Deilig med vår.Da kommer alt frem igjen.Vi er ute, og nyter det å kunne være ute.

Det var nettopp en slik dag.Deler av familien var samlet og vi spiste grillmat og koste oss. Noen var opptatt med båtvask andre sprang etter hønene og noen spilte krokket. ATV’en eller firhjulingen som vi kaller den,sto også fremme til fri benyttelse.Siden alle andre var aktive så kunne jeg saktens gjøre et stunt jeg også. Dermed satte jeg hjelmen på hode,skrevde over setet på firhjulingen og kjørte av gårde på marka et stykke fra huset.Jeg freste rundt i bånn gass (ihvertfall syntes jeg at det gikk fort).

 Tenk hvor kjekt det er for mine sønner å ha en så tøff mor som bare hiver seg på firhjulingen og kjører av gårde, tenkte jeg. Jeg måtte snu meg og se om de sto og så på den tøffe moren sin. Joda, det såg ut som de fulgte med. Yes!   Men det å se seg bakover mens en kjører fremover har sjelden eller aldri vært særlig fornuftig. Det var det heller ikke denne gang. Fokuset mitt var slett ikke der det skulle være – og brått stoppet doningen opp og jeg sto bomfast i gjørma. Iført crocs hoppet jeg av og prøvde febrilsk og skubbe den utav igjen,men helt uten hell.Ville jo helst klare meg selv men nå kjente jeg at jeg begynte å bli ganske utålmodig og irritert. Nå var det plutselig ikke så viktig å klare seg selv lenger— nå ville jeg ha hjelp.Hvor var mine sterke sønner? De måtte da kunne hjelpe sin mor i nød.Jeg kikket opp og bort på dem. Da såg jeg at de gjorde seg enig i form av blikkontakt, hvem som skulle komme sin mor til unnsetning. 
For den sterke karen som kom, såg det ut som den enkleste sak av verden å få firhjulingen ut av gjørma. 

Jeg tuslet derfor hjemover i surklende crocs (ja,jeg kunne sikkert valgt et annet skotøy), gikk inn i vaskekjelleren og fant meg et par tørre og gode sokker og skikkelige sko. Da jeg kom ut igjen stod min reddende engel og vasket firhjulingen som den «tøffe» moren hans nettopp hadde brukt. 
 

En meget veloppdratt gutt. Takk!

God helg!