Sist uke var vi på tur til fjells. Vet ikke når sist det skjedde at jeg helt selvvalgt reiste til fjells i januar. Det har kanskje aldri skjedd i det hele tatt.
Uvær og kolonnekjøring.
Denne gangen trosset vi dårlige meldinger og uvær og satte av gårde. Det er alltid en prøvelse dette, etter å ha opplevd å bli tatt av snøras i ung alder. Traume og angst er trofast med på turen selv om jeg slett ikke inviterer til det.
Slik er det og slik har det vært helt siden jeg var liten, men det skal ikke være fokus for dette blogginnlegget.
Flunkende ny hytte som vi er så heldige å få disponere.
En av våre sønner og svigerdatter har nettopp bygget og tatt i bruk denne flotte hytta. Jeg er både stolt og imponert over hva de får til. Det gjelder ikke bare de,men den yngre generasjon generelt. Før var alt så mye mer tungvint. Vi måtte regne med å gå litt og ofte langt for å komme til reisemålet. Nå er alt så mye bedre tilrettelagt og jeg må si at jeg trives med det.
Litt snømåking må til.
Vi kan klappe oss selv på skulderen og være godt fornøyd med at vi har oppfostret barna våre til å bli flinke og selvstendige. De har et rikt og godt liv. Det er godt å vite, og vi er svært takknemlig for å kunne benytte oss av det de har klart å bygge opp. Til gjengjeld hjelper vi til med det vi kan bidra med, noe de gir uttrykk for at de setter pris på.
Våre barn har et travelt liv, slik også vi hadde en gang.
Et godt måltid med pinnekjøtt smaker fantastisk etter snømåking.
Nå har vi rolige dager og kan tillate oss noen dager på fjellet, midt i uken.
Lun og varm hytte med alle fasiliteter.
En varm kopp te fra et innbydende krus gjør godt etter en tur i snøvær.
Nå er det gjerne flere som ønsker å stille spørsmål om jeg gikk på ski. Til de vil jeg svare:»Nei, jeg gjorde ikke det». Om den tiden er forbi vet jeg ikke, men mest sannsynlig er den det. Sist gang, det var i slalombakken, opplevde jeg det hele som at jeg var en fare for både meg selv og andre. Folk ropte at jeg skulle flytte meg når jeg sto og slappet av litt, midt i løypa. Alt gikk jo så fort.Folk bare raste forbi.Jeg derimot trodde jeg kunne ta det hele sakte og forsiktig. Det endte meg at jeg kjørte rett inni en gutt på ca. 8-9 år. Vi datt over ende begge to. Så lå vi der da, han med skiene mine inn mot magen. Den lille og høflige gutten var rask med å si unnskyld. Det var det jo jeg som skulle sagt.Det var tross alt jeg som kjørte inni ham, men jeg hadde mer enn nok med meg selv.Gutten tredde seg ut av mitt skiutstyr og spurte om jeg ville ha hjelp til å komme meg opp.Jeg mumlet ,neitakk,og sa at det gikk bra. Ok, sa gutten, børstet av seg snøen og rant lett og ledig videre. Jeg derimot var langt fra lett og ledig. Jeg hadde fått skikkelig slagside, noe som tok tid og var tungt å rette opp igjen. Jeg gynget først den ene veien, så den andre og etter mye fram og tilbake var jeg oppe igjen. Brillen hang på haka og lua var helt utav kurs den også.Jeg ordnet litt på brillen men lua fikk bare være der den var. Med en stil som så ut som jeg hadde gjort i buksa og armene rett ut var jeg omsider nede igjen.
Siden har jeg gått på tur uten ski. Det fungerer stort sett greit så det har jeg tenkt og fortsette med.
Fine naturopplevelser kan en få både med og uten ski.
For min del er kanskje naturopplevelsene best uten ski.
God helg!
