Jeg husker når jeg var liten og fikk sitte ved farmor’s kjøkkenbenk å se hva hun drev med.Det var på denne kjøkkenbenken «alt« foregikk. Det var fint å kunne sitte å studere henne når hun stod der i forkle sitt og laget mat eller gjorde håndarbeid.Den beste middagen hun laget var plopfisk.Etterhvert så skjønte jeg at det ikke het plopfisk men plukkfisk, men det var ikke før jeg ble voksen.Jeg var sikker på at hun sa plopfisk og syntes at det var helt naturlig,siden det plopet i pannen når den kokte.
Jeg kunne ikke fordra løk når jeg var liten og var helt sikker på at i farmor’s «plopfisk» fantes det ikke løk.Den var jo kjempegod, verdens beste faktisk. Der gikk jeg fem på gitt. Det har jeg også skjønt etter at jeg ble voksen. Hun hadde nemlig masse «deilig» løk i.
Hun var også flink med håndarbeid og sydde bl.a. flotte hatter og lampeskjermer. Yndlingsfargene var hvitt og blått.Hun snakket egentlig ikke bokmål men når hun skulle si fargene,pyntet hun ofte litt på dialekten.
Jeg var liten og så opp til min farmor og alt hun kunne.
Noe hun hadde problemer med var å tre nålen når hun skulle sy.Hun hadde også problemer med det å åpne plastposer.Du vet slike plast/brød eller fryseposer som en drar av rullen.
Da spurte hun alltid om hjelp fra lille meg.Farmor som var så flink til «alt»,også måtte hun ha hjelp av meg til dette. Noe så enkelt ville jeg da alltid komme til å klare.
Nå sitter jeg her med grå stær på begge øyne og sliter med å få tre nålen. Det samme gjelder når jeg skal åpne posene.Husker jeg kunne irretere meg over at folk strevde med akkurat det.
TRODDE ALDRI DET SKULLE SKJE MEG.
Nå har det skjedd meg.
God helg folkens!
