt dem et lite oppkok sammen med sukker. Alt sammen er lagt i porsjonspakker i fryseboksen. Dette kan det bli mange deilige desserter av.
Litt matauk i form av egenproduserte tomater, paprika og egg fra våre trofaste høner har det også blitt. Det er noe glede seg over.
Hønsegårdens nykommer ved navn «SaBrura»
Apropos høner. Etter at høna JoSåFine gikk bort i godt voksen alder kommer aldri hønsegården til å bli den samme igjen. Vi savner fortsatt JoSåFine, hun som alltid møtte oss og tok et lite overblikk i handleposene når vi kom hjem fra butikken. Hun som kom gjennom døra fra verandaen og videre inn på soverommet for å speile seg i skyvedørsgarderoben. Kjære leser, ikke begynn og gråte nå men slik var vår JoSåFine.Vi har fortsatt de fire andre, men ingen kan noen gang bli som JoSåFine.
For å opprettholde bestanden av fem høns har vi tatt til oss en hvit skjønnhet ved navn, SaBrura. Hun har ikke fått innpass av de fire andre enda men vi jobber iherdig med saken.
Pølsemakeren kan mer enn kjøtt. Her fileterer han masse deilig fisk.
Kan ikke bli mer kortreist mat enn det.
Hva med å starte helgen med et varmt bad i den vedfyrte badestampen.
Det gjorde vi sist helg. Der satt vi, varmt og godt, mens vi kunne se at månen tittet frem bak grantrærne. Himmelen var full av stjerner og vi kunne høre et fly sveve over oss. Etterhvert skyet det over og vi kunne kjenne regndråpene som traff oss i ansiktet. Dette var en av mange gode opplevelser å samle på.
Nå tenker du kanskje at jeg klarer mye, tross alt. Ja, jeg gjør det og det er jeg stolt av, men innimellom alt dette er det også lange perioder med kun hvile. Jeg må hele vegen prioritere hva jeg skal bruke min kapasitet til. Det er helt greit.
Det er mange som er på fjelltur i disse dager og benytter seg av hyttene til turistforeningen. Noen liker slike turer bedre enn andre. Slik er det med alt. Noen elsker det og andre kan ikke fordra det.
Jeg fikk nylig høre om en familie som var på tur i Etne fjellet. Det var mor, far og to barn. Det vil si, datteren hadde fylt 14 år og mente nok selv at hun var å betegne som voksen. Fjelltur sammen med familien var noe av det siste hun kunne tenke seg. For tiden var hun stormforelsket i en gutt og selvfølgelig betydde han alt for henne. Å være langt av gårde på fjellet hvor en kunne risikere å ha null dekning på mobilen var en uutholdelig tanke. Hun gjorde alt for å få bli hjemme. Resten av familien kunne dra dit pepperen gror for hennes del bare hun kunne få bli hjemme.
Foreldrene var sta og holdt på sitt. Spesielt faren var håpløs urokkelig. Det ble derfor til at jenta pent måtte være med. Som et lite plaster på såret fikk hun viljen sin i at de skulle ha den vante fredagstacoen første kvelden. Noe måtte det nå være å glede seg til selv om alt annet kom til å bli pyton.
Det ble til at de dro av gårde litt utpå fredags ettermiddag. Da de omsider kom frem til hytta hadde jenta kun en tanke i hode, det var å finne dekning. I hytta var det helt håpløst, så det var bare til å trø oppi fjellskoene igjen og vandre litt rundt utenfor hytta. Det ble helt uten hell og hun ble surere og surere. Omsider ble tacoen servert.
Da var det far som hang litt med hode. Han var ikke så begeistret for denne retten, tataco som han kalte den. For hans mage var taco i sterkeste laget og det var ikke fritt for at det kunne straffe seg neste dag. Da kunne han, som vi sier her på Vestlandet, få skikkelig rennaræv. Etter en lang arbeidsdag i forkant av turen og et par timer i fjellet før de endelig kunne slå seg til ro, var han så sulten at han allikevel gaflet i seg.
De gikk alle tidlig til sengs den kvelden. Neste dag stod de opp en etter en, bare fjortisen lå litt frempå. Hun syntes antagelig at det var lite å stå opp for. Alle de andre hadde både vært på lillehuset, altså utedoen og de hadde spist frokost før hun kom seg opp. Nå kom det hun grudde seg aller mest til, nemlig å gå på utedoen.
Hun var så sabla tissetrengt etter noen bokser med Pepsi Max kvelden før at hun bare måtte. Det nyttet ikke å utsette det lenger. Hun holdt seg for nesen med den ene hånden og i den andre lå mobilen trygt forankret. Det var derfor ingen lett oppgave å lukke opp døren for å gå inn,men hun klarte det allikevel på et vis.
Det var da hun oppdaget det, at akkurat der, på utedoen, var det dekning.
Yes, da fikk det bare våge seg om det var aldri så ekkelt der inne. Det fikk bare lukte helt pyton men nå kunne hun ringe kjæresten. Hun ringte og han svarte. Så fantastisk følelse. Hun fikk til og med en videochat med han. Hun kunne se ham og høre stemmen hans. Så ubeskrivelig deilig. Hun ble på utedoen både lenge og vel før hun plutselig hørte noen hamre på døren. Det var faren som ville inn. Nå hadde tacoen dagen før gjort seg gjeldene og det hastet noe voldsomt.Jenta fiklet med døren men klarte omsider å få den opp. I det døren gikk opp kom faren stormende inn. Jenta ble så forfjamset at hun mistet mobilen. Til sin fortvilelse såg hun at den havnet rett i utedoen. Faren skjøv henne bort i en farlig fart og slengte rumpa ned på ramma.Nede i doen låg mobilen med skjermen opp. Nå tenker jeg på den stakkars gutten som………., ja, du kan vel sikkert tenke deg hvilket syn han fikk rett i trynet.
God tacofredag fra Pølsemakerfrue!
* Vil du følge innleggene til Pølsemakerfrue så titt innom hver fredag.
Det har skjedd store ting i Norge denne uken. Vi får et regjeringsskifte. I nydelig valgvær var vi klare for å gjøre en innsats for gjennomføring av stortingsvalget ved vår lille krins i Sveio kommune.
Viktig med god merking slik at velgerne lett skal finne frem.
En dag hvert andre år stabler jeg meg selv på bena og gjør alt for at valget skal gjennomføres på en best mulig måte i vår lille krins.
Å være en del av felleskapet og få bidra på en slik viktig dag er noe jeg setter pris på. Med mine helseutfordringer «koster» det litt og jeg må lade opp i flere dager på forhånd. Etter en slik dag er jeg utladet og må ta det veldig rolig en tid. Når det gjelder det har jeg ikke noe valg, men det er verdt det og jeg er så heldig at jeg bor i et land, uavhengig hvem som styrer det, at jeg kan trekke meg tilbake å «hvile på laurbladene» etter en slik dag.
Jeg kan til og med smykke meg med tittelen « Leiar av valsstyret» er ikke det flott? Vet med meg selv at hadde jeg hatt en bedre helse så hadde jeg ganske sannsynlig bidratt mer for samfunnet. Da gjerne politisk. Valgdagen får jeg mulighet til å bidra litt og det får være godt nok.
Med meg har jeg et godt team. I mine øyne er de helt fantastiske. De tar oppgaven på største alvor, samtidig som de alle har et glimt i øyet, slik at dagen gjennomføres på en seriøs men allikevel lett og ledig måte.
Hit men ikke lenger.
Vi har som oppgave å være nøytrale over for velgerne. Det er velgerne selv som skal avgjøre hvem de skal stemme på. Det er hemmelig valg. Det er viktig for oss å ha fokus på.
Stempel er viktig for at stemmen skal bli godkjent.
Alle høytstående og viktige personer blir fotografert når de avgir stemme. Jeg er selvfølgelig intet unntak, hehe.
Etter en lang valgdag og levering av alt materiell på kommune huset, hvor alt skal godkjennes, kunne jeg trekke meg tilbake i mitt kjære hjem.
Deilig og kunne legge seg på sofaen å følge valgsendingen på TV etter utført oppdrag fra vår lille krins.
På nyhetene neste dag kunne jeg høre at danskene var imponerte over hvor flinke politkerne i Norge var til å gi hverandre fine komplimenter i etterkant av valget. Alle hadde en fin tone seg imellom.
Jonas takket Erna for at hun har vært en stødig og god statsminister for landet vårt i åtte år.
I Norge har vi politiske motstandere, ingen politiske fiender, sa Jonas Gahr Støre
Erna var tidlig ute med å gratulere Jonas med valgseieren.
Hennes ord med på vegen til ham var: «Vær deg selv».
De viser seg som gode og fornuftige mennesker begge to. Det synes jeg vi alle skal være glade for.
Nå har Erna stått i stormen i 8 år. Kanskje får hun litt roligere dager fremover. Jeg vet ikke men jeg vil håpe og tro at Sindre og resten av familien får se litt mer til henne. Kanskje de får «litt» mer privatliv. Jeg vil tro at det kan føles godt.
Nå er det Jonas som skal begi seg ut på en meget travel og krevende jobb de neste 4 årene.
Min tanke er at de har jammen stor kapasitet mange av våre politikere. De er stort sett PÅ hele tiden. Det har jeg stor respekt for.
Uansett er hver og en av oss kun et menneske. Vi er alle like verdifulle og vi er god nok som vi er.
