Det er påske og alt er litt annerledes enn det pleier her hjemme. Det er gjerne slik i ferier.

Barna (som nå er godt voksne) har vært hjemme på besøk hos mamma og pappa og vi har kost oss med gode middager.

Etter måltidet har de alle bidratt til å rydde av bordet.Etter at pappen pådro seg en skade i ryggen rett før påske og med ei mamme som lider av kronisk utmattelse, var det helt naturlig for dem og ta i et tak.
 

Bordet ble ryddet, ting ble satt inn i kjøleskapet og oppvaskmaskinen ble satt på.Alt såg tilsynelatende veldig fint ut. 

Neste morgen kom vi ut på kjøkkenet og skulle gjennomføre våre faste rutiner. Pappen tok ut flaska si med tran og tok sin daglige klunk, så var det min tur. Hvor var min flaske? Den stod nemlig ikke på sin vanlige plass.Jeg kjente at jeg ble urolig.Den pleier jo alltid å stå i enden av den nederste hyllen.Nå var den ikke der. Jeg har til og med merket den med min forbokstav på korken for å kunne ha den helt for meg selv. Jeg deler det meste med min make men å dele tranflasken er helt uaktuelt.Det er krevende og fælt nok å drikke av min egen. Hvor var den blitt av nå? Jeg lette høyt og lavt men laaangt inne og bak noen rester av kyllinglår fant jeg den.Phu! Det var faktisk litt godt å se den igjen.Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle si om å se en flaske med tran.Endelig kunne jeg ta mine daglige spiseskjeer med tran.Etterpå satte jeg den på sin faste plass og dagen kunne fortsette.

Ikke lett når barna kommer hjem og roter i tingene våre.

Som en god venninne av meg pleier og si: dette var et eksempel på et luksusproblem.

I dag står lammelår på menyen.

Fortsatt god påske.